Ja til søndagsfri!

Søndag som felles fridag er en frihet vi må kjempe for!

Etter åpningstidslovens fall i 2003 har det vært en betydelig utvidelse av butikkenes åpningstider som har ført til endringer i arbeidstid og fritid for ansatte. I dag kan butikkene holde åpent døgnet rundt fra mandag til og med lørdag. På røde dager skal det være stengt, med noen unntak.  Dette har gjort at de aller fleste av varehandelens ansatte har fri på søndager, men nå er denne friheten truet.

Like før påske sendte regjeringen det mye omtalte forslaget om søndagsåpne butikker ut på høring. Regjeringen vil at alle butikker og kjøpesentre skal kunne holde åpent døgnet rundt, hele året med unntak av tolv hellig- og høytidsdager. Da skal dagens ”Brustadbu-regler” gjelde. Fordi Høyre og Frp er avhengig av Venstres stemmer for å få igjennom denne endringen har de også lagt inn en alternativ løsning der spørsmålet om søndagsåpent skal avgjøres lokalt. Regjeringen fremmer dette forslaget uten å gå i dialog med partene i arbeidslivet om gjeldende lovverk og uten kunnskap om konsekvensene av forslaget. Mange er bekymret og det med rette. Varehandelen er Norges nest største næring og sysselsetter 370 000 ansatte. Dersom det innføres en ny arbeidsdag for denne næringen som helhet, vil det også få betydelige konsekvenser for de bransjene som er knyttet til den. Skal butikken ha åpent er det behov det renhold, varer må produseres og transporteres både fra produsent og fra lager. I tillegg trenger mange vakthold for å i vareta sikkerheten. Søndagsåpne kjøpesentre betyr at også frisører og ansatte på kafeteria mister søndag som felles fridag. Åpningstider er arbeidstider og arbeidstider påvirker fritiden. I FAFO-rapporten som ble lagt fram i slutten av februar kom det frem at omtrent 200 000 ansatte i varehandelen og 47 000 i tilstøtende næringer må belage seg på en ny arbeidsdag dersom regjeringens forslag går igjennom. Dette er et forsiktig anslag og kommer i tillegg til de 46 000 i varehandelen som allerede jobber søndag i dag. I følge SSB er det i dag rundt 800 000 arbeidstakere som jobber utenfor ordinær dagtid mandag til fredag. Et flertall av disse er kvinner. I varehandelen jobber nesten halvparten av alle ansatte utenom ordinær arbeidstid og deltidsansatte er de som jobber mest ubekvemt. En liberalisering av åpningstidene slik de borgerlige nå foreslår vil føre til at langt færre har fri samtidig og at flere kvinner i enda større grad får ugunstige arbeidstider.

I Stortingets spørretime forrige onsdag hevdet Erna Solberg at denne endringen gjør at hver familie selv kan bestemme når de vil ha familiedag. Hva er det som får statsministeren til å tro at det blir lettere å ha fri samtidig med venner og familien om man fjerner den loven som nettopp gir mange fri samtidig? En slik uttalelse forteller oss at statsministeren har svært liten kjennskap til for hvordan arbeidsplaner settes opp. Det er ikke sånn at alle kan velge når de vil jobbe og når de vil ha fri. Og skulle mamma ha ”søndag på en tirsdag” så hjelper det lite når barna er på skolen.

Vi mennesker er mer enn forbrukere. Vi er hele mennesker. Vi er familie, vi er venner og vi er naboer. Friheten til å ha fri samtidig er en frihet verdt å kjempe for! Det ser ut til at det ligger en ideologisk tåke som hindrer regjeringens synsvidde i denne saken. Da er det verdt å minne om at det aldri er for sent å snu.

Mona Bjørn

Regionleder

Handel og Kontor region Midt-Norge

Teksten har vært på trykk i Adresseavisens Signert-spalte 13. april 2015

De blå bedreviterne

I debatten om søndagsåpne butikker avslører regjeringen sitt syn på varehandelen

For oss som jobber i butikk er det ingen nyhet at det finnes dem som ikke ser på jobben vi gjør som en «ordentlig jobb». Vanligvis handler dette først og fremst om uvitenhet. Når de lærer bransjen å kjenne, endres også oppfatningen av jobben vi gjør. Det som derimot vekker både bekymring og irritasjon er ledende politikere som vil gjøre betydelige lovendringer som vil påvirke både jobb og fritid til mange mennesker uten å se på konsekvensene, og uten å snakke med oss som blir berørt.

Regjeringens forslag om å endre loven sånn at butikkene kan holde åpent døgnet rundt, året rundt med unntak av tolv dager møter heftig motstand fra alle kanter. Frivilligheten, miljøbevegelsen, kirken, fagbevegelsen, arbeidsgiversiden og bransjen selv har alle slått ring om søndagen som en annerledes dag. Tilbake står Høyre og Frp alene. Mens debatten går, tegner det seg stadig et tydeligere bilde av hvordan de borgerlige partiene ser på varehandelen og oss som jobber her. Det er ikke pent.

Dersom regjeringens forslag blir vedtatt vil det få betydelige konsekvenser. Ikke bare for ansatte i varehandelen, men også for alle de som jobber i bransjene knyttet til den. Det er en ting å være uenig i sak, men måten regjeringen behandler servicesektoren på er arrogant. Det vitner om manglende respekt for de mange hundre tusen som står på hver dag for at kundene skal får den beste servicen.

