Forskjell på ord og handling

Høyre og Frp vil gi mer makt til arbeidsgiver på bekostning av arbeidstakers rettigheter.

I den mørkeblå regjeringserklæringen kan vi lese at Høyre og Frp ønsker et trygt og fleksibelt arbeidsmarked. De skal jobbe for et velfungerende trepartssamarbeid, høy produktivitet og høy trivsel blant arbeidstakerne. De bygger sin politikk på frihet til enkelt mennesket. Det er vanskelig å være uenig i slike formuleringer. Selv er jeg for et trygt og fleksibelt arbeidsliv, for et godt trepartsamarbeid og jeg mener frihet er det viktigste for mennesket. Så langt, så bra. Eller?

For å ha et velfungerende trepartssamarbeid må man sikre høy organisasjonsgrad både hos arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Her har alle parter et ansvar. Særlig myndighetenes politikk legger premisser for hvordan arbeidsliv vi får. Det Høyre og Frp har signalisert så langt vekker grunn til bekymring.

Et av flere viktige bidrag fra staten er å sikre skattefradrag for fagforeningskontingenten. Handel og Kontor har lenge ment at arbeidstaker burde hatt fullt fradrag for kontingenten. Den rødgrønne regjeringen har igjennom sine åtte år gradvis trappet opp fradraget og for 2014 foreslo de å øke den ytterligere til kr 4100. Det blir det ikke noe av, sier Høyre og Frp i sitt budsjett for 2014, med de signaler det gir til de mange tusen arbeidstakerne og våre organisasjoner. De mørkeblå stopper ikke der. I sitt første statsbudsjett går de til angrep på permitteringsreglene. