Heltid må bli en rettighet

Norge har et av de landene i Europa som har høyest deltidsandel og det er et betydelig flertall kvinner som arbeider deltid. I 2009 arbeidet 87 prosent av menn heltid mens det blant kvinnene kun var 58,5 prosent. I Norges nest største private næring, varehandelen er heltidsandelen er lav. I følge Arbeidskraftsundersøkelsen så arbeidet nesten halvparten heltid av ansatte i 1997, mens det i 2008 har blitt redusert til 4 av 10. Den mannsdominerte delen har en høyere andel heltid enn den kvinnedominerte. I detaljhandelen arbeidet 29% av kvinnene heltid i 2009, mens 43 % av menn gjorde det samme. Av de som jobber deltid er det 20% som ønsker større stilling. Til tross for at dette gjelder både kvinner og menn, rammer det kvinner mest fordi de er overrepresentert blant deltidsansatte. Den vanligste årsaken er at de ikke får større stilling.

Regjeringen har de siste årene bevilget i overkant av 26 millioner over statsbudsjettet  til forsøksordninger mot ufrivillig deltid. Handel og Kontor og  Virke tok del i dette gjennom å etablere et felles prosjekt kalt ”Ufrivillig deltid i varehandelen”. Gjennom prosjektet har tillitsvalgte og butikksjefer på utvalgte butikker startet arbeidet med å redusere bruk av deltid. Dette har resultert i at flere ansatte har fått ønsket stillingsandel og flere på heltid, uten at det kostet mer. Arbeidstidsplanlegging er nøkkelordet. ”Det er ikke mulig å motvirke ufrivillig deltid med 26 millioner.” sa Torbjørn Røe Isaksen til Frifagbevegelse før jul når han kommenterte at Høyre hadde kuttet alle prosjektmidlene i sitt forslag til statsbudsjett for 2013. Han taler mot bedre vitende. I tillegg til at dette prosjektet har gitt flere ansatte ønsket stillingsandel, baner det også vei for at flere innen bransjen kan få det samme fordi det utvikles arbeidsmetoder og det viser at det er mulig å gjøre noe med deltidsstillingene. Det er også verdifullt fordi mye av heltidsdebatten har dreid seg om offentlig sektor. Selv om det er likhetstrekk mellom for eksempel helsesektoren og varehandelen, er de allikevel forskjellig. For ansatte i varehandelen er hver krone som er brukt på dette prosjektet en investering.

Høyre hevder de er motstandere av ufrivillig deltid. Til tross for dette er det slik at de gangene ufrivillig deltid faktisk nevnes, er det stort sett som en innledning til å snakke om hvor flott det er med frivillig deltid. Ikke alle velger deltid. Deltid er det de blir tilbudt. Aldri har jeg hørt en Høyre politiker snakke om rett til heltid. Partiet nevner verken likestilling, heltid eller deltid med et ord i sitt forslag til Stortingsvalgprogram. Allikevel har de frekkhetens nådegave og anklager LO for å være den som blokkerer for løsninger. I Dagsavisen 25.3.13  hevder Høyres Hofstad Helleland at ”Rigide arbeidstidsordninger er en av hovedgrunnene til ufrivillig deltid. Her er det dessverre LO som blokkerer for konkrete løsninger på reelle problemer. ” Underlig at Høyres ”løsninger” alltid går på bekostning av arbeidstakers rettigheter.

Flere bedrifter lever fortsatt på den myten at det er nødvendig å ha mange deltidsansatte grunnet fleksibilitet og  for ”å få turnusene til å gå opp”.  Dette er synd, fordi blant annet HK-Virkes prosjekt viser det motsatte er mulig. Der det er vilje er det evne til å gi ansatte ønsket stillingsandel. Tillitsvalgte som hver dag møter menneskene bak  tallene i statistikken, vet at de aldri går et sted uten telefonen. ”Ring og spring-tjenesten” gir lite rom for planlegging av livet.

Deltid er arbeidsløshet som systematisk rammer kvinner. Ikke alle synes det er like lett å kreve større stilling. Årsaken kan være en deltidskultur på arbeidsplassen som sier ”sånn er det bare her” eller det kan være manglende kunnskap om egne rettigheter. I tillegg vet vi at det er en del som ikke tar fortrinnsrettsaker videre til tvisteløsningsnemda fordi behandlingen kan ta tid og det blir en belastning å være uenig med leder over tid, særlig på mindre arbeidsplasser.

