Viser innlegg med etiketten Valg 2013. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Valg 2013. Vis alle innlegg

tirsdag 13. august 2013

Aldri på en søndag



Debatten om søndagsåpne butikker handler om mer enn nå du skal kjøpe melk og brød

Dagens Næringsliv og Adresse­avisen heier på de borgerlige partiene hele veien til mål. De deler ut flyers i form av leder­spalter på sidelinjen, som et bidrag til å redusere debatten om søndagsåpne butikker til et spørsmål om når vi skal kjøpe brød og melk.
Handel og Kontor anklages for å være gammeldags. Og arbeids­givere som fortsatt ønsker et lovverk som setter rammer for åpningstidene beskyldes for å kun være opptatt av å beskytte seg selv. Det er interessant hvordan journalister og borgerlige politikere tror de vet hva som er best for bransjen – bedre enn de som selv jobber i varehandelen. Dette gjørs uten i det hele tatt å diskutere med partene i arbeidslivet. En slik argumentasjon vitner enten om en manglende konsekvenstenkning og forståelse for arbeidslivets spilleregler, eller om en ideologisk ryggmargsrefleks. En refleks som gir utslag i dårlig politisk håndverk. Sannheten er nok begge deler.

I dag kan alle butikker holde åpent 24 timer i døgnet mandag til lørdag. Den eneste reguleringen er på søndager- og hellig­dager der butikkene hovedsakelig skal være stengt, med noen unntak. Høyresiden har gjort det til en symbolsak å fjerne denne loven. I valgfrihetens tegn hevdes det at butikkeierne selv skal bestemme når butikken skal være åpen.
Varehandelen er en næring med sterk konkurranse, og det er klart at dersom én holder åpent, så følger resten på fordi de opplever at de ikke har noe valg. I tillegg er det slik at åpningstider er arbeidstider. Endres dagens lovverk, endres også arbeidstidsordningene for ansatte i bransjen. Det hevdes at arbeids­takerens interesser blir ivaretatt på andre måter, dog uten å nevne hvordan. Nettopp hvordan er et kjernespørsmål.
Selv i dag har ikke ansatte i varehandelen det samme vernet i arbeidsmiljøloven som andre arbeidstakere. De er unntatt lovens forbud mot nattarbeid og forbud mot søndagsarbeid. Det eneste vernet for når arbeids­takerne kan jobbe eller ikke, er nettopp bestemmelsen om at butikkene som hovedregel skal ha stengt på søndag.

Den norske modellen har i det siste vært gjenstand for debatt. Høyre har til og med viet plass til dette i sitt partiprogram, men det er forskjell på ord og handling. En viktig del av den norske modellen handler om trepartssamarbeidet mellom myndig­hetene og arbeidstaker- og arbeidsgiver­organisasjonene.
Når Høyre og Frp har lovet «hurtigendring av loven» om de kommer til makten, slik at alle butikker skal ha åpent på søndager, vitner det om liten vilje til dialog. Det er fordi de har bestemt seg. I praksis betyr det at de borgerlige politikerne på egen hånd vil bestemme hvilke dager i uka de 370.000 ansatte i Norges nest største private næring skal jobbe. Dette uten å diskutere saken med arbeidstaker- og arbeidsgiver­organisasjonene. Det er uprofesjonelt og viser manglende respekt for arbeidslivets parter.

I Norge er det mange som jobber deltid, og dette gjelder betydelig flere kvinner enn menn. Varehandelen er en av bransjene hvor det er høy andel deltidsarbeidene. Også her er flertallet kvinner.
Ifølge Statistisk sentralbyrå jobber en tredjedel av arbeids­takerne i dag utenfor ordinær dagtid (mandag til fredag klokken 6.00 til 18.00). Disse utgjør omtrent 800.000 arbeidere, og det er flere kvinner enn menn. Dette henger sammen med at det i kvinne­dominerte yrker også er mest kveld-, natt- og helgearbeid. I varehandelen jobbet nesten halvparten av alle ansatte utenom ordinær dagtid, i tillegg til deltidsarbeidende som jobber mer ubekvemt.

