Et sted å kalle hjem

Dagens (fraværende) boligpolitikk skaper klasseskiller Debatten om boligpolitikk eller rettere sagt mangelen på boligpolitikk har vært oppe til diskusjon den siste tiden. Politikere kappes om å bry seg mest om de som er utenfor boligmarkedet. Alle er enige om at det er vanskelig for studentene å finne plass å bo, at leieprisene er hinsides, at mange står i kø for å få kommunale boliger rundt om i landet, at unge sliter med å komme inn på boligmarkedet, at prisveksten har vært enorm. Ja, så stor at til og med eiendomsmeglere blir lettere sjokkert over at ulike boligtyper selges til stadig nye rekordpriser. Til tross for denne tilsynelatende enigheten politisk skjer det ingenting. Boligprisene fortsetter å vokse, det samme gjør leieprisene. Hushaiene får mer penger i lomma og folk bor seg i hjel.


”Skaff deg en samboer” var tipset jeg fikk da jeg var i banken for første gang alene for å søke om boliglån. Selv med noe egenkapital og lite studielån tjente jeg ikke nok til å kjøpe meg en plass å bo. Jeg hadde en 88,67% stilling og jobbet i butikk, ikke så uvanlig stillingsandel i denne bransjen. Bankens tommelfingerregel var at man kan låne tre ganger årsinntekten og da kom min inntekt til kort. Følger man denne logikken vil en heltidsansatt faglært butikkarbeider i dag få lån på vel en million. Har man en egenkapital på 15% i tillegg har man 1,2 mill å kjøpe for. Et kjapt søk på Finn viser at det på nåværende tidspunkt i Trondheim er 2 stk 1-roms på henholdsvis 20 og 36 kvadratmeter man kan få for den prisen. Ikke alle har hel stilling, ei heller egenkapital og de aller fleste er prisgitt økonomisk hjelp fra foreldre, en hjelp ikke alle har mulighet til å gi sine barn.


Er det slik at alle må eie en egen leilighet? Kommunene skal tilby bolig til vanskeligstilte på boligmarkedet, men her er det ventetid. I Trondheim har mange funksjonshemmede ventet i flere år på bolig, det samme gjelder rusmisbrukere til tross for at de har fått vedtak om bolig. Kvinner bor i månedsvis med barna sine på krisesentre fordi de ikke kan dra hjem men ei heller har en alternativ boplass. Ventelisten på kommunale boliger er nær 500 og ventetiden er over et år. Andre må ut på det private leiemarkedet hvor realtiteten er at det koster minst like mye å leie som å eie fordi det i praksis ikke finnes grenser for hvor mye man kan ta betalt for et tak over hodet. Å ha en bolig er en menneskerett og det gir deg et fundament å bygge livet ditt på uansett hvilken fase du er i livet. Allikevel er det å leie eller eie en bolig noe ikke alle i dagens Norge har mulighet til. Politikerne kastet kortene for 30 år siden da de overlot boligpolitikken til markedet. I dag klager de over boligssituasjonen.

Finansieringsordninger som Boligsparing for unge, boligsparing for barn. bostøtte og andre subsidier som legges i bunn før meglerne (markedet) setter pris virker i motsatt retning av intensjonene om en sosial boligpolitikk. For de som har fylt opp kontoene hjelper det der og da, men det løser ingen ting på lang sikt. All den tid det er de med mest penger som bestemmer boligprisene, vil vi andre fortsatt ha problemer med å skaffe bolig. Jo mer penger som kommer inn i boligmarkedet dess mer øker prisene. En høyrepolitikk i praksis som skaper økte klasseskiller og som vi ikke lengre kan akseptere. Vi kan ikke ha et samfunn hvor man er prisgitt at man har familie som kan hjelpe til økonomisk for at du skal få en plass å bo, ei heller at mennesker venter i flere år på å få en kommunal bolig. Husbankens slagord ”Gode boliger til alle” må opp og fram i dagen og husbanken må igjen få en sentral rolle i boligsektoren. Vi trenger mulighet til fast lav rente og lengre avdragstid. Kommunene må skaffe til veie langt flere kommunale boliger og staten studentboliger. Det må i større grad søkes samarbeid med ideelle aktører med sikte på å etablere non profitt utleieboliger, det må bygges flere boliger og det bør etableres et boligmarked ved siden av det ordinære markedet med prisregulering. I tillegg er det ingen tvil om at arbeidslivspolitikken spiller en vesentlig rolle også for hvordan boligsituasjonen er. Med vikarbyrådirektivet innført med Arbeiderpartiet i spissen samt Høyre og FrP som i følge meningsmålingene banker på døra til regjeringskvartalet, ligger det til rette for flere midlertidig ansettelser. Da er det mange som ikke vil få boliglån i det hele tatt nettopp fordi de ikke har en fast jobb. Vi kommer heller ikke unna det faktum at kvinner tjener i snitt 85% av menns inntekt og flest kvinner arbeider deltid. Det finnes også nok eksempler på de kvinner som ikke har råd til å sitte med boligen etter et samlivsbrudd. Arbeidet for retten til fast hel stilling må fortsette parallelt med arbeidet for en god boligpolitkk.
Gi oss politikere som har evne og vilje til å legge bort den blinde tro på markedet usynlige hånd og som vil gjøre det til et offentlig ansvar å gi folk en anstendig plass å bo, slik at alle kan ha et sted å kalle hjem.


Teksten har vært trykket i Klassekampen 21.august 2012