Arbeidsliv i det blå

Hva er trygt, familievennlig og fleksibelt med å ikke vite om du fortsatt har jobb neste år?

Vingeklipping av fagforeningene, mer makt for arbeidsgiverne til å pålegge mer overtid og søndagsarbeid og mer midlertidig ansettelser er det mørkeblå arbeidslivspolitikk har å by på. I midten av juni sendte arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven på høring. Selv omtaler han de som en modernisering av loven som «skal skape et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv». Lengre unna sannheten er det vanskelig å komme.

Dagens lov sier at arbeidstaker skal ansettes fast. Midlertidig ansettelse kun er tillatt i begrenset omfang. Det er lov å avtale prøvetid i inntil seks måneder, men ansettelsen er fortsatt fast. Fast jobb gir trygghet. Forutsigbar inntekt som gjør at vi kan etablere oss og planlegge livene våre. Denne tryggheten vil Høyre og Frp å ta fra oss. Regjeringen vil gi grønt lys for at bedriftene selv kan bestemme om arbeidstaker skal få fast eller midlertidig ansettelse i inntil ni eller tolv måneder.

I sin kamp for å svekke lønns- og arbeidsvilkår skyver de mennesker utenfor arbeidslivet foran seg. Flere «får prøvd seg i arbeidslivet» med midlertidige ansettelser, hevder regjeringen. Det er en klar beskjed om at du får finne deg i å stå med lua i hånda om du vil ha jobb. For med denne politikken blir det ikke flere ansatte, det blir bare flere midlertidige jobber. Og det rammer både dem som skal inn i arbeidslivet og de som alt er i jobb. Varehandel, hotell- og restaurant og deler av offentlig sektor er blant bransjene som i dag har mest bruk av midlertidige ansatte. Kvinner og ungdom er i flertall, både blant midlertidig ansatte generelt og blant ansatte i disse bransjene spesielt. Dette er et viktig perspektiv å ta med når man ser forslagene til endringer i arbeidstidskapittelet.

Høyre og Frp vil styrke arbeidsgivers mulighet til å pålegge arbeidstaker å jobbe mer overtid enn i dag. Videre gjør de søn- og helgedagsarbeid tillatt dersom arbeidets art gjør det nødvendig eller det er et særlig og tidsavgrenset behov for det. Også her skal bedriften få myndighet til å pålegge ansatte å jobbe. Samtidig fjerner de dagens bestemmelse om at bedriftene må ha en avtale med tillitsvalgte om det skal jobbes på røde dager. Hittil har denne ordningen balansert styrkeforholdet mellom bedriften og de ansatte fordi arbeidstakerne kan stille krav om hvilke betingelser som skal gjelde for at de skal arbeide på fridager. Eksempelvis kan en avtale mellom tillitsvalgte og ledelsen i en butikk være at varetelling gjennomføres på søndag, mot at det skal betales ekstra lønnstillegg og være frivillig å jobbe. I høringsnotatet framstilles slike møter med tillitsvalgte som tungvint og unødvendig tidskrevende. Høyre og Frp vil at bedriften skal bestemme alt. En politikk som svekker fagforeningens innflytelse og dermed arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår.

Studier viser at Norge har høy overgang fra midlertidige til faste ansettelser og lav overgang til arbeidsløshet. I Sverige, der de har innført Høyre og Frps politikk, blir derimot langt flere værende i midlertidige stillinger. Antallet som pendler mellom midlertidighet og arbeidsløshet er også mye høyere. Når Norge kommer så godt ut med dagens arbeidsmiljølov, hva er da grunnen til at Høyre og Frp vil endre den?
Det handler om makt. Historien har lært oss at de borgerlige partiene alltid har stått på arbeidsgivernes side. Maktbalansen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er allerede skjev. Det er arbeidsgiver som har anledning til å opprette og avslutte arbeidsforhold. Regjeringens politikk vil forsterke skjevheten i dette forholdet ytterligere.