Å endre arbeidstidsordningene i en hel bransje ved å tillate at alle butikker kan holde åpent 365 dager i året, er å påføre først og fremst kvinner, enda mer ugunstig arbeidstid. De borgerlige partiene på Stortinget stemte mot at deltidsansatte skulle få rett til den stilling de faktisk har jobbet de siste tolv månedene. Den tilsynelatende rørende begrunnelsen var at de ikke ønsket å sementere deltids­ansatte i ugunstige arbeidstider. Ikke overraskende viser det seg at det ikke stakk så dypt likevel. Borgerlig politikk vil gi deltids­ansatte færre rettigheter og mer ugunstige arbeidstider.
Konsekvensene av en lovendring som åpner for omfattende søndagsarbeid i butikk, påvirker også arbeidstidene til yrkesgruppene i tilknytning til varehandelen, som eksempelvis renholds­arbeidere, vektere, lager- og transportarbeidere. I sum får flere begrenset mulighet til felles fritid med venner og familie.

Debatten om søndagsåpne butikker handler ikke først og fremst om når vi skal kjøpe melk og brød. Den handler om hvilket arbeidsliv og samfunn vi skal ha.
Handel og Kontor vil ha en seriøs og kompetansedrevet næring som gir trygge arbeidsplasser med gode lønns- og arbeidsvilkår. Vi ønsker dialog både med politikerne og arbeidsgiverorganisasjonene om dette. Da må man ha politikere som tar bransjen og arbeidslivets parter på alvor. Den siste tidens debatt tydeliggjør at vi er tjent med en rødgrønn regjering også etter valget 9. september.


Teksten har vært på trykk i Klassekampen 13. august 2013


lørdag 29. juni 2013

Tåkeprat



Bak nyordene skjuler det seg en gammeldags arbeidslivspolitikk

 
I skrivende stund er det rundt 80 dager igjen til valget. 9. september blir bokstavelig talt en blåmandag om noen av de siste tiders meningsmålinger skulle bli valgresultatet. Høyresiden ønsker å male et bilde av at det ikke vil være særlig stor forskjell for arbeidstakerne dersom de skulle vinne valget. Partiprogrammene er fylt med tåkeprat i håp om å gå under radaren for de vet at folk ønsker trygge og gode arbeidsforhold – noe som ikke står på en borgelig regjerings meny. Politikken kan muligens virke forlokkende med første øyekast, men det er ikke gull alt som glimrer.
”La dem få prøve seg” er det noen som sier. Det er mange grunner for at LO som er Norges største arbeidstakerorganisasjon med 900 000 medlemmer fortsatt ønsker en rødgrønn regjering. En av de grunnene er Arbeidsmiljøloven. Med Bondevik 2 regjeringen friskt i minne er det lite å glede seg over på arbeidslivsområdet dersom det blir regjeringsskifte til høsten.
I 2005 vedtok Høyre, Krf og Venstre med støtte fra Frp å rasere arbeidsmiljøloven på en rekke sentrale punkter. De svekket retten til fast ansettelse når de innførte en generell tilgang til midlertidig ansettelser i inntil 12 måneder. De svekket stillingsvernet når de fratok deg retten til å stå i din stilling dersom du mente deg usaklig oppsagt og ønsket å gå til sak mot arbeidsgiver. De svekket ditt arbeidstidsvern når de økte det lovlige antall overtidstimer pr år til 400. De svekket ditt vern når de tillot at du i perioder kunne jobbe inntil 13 timer i døgnet uten overtidsbetaling. De gjorde et brudd med arbeidervernlovgivningens historie når de likestilte virksomhetenes og samfunnets behov med arbeidstakers behov. Konsekvensene av en slik politikk ville blitt brutalisering av arbeidslivet. Da den rødgrønne regjeringen vant valget ble disse angrepene reversert, men med et regjeringsskifte til høsten kan de fort bli realitet igjen.
Åtte år er gått siden den gang og de borgelige lader opp til nye angrep på Arbeidsmiljøloven. Den skal ”fleksibiliseres” og ”mykes opp”, men bak språktåken er den faktiske politikken. Når de borgelige snakker om fleksibilisering og oppmyking av arbeidsmiljøloven betyr det rett og slett å svekke arbeidervernet. Arbeidsmiljøloven er en vernelov. Det sier seg selv at vernebestemmelser ikke kan være avhengig av virksomhetenes økonomiske situasjon eller svingende konjunkturer. Så å likestille samfunnets, virksomhetenes og arbeidstakernes behov er en betydelig svekkelse av arbeidervernet. Alle de borgelige partiene er enige om å tillate mer midlertidig ansettelser. I praksis betyr det at fundamentet i arbeidslivet, retten til faste ansettelser vil forsvinne og midlertidig ansettelser som etter dagens lovverk er ulovlig -  blir lovlig. Også dette på bekostning av arbeidstakernes rettigheter. 
Videre snakker de borgelige så varmt om ”fleksible løsninger”. Man må tillate seg å spørre: Fleksibelt for hvem? En av de store kamp sakene for høyresiden har vært å ta bort fagforbundenes innstillingsrett på alternative turnuser, blant annet innenfor offentlig sektor. Arbeidsgiverne har i utgangspunktet stor styringsrett over arbeidet. I det øyeblikket fagforbundenes myndighet til å si nei til turnuser som er uforsvarlige blir tatt bort, styrkes arbeidsgivers makt på bekostning av arbeidstakernes rettigheter.
4. juni behandlet Stortinget flere forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Blant disse et forslag som gir deltidsansatte rett på den stillingsandelen de faktisk har jobbet de siste 12 måneder. Et vedtak som ble mottatt med jubel i fagbevegelsen. Forkledd bak et argument om at deltidsansatte blir låst i en ugunstig arbeidstid dersom denne retten ble innført, stemte de borgelige partiene i mot forslaget. I tillegg mente de at 12 måneder var for kort beregningstid. Dersom de borgelige vil gi fagforeningene større styringsrett over innplassering av arbeidstid så tas det i mot med takk. Sett i lys av den kampen de fører for å svekke fagforbundenes innstillingsrett på turnus, er det lite som tyder på at det er tilfelle. Dette kombinert med et ønske om å gjøre det vanskeligere å få fast ansettelse, gjør ikke deres argumentasjon særlig troverdig. For ansatte i varehandelen og næringer knyttet til den, blir det enda mindre troverdig når vi vet at de borgelige vil ta bort det siste vernet for en kollektiv fritid i samfunnet, når de tillater at alle butikker kan holde åpent alle dager og hele døgnet.
Det er lite moderne over en politikk som vil ta arbeidslivet over 100 år tilbake i tid  med lange arbeidsdager, lange arbeidsuker og individuelle arbeidsavtaler som på 1800-tallet før fagorganisering og arbeidervernlov. Mon tro hva de ville sagt, de som kjempet fram 8 timers arbeidsdag om de hadde visst hva arbeiderne ble tilbud 100 år senere?
Det betyr noe hvem som styrer landet. Ikke gå deg vill i tåka den 9. september. Godt valg!