Konsekvensene av deltidsarbeid er vel kjent. Lavere lønn, lavere pensjon og vanskelig å få lån til bolig. Basert på EUs definisjon var fattigdomsgrensen i 2011 på kr 185 000 i disponibel inntekt for en enslig. Dette betyr en bruttoinntekt på ca 245 000. For en ufaglært butikkmedarbeider med topp ansiennitet betyr det at man må ha en stillingsandel på 74%. Det er mange som har en lavere stillingsandel enn 74%. Tallene taler vel for seg selv. 

Tillitsvalgte trenger gode verktøy for å kunne hjelpe medlemmene og for å sikre anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Nyttig innhold i verktøykassa vil være en lovfestet retten til heltid og at ”vesentlig ulemper” tas ut slik fortrinnsrettsbestemmelsen i Arbeidsmiljøloven blir reell. Dessverre fikk vi ikke det i denne omgang. Det er allikevel bra at Regjeringen foreslår endringer i Arbeidsmiljøloven som skal gi deltidsansatte rett til den stilling de har arbeidet de siste 12 månedene.

Det er et steg i riktig retning.

Teksten har stått på trykk i Klassekampen 9. april 2013

Brustadbua

Ap vil rive Brustadbua og gi markedsideologien enda mer makt.

Arbeiderpartiets programkomite åpner for å utvide adgangen til søndagsåpne butikker. I dag er det bare små butikker (de såkalte Brustadbuene) som har lov å selge matvarer på søn- og helligdager. Frp og Høyre jubler, mens bransjen sjøl er nokså lunken.

Kampen mot søndagshandel er viktig for de ansatte i varehandelen. Den er også viktig for Kirken som følger Vårherres krav om å holde hviledagen hellig og for Helsedirektoratet som synes alle bør gå tur i marka i stedet for på kjøpesentret.

Men striden om søndagshandel handler dypest sett om noe enda viktigere: Skal det være legitimt å innføre politiske reguleringer for å skape et godt samfunn for flertallet – på bekostning av enkeltindividers «frie valg»?  Når Arbeiderpartiet nå vil avvikle dagens begrensinger på søndagshandel gir man etter på enda et felt i denne helt sentrale ideologiske kampen i dagens Norge.

For det finnes ingen som helst saklige grunner til å åpne for storstilt søndagshandel. Butikkene er allerede åpne 60 timer i uka, inkludert lørdag som er fridag for de fleste. Enda lengre åpningstider betyr dyrere varer og nedlegging av de små lokalbutikkene som overlever på søndagshandel. Mer søndagsåpent betyr også mer unødvendig bruk av arbeidskraft til vareflytting, enda mer deltid, midlertidighet og kunnskapsløshet blant medarbeiderne – i tillegg til at 390 000 butikkansatte og deres familier og venner mister en felles fridag.

Dessuten – og viktigst: Søndagen skiller seg nå fra alle andre dager. Det er en dag nordmenn i mindre grad er forbrukere og i større grad turgåere, avislesere, svømmere, kafegjester, foreldre og venner. Søndagen er – satt på spissen - et bolverk mot markedsliberalismen og dens makt over sinnene. Søndagsstengte butikker og kjøpesentre er en viktig verdi som samfunnet bør ta vare på.

Det finnes bare to argumenter for søndagsåpent. Det ene er at Norges rikeste menn syns det er urettferdig (uhu!) at hagesentrene får ha åpent og ikke Rema. Det er en urettferdighet vi bør kunne leve med i verdens rikeste land. Det andre – og eneste reelle - argumentet for søndagshandel er at alle må få kunne velge selv når det passer dem å gå i butikken.

Men hvis alle skal få «velge selv» betyr dette at en rekke andre verdier i samfunnet forsvinner. Frihet for noen, er ufrihet for andre. Frihet til søndagshandel kan ikke kombineres med friheten til å slippe åpne butikker. Fri snøskuterferdsel i fjellet ødelegger retten til stillhet for alle andre.

«Fritt valg»-argumentet kan brukes mot enhver regulering og mot enhver sivilisasjon. Det er derfor i prinsippet et ikke-argument. Men det er samtidig nyliberalismens viktigste trumfkort. Nå gir sosialdemokratiet etter i en sak der svært sterke samfunnsinteresser står mot et helt rendyrket «fritt valg»-argument. Årsaken er formodentlig at Ap-toppene irriterer seg over at de ikke kan kjøpe billig brus på søndagene.