Mer midlertidig ansettelser forsterker den negative effekten av endring i arbeidstidsbestemmelsene. Dette kan vi si alt nå, fordi det også skjer i dag: De som har midlertidig jobb stiller færre krav og godtar mer. Har Eriksson snakket med han som har jobbet hver lørdag i åtte måneder fordi han ikke turte å si nei i frykt for å ikke bli satt opp på listen neste uke? Eller hun som jobbet år etter år og håpet at sjefen en dag skulle gi henne en fast ansettelse. Hva med han som mistet nattsøvnen fordi han ikke visste om han hadde penger til å betale husleien neste måned?
Et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv betyr fast arbeid, ei lønn å leve av og en arbeidstid å leve med. Det eneste regjeringen gjør er å svekke arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår og undergraver fagforeningenes rolle.

Teksten var på trykk i Klassekampen 5. august 2014

Forskjell på ord og handling

Høyre og Frp vil gi mer makt til arbeidsgiver på bekostning av arbeidstakers rettigheter.

I den mørkeblå regjeringserklæringen kan vi lese at Høyre og Frp ønsker et trygt og fleksibelt arbeidsmarked. De skal jobbe for et velfungerende trepartssamarbeid, høy produktivitet og høy trivsel blant arbeidstakerne. De bygger sin politikk på frihet til enkelt mennesket. Det er vanskelig å være uenig i slike formuleringer. Selv er jeg for et trygt og fleksibelt arbeidsliv, for et godt trepartsamarbeid og jeg mener frihet er det viktigste for mennesket. Så langt, så bra. Eller?

For å ha et velfungerende trepartssamarbeid må man sikre høy organisasjonsgrad både hos arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Her har alle parter et ansvar. Særlig myndighetenes politikk legger premisser for hvordan arbeidsliv vi får. Det Høyre og Frp har signalisert så langt vekker grunn til bekymring.

Et av flere viktige bidrag fra staten er å sikre skattefradrag for fagforeningskontingenten. Handel og Kontor har lenge ment at arbeidstaker burde hatt fullt fradrag for kontingenten. Den rødgrønne regjeringen har igjennom sine åtte år gradvis trappet opp fradraget og for 2014 foreslo de å øke den ytterligere til kr 4100. Det blir det ikke noe av, sier Høyre og Frp i sitt budsjett for 2014, med de signaler det gir til de mange tusen arbeidstakerne og våre organisasjoner. De mørkeblå stopper ikke der. I sitt første statsbudsjett går de til angrep på permitteringsreglene. I tider med lite oppdrag har arbeidsgiver mulighet til å permittere arbeidstakere for en kortere periode uten at arbeidsforholdet avsluttes. Når det kommer flere oppdrag, vil arbeidstaker komme tilbake i jobb. I dag har arbeidsgiver lønnsplikt i 10 dager før arbeidstaker må søke om dagpenger. Høyre og Frp vil øke arbeidsgiverperioden fra 10 til 20 dager for nye permitteringer fra nyttår. Samtidig vil de redusere den maksimale perioden arbeidstaker kan få dagpenger fra 30 til 26 uker. En øking i bedriftenes betaling for permitterte arbeidstakere er et dramatisk forslag og vil kunne føre til at bedriftene sier opp arbeidstakere fremfor å bruke permitteringsreglene, samt at flere i større grad velger å leie inn arbeidstakere. Siv Jensen og Erna Solberg lovde et budsjett med tydelig Frp og Høyrepreg, det har vi fått.