Teksten er tidligere publisert i Klassekampen 25. juni 2013

tirsdag 16. oktober 2012

Litt entusiasme, takk!


2013 nærmer seg med stormskritt og med det også LO-kongressen og Stortingsvalget. Den lange valgkampen har definitivt startet og den rød-grønne regjeringen går til valg sammen for tredje gang. I 2005 var slagordet ”Nytt flertall”. Vi hadde hatt en sentrum høyreregjering bestående av Krf, Høyre og Venstre som med støtte av Fremskrittspartiet vedtok endringer av arbeidsmiljøloven som ville rasert norsk arbeidsliv. Svekket stillingsvern for arbeidstakere ved oppsigelse, endringer som ville gitt adgang til å arbeide 13 timer pr dag, likestille arbeidstaker, arbeidsgiver og samfunnets behov samt en generell tilgang til midlertidig ansettelser bare for å nevne noe. Et av de viktigste løftene den kommende rød-grønne regjeringen ga norske arbeidstakere var nettopp å stoppe angrepene på Arbeidsmiljøloven. Det skapte entusiasme, folk ble engasjert og det endte med valgseier. Nå er snart åtte år gått og snart er det valg igjen. Slagordet denne gangen er ”Trygg styring”. Det sprudler ikke akkurat over med engasjement.


LO Stat har hatt landskonferanse og på Fri Fagbevegelse i forrige uke kan vi lese at leder i LO Stat Tone Rønoldtangen oppfordret medlemmene til å legge EØS-debatten død. ”Debatt er bra, men dette er feil tidspunkt. Høyre spiser bløtekake hver dag og lager planer for regjeringsskifte så lenge vi driver og krangler med hverandre om EØS-avtalen.” sa hun til landskonferansen. Om Høyre spiser kake når fagbevegelsen diskuterer EØS-avtalen, mon tro hva de gjorde når Arbeiderpartiet først kom til dem for støtte til Vikarbyrådirektivet, for så å opptre som direktivets førstekjemper og deretter trumfe det igjennom mot en samlet fagbevegelse og store deler av eget parti. Mitt spørsmål er: Hvordan skal vi klare å skape engasjement og entusiasme blant våre medlemmer dersom vi i frykt for at Høyre og Frp skal vinne valget skal legge lokk på debatt om egen politikk? EØS blir et tema på LO kongressen i 2013. Det vil være helt håpløst om landets største arbeidstakerorganisasjon ikke kan diskutere store politiske saker i sitt kongressår.