Det lover ikke godt.     

Teksten er lagt ut på bloggen min i forståelse med Paul Bjerke som har skrevet den. Den har også vært på trykk i Klassekampen 14.2.2013  

Casino Pensjon

I Debatten på NRK1 for et par uker siden forsvarte arbeidsminister Anniken Huitfeldt levealdersjusteringen med den begrunnelsen siden vi lever lengre, så må vi jobb lengre. På norsk betyr levealdersjustering at du må jobbe lengre om ditt årskull har en høyere forventet levealder i forhold til i dag. Gjør du ikke det venter livsvarig kutt i pensjonen. Tidligere arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen kalte den for en sikkerhetsventil som skal sikre at utgiftene ikke løper løpsk. Martin Kolberg kalte den for pisken. Kjært barn har som kjent mange navn. 

Daværende fylkesmann og nåværende finansminister Sigbjørn Johnsen ledet pensjonskommisjonen som la fram sin innstilling i 2004. Fra den gang har gjennomgangstonen vært: Vi skal ha et rettferdig og robust pensjonssystem som ivaretar sliterne. Det skal bli lettere å kombinere jobb og pensjon. Det skal lønne seg å jobbe.

I folketrygden har pensjonsalderen vært 67 år, men i bedrifter med tariffavtale har man hatt mulighet til å gå av med avtalefestet pensjon (AFP) fra fylte 62 år. AFP ble innført for slik at de som ikke kunne stå i jobb til 67 år kunne gå av tidligere uten tap i pensjon. For mange var dette et alternativ til uførepensjon. Fram til 2011 var AFP i privat sektor en slik solidarisk ordning.  AFP-ordningen gikk fra en tidligpensjon til en tilleggspensjon som var tilpasset det såkalte fleksible uttaket i folketrygden hvor du kan”velge” å gå av fra 62 år. Fleksibel på den måten at du kun får lov til å gå av dersom du har tjent nok  til å betale din egen minstepensjon.  Når arbeidsministeren går ut og sier at pensjonsreformen virker fordi flere jobber lengre enn til 62 år, er det verdt å minne henne på hun som ikke fikk valget men må jobbe til 66 år fordi hun hadde tjent for lite.

Politikerne har forsøkt å sukre pillen med en markedsføringsstrategi fylt med fine begreper som pensjonsopptjening fra første krone, fleksibilitet og alle skal får mer. Når du nå vet at det er et inntektskrav for å gå av med tidligpensjon – selv med AFP, så har du vel også avslørt at alle ikke får mer, at fleksibiliteten er forbeholdt de med høyest pensjonsopptjening og at selv om man får pensjonsopptjening fra første krone så gir det ingen garantier om en bedre pensjon. For mange tvert i mot.  Dersom man tjener pensjon fra første krone betyr det også at man taper pensjon for hver krone man ikke tjener. Ofte vil inntekten variere gjennom arbeidslivet. Deltid kan være en av årsakene til dette. Før pensjonsreformen ble pensjonsgrunnlaget regnet ut fra de 20 beste av dine 40 år. For de, hovedsaklig kvinner, som av ulike årsaker arbeider deltid gjorde besteårsregelen det slik at de kunne komme brukbart ut pensjonsmessig selv om arbeidslivet skulle vise seg å bli variabelt.  Besteårsregelen ble erstattet av alleårsregelen som skulle gjøre at folk skulle stå i jobb lengre. Men er det slik at alle med mange år i yrkeslivet tjener på pensjonsreformen? Tall fra SSB viser at forventet levealder varierer. Der en person med et yrke som forutsetter lang høgskole/universitetsutdanning kan forvente å leve nesten 18 år etter fylte 67 år, kan servitøren forvente å leve 7 år kortere. Sistnevnte kan ha like mange yrkesaktive år når han fyller 62 år som når førstnevnte fyller 67 år. Dersom de har samme antall år og samme pensjonsopptjening vil servitøren som går av ved 62 år få 30 % mindre utbetalt i pensjon hvert år resten av livet enn den andre som går av fra fylte 67 år. Fordi ”det skal lønne seg å jobbe” får du mindre utbetalt dess tidligere du går av. Når vi også vet at levealdersjusteringen kutter i pensjonen, så er dette dobbeltstraff for servitøren som også har kortere forventet levealder. Dette er resultatet av det som skulle være det rettferdige pensjonssystemet som skulle ivareta sliterne.