Når de borgelige også har varslet at de ønsker å endre arbeidsmiljøloven slik at det blir lettere å ansette midlertidig så ser det ut til at Høyre og Frps lovnader om et trygt arbeidsliv og velfungerende partssamarbeid kun er tomme ord. Økt mulighet for å ansette midlertidig, svekker stillingsvernet. OECDs analyser viser at lettere tilgang for bedriftene til å ansette folk midlertidig kun fører kun til færre faste stillinger, ikke økt sysselsetting. Produktiviteten reduseres med økt midlertidighet og arbeidsgiverne investerer mindre i midlertidige ansatte enn i fast ansatte. Til tross for dette mener Høyre og Frp mener at en økt tilgang for bedriftene å ansette midlertidig vil gjøre terskelen inn i arbeidslivet lavere for grupper som står utenfor. Det er mange ting man kan gjøre bedre for å lage et mer inkluderende arbeidsliv, men å svekke arbeidstakers rettigheter er ikke en del av det. Det vil kun forsterke den eksisterende maktubalansen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver ytterligere.

”Vet du hvor lenge må man være ansatt før man får fast jobb?”, spurte den kvinnelige butikkmedarbeideren en kollega. Hun hadde vært midlertidig ansatt i nesten et år. ”Jeg har jobbet her snart et år, blir satt opp fra uke til uke så det er litt vanskelig å planlegge fritiden. Jeg har begynt å spørre sjefen om å få en formiddag eller ettermiddag fri sånn at jeg kan gjøre noe sammen med barna.”

Det er lite frihet å være i en slik situasjon. Dagens arbeidsmiljølov sier at arbeidstaker skal være fast ansatt. Midlertidig ansettelser er unntaket. Allikevel er det ikke alltid slik, selv med dagens lovverk. Om arbeidstaker er fagorganisert og det er tillitsvalgte på arbeidsplassen kan de få hjelp til å undersøke om dette er en lovlig midlertidig ansettelse eller ei. Er den ulovlig, så kan man med loven i hånd kreve fast ansettelse. Med loven og den tillitsvalgte på sin side, er det tryggere å kreve sin rett. De borgelige vil gjøre det ulovlige lovlig. Dette gjør det ikke lettere for de som selv i dag vegrer seg for å ta kampen mot brudd på arbeidsmiljøloven. Når vi også vet at organisasjonsgraden er lavest blant de midlertidig ansatte, vil fri tilgang til å ansette midlertidig bidra til å undergrave et organisert arbeidsliv. 

Skal Høyre og Frp ha troverdighet når de snakker om et trygt og fleksibelt arbeidsmarked, velfungerende trepartssamarbeid og høy trivsel blant arbeidstakerne, må de ha en politikk som fremmer nettopp dette. Det har de dessverre ikke. Når alt kommer til alt koker det ned til at det Høyre og Frp egentlig ønsker er å gi arbeidsgiverne mer makt på bekostning av arbeidstakernes rettigheter.

Teksten har vært på trykk i Klassekampen 19.11.2013

Enkelte ting kan ikke gjentas for ofte: Heltid må bli en rettighet!

Om du spør politikerne hva de mener om arbeidsløshet vil samtlige svare at arbeidsløshet er viktig å bekjempe. Spør du partiene om de vil styrke deltidsansattes rettigheter ender diskusjonen så alt for ofte opp i å handle om historiene om hvor mange som ”velger” å jobbe deltid. Å være arbeidsløs er alvorlig, enten det er på heltid eller deltid. Derfor er det enkelte ting som ikke kan gjentas for ofte. Heltid må bli en rettighet! 

De fire partiene som i skrivende stund sitter å forhandler om mulig regjeringssamarbeid

stemte alle i mot den såkalte ”mertidsparagrafen”. Mertidsparagrafen er en lovendringen skal gi deltidsansatte rett til den stillingsandel de faktisk ha jobbet de siste 12 månedene. I tillegg til at de mente 12 måneder var for kort beregningstid, var hovedargumentet mot denne lovendringen fra de borgelige partienes side at de fryktet at arbeidstakerne ville bli låst i ugunstige arbeidstider og at det vil bli et B-lag i arbeidslivet. Dette er å snu problemstillingen på hodet. Det er de som sover med telefonen på puta i håp om ekstratimer som blir låst både i en arbeidssituasjon og en livssituasjon hvor det ikke er mulig å planlegge verken på kort eller lang sikt. De strekker seg litt lengre og godtar –med åpne øyne- litt dårligere arbeidsbetingelser fordi de trenger pengene. Den beste til å si hvor skoen trykker er de som har den på.