Handel og Kontors landsmøtet vedtok en enstemmig uttalelse om EØS som blant annet sier at ”det er uakseptabelt at arbeidslivspolitikken i stadig økende grad overføres til besluttende organer utenfor Norge”. I tillegg stemte 48,2 % av delegatene for å si opp EØS avtalen og erstatte den med en handelsavtale. Når forbundets fagblad HK-nytt spurte delegatene hva de ville stemt på om den var stortingsvalg nå, svarte 88,2% av delegatene at de ville stemt på regjeringspartiene. Det er åpenbart at EØS kritikken ikke handler om å ramme regjeringen, men er en konsekvens av at vi gjennom EØS-avtalen får servert EUs arbeiderfiendtlige arbeidslivspolitikk. Både partisekretær i Arbeiderpartiet Raymond Johansen og forbundssekretær i Norsk Jernbaneforbund Arne Drabløs avla Rødt en visitt på LO Stats landskonferanse hvor de både advarer mot og kritiserer LO tillitsvalgte som er medlem av Rødt. ”Skal vi vinne valget, må venstresiden slutte å syte”, sier Drabløs. Han er lei av å lese negative medieoppslag der LO-tillitsvalgte kritiserer Arbeiderpartiet er det å lese på Fri Fagbevegelse. Uttalelsene faller så mye på sin egen urimelighet at jeg var usikker på om den var verdt å kommentere. Grunnen til at jeg allikevel velger å gjøre det er fordi jeg er opptatt av at Norge ikke skal våkne opp til avisforsider med jublende Siv og Erna. For nettopp Høyre og Frps oppslutning i LO burde bekymre mer. Det er paradoks at de som drar frem alt-er-så-mye-verre-med-høyre-og-frp-derfor-må-vi-ikke-kritisere-Arbeiderpartiet-uansett-hva-de-har-gjort – kortet, bruker tid og krefter på å kritisere nettopp Rødt. Rødt har en politikk som står fagbevegelsen nært. En større oppslutning om nettopp Rødt ville styrket fagbevegelsen. 
 
Det de rødgrønne har gjort av god politikk ville aldri skjedd under en blå-blå regjering og det de rødgrønne har gjort av dårlige vedtak ville blitt mye verre med en blå-blå regjering, har det blitt sagt fra mang en talerstol. Stoltenberg sier vi kommer til å savne han hver dag om Siv og Erna kommer til makta. Det kan jeg skrive under på at jeg kommer til å gjøre, men det kan ikke være sånn at det forventes at tillitsvalgte skal godta høyrepolitikk eksempelvis i form av pensjonsreformen bare fordi den ble servert oss av en rødgrønn regjering. Skal vi holde Høyre og FrP unna regjeringsmakten trengs det politikk som engasjerer og forandrer. ”Trygg styring” betyr mer av det samme. Vi trenger også noe nytt. Lovfestet rett til heltid, vern mot natt og helgearbeid for ansatte i varehandelen , 6-timersdag/30 timers arbeidsuke med lønnskompensasjon, gode boliger til alle. De gode sakene er mange. Ingen vinner valg bare på å peke på motstanderen å si at han er slemmere. Jeg vil ha litt entusiasme takk! 

Teksten har stått på trykk i Klassekampen 23. oktober 2012

tirsdag 14. februar 2012

Utrygt og uforutsigbart

Jeg liker Arbeidsmiljøloven. Kombinasjonen av ufravikelighet og rett til fast ansettelse er glitrende og definitivt en av favorittene. Når høyresiden atter en gang går til angrep på en av de viktigste bestemmelsene i norsk arbeidsliv er det gammelt nytt. Arbeidsgiverorganisasjonen Virke (tidligere HSH) mener at ved å gi arbeidsgiverne større tillit og lage en lavere terskel for å ansette folk midlertidig, vil en løse utfordringen med at mange står utenfor arbeidslivet. Oslo Høyre vil gjøre Oslo til en prøvekommune hvor det skal være lovlig å ansette midlertidig i et og et halvt år. Som Virke, begrunner også Høyre dette med at det vil bli lettere for de uten jobb å få jobb. De - er i følge nestleder i Oslo Høyre Nicolay Astrup, studenter, arbeidsinnvandrere og mennesker med nedsatt funksjonsevne. Disse skal få sjansen til ”å prøve seg”. Høyresidens logikk er at om bare arbeidsgivers risiko reduseres, vil det bli lettere å få jobb.