Hva betyr vi egentlig for de borgerlige politikerne? Det er åpenbart at de mener at vi ikke kan forvente å bli tatt på alvor når vi uttrykker bekymring for konsekvensene av søndagsåpne butikker og kjøpesentre. Vi som «jobber i kassa på Rimi» har jo valgt det selv, derfor har vi visst nok ingen rett til å stille krav. Når Høyre og Frp sier hopp, forventes det at vi spør: «Hvor høyt?» Gjør vi ikke det, kan vi bare finne oss en annen jobb. Om ikke Thorhild Widvey får søndagshandlet på vei hjem fra hytta på Beitostølen, mangler det tydeligvis ikke på dem som kan over jobben vår.

Høyre og Frp hevder at dagens regler er konkurransevridende. Derfor må de fjernes. Hadde de virkelig vært bekymret for konkurransevilkårene i varehandelen, så hadde de gått i dialog med partene i arbeidslivet for å diskutere problemstillingen. Det gjør de ikke. Det er tydelig at de mener vi ikke har noe å bidra med. Økt kunnskap er ikke regjeringens greie. De har nemlig en standard mal som heter liberalisering og den brukes på alt. Ifølge de mørkeblå er valgfritt å holde søndagsåpent. Har du ikke råd, får du holde stengt. Har du ikke markedsgrunnlag, har du ikke livets rett. Ferdig snakket.

Om vi ennå ikke har skjønt at vi skal holde kjeft og slutte å klage, så kan vi lese om oss selv i VG 19. februar. Der harselerer Høyres stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde med samtlige som er kritiske til regjeringens forslag om søndagsåpne butikker.

Er vi ikke enig i forslaget, så kan vi likegreit stenge hele Norge på søndagene, skriver hun. Da må vi vel bli fornøyd! Dette er selvsagt en fullstendig avsporing av debatten. Dessverre føyer dette seg inn i rekken av uttalelser som bekrefter Høyre og Frps arrogante opptreden ovenfor aktørene i varehandelen som ønsker å si ifra på et faglig grunnlag.

Varehandelen er Norges nest største næring i privat sektor og sysselsetter 370.000 arbeidstakere. Salgsfaget er en av flere fagutdanninger i varehandelen. Det er et fagbrev som blant annet betyr at man har formell kompetanse som dokumenterer at man vet hvordan man skal håndtere endringer og sikre lønnsom drift, at man har kunnskap om produkter, salgsmetoder, regelverk, bransjens rammebetingelser og etiske regler. En salgsmedarbeider kan samle inn, tolke og bruke informasjon i forbindelse med markedsføring av produkter og tjenester. Hun vet hvordan man planlegger og gjennomfører salg og mersalg av ulike produkter til ulike kundegrupper. Hun kan pengebehandling, dokumentbehandling, klage- og reklamasjonsbehandling og vurdering av salg og markedsføringsaktiviteter. Dessverre gir regjeringens lovendringer grunn til bekymring for rekrutteringen til bransjen. Jeg forventer at regjeringen tar jobben vår på alvor.

 Til alle som jobber i varehandelen, til reinholdere, vektere, sjåførene og lagerarbeiderne. Til frisørene og alle andre næringer tilknyttet varehandelen. Til venner og familier som berøres av at regjeringen vil ta fra mange hundre tusen arbeidstakere søndag som fridag. De borgerlige partiene bryr seg ikke. De er ikke interessert i å høre på hva vi har å si. La oss derfor svare med det eneste språket de forstår. Et dårlig valgresultat. Til høsten er det kommune- og fylkestingsvalg. Høyre og Frp er ikke bedre lokalt enn de er sentralt. Bruk derfor stemmeretten din for å fortelle dem hva nettopp du mener om politiske partier som ikke tar deg på alvor.

 Teksten har vært på trykk i Klassekampen 24. februar 2015 

Arbeidsliv i det blå

Hva er trygt, familievennlig og fleksibelt med å ikke vite om du fortsatt har jobb neste år?

Vingeklipping av fagforeningene, mer makt for arbeidsgiverne til å pålegge mer overtid og søndagsarbeid og mer midlertidig ansettelser er det mørkeblå arbeidslivspolitikk har å by på. I midten av juni sendte arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven på høring. Selv omtaler han de som en modernisering av loven som «skal skape et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv». Lengre unna sannheten er det vanskelig å komme.

Dagens lov sier at arbeidstaker skal ansettes fast. Midlertidig ansettelse kun er tillatt i begrenset omfang. Det er lov å avtale prøvetid i inntil seks måneder, men ansettelsen er fortsatt fast. Fast jobb gir trygghet. Forutsigbar inntekt som gjør at vi kan etablere oss og planlegge livene våre. Denne tryggheten vil Høyre og Frp å ta fra oss. Regjeringen vil gi grønt lys for at bedriftene selv kan bestemme om arbeidstaker skal få fast eller midlertidig ansettelse i inntil ni eller tolv måneder.

I sin kamp for å svekke lønns- og arbeidsvilkår skyver de mennesker utenfor arbeidslivet foran seg. Flere «får prøvd seg i arbeidslivet» med midlertidige ansettelser, hevder regjeringen. Det er en klar beskjed om at du får finne deg i å stå med lua i hånda om du vil ha jobb. For med denne politikken blir det ikke flere ansatte, det blir bare flere midlertidige jobber. Og det rammer både dem som skal inn i arbeidslivet og de som alt er i jobb. Varehandel, hotell- og restaurant og deler av offentlig sektor er blant bransjene som i dag har mest bruk av midlertidige ansatte. Kvinner og ungdom er i flertall, både blant midlertidig ansatte generelt og blant ansatte i disse bransjene spesielt. Dette er et viktig perspektiv å ta med når man ser forslagene til endringer i arbeidstidskapittelet.