Magnus er en ung arbeidstaker som jobber i butikk. Han er fanget i deltidsfellen. Med én inntekt til å betale faste utgifter holder det ikke med en 60% stilling for å få endene til å møtes. Han har en arbeidsplass han trives godt med. Fagbrev har han tatt fordi han ønsker å jobbe i butikk. Magnus har fortalt meg om arbeidshverdagen sin: ”Man kan på mange måter si at arbeidsgiveren har gjort meg avhengig av å jobbe mye ekstra, noe som resulterer i at jeg har gitt opp å planlegge mer en dag av gangen! Jeg er på vakt for arbeid hele tiden, for å si nei til å jobbe ekstra har jeg ikke råd til. Misforstå meg rett, jeg liker å jobbe mye - til tider over 100 prosent - men når jobben tar over livet helt, er det ikke fullt så kjekt! Jeg tør ikke å tenke på hva som ville hent om det ble fritt frem å ha åpent på søndager også. I mine tre år i bedriften har jeg kun hatt fem uker ferie! Hvorfor? Fordi at jeg føler jeg ikke har råd til å ta ut fem uker ferie hvert år. Jeg vet at loven er veldig klar på dette området, men jeg kan ikke risikere å gå på en økonomisk smell. Seksdagers uke har ikke vært uvanlig. Jeg er et ja-menneske, men man sliter seg ut på en 60 prosent deltidsstilling. Når jobben går utover livskvalitet og mangel av fritid er vi inne på et feil spor. Nå kan jo man alltids si at veldig mye av dette er frivillig, men hvis jeg ikke hadde behov for pengene har jeg tatt meg mer tid til å leve mer. Man kan også si at det er frivillig å jobbe der jeg jobber, men jeg vil ikke slutte! Jeg stortrives i jobben min, trives med å hjelpe kunder, trives med det sosiale og trives med å gjøre arbeidsplassen min bedre. Ja det gir mening i hverdagen. Derfor bør det prioriteres 100-prosentstillinger fordi det rett og slett handler om livskvalitet og trygghet hos folk rundt dere. Et spørsmål som stadig kommer tilbake: Hvor lenge skal man kjempe for en 100 prosentstilling? "

I  slutten av august la FAFO fram en rapport med tittelen ”Deltidsarbeid i varehandel – hva sier de ansatte?”. Rapporten er en del av flere undersøkelser FAFO har gjort for Handel og Kontor og Virke og har gitt økt kunnskap om heltid/deltid i varehandelen som igjen har bidratt til å synliggjøre varehandelen som en bransje med utstrakt bruk av deltid.

Undersøkelsen forteller at av de som ønsker større stilling vil 85% ha 30 timer i uken eller mer. Inntil de får det baserer de seg i stor grad på ekstratimer. Jobber du på en plass med mye deltid er det større sannsynlighet for at nettopp du er en av de som ønsker større stilling. Nettopp det at arbeidsgiveren ikke tilbyr heltidsstillinger er den årsaken som oftest fremheves blant de som ikke er fornøyd med egen arbeidstid.

Politiske beslutninger påvirker arbeidslivet. Mener man noe med å unngå et B-lag i arbeidslivet må man gi Magnus og alle de han representerer med sin historie en bedre arbeidshverdag.  Da er lovfestet rett til heltid og en styrking av deltidsansattes rett til utvidet stilling veien å gå. Mertidsparagrafen iverksettes 1.1.2014. La oss håpe den blir stående også etter regjeringsskiftet.