Når denne risikoen reduseres, påføres den i samme øyeblikk arbeidstaker. Bak fasaden av ønske om et mer inkluderende arbeidsliv, skinner det fram at hovedmålet er å svekke retten til fast ansettelse. For om det er en terskel som senkes ved å åpne for mer midlertidig ansettelse så er det terskelen for å bytte ut folk etter eget godt befinnende.
Dagens arbeidsmiljølov krever faste ansettelser med få unntak for midlertidig ansettelse. I tillegg åpner loven for at det kan avtales prøvetid på inntil 6 måneder ved ansettelse, men stillingen fortsatt er fast. Grunnen til dette er nettopp fordi at fast ansettelser en forutseting for trygge arbeidsforhold som er et av arbeidsmiljølovens formål. Å påføre arbeidstakere økt risiko ved å svekket stillingsvern gjennom mer midlertidig ansettelser løser ingenting.

Et bedre tiltak ville vært om Høyre sammen med Virke kan bidra til at arbeidsgiverne viser arbeidstakerne mer tillit. Ha tro på folk. Ikke legg bort Fatimas jobbsøknad fordi hun heter Fatima. Legg heller bort fordommene og kall henne inn på intervju. Tilrettelegg slik at de som har nedsatt funksjonsevne kan inkluderes i en ordinær jobb. Om folk har rotet det til i livet slik at de har havnet i fengsel så er det nettopp når de har kommet ut at de trenger en utstrakt hånd for å starte livet på nytt. Ha tålmodighet. Vær raus. Å lage et uforutsigbart og utrygt arbeidslivet tjener ikke inkluderingen verken på kort eller lang sikt.
En rasering av arbeidsmiljøloven ved å gjøre det lettere å ansette folk midlertidig vil få alvorlige konsekvenser. Arbeidsmiljøloven er en vernelov som har til formål å sikre trygge ansettelsesforhold. For å oppfylle dette har loven et sterkt stillingsvern og en begrenset adgang til midlertidig ansettelser. Men selv med dagens bestemmelser er det en del som har midlertidig ansettelse både lovlig - og ulovlig. I de tilfeller der de er ulovlige er det helt avgjørende at tillitsvalgte har et godt verktøy i Arbeidsmiljøloven. Midlertidig ansettelser er mest utbredt i deler av offentlig sektor og samt i deler av privat tjenesteyting, blant annet hotell- og restaurant og varehandel. Flere kvinner enn menn har midlertidige ansettelser og mange midlertidig ansatte er unge.

Å ha en midlertidig ansettelse er uforutsigbart. Livet settes på vent for du vet ikke hva som skjer når avtalen utløper. Det er mange som jobber som tilkallingshjelp, lever fra hånd til munn og er bekymret for økonomien. Mange, særlig kvinner har deltidsstillinger men jobber mye ekstra. Dette er også er en form for midlertidig ansettelse. De trenger større stilling og er avhengig av timene de får ut over sin faste stilling både for nåværende inntekt, men også pensjon. De som har blitt alene med hus og heim bekymrer seg for om de har råd til å beholde boligen sin. Å gå i banken for å søke om lån er bare å glemme. Det hjelper verken å komme med en midlertidig ansettelser eller å si til banken at du egentlig arbeider 100% men bare har 30% på kontrakt.

Det har aldri vært og kommer aldri til å bli et folkekrav at det skal være lettere å få sparken. Siden det er i de borgelige partienes natur å svekke arbeidstakernes rettigheter er det allikevel på sin plass å rette en takk for at dere ved jevne mellomrom bringer det på banen. Det synliggjør forskjellene i norsk politikk og det viser at dere er mer opptatt av å tekkes bedriftseiere enn arbeidstakere. Hver gang KrF, Venstre, Høyre eller Fremskrittspartiet kommer med slike forslag er det atter en bekreftelse på at arbeidsfolk i Norge ikke har en ting å tjene på å la disse partiene få kloa i vår lov – Arbeidsmiljøloven.