Høyre og Frp vil styrke arbeidsgivers mulighet til å pålegge arbeidstaker å jobbe mer overtid enn i dag. Videre gjør de søn- og helgedagsarbeid tillatt dersom arbeidets art gjør det nødvendig eller det er et særlig og tidsavgrenset behov for det. Også her skal bedriften få myndighet til å pålegge ansatte å jobbe. Samtidig fjerner de dagens bestemmelse om at bedriftene må ha en avtale med tillitsvalgte om det skal jobbes på røde dager. Hittil har denne ordningen balansert styrkeforholdet mellom bedriften og de ansatte fordi arbeidstakerne kan stille krav om hvilke betingelser som skal gjelde for at de skal arbeide på fridager. Eksempelvis kan en avtale mellom tillitsvalgte og ledelsen i en butikk være at varetelling gjennomføres på søndag, mot at det skal betales ekstra lønnstillegg og være frivillig å jobbe. I høringsnotatet framstilles slike møter med tillitsvalgte som tungvint og unødvendig tidskrevende. Høyre og Frp vil at bedriften skal bestemme alt. En politikk som svekker fagforeningens innflytelse og dermed arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår.

Studier viser at Norge har høy overgang fra midlertidige til faste ansettelser og lav overgang til arbeidsløshet. I Sverige, der de har innført Høyre og Frps politikk, blir derimot langt flere værende i midlertidige stillinger. Antallet som pendler mellom midlertidighet og arbeidsløshet er også mye høyere. Når Norge kommer så godt ut med dagens arbeidsmiljølov, hva er da grunnen til at Høyre og Frp vil endre den?
Det handler om makt. Historien har lært oss at de borgerlige partiene alltid har stått på arbeidsgivernes side. Maktbalansen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er allerede skjev. Det er arbeidsgiver som har anledning til å opprette og avslutte arbeidsforhold. Regjeringens politikk vil forsterke skjevheten i dette forholdet ytterligere.

Mer midlertidig ansettelser forsterker den negative effekten av endring i arbeidstidsbestemmelsene. Dette kan vi si alt nå, fordi det også skjer i dag: De som har midlertidig jobb stiller færre krav og godtar mer. Har Eriksson snakket med han som har jobbet hver lørdag i åtte måneder fordi han ikke turte å si nei i frykt for å ikke bli satt opp på listen neste uke? Eller hun som jobbet år etter år og håpet at sjefen en dag skulle gi henne en fast ansettelse. Hva med han som mistet nattsøvnen fordi han ikke visste om han hadde penger til å betale husleien neste måned?
Et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv betyr fast arbeid, ei lønn å leve av og en arbeidstid å leve med. Det eneste regjeringen gjør er å svekke arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår og undergraver fagforeningenes rolle.

Teksten var på trykk i Klassekampen 5. august 2014

Forskjell på ord og handling

Høyre og Frp vil gi mer makt til arbeidsgiver på bekostning av arbeidstakers rettigheter.

I den mørkeblå regjeringserklæringen kan vi lese at Høyre og Frp ønsker et trygt og fleksibelt arbeidsmarked. De skal jobbe for et velfungerende trepartssamarbeid, høy produktivitet og høy trivsel blant arbeidstakerne. De bygger sin politikk på frihet til enkelt mennesket. Det er vanskelig å være uenig i slike formuleringer. Selv er jeg for et trygt og fleksibelt arbeidsliv, for et godt trepartsamarbeid og jeg mener frihet er det viktigste for mennesket. Så langt, så bra. Eller?

For å ha et velfungerende trepartssamarbeid må man sikre høy organisasjonsgrad både hos arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Her har alle parter et ansvar. Særlig myndighetenes politikk legger premisser for hvordan arbeidsliv vi får. Det Høyre og Frp har signalisert så langt vekker grunn til bekymring.

Et av flere viktige bidrag fra staten er å sikre skattefradrag for fagforeningskontingenten. Handel og Kontor har lenge ment at arbeidstaker burde hatt fullt fradrag for kontingenten. Den rødgrønne regjeringen har igjennom sine åtte år gradvis trappet opp fradraget og for 2014 foreslo de å øke den ytterligere til kr 4100. Det blir det ikke noe av, sier Høyre og Frp i sitt budsjett for 2014, med de signaler det gir til de mange tusen arbeidstakerne og våre organisasjoner. De mørkeblå stopper ikke der. I sitt første statsbudsjett går de til angrep på permitteringsreglene. I tider med lite oppdrag har arbeidsgiver mulighet til å permittere arbeidstakere for en kortere periode uten at arbeidsforholdet avsluttes. Når det kommer flere oppdrag, vil arbeidstaker komme tilbake i jobb. I dag har arbeidsgiver lønnsplikt i 10 dager før arbeidstaker må søke om dagpenger. Høyre og Frp vil øke arbeidsgiverperioden fra 10 til 20 dager for nye permitteringer fra nyttår. Samtidig vil de redusere den maksimale perioden arbeidstaker kan få dagpenger fra 30 til 26 uker. En øking i bedriftenes betaling for permitterte arbeidstakere er et dramatisk forslag og vil kunne føre til at bedriftene sier opp arbeidstakere fremfor å bruke permitteringsreglene, samt at flere i større grad velger å leie inn arbeidstakere. Siv Jensen og Erna Solberg lovde et budsjett med tydelig Frp og Høyrepreg, det har vi fått.

Når de borgelige også har varslet at de ønsker å endre arbeidsmiljøloven slik at det blir lettere å ansette midlertidig så ser det ut til at Høyre og Frps lovnader om et trygt arbeidsliv og velfungerende partssamarbeid kun er tomme ord. Økt mulighet for å ansette midlertidig, svekker stillingsvernet. OECDs analyser viser at lettere tilgang for bedriftene til å ansette folk midlertidig kun fører kun til færre faste stillinger, ikke økt sysselsetting. Produktiviteten reduseres med økt midlertidighet og arbeidsgiverne investerer mindre i midlertidige ansatte enn i fast ansatte. Til tross for dette mener Høyre og Frp mener at en økt tilgang for bedriftene å ansette midlertidig vil gjøre terskelen inn i arbeidslivet lavere for grupper som står utenfor. Det er mange ting man kan gjøre bedre for å lage et mer inkluderende arbeidsliv, men å svekke arbeidstakers rettigheter er ikke en del av det. Det vil kun forsterke den eksisterende maktubalansen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver ytterligere.

”Vet du hvor lenge må man være ansatt før man får fast jobb?”, spurte den kvinnelige butikkmedarbeideren en kollega. Hun hadde vært midlertidig ansatt i nesten et år. ”Jeg har jobbet her snart et år, blir satt opp fra uke til uke så det er litt vanskelig å planlegge fritiden. Jeg har begynt å spørre sjefen om å få en formiddag eller ettermiddag fri sånn at jeg kan gjøre noe sammen med barna.”

Det er lite frihet å være i en slik situasjon. Dagens arbeidsmiljølov sier at arbeidstaker skal være fast ansatt. Midlertidig ansettelser er unntaket. Allikevel er det ikke alltid slik, selv med dagens lovverk. Om arbeidstaker er fagorganisert og det er tillitsvalgte på arbeidsplassen kan de få hjelp til å undersøke om dette er en lovlig midlertidig ansettelse eller ei. Er den ulovlig, så kan man med loven i hånd kreve fast ansettelse. Med loven og den tillitsvalgte på sin side, er det tryggere å kreve sin rett. De borgelige vil gjøre det ulovlige lovlig. Dette gjør det ikke lettere for de som selv i dag vegrer seg for å ta kampen mot brudd på arbeidsmiljøloven. Når vi også vet at organisasjonsgraden er lavest blant de midlertidig ansatte, vil fri tilgang til å ansette midlertidig bidra til å undergrave et organisert arbeidsliv. 

Skal Høyre og Frp ha troverdighet når de snakker om et trygt og fleksibelt arbeidsmarked, velfungerende trepartssamarbeid og høy trivsel blant arbeidstakerne, må de ha en politikk som fremmer nettopp dette. Det har de dessverre ikke. Når alt kommer til alt koker det ned til at det Høyre og Frp egentlig ønsker er å gi arbeidsgiverne mer makt på bekostning av arbeidstakernes rettigheter.

Teksten har vært på trykk i Klassekampen 19.11.2013

Enkelte ting kan ikke gjentas for ofte: Heltid må bli en rettighet!

Om du spør politikerne hva de mener om arbeidsløshet vil samtlige svare at arbeidsløshet er viktig å bekjempe. Spør du partiene om de vil styrke deltidsansattes rettigheter ender diskusjonen så alt for ofte opp i å handle om historiene om hvor mange som ”velger” å jobbe deltid. Å være arbeidsløs er alvorlig, enten det er på heltid eller deltid. Derfor er det enkelte ting som ikke kan gjentas for ofte. Heltid må bli en rettighet! 

De fire partiene som i skrivende stund sitter å forhandler om mulig regjeringssamarbeid

stemte alle i mot den såkalte ”mertidsparagrafen”. Mertidsparagrafen er en lovendringen skal gi deltidsansatte rett til den stillingsandel de faktisk ha jobbet de siste 12 månedene. I tillegg til at de mente 12 måneder var for kort beregningstid, var hovedargumentet mot denne lovendringen fra de borgelige partienes side at de fryktet at arbeidstakerne ville bli låst i ugunstige arbeidstider og at det vil bli et B-lag i arbeidslivet. Dette er å snu problemstillingen på hodet. Det er de som sover med telefonen på puta i håp om ekstratimer som blir låst både i en arbeidssituasjon og en livssituasjon hvor det ikke er mulig å planlegge verken på kort eller lang sikt. De strekker seg litt lengre og godtar –med åpne øyne- litt dårligere arbeidsbetingelser fordi de trenger pengene. Den beste til å si hvor skoen trykker er de som har den på.