Hvorfor skriver jeg om dette? Mediene er fulle av overskrifter med fete typer som skal fortelle oss om hvordan vi skal få  ”Gullpensjon” og hvordan vi skal bli ”Pensjonsvinnere” på en måte som gir mer assosiasjoner til et casino enn en velferdsordning. Vi vet at der det er vinnere er det også tapere. De snakkes det ikke om. Pensjonsdebatten er på politikernes premisser og mangler klasseperspektivet.

Selv om endringene i folketrygden er bredt forankret i Stortinget er det fortsatt slik at det er et politisk vedtak, det er ikke hogget i stein. Åpenbare urimeligheter som vi ser nå er ikke et solidarisk velferdssamfunn verdig. Handel og Kontors landsmøte var krystallklar på at solidariteten må tilbake i pensjonssystemet. Også LO-kongressen må være tydelig på dette. Pensjonskampen er ikke over. Offentlig pensjon er under angrep, det kommer endringer i tjenestepensjon i privat sektor, AFP skal reforhandles i 2017 og ny uførepensjon i 2018.Vi trenger igjen et solidarisk pensjonssystem og vi skal starte på LO-kongressen!

Teksten er publisert i Klassekampen 12.2.2013

Døgnåpent

Velkommen til 24 timers samfunnet

Døgnåpent

Sett i lys av de stadig utvidede åpningstidene på hverdag og helg kan man ikke beskylde HSH for å ha truffet særlig godt i sine antakelser om utviklingen i varehandelen etter åpningstidslovens død. I sitt høringssvar til forslag om opphevingen av åpningstidsloven i 2002 sa de nemlig:”Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) meiner at å gjennomføre forslaget ikkje vil innebere særleg store endringar i dei opningstidene som blir praktiserte i varehandelen i dag. Antakeleg vil berre eit fåtal utsalsstader finne det fornuftig å forlengje opningstida utover det som i dag er tillate, nemleg til kl. 21.00 på kvardagar. ” Åtte år senere har de fleste butikkene åpent 7-23 på hverdager og 8-21 på lørdager. Andre holder åpent til kl 24 og siste tilskudd på stammen er en døgnåpen Bunnpris på Grønland. På Bunnpris´ hjemmesider er det bilde av ei jublende jente med åpne armer. I teksten står det ”Da kan du handle når det passer deg, uten å bekymre deg for prisen og åpningstider!” Helgehandelen kl 3 på natta - det er ikke grenser for hvilken frihet forbrukeren har fått. Driftsdirektør i Bunnpris, Jonny Sørå sier til HandelsbladetFK at han synes det er spennende å teste ut en døgnåpen butikk, men at de ikke har planer om å utvide åpningstidene i andre av kjedens butikker. Uansett hva Sørå sier, kan man vel klok av skade si at dette tegner konturene av en utvikling som etter hvert vil gå i retning av døgnåpnet butikker, også flere steder i landet. Dette er en utvikling myndighetene må sette en stopper for.


I følge Arbeidstilsynet er mennesket et ”dagdyr”. Vår biologiske rytme innstiller kroppen på aktivitet om dagen og hvile om natten. De sier at nattarbeid kan innebære en helserisiko, i tillegg til at arbeid om kvelden kan gjøre det vanskelig å delta i familie- og samfunnsliv. Det er dokumentert økt risiko for blant annet mage- og tarmsykdommer og hjerte/karsykdommer. Derfor er det ifølge arbeidsmiljøloven forbudt å jobbe om natten med mindre arbeidets art gjør det nødvendig. Er det virkelig slik vi vil ha det, at friheten til å handle en pakke smør om natta veier tyngre enn de ansattes økte helserisikoer? Det er mange nok yrkesgrupper som arbeider natt, og når vi kjenner konsekvensene av nattarbeid bør man begrense bruken der det er mulig. I stedet for sitter myndighetene med åpne øyne og ser at flere og flere må arbeide natt. I 2005 ble arbeidsmiljøloven endret. Prisverdig nok tok man bort unntaksbestemmelsene for nattarbeid, men det hjelper lite da de gamle unntaksbestemmelsene fremdeles gir en forståelse av hvilke tilfeller av nattarbeid som er tillatt, også etter den nye loven.