Teksten er trykket i Klassekampen 1. oktober 2013 

Tåkeprat

Bak nyordene skjuler det seg en gammeldags arbeidslivspolitikk

 

I skrivende stund er det rundt 80 dager igjen til valget. 9. september blir bokstavelig talt en blåmandag om noen av de siste tiders meningsmålinger skulle bli valgresultatet. Høyresiden ønsker å male et bilde av at det ikke vil være særlig stor forskjell for arbeidstakerne dersom de skulle vinne valget. Partiprogrammene er fylt med tåkeprat i håp om å gå under radaren for de vet at folk ønsker trygge og gode arbeidsforhold – noe som ikke står på en borgelig regjerings meny. Politikken kan muligens virke forlokkende med første øyekast, men det er ikke gull alt som glimrer.

”La dem få prøve seg” er det noen som sier. Det er mange grunner for at LO som er Norges største arbeidstakerorganisasjon med 900 000 medlemmer fortsatt ønsker en rødgrønn regjering. En av de grunnene er Arbeidsmiljøloven. Med Bondevik 2 regjeringen friskt i minne er det lite å glede seg over på arbeidslivsområdet dersom det blir regjeringsskifte til høsten.

I 2005 vedtok Høyre, Krf og Venstre med støtte fra Frp å rasere arbeidsmiljøloven på en rekke sentrale punkter. De svekket retten til fast ansettelse når de innførte en generell tilgang til midlertidig ansettelser i inntil 12 måneder. De svekket stillingsvernet når de fratok deg retten til å stå i din stilling dersom du mente deg usaklig oppsagt og ønsket å gå til sak mot arbeidsgiver. De svekket ditt arbeidstidsvern når de økte det lovlige antall overtidstimer pr år til 400. De svekket ditt vern når de tillot at du i perioder kunne jobbe inntil 13 timer i døgnet uten overtidsbetaling. De gjorde et brudd med arbeidervernlovgivningens historie når de likestilte virksomhetenes og samfunnets behov med arbeidstakers behov. Konsekvensene av en slik politikk ville blitt brutalisering av arbeidslivet. Da den rødgrønne regjeringen vant valget ble disse angrepene reversert, men med et regjeringsskifte til høsten kan de fort bli realitet igjen.

Åtte år er gått siden den gang og de borgelige lader opp til nye angrep på Arbeidsmiljøloven. Den skal ”fleksibiliseres” og ”mykes opp”, men bak språktåken er den faktiske politikken. Når de borgelige snakker om fleksibilisering og oppmyking av arbeidsmiljøloven betyr det rett og slett å svekke arbeidervernet. Arbeidsmiljøloven er en vernelov. Det sier seg selv at vernebestemmelser ikke kan være avhengig av virksomhetenes økonomiske situasjon eller svingende konjunkturer. Så å likestille samfunnets, virksomhetenes og arbeidstakernes behov er en betydelig svekkelse av arbeidervernet. Alle de borgelige partiene er enige om å tillate mer midlertidig ansettelser. I praksis betyr det at fundamentet i arbeidslivet, retten til faste ansettelser vil forsvinne og midlertidig ansettelser som etter dagens lovverk er ulovlig -  blir lovlig. Også dette på bekostning av arbeidstakernes rettigheter. 

Videre snakker de borgelige så varmt om ”fleksible løsninger”. Man må tillate seg å spørre: Fleksibelt for hvem? En av de store kamp sakene for høyresiden har vært å ta bort fagforbundenes innstillingsrett på alternative turnuser, blant annet innenfor offentlig sektor. Arbeidsgiverne har i utgangspunktet stor styringsrett over arbeidet. I det øyeblikket fagforbundenes myndighet til å si nei til turnuser som er uforsvarlige blir tatt bort, styrkes arbeidsgivers makt på bekostning av arbeidstakernes rettigheter.