Magnus er en ung arbeidstaker som jobber i butikk. Han er fanget i deltidsfellen. Med én inntekt til å betale faste utgifter holder det ikke med en 60% stilling for å få endene til å møtes. Han har en arbeidsplass han trives godt med. Fagbrev har han tatt fordi han ønsker å jobbe i butikk. Magnus har fortalt meg om arbeidshverdagen sin: ”Man kan på mange måter si at arbeidsgiveren har gjort meg avhengig av å jobbe mye ekstra, noe som resulterer i at jeg har gitt opp å planlegge mer en dag av gangen! Jeg er på vakt for arbeid hele tiden, for å si nei til å jobbe ekstra har jeg ikke råd til. Misforstå meg rett, jeg liker å jobbe mye - til tider over 100 prosent - men når jobben tar over livet helt, er det ikke fullt så kjekt! Jeg tør ikke å tenke på hva som ville hent om det ble fritt frem å ha åpent på søndager også. I mine tre år i bedriften har jeg kun hatt fem uker ferie! Hvorfor? Fordi at jeg føler jeg ikke har råd til å ta ut fem uker ferie hvert år. Jeg vet at loven er veldig klar på dette området, men jeg kan ikke risikere å gå på en økonomisk smell. Seksdagers uke har ikke vært uvanlig. Jeg er et ja-menneske, men man sliter seg ut på en 60 prosent deltidsstilling. Når jobben går utover livskvalitet og mangel av fritid er vi inne på et feil spor. Nå kan jo man alltids si at veldig mye av dette er frivillig, men hvis jeg ikke hadde behov for pengene har jeg tatt meg mer tid til å leve mer. Man kan også si at det er frivillig å jobbe der jeg jobber, men jeg vil ikke slutte! Jeg stortrives i jobben min, trives med å hjelpe kunder, trives med det sosiale og trives med å gjøre arbeidsplassen min bedre. Ja det gir mening i hverdagen. Derfor bør det prioriteres 100-prosentstillinger fordi det rett og slett handler om livskvalitet og trygghet hos folk rundt dere. Et spørsmål som stadig kommer tilbake: Hvor lenge skal man kjempe for en 100 prosentstilling? "

I  slutten av august la FAFO fram en rapport med tittelen ”Deltidsarbeid i varehandel – hva sier de ansatte?”. Rapporten er en del av flere undersøkelser FAFO har gjort for Handel og Kontor og Virke og har gitt økt kunnskap om heltid/deltid i varehandelen som igjen har bidratt til å synliggjøre varehandelen som en bransje med utstrakt bruk av deltid.

Undersøkelsen forteller at av de som ønsker større stilling vil 85% ha 30 timer i uken eller mer. Inntil de får det baserer de seg i stor grad på ekstratimer. Jobber du på en plass med mye deltid er det større sannsynlighet for at nettopp du er en av de som ønsker større stilling. Nettopp det at arbeidsgiveren ikke tilbyr heltidsstillinger er den årsaken som oftest fremheves blant de som ikke er fornøyd med egen arbeidstid.

Politiske beslutninger påvirker arbeidslivet. Mener man noe med å unngå et B-lag i arbeidslivet må man gi Magnus og alle de han representerer med sin historie en bedre arbeidshverdag.  Da er lovfestet rett til heltid og en styrking av deltidsansattes rett til utvidet stilling veien å gå. Mertidsparagrafen iverksettes 1.1.2014. La oss håpe den blir stående også etter regjeringsskiftet.

Teksten er trykket i Klassekampen 1. oktober 2013 

Aldri på en søndag

Debatten om søndagsåpne butikker handler om mer enn nå du skal kjøpe melk og brød

Dagens Næringsliv og Adresse­avisen heier på de borgerlige partiene hele veien til mål. De deler ut flyers i form av leder­spalter på sidelinjen, som et bidrag til å redusere debatten om søndagsåpne butikker til et spørsmål om når vi skal kjøpe brød og melk.

Handel og Kontor anklages for å være gammeldags. Og arbeids­givere som fortsatt ønsker et lovverk som setter rammer for åpningstidene beskyldes for å kun være opptatt av å beskytte seg selv. Det er interessant hvordan journalister og borgerlige politikere tror de vet hva som er best for bransjen – bedre enn de som selv jobber i varehandelen. Dette gjørs uten i det hele tatt å diskutere med partene i arbeidslivet. En slik argumentasjon vitner enten om en manglende konsekvenstenkning og forståelse for arbeidslivets spilleregler, eller om en ideologisk ryggmargsrefleks. En refleks som gir utslag i dårlig politisk håndverk. Sannheten er nok begge deler.

I dag kan alle butikker holde åpent 24 timer i døgnet mandag til lørdag. Den eneste reguleringen er på søndager- og hellig­dager der butikkene hovedsakelig skal være stengt, med noen unntak. Høyresiden har gjort det til en symbolsak å fjerne denne loven. I valgfrihetens tegn hevdes det at butikkeierne selv skal bestemme når butikken skal være åpen.

Varehandelen er en næring med sterk konkurranse, og det er klart at dersom én holder åpent, så følger resten på fordi de opplever at de ikke har noe valg. I tillegg er det slik at åpningstider er arbeidstider. Endres dagens lovverk, endres også arbeidstidsordningene for ansatte i bransjen. Det hevdes at arbeids­takerens interesser blir ivaretatt på andre måter, dog uten å nevne hvordan. Nettopp hvordan er et kjernespørsmål.

Selv i dag har ikke ansatte i varehandelen det samme vernet i arbeidsmiljøloven som andre arbeidstakere. De er unntatt lovens forbud mot nattarbeid og forbud mot søndagsarbeid. Det eneste vernet for når arbeids­takerne kan jobbe eller ikke, er nettopp bestemmelsen om at butikkene som hovedregel skal ha stengt på søndag.

Den norske modellen har i det siste vært gjenstand for debatt. Høyre har til og med viet plass til dette i sitt partiprogram, men det er forskjell på ord og handling. En viktig del av den norske modellen handler om trepartssamarbeidet mellom myndig­hetene og arbeidstaker- og arbeidsgiver­organisasjonene.