Det kan ikke være slik at folk som konsumenter alene skal legge premissene for hvilket samfunns- og arbeidsliv vi skal ha. En utvikling til et 24 timers samfunn frarøver oss vår kollektive fritid og øker helserisikoen for de som må arbeide natt. Vi kan ikke være like naive som HSH var i 2002, å tro at det bare blir med den ene døgnåpne butikken. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Noens frihet er andres ufrihet og åpningstider er arbeidstider. Markedet regulerer ikke seg selv og derfor er på tide å sette foten ned! Styrk vernet mot nattarbeid for ansatte i varehandelen og gi oss åpningstidsloven tilbake.


Tidligere trykket i Klassekampen 12. oktober 2010

Litt entusiasme, takk!

2013 nærmer seg med stormskritt og med det også LO-kongressen og Stortingsvalget. Den lange valgkampen har definitivt startet og den rød-grønne regjeringen går til valg sammen for tredje gang. I 2005 var slagordet ”Nytt flertall”. Vi hadde hatt en sentrum høyreregjering bestående av Krf, Høyre og Venstre som med støtte av Fremskrittspartiet vedtok endringer av arbeidsmiljøloven som ville rasert norsk arbeidsliv. Svekket stillingsvern for arbeidstakere ved oppsigelse, endringer som ville gitt adgang til å arbeide 13 timer pr dag, likestille arbeidstaker, arbeidsgiver og samfunnets behov samt en generell tilgang til midlertidig ansettelser bare for å nevne noe. Et av de viktigste løftene den kommende rød-grønne regjeringen ga norske arbeidstakere var nettopp å stoppe angrepene på Arbeidsmiljøloven. Det skapte entusiasme, folk ble engasjert og det endte med valgseier. Nå er snart åtte år gått og snart er det valg igjen. Slagordet denne gangen er ”Trygg styring”. Det sprudler ikke akkurat over med engasjement.


LO Stat har hatt landskonferanse og på Fri Fagbevegelse i forrige uke kan vi lese at leder i LO Stat Tone Rønoldtangen oppfordret medlemmene til å legge EØS-debatten død. ”Debatt er bra, men dette er feil tidspunkt. Høyre spiser bløtekake hver dag og lager planer for regjeringsskifte så lenge vi driver og krangler med hverandre om EØS-avtalen.” sa hun til landskonferansen. Om Høyre spiser kake når fagbevegelsen diskuterer EØS-avtalen, mon tro hva de gjorde når Arbeiderpartiet først kom til dem for støtte til Vikarbyrådirektivet, for så å opptre som direktivets førstekjemper og deretter trumfe det igjennom mot en samlet fagbevegelse og store deler av eget parti. Mitt spørsmål er: Hvordan skal vi klare å skape engasjement og entusiasme blant våre medlemmer dersom vi i frykt for at Høyre og Frp skal vinne valget skal legge lokk på debatt om egen politikk? EØS blir et tema på LO kongressen i 2013. Det vil være helt håpløst om landets største arbeidstakerorganisasjon ikke kan diskutere store politiske saker i sitt kongressår.

Handel og Kontors landsmøtet vedtok en enstemmig uttalelse om EØS som blant annet sier at ”det er uakseptabelt at arbeidslivspolitikken i stadig økende grad overføres til besluttende organer utenfor Norge”. I tillegg stemte 48,2 % av delegatene for å si opp EØS avtalen og erstatte den med en handelsavtale. Når forbundets fagblad HK-nytt spurte delegatene hva de ville stemt på om den var stortingsvalg nå, svarte 88,2% av delegatene at de ville stemt på regjeringspartiene. Det er åpenbart at EØS kritikken ikke handler om å ramme regjeringen, men er en konsekvens av at vi gjennom EØS-avtalen får servert EUs arbeiderfiendtlige arbeidslivspolitikk. Både partisekretær i Arbeiderpartiet Raymond Johansen og forbundssekretær i Norsk Jernbaneforbund Arne Drabløs avla Rødt en visitt på LO Stats landskonferanse hvor de både advarer mot og kritiserer LO tillitsvalgte som er medlem av Rødt. ”Skal vi vinne valget, må venstresiden slutte å syte”, sier Drabløs. Han er lei av å lese negative medieoppslag der LO-tillitsvalgte kritiserer Arbeiderpartiet er det å lese på Fri Fagbevegelse. Uttalelsene faller så mye på sin egen urimelighet at jeg var usikker på om den var verdt å kommentere. Grunnen til at jeg allikevel velger å gjøre det er fordi jeg er opptatt av at Norge ikke skal våkne opp til avisforsider med jublende Siv og Erna. For nettopp Høyre og Frps oppslutning i LO burde bekymre mer. Det er paradoks at de som drar frem alt-er-så-mye-verre-med-høyre-og-frp-derfor-må-vi-ikke-kritisere-Arbeiderpartiet-uansett-hva-de-har-gjort – kortet, bruker tid og krefter på å kritisere nettopp Rødt. Rødt har en politikk som står fagbevegelsen nært. En større oppslutning om nettopp Rødt ville styrket fagbevegelsen. 

 

Det de rødgrønne har gjort av god politikk ville aldri skjedd under en blå-blå regjering og det de rødgrønne har gjort av dårlige vedtak ville blitt mye verre med en blå-blå regjering, har det blitt sagt fra mang en talerstol. Stoltenberg sier vi kommer til å savne han hver dag om Siv og Erna kommer til makta. Det kan jeg skrive under på at jeg kommer til å gjøre, men det kan ikke være sånn at det forventes at tillitsvalgte skal godta høyrepolitikk eksempelvis i form av pensjonsreformen bare fordi den ble servert oss av en rødgrønn regjering. Skal vi holde Høyre og FrP unna regjeringsmakten trengs det politikk som engasjerer og forandrer. ”Trygg styring” betyr mer av det samme. Vi trenger også noe nytt. Lovfestet rett til heltid, vern mot natt og helgearbeid for ansatte i varehandelen , 6-timersdag/30 timers arbeidsuke med lønnskompensasjon, gode boliger til alle. De gode sakene er mange. Ingen vinner valg bare på å peke på motstanderen å si at han er slemmere. Jeg vil ha litt entusiasme takk! 

Teksten har stått på trykk i Klassekampen 23. oktober 2012

Markedsfundamentalistene

Arbeidervern har aldri vært høyresidens sterke side. Det er kanskje derfor de ikke klarer å vente med å få fjernet det eneste vernet mot natt- og helgearbeid som ansatte i varehandelen har. Etter åpningstidslovens fall i 2003 har det vært en stadig utvidelse av åpningstidene. Butikkene kan i dag ha åpent døgnet rundt mandag til lørdag. Søndag skal butikkene holde stengt med noen unntak, bla. de ”som i det vesentlige selger planter og hageartikler” eller har en salgsflate på under 100 kvadratmeter. Lange åpningstider er ikke synonymt med økt lønnsomhet og flere arbeidsplasser noe Frp synes å tro. Nylig måtte Hanskemagasinet i Trondheim gi seg fordi lønnsom drift og de lange åpningstidene huseier påla dem ikke var forenlig. Dermed ble Trondheims utvalg av butikker fattigere og arbeidsplasser forsvant. I Drammen foreslo Høyre å gjøre byen til en ”pilotby for søndagsåpne butikker”. Frp har kopiert forslaget og dermed har det dukket opp i flere kommunestyrer rundt om i landet. I Trondheim kommer saken opp i slutten av april. Frp fremmet også et forslag i Stortinget 20. mars om å fjerne loven som gjør at de fleste butikker skal holde stengt på søn- og helligdager. Dette uten å se på de samfunnsmessig konsekvensene, uten og snakke med de som har butikk som fag og yrke.


Selv næringa som høyresiden hevder å være fanebærere er de i utakt med. Virke, den største arbeidsgiverorganisasjonen i varehandelen har ikke tatt stilling til søndagsåpent nettopp fordi medlemsorganisasjonene er delt i synet. Administrerende direktør i Rema 1000 sier at de opplever dagens lovverk som urettferdig og mener at enten må man ha en handlefri dag i uka eller så må man ha totalt frislipp. Selv så foretrekker Rema 1000 en handlefridag, først og fremst av hensyn til de ansatte. I debatten på Stortinget viste Frps Solveig Horne til at Plantasjen som selger planter kan ha åpent på søndager, mens bedrifter som blant annet Maxbo må holde stengt. Maxbo har vært en av de kjedene som har holdt søndagsåpent fordi de mener at dagens lov er konkurransevridende, men selv sier de at de ønsker å endre loven slik at ingen har lov å holde åpent søndag. Frp har i bestefall gjort en selektiv research når konklusjonen er at det må åpnes for at alle skal kunne holde åpent på søndag.