4. juni behandlet Stortinget flere forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Blant disse et forslag som gir deltidsansatte rett på den stillingsandelen de faktisk har jobbet de siste 12 måneder. Et vedtak som ble mottatt med jubel i fagbevegelsen. Forkledd bak et argument om at deltidsansatte blir låst i en ugunstig arbeidstid dersom denne retten ble innført, stemte de borgelige partiene i mot forslaget. I tillegg mente de at 12 måneder var for kort beregningstid. Dersom de borgelige vil gi fagforeningene større styringsrett over innplassering av arbeidstid så tas det i mot med takk. Sett i lys av den kampen de fører for å svekke fagforbundenes innstillingsrett på turnus, er det lite som tyder på at det er tilfelle. Dette kombinert med et ønske om å gjøre det vanskeligere å få fast ansettelse, gjør ikke deres argumentasjon særlig troverdig. For ansatte i varehandelen og næringer knyttet til den, blir det enda mindre troverdig når vi vet at de borgelige vil ta bort det siste vernet for en kollektiv fritid i samfunnet, når de tillater at alle butikker kan holde åpent alle dager og hele døgnet.

Det er lite moderne over en politikk som vil ta arbeidslivet over 100 år tilbake i tid  med lange arbeidsdager, lange arbeidsuker og individuelle arbeidsavtaler som på 1800-tallet før fagorganisering og arbeidervernlov. Mon tro hva de ville sagt, de som kjempet fram 8 timers arbeidsdag om de hadde visst hva arbeiderne ble tilbud 100 år senere?

Det betyr noe hvem som styrer landet. Ikke gå deg vill i tåka den 9. september. Godt valg!

Teksten er tidligere publisert i Klassekampen 25. juni 2013

Heltid må bli en rettighet

Norge har et av de landene i Europa som har høyest deltidsandel og det er et betydelig flertall kvinner som arbeider deltid. I 2009 arbeidet 87 prosent av menn heltid mens det blant kvinnene kun var 58,5 prosent. I Norges nest største private næring, varehandelen er heltidsandelen er lav. I følge Arbeidskraftsundersøkelsen så arbeidet nesten halvparten heltid av ansatte i 1997, mens det i 2008 har blitt redusert til 4 av 10. Den mannsdominerte delen har en høyere andel heltid enn den kvinnedominerte. I detaljhandelen arbeidet 29% av kvinnene heltid i 2009, mens 43 % av menn gjorde det samme. Av de som jobber deltid er det 20% som ønsker større stilling. Til tross for at dette gjelder både kvinner og menn, rammer det kvinner mest fordi de er overrepresentert blant deltidsansatte. Den vanligste årsaken er at de ikke får større stilling.

Regjeringen har de siste årene bevilget i overkant av 26 millioner over statsbudsjettet  til forsøksordninger mot ufrivillig deltid. Handel og Kontor og  Virke tok del i dette gjennom å etablere et felles prosjekt kalt ”Ufrivillig deltid i varehandelen”. Gjennom prosjektet har tillitsvalgte og butikksjefer på utvalgte butikker startet arbeidet med å redusere bruk av deltid. Dette har resultert i at flere ansatte har fått ønsket stillingsandel og flere på heltid, uten at det kostet mer. Arbeidstidsplanlegging er nøkkelordet. ”Det er ikke mulig å motvirke ufrivillig deltid med 26 millioner.” sa Torbjørn Røe Isaksen til Frifagbevegelse før jul når han kommenterte at Høyre hadde kuttet alle prosjektmidlene i sitt forslag til statsbudsjett for 2013. Han taler mot bedre vitende. I tillegg til at dette prosjektet har gitt flere ansatte ønsket stillingsandel, baner det også vei for at flere innen bransjen kan få det samme fordi det utvikles arbeidsmetoder og det viser at det er mulig å gjøre noe med deltidsstillingene. Det er også verdifullt fordi mye av heltidsdebatten har dreid seg om offentlig sektor. Selv om det er likhetstrekk mellom for eksempel helsesektoren og varehandelen, er de allikevel forskjellig. For ansatte i varehandelen er hver krone som er brukt på dette prosjektet en investering.