Når Høyre og Frp har lovet «hurtigendring av loven» om de kommer til makten, slik at alle butikker skal ha åpent på søndager, vitner det om liten vilje til dialog. Det er fordi de har bestemt seg. I praksis betyr det at de borgerlige politikerne på egen hånd vil bestemme hvilke dager i uka de 370.000 ansatte i Norges nest største private næring skal jobbe. Dette uten å diskutere saken med arbeidstaker- og arbeidsgiver­organisasjonene. Det er uprofesjonelt og viser manglende respekt for arbeidslivets parter.

I Norge er det mange som jobber deltid, og dette gjelder betydelig flere kvinner enn menn. Varehandelen er en av bransjene hvor det er høy andel deltidsarbeidene. Også her er flertallet kvinner.

Ifølge Statistisk sentralbyrå jobber en tredjedel av arbeids­takerne i dag utenfor ordinær dagtid (mandag til fredag klokken 6.00 til 18.00). Disse utgjør omtrent 800.000 arbeidere, og det er flere kvinner enn menn. Dette henger sammen med at det i kvinne­dominerte yrker også er mest kveld-, natt- og helgearbeid. I varehandelen jobbet nesten halvparten av alle ansatte utenom ordinær dagtid, i tillegg til deltidsarbeidende som jobber mer ubekvemt.

Å endre arbeidstidsordningene i en hel bransje ved å tillate at alle butikker kan holde åpent 365 dager i året, er å påføre først og fremst kvinner, enda mer ugunstig arbeidstid. De borgerlige partiene på Stortinget stemte mot at deltidsansatte skulle få rett til den stilling de faktisk har jobbet de siste tolv månedene. Den tilsynelatende rørende begrunnelsen var at de ikke ønsket å sementere deltids­ansatte i ugunstige arbeidstider. Ikke overraskende viser det seg at det ikke stakk så dypt likevel. Borgerlig politikk vil gi deltids­ansatte færre rettigheter og mer ugunstige arbeidstider.

Konsekvensene av en lovendring som åpner for omfattende søndagsarbeid i butikk, påvirker også arbeidstidene til yrkesgruppene i tilknytning til varehandelen, som eksempelvis renholds­arbeidere, vektere, lager- og transportarbeidere. I sum får flere begrenset mulighet til felles fritid med venner og familie.

Debatten om søndagsåpne butikker handler ikke først og fremst om når vi skal kjøpe melk og brød. Den handler om hvilket arbeidsliv og samfunn vi skal ha.

Handel og Kontor vil ha en seriøs og kompetansedrevet næring som gir trygge arbeidsplasser med gode lønns- og arbeidsvilkår. Vi ønsker dialog både med politikerne og arbeidsgiverorganisasjonene om dette. Da må man ha politikere som tar bransjen og arbeidslivets parter på alvor. Den siste tidens debatt tydeliggjør at vi er tjent med en rødgrønn regjering også etter valget 9. september.

Teksten har vært på trykk i Klassekampen 13. august 2013

Heltid må bli en rettighet

Norge har et av de landene i Europa som har høyest deltidsandel og det er et betydelig flertall kvinner som arbeider deltid. I 2009 arbeidet 87 prosent av menn heltid mens det blant kvinnene kun var 58,5 prosent. I Norges nest største private næring, varehandelen er heltidsandelen er lav. I følge Arbeidskraftsundersøkelsen så arbeidet nesten halvparten heltid av ansatte i 1997, mens det i 2008 har blitt redusert til 4 av 10. Den mannsdominerte delen har en høyere andel heltid enn den kvinnedominerte. I detaljhandelen arbeidet 29% av kvinnene heltid i 2009, mens 43 % av menn gjorde det samme. Av de som jobber deltid er det 20% som ønsker større stilling. Til tross for at dette gjelder både kvinner og menn, rammer det kvinner mest fordi de er overrepresentert blant deltidsansatte. Den vanligste årsaken er at de ikke får større stilling.

Regjeringen har de siste årene bevilget i overkant av 26 millioner over statsbudsjettet  til forsøksordninger mot ufrivillig deltid. Handel og Kontor og  Virke tok del i dette gjennom å etablere et felles prosjekt kalt ”Ufrivillig deltid i varehandelen”. Gjennom prosjektet har tillitsvalgte og butikksjefer på utvalgte butikker startet arbeidet med å redusere bruk av deltid. Dette har resultert i at flere ansatte har fått ønsket stillingsandel og flere på heltid, uten at det kostet mer. Arbeidstidsplanlegging er nøkkelordet. ”Det er ikke mulig å motvirke ufrivillig deltid med 26 millioner.” sa Torbjørn Røe Isaksen til Frifagbevegelse før jul når han kommenterte at Høyre hadde kuttet alle prosjektmidlene i sitt forslag til statsbudsjett for 2013. Han taler mot bedre vitende. I tillegg til at dette prosjektet har gitt flere ansatte ønsket stillingsandel, baner det også vei for at flere innen bransjen kan få det samme fordi det utvikles arbeidsmetoder og det viser at det er mulig å gjøre noe med deltidsstillingene. Det er også verdifullt fordi mye av heltidsdebatten har dreid seg om offentlig sektor. Selv om det er likhetstrekk mellom for eksempel helsesektoren og varehandelen, er de allikevel forskjellig. For ansatte i varehandelen er hver krone som er brukt på dette prosjektet en investering.