Høyresidens argumenter for søndagsåpne butikker vitner om liten forståelse og respekt for butikk som fag og yrke. Studentenes behov for ekstra inntekt er et av disse. Ikke et vondt ord om studentene, men man må tillate seg å spørre om det er dette som er høyresiden visjon og strategi for å utvikle varehandelen som næring og yrke. Mener høyresiden at man skal drifte en hel bransje på folk som i utgangspunktet bare har tenkt å være der noen år fordi de utdanner seg til et annet yrke? Det er all grunn til å bekymre seg for studentens økonomiske situasjon, men det kan ikke være sånn at søndagsåpne butikker skal være løsningen på en dårlig studiefinansiering. Videre fremholdes det at søndagsåpent er en vinn-vinn situasjon både for forbrukeren og ansatte. Mange deltidsansatte skal visst nok få større stillingsandel når det blir enda en arbeidsdag i uka. Hvor mange søndager i måneden mener FrP egentlig at deltidsansatte skal jobbe? Med Fremskrittspartiets (over)tro på at arbeidstaker og arbeidsgiver best kan fremforhandle avtaler, og med partiets varslede planer om å forringe arbeidsmiljøloven på flere områder, tar det nok ikke lang tid før deltidsansatte får beskjed om at de selv er skyld i sin deltid fordi de ikke ønsker å jobbe flere søndager.


Utvidede åpningstider får også konsekvenser for andre næringer som er knyttet til varehandelen som blant annet renhold, vaktbransjen, transport og lager. I sum dreier det seg om et betydelig antall mennesker. Arbeidstiden påvirker fritiden. Høyre og Frps forslag vil få omfattende konsekvenser, ikke bare for de som jobber der, men også deres familier. Derfor handler debatten om åpningstider i varehandelen også om hvilket samfunn vi skal ha. Høyresidens idé om at dagens lovverk ikke fungerer og derfor må loven fjernes, er en ideologisk ryggmarksrefleks mer enn godt politisk håndverk. 365000 arbeider i varehandelen som er landets nest største private næring, en bransje som bærer preg av mangel på vern i Arbeidsmiljøloven og en stor grad av manglende partssamarbeid. Denne næringen trenger å bli satt på den politiske dagsorden, ikke å bli et offer på markedsfundamentalismens alter. Like konkurransevilkår er ikke synonymt med ingen regulering, tvert i mot kan like konkurransevilkår sikres gjennom en god regulering. Vi er ikke først og fremst forbrukere, vi er mennesker. Det er ikke behov for verken søndagsåpent eller prøveordninger, men at politikerne setter seg ned med LO og bransjen for løse de utfordringene som finnes i dag. Vi trenger en næringspolitikk som fremmer en seriøs og kompetansedrevet varehandel og et arbeidsliv som gir rom for et sosialt liv.

Artikkelen har tidligere vært på trykk i Klassekampen

Et sted å kalle hjem

Dagens (fraværende) boligpolitikk skaper klasseskiller Debatten om boligpolitikk eller rettere sagt mangelen på boligpolitikk har vært oppe til diskusjon den siste tiden. Politikere kappes om å bry seg mest om de som er utenfor boligmarkedet. Alle er enige om at det er vanskelig for studentene å finne plass å bo, at leieprisene er hinsides, at mange står i kø for å få kommunale boliger rundt om i landet, at unge sliter med å komme inn på boligmarkedet, at prisveksten har vært enorm. Ja, så stor at til og med eiendomsmeglere blir lettere sjokkert over at ulike boligtyper selges til stadig nye rekordpriser. Til tross for denne tilsynelatende enigheten politisk skjer det ingenting. Boligprisene fortsetter å vokse, det samme gjør leieprisene. Hushaiene får mer penger i lomma og folk bor seg i hjel.