Høyre hevder de er motstandere av ufrivillig deltid. Til tross for dette er det slik at de gangene ufrivillig deltid faktisk nevnes, er det stort sett som en innledning til å snakke om hvor flott det er med frivillig deltid. Ikke alle velger deltid. Deltid er det de blir tilbudt. Aldri har jeg hørt en Høyre politiker snakke om rett til heltid. Partiet nevner verken likestilling, heltid eller deltid med et ord i sitt forslag til Stortingsvalgprogram. Allikevel har de frekkhetens nådegave og anklager LO for å være den som blokkerer for løsninger. I Dagsavisen 25.3.13  hevder Høyres Hofstad Helleland at ”Rigide arbeidstidsordninger er en av hovedgrunnene til ufrivillig deltid. Her er det dessverre LO som blokkerer for konkrete løsninger på reelle problemer. ” Underlig at Høyres ”løsninger” alltid går på bekostning av arbeidstakers rettigheter.

Flere bedrifter lever fortsatt på den myten at det er nødvendig å ha mange deltidsansatte grunnet fleksibilitet og  for ”å få turnusene til å gå opp”.  Dette er synd, fordi blant annet HK-Virkes prosjekt viser det motsatte er mulig. Der det er vilje er det evne til å gi ansatte ønsket stillingsandel. Tillitsvalgte som hver dag møter menneskene bak  tallene i statistikken, vet at de aldri går et sted uten telefonen. ”Ring og spring-tjenesten” gir lite rom for planlegging av livet.

Deltid er arbeidsløshet som systematisk rammer kvinner. Ikke alle synes det er like lett å kreve større stilling. Årsaken kan være en deltidskultur på arbeidsplassen som sier ”sånn er det bare her” eller det kan være manglende kunnskap om egne rettigheter. I tillegg vet vi at det er en del som ikke tar fortrinnsrettsaker videre til tvisteløsningsnemda fordi behandlingen kan ta tid og det blir en belastning å være uenig med leder over tid, særlig på mindre arbeidsplasser.

Konsekvensene av deltidsarbeid er vel kjent. Lavere lønn, lavere pensjon og vanskelig å få lån til bolig. Basert på EUs definisjon var fattigdomsgrensen i 2011 på kr 185 000 i disponibel inntekt for en enslig. Dette betyr en bruttoinntekt på ca 245 000. For en ufaglært butikkmedarbeider med topp ansiennitet betyr det at man må ha en stillingsandel på 74%. Det er mange som har en lavere stillingsandel enn 74%. Tallene taler vel for seg selv. 

Tillitsvalgte trenger gode verktøy for å kunne hjelpe medlemmene og for å sikre anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Nyttig innhold i verktøykassa vil være en lovfestet retten til heltid og at ”vesentlig ulemper” tas ut slik fortrinnsrettsbestemmelsen i Arbeidsmiljøloven blir reell. Dessverre fikk vi ikke det i denne omgang. Det er allikevel bra at Regjeringen foreslår endringer i Arbeidsmiljøloven som skal gi deltidsansatte rett til den stilling de har arbeidet de siste 12 månedene.

Det er et steg i riktig retning.

Teksten har stått på trykk i Klassekampen 9. april 2013

Utrygt og uforutsigbart

Jeg liker Arbeidsmiljøloven. Kombinasjonen av ufravikelighet og rett til fast ansettelse er glitrende og definitivt en av favorittene. Når høyresiden atter en gang går til angrep på en av de viktigste bestemmelsene i norsk arbeidsliv er det gammelt nytt. Arbeidsgiverorganisasjonen Virke (tidligere HSH) mener at ved å gi arbeidsgiverne større tillit og lage en lavere terskel for å ansette folk midlertidig, vil en løse utfordringen med at mange står utenfor arbeidslivet. Oslo Høyre vil gjøre Oslo til en prøvekommune hvor det skal være lovlig å ansette midlertidig i et og et halvt år. Som Virke, begrunner også Høyre dette med at det vil bli lettere for de uten jobb å få jobb. De - er i følge nestleder i Oslo Høyre Nicolay Astrup, studenter, arbeidsinnvandrere og mennesker med nedsatt funksjonsevne. Disse skal få sjansen til ”å prøve seg”. Høyresidens logikk er at om bare arbeidsgivers risiko reduseres, vil det bli lettere å få jobb.

