Casino Pensjon

I Debatten på NRK1 for et par uker siden forsvarte arbeidsminister Anniken Huitfeldt levealdersjusteringen med den begrunnelsen siden vi lever lengre, så må vi jobb lengre. På norsk betyr levealdersjustering at du må jobbe lengre om ditt årskull har en høyere forventet levealder i forhold til i dag. Gjør du ikke det venter livsvarig kutt i pensjonen. Tidligere arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen kalte den for en sikkerhetsventil som skal sikre at utgiftene ikke løper løpsk. Martin Kolberg kalte den for pisken. Kjært barn har som kjent mange navn. 

Daværende fylkesmann og nåværende finansminister Sigbjørn Johnsen ledet pensjonskommisjonen som la fram sin innstilling i 2004. Fra den gang har gjennomgangstonen vært: Vi skal ha et rettferdig og robust pensjonssystem som ivaretar sliterne. Det skal bli lettere å kombinere jobb og pensjon. Det skal lønne seg å jobbe.

I folketrygden har pensjonsalderen vært 67 år, men i bedrifter med tariffavtale har man hatt mulighet til å gå av med avtalefestet pensjon (AFP) fra fylte 62 år. AFP ble innført for slik at de som ikke kunne stå i jobb til 67 år kunne gå av tidligere uten tap i pensjon. For mange var dette et alternativ til uførepensjon. Fram til 2011 var AFP i privat sektor en slik solidarisk ordning.  AFP-ordningen gikk fra en tidligpensjon til en tilleggspensjon som var tilpasset det såkalte fleksible uttaket i folketrygden hvor du kan”velge” å gå av fra 62 år. Fleksibel på den måten at du kun får lov til å gå av dersom du har tjent nok  til å betale din egen minstepensjon.  Når arbeidsministeren går ut og sier at pensjonsreformen virker fordi flere jobber lengre enn til 62 år, er det verdt å minne henne på hun som ikke fikk valget men må jobbe til 66 år fordi hun hadde tjent for lite.

Politikerne har forsøkt å sukre pillen med en markedsføringsstrategi fylt med fine begreper som pensjonsopptjening fra første krone, fleksibilitet og alle skal får mer. Når du nå vet at det er et inntektskrav for å gå av med tidligpensjon – selv med AFP, så har du vel også avslørt at alle ikke får mer, at fleksibiliteten er forbeholdt de med høyest pensjonsopptjening og at selv om man får pensjonsopptjening fra første krone så gir det ingen garantier om en bedre pensjon. For mange tvert i mot.  Dersom man tjener pensjon fra første krone betyr det også at man taper pensjon for hver krone man ikke tjener. Ofte vil inntekten variere gjennom arbeidslivet. Deltid kan være en av årsakene til dette. Før pensjonsreformen ble pensjonsgrunnlaget regnet ut fra de 20 beste av dine 40 år. For de, hovedsaklig kvinner, som av ulike årsaker arbeider deltid gjorde besteårsregelen det slik at de kunne komme brukbart ut pensjonsmessig selv om arbeidslivet skulle vise seg å bli variabelt.  Besteårsregelen ble erstattet av alleårsregelen som skulle gjøre at folk skulle stå i jobb lengre. Men er det slik at alle med mange år i yrkeslivet tjener på pensjonsreformen? Tall fra SSB viser at forventet levealder varierer. Der en person med et yrke som forutsetter lang høgskole/universitetsutdanning kan forvente å leve nesten 18 år etter fylte 67 år, kan servitøren forvente å leve 7 år kortere. Sistnevnte kan ha like mange yrkesaktive år når han fyller 62 år som når førstnevnte fyller 67 år. Dersom de har samme antall år og samme pensjonsopptjening vil servitøren som går av ved 62 år få 30 % mindre utbetalt i pensjon hvert år resten av livet enn den andre som går av fra fylte 67 år. Fordi ”det skal lønne seg å jobbe” får du mindre utbetalt dess tidligere du går av. Når vi også vet at levealdersjusteringen kutter i pensjonen, så er dette dobbeltstraff for servitøren som også har kortere forventet levealder. Dette er resultatet av det som skulle være det rettferdige pensjonssystemet som skulle ivareta sliterne.

Hvorfor skriver jeg om dette? Mediene er fulle av overskrifter med fete typer som skal fortelle oss om hvordan vi skal få  ”Gullpensjon” og hvordan vi skal bli ”Pensjonsvinnere” på en måte som gir mer assosiasjoner til et casino enn en velferdsordning. Vi vet at der det er vinnere er det også tapere. De snakkes det ikke om. Pensjonsdebatten er på politikernes premisser og mangler klasseperspektivet.

Selv om endringene i folketrygden er bredt forankret i Stortinget er det fortsatt slik at det er et politisk vedtak, det er ikke hogget i stein. Åpenbare urimeligheter som vi ser nå er ikke et solidarisk velferdssamfunn verdig. Handel og Kontors landsmøte var krystallklar på at solidariteten må tilbake i pensjonssystemet. Også LO-kongressen må være tydelig på dette. Pensjonskampen er ikke over. Offentlig pensjon er under angrep, det kommer endringer i tjenestepensjon i privat sektor, AFP skal reforhandles i 2017 og ny uførepensjon i 2018.Vi trenger igjen et solidarisk pensjonssystem og vi skal starte på LO-kongressen!

Teksten er publisert i Klassekampen 12.2.2013