”Skaff deg en samboer” var tipset jeg fikk da jeg var i banken for første gang alene for å søke om boliglån. Selv med noe egenkapital og lite studielån tjente jeg ikke nok til å kjøpe meg en plass å bo. Jeg hadde en 88,67% stilling og jobbet i butikk, ikke så uvanlig stillingsandel i denne bransjen. Bankens tommelfingerregel var at man kan låne tre ganger årsinntekten og da kom min inntekt til kort. Følger man denne logikken vil en heltidsansatt faglært butikkarbeider i dag få lån på vel en million. Har man en egenkapital på 15% i tillegg har man 1,2 mill å kjøpe for. Et kjapt søk på Finn viser at det på nåværende tidspunkt i Trondheim er 2 stk 1-roms på henholdsvis 20 og 36 kvadratmeter man kan få for den prisen. Ikke alle har hel stilling, ei heller egenkapital og de aller fleste er prisgitt økonomisk hjelp fra foreldre, en hjelp ikke alle har mulighet til å gi sine barn.


Er det slik at alle må eie en egen leilighet? Kommunene skal tilby bolig til vanskeligstilte på boligmarkedet, men her er det ventetid. I Trondheim har mange funksjonshemmede ventet i flere år på bolig, det samme gjelder rusmisbrukere til tross for at de har fått vedtak om bolig. Kvinner bor i månedsvis med barna sine på krisesentre fordi de ikke kan dra hjem men ei heller har en alternativ boplass. Ventelisten på kommunale boliger er nær 500 og ventetiden er over et år. Andre må ut på det private leiemarkedet hvor realtiteten er at det koster minst like mye å leie som å eie fordi det i praksis ikke finnes grenser for hvor mye man kan ta betalt for et tak over hodet. Å ha en bolig er en menneskerett og det gir deg et fundament å bygge livet ditt på uansett hvilken fase du er i livet. Allikevel er det å leie eller eie en bolig noe ikke alle i dagens Norge har mulighet til. Politikerne kastet kortene for 30 år siden da de overlot boligpolitikken til markedet. I dag klager de over boligssituasjonen.

Finansieringsordninger som Boligsparing for unge, boligsparing for barn. bostøtte og andre subsidier som legges i bunn før meglerne (markedet) setter pris virker i motsatt retning av intensjonene om en sosial boligpolitikk. For de som har fylt opp kontoene hjelper det der og da, men det løser ingen ting på lang sikt. All den tid det er de med mest penger som bestemmer boligprisene, vil vi andre fortsatt ha problemer med å skaffe bolig. Jo mer penger som kommer inn i boligmarkedet dess mer øker prisene. En høyrepolitikk i praksis som skaper økte klasseskiller og som vi ikke lengre kan akseptere. Vi kan ikke ha et samfunn hvor man er prisgitt at man har familie som kan hjelpe til økonomisk for at du skal få en plass å bo, ei heller at mennesker venter i flere år på å få en kommunal bolig. Husbankens slagord ”Gode boliger til alle” må opp og fram i dagen og husbanken må igjen få en sentral rolle i boligsektoren. Vi trenger mulighet til fast lav rente og lengre avdragstid. Kommunene må skaffe til veie langt flere kommunale boliger og staten studentboliger. Det må i større grad søkes samarbeid med ideelle aktører med sikte på å etablere non profitt utleieboliger, det må bygges flere boliger og det bør etableres et boligmarked ved siden av det ordinære markedet med prisregulering. I tillegg er det ingen tvil om at arbeidslivspolitikken spiller en vesentlig rolle også for hvordan boligsituasjonen er. Med vikarbyrådirektivet innført med Arbeiderpartiet i spissen samt Høyre og FrP som i følge meningsmålingene banker på døra til regjeringskvartalet, ligger det til rette for flere midlertidig ansettelser. Da er det mange som ikke vil få boliglån i det hele tatt nettopp fordi de ikke har en fast jobb. Vi kommer heller ikke unna det faktum at kvinner tjener i snitt 85% av menns inntekt og flest kvinner arbeider deltid. Det finnes også nok eksempler på de kvinner som ikke har råd til å sitte med boligen etter et samlivsbrudd. Arbeidet for retten til fast hel stilling må fortsette parallelt med arbeidet for en god boligpolitkk.
Gi oss politikere som har evne og vilje til å legge bort den blinde tro på markedet usynlige hånd og som vil gjøre det til et offentlig ansvar å gi folk en anstendig plass å bo, slik at alle kan ha et sted å kalle hjem.


Teksten har vært trykket i Klassekampen 21.august 2012