Når denne risikoen reduseres, påføres den i samme øyeblikk arbeidstaker. Bak fasaden av ønske om et mer inkluderende arbeidsliv, skinner det fram at hovedmålet er å svekke retten til fast ansettelse. For om det er en terskel som senkes ved å åpne for mer midlertidig ansettelse så er det terskelen for å bytte ut folk etter eget godt befinnende.
Dagens arbeidsmiljølov krever faste ansettelser med få unntak for midlertidig ansettelse. I tillegg åpner loven for at det kan avtales prøvetid på inntil 6 måneder ved ansettelse, men stillingen fortsatt er fast. Grunnen til dette er nettopp fordi at fast ansettelser en forutseting for trygge arbeidsforhold som er et av arbeidsmiljølovens formål. Å påføre arbeidstakere økt risiko ved å svekket stillingsvern gjennom mer midlertidig ansettelser løser ingenting.

Et bedre tiltak ville vært om Høyre sammen med Virke kan bidra til at arbeidsgiverne viser arbeidstakerne mer tillit. Ha tro på folk. Ikke legg bort Fatimas jobbsøknad fordi hun heter Fatima. Legg heller bort fordommene og kall henne inn på intervju. Tilrettelegg slik at de som har nedsatt funksjonsevne kan inkluderes i en ordinær jobb. Om folk har rotet det til i livet slik at de har havnet i fengsel så er det nettopp når de har kommet ut at de trenger en utstrakt hånd for å starte livet på nytt. Ha tålmodighet. Vær raus. Å lage et uforutsigbart og utrygt arbeidslivet tjener ikke inkluderingen verken på kort eller lang sikt.
En rasering av arbeidsmiljøloven ved å gjøre det lettere å ansette folk midlertidig vil få alvorlige konsekvenser. Arbeidsmiljøloven er en vernelov som har til formål å sikre trygge ansettelsesforhold. For å oppfylle dette har loven et sterkt stillingsvern og en begrenset adgang til midlertidig ansettelser. Men selv med dagens bestemmelser er det en del som har midlertidig ansettelse både lovlig - og ulovlig. I de tilfeller der de er ulovlige er det helt avgjørende at tillitsvalgte har et godt verktøy i Arbeidsmiljøloven. Midlertidig ansettelser er mest utbredt i deler av offentlig sektor og samt i deler av privat tjenesteyting, blant annet hotell- og restaurant og varehandel. Flere kvinner enn menn har midlertidige ansettelser og mange midlertidig ansatte er unge.

Å ha en midlertidig ansettelse er uforutsigbart. Livet settes på vent for du vet ikke hva som skjer når avtalen utløper. Det er mange som jobber som tilkallingshjelp, lever fra hånd til munn og er bekymret for økonomien. Mange, særlig kvinner har deltidsstillinger men jobber mye ekstra. Dette er også er en form for midlertidig ansettelse. De trenger større stilling og er avhengig av timene de får ut over sin faste stilling både for nåværende inntekt, men også pensjon. De som har blitt alene med hus og heim bekymrer seg for om de har råd til å beholde boligen sin. Å gå i banken for å søke om lån er bare å glemme. Det hjelper verken å komme med en midlertidig ansettelser eller å si til banken at du egentlig arbeider 100% men bare har 30% på kontrakt.

Det har aldri vært og kommer aldri til å bli et folkekrav at det skal være lettere å få sparken. Siden det er i de borgelige partienes natur å svekke arbeidstakernes rettigheter er det allikevel på sin plass å rette en takk for at dere ved jevne mellomrom bringer det på banen. Det synliggjør forskjellene i norsk politikk og det viser at dere er mer opptatt av å tekkes bedriftseiere enn arbeidstakere. Hver gang KrF, Venstre, Høyre eller Fremskrittspartiet kommer med slike forslag er det atter en bekreftelse på at arbeidsfolk i Norge ikke har en ting å tjene på å la disse partiene få kloa i vår lov – Arbeidsmiljøloven.