Høyre hevder de er motstandere av ufrivillig deltid. Til tross for dette er det slik at de gangene ufrivillig deltid faktisk nevnes, er det stort sett som en innledning til å snakke om hvor flott det er med frivillig deltid. Ikke alle velger deltid. Deltid er det de blir tilbudt. Aldri har jeg hørt en Høyre politiker snakke om rett til heltid. Partiet nevner verken likestilling, heltid eller deltid med et ord i sitt forslag til Stortingsvalgprogram. Allikevel har de frekkhetens nådegave og anklager LO for å være den som blokkerer for løsninger. I Dagsavisen 25.3.13  hevder Høyres Hofstad Helleland at ”Rigide arbeidstidsordninger er en av hovedgrunnene til ufrivillig deltid. Her er det dessverre LO som blokkerer for konkrete løsninger på reelle problemer. ” Underlig at Høyres ”løsninger” alltid går på bekostning av arbeidstakers rettigheter.

Flere bedrifter lever fortsatt på den myten at det er nødvendig å ha mange deltidsansatte grunnet fleksibilitet og  for ”å få turnusene til å gå opp”.  Dette er synd, fordi blant annet HK-Virkes prosjekt viser det motsatte er mulig. Der det er vilje er det evne til å gi ansatte ønsket stillingsandel. Tillitsvalgte som hver dag møter menneskene bak  tallene i statistikken, vet at de aldri går et sted uten telefonen. ”Ring og spring-tjenesten” gir lite rom for planlegging av livet.

Deltid er arbeidsløshet som systematisk rammer kvinner. Ikke alle synes det er like lett å kreve større stilling. Årsaken kan være en deltidskultur på arbeidsplassen som sier ”sånn er det bare her” eller det kan være manglende kunnskap om egne rettigheter. I tillegg vet vi at det er en del som ikke tar fortrinnsrettsaker videre til tvisteløsningsnemda fordi behandlingen kan ta tid og det blir en belastning å være uenig med leder over tid, særlig på mindre arbeidsplasser.

Konsekvensene av deltidsarbeid er vel kjent. Lavere lønn, lavere pensjon og vanskelig å få lån til bolig. Basert på EUs definisjon var fattigdomsgrensen i 2011 på kr 185 000 i disponibel inntekt for en enslig. Dette betyr en bruttoinntekt på ca 245 000. For en ufaglært butikkmedarbeider med topp ansiennitet betyr det at man må ha en stillingsandel på 74%. Det er mange som har en lavere stillingsandel enn 74%. Tallene taler vel for seg selv. 

Tillitsvalgte trenger gode verktøy for å kunne hjelpe medlemmene og for å sikre anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Nyttig innhold i verktøykassa vil være en lovfestet retten til heltid og at ”vesentlig ulemper” tas ut slik fortrinnsrettsbestemmelsen i Arbeidsmiljøloven blir reell. Dessverre fikk vi ikke det i denne omgang. Det er allikevel bra at Regjeringen foreslår endringer i Arbeidsmiljøloven som skal gi deltidsansatte rett til den stilling de har arbeidet de siste 12 månedene.

Det er et steg i riktig retning.

Teksten har stått på trykk i Klassekampen 9. april 2013

Landsmøteforslag Pensjon

Handel og Kontor i Norge har landsmøte i september 2012. Handel og Kontor region Midt-Norge har sendt inn følgende forslag til våre Faglige og Politiske mål om pensjon.



Trygg og god alderdom

Alle mennesker har rett til en trygg og god alderdom hvor man sikres økonomisk gjennom en solidarisk pensjonsordning forankret i folketrygden. Pensjonsordningene må være solidariske mellom ulike inntektsgrupper, mellom generasjoner og for de med ulik yrkesdeltakelse. De må fange opp folks livsløp med hensyn til utdanningstid, omsorgsansvar, stadige omstillinger i arbeidslivet og andre forhold. Pensjonen skal være minst 66 % av tidligere lønn. Jo lavere inntekt den enkelte har, dess høyere pensjon får man prosentvis. Dette er et viktig solidarisk prinsipp som ikke skal brukes som brekkstang for å kutte verken i pensjon eller andre ytelser den enkelte måtte ha.

Handel og Kontor skal arbeide for:
• Å opplyse og bevisstgjøre medlemmene om pensjonspolitikk
• At deltidsansatte pensjonsmessig skal komme bedre ut enn i dag
• Det trepartsammensatte pensjonsrådet skal følge utviklingen og kartlegge konsekvensene av den nye pensjonsordningen


Tjenestepensjon

De fleste bedrifter har i dag tjenestepensjon for sine ansatte. Lovens minimum er i dag 2 % på inntekt fra 1 G. Lovens regler for maksimal utbetaling setter en prosentvis høyere grense for hva bedriften kan innbetale av pensjon. Prosentsatsen er høyere for inntekt mellom 6-12 G enn for inntekt mellom 1-6 G. Det er ingen logikk i at de som tjener mest også skal ha prosentvis mest pensjonsopptjening. Lov om Obligatorisk tjenestepensjon må endres slik at det blir pensjonsopptjening fra første krone og slik at maksgrensen for innbetaling av pensjon for inntekt fra 0-6 G er prosentvis høyere enn inntekt fra 6-12 G. Avtale om tjenestepensjon må være en avtale mellom partene og må derfor inn i tariffavtalene.

Handel og Kontor skal arbeide for:
• Å forsvare de ytelsesbaserte tjenestepensjonsordningene
• Opptjening av tjenestepensjon fra første krone
• At dagens minimumsordning heves til 10 % for inntekt fra 0-6 G og 8 % for inntekt fra 6-12 G
• At uførepensjon skal bli en del av Obligatorisk tjenestepensjon (OTP)
• At tjenestepensjonsavtaler skal være en del av tariffavtalen
• Det må etablerers brede kollektive tjenestepensjonssystemer der de ansattse organisasjoner er sikret medbestemmelse og innflytelse
• Ansattes pensjonsrettigheter skal videreføres ved virksomhetsoverdragelse
• At det skal være mulig å fortsette innbetaling på tjenestepensjon selv om den ansatte går av med AFP



Avtalefestet pensjon

AFP-ordningen må endres fra 2017. Konsekvensen av endringene i 2008 er at AFP-ordningen gikk fra å være en tidligpensjon til en tilleggspensjon. For å kunne gå av før fylte 67 år, må arbeidstakeren ha tjent opp nok i pensjon gjennom livet til å finansiere sin minstepensjon. Har man ikke det, må man vente til 67 år. Dette er en klar forringelse av intensjonen med AFP som nettopp var at arbeidstakerne skulle kunne gå av med alderspensjon fra 62 år når helsa ikke holdt eller kreftene var brukt opp. Svært mange av våre medlemmer har ikke tjent nok til å kunne gå av med tidligpensjon. Hovedgrunnen til dette er at de har jobbet deltid. I tillegg til å måtte jobbe lengre blir de også da minstepensjonister. Handel og Kontor skal gå i front for å endre AFP-ordningen fra 2017 for å få fjernet urettferdighetene i dagens system.

Handel og Kontor skal arbeide for at:
• AFP-ordningen må i 2017 endres slik at alle skal ha rett til å gå av med fylte 62 år uten avkorting og med fortsatt opptjening av pensjon i folketrygden som om man sto i jobb fram til fylte 67 år
• De som mister jobben uforskyldt etter 10 års medlemskap i AFP-ordningen, skal få beholde den opptjening de har
• Det skal være mulig å kombinere delvis uføretrygd med delvis AFP



Levealdersjusteringen

Levealdersjustering, eller delingstall som det også kalles, er innført i folketrygden. I praksis betyr det at dersom ditt årskull i snitt lever ett år lengre, må du enten jobbe 8 måneder lengre for å opprettholde samme pensjon, eller du må fordele pensjonen på ytterligere ett år. Levealder varierer på bakgrunn av yrke, inntekt, utdanning. I praksis betyr det at de med de tyngste jobbene, lavest inntekt og lavest utdanning betaler med livsvarige kutt i pensjonen, fordi de med lette yrker, høy utdanning og høy inntekt lever lengre. Levealdersjustering innebærer også at de som må gå av tidlig, må fordele pensjonen sin over flere år. Dette er å straffe de som har tunge jobber, fysisk eller psykisk, og som derfor må gi seg tidlig i arbeidslivet. Dette er usosialt og urettferdig. Levealdersjustering er uforenlig med fagbevegelsens verdier og må derfor avvikles.

Handel og Kontor skal arbeide for at:
• Levealdersjustering av alderspensjoner avvikles




Pensjonen skal følge lønnsutviklingen

Etter endringene i folketrygden følger ikke den utbetalte pensjonen lengre lønnsutviklingen. Handel og Kontor mener at både opptjent og utbetalt pensjon skal følge lønnsutviklingen.

Handel og Kontor skal arbeide for at:
• Både opptjent og utbetalt pensjon skal følge lønnsutviklingen





Uføres alderspensjon
Stortinget har vedtatt at uføres opptjening til alderspensjon stopper ved 62 år. Det betyr at de som av helsemessige årsaker ikke kan jobbe, taper fem års pensjonsopptjening. Stortinget har også vedtatt å påføre uføre alderspensjonister et livsvarig kutt i pensjonen gjennom levealdersjusteringen. Uføre har ikke helse til å jobbe for å motvirke denne, det er derfor urimelig at de skal straffes økonomisk for dette

Handel og Kontor skal arbeide for at:
• Uføre skal ha opptjening av alderspensjon fram til fylte 67 år
• Uføres alderspensjon ikke skal levealdersjusteres




Uføretrygd

Endringer i uføretrygden innebærer blant annet at uføretrygden nå skal beskattes som pensjon. Bruttoytelse skal høynes, mot at skatten økes. Intensjonen er at man skal sitte igjen med det samme netto som før endringen. Private uførepensjonsordninger står i fare for å bli redusert eller i verste fall forsvinne. Disse ligger vanligvis mellom 60 og 70 % av tidligere inntekt. Med et pensjonsnivå på 66 % av tidligere inntekt ”innfridd” fra folketrygden er det fare for at en del arbeidsgivere vil se mulighet for å beholde beregningsnivået på 66 % i tjenestepensjonen også i framtiden, uten å ta hensyn til at skatten er økt, noe som vil gi null i uføretrygd til inntekter under 6 G.
Barnetillegget er behovsprøvd. Det er de som har lav uføretrygd og som har hatt lav inntekt før uføretrygden, ofte deltidsansatte, som mottar denne. Disse vil ha en prosentmessig høyere kompensasjonsgrad enn de med høyere inntekt. Handel og Kontor mener dette er både riktig og viktig og vil ikke støtte forslag om å sette tak på utbetalingene.


Handel og kontor skal arbeide for at:
• Uføretrygd skal beskattes som pensjon
• Endringer i uføretrygden ikke skal medføre negative konsekvenser for uføre-pensjonsdelen i tjenestepensjonene i privat sektor
• Det ikke skal innføres tak på uføretrygd og barnetillegg i forhold til tidligere inntekt. Dette vil ramme deltidsarbeidere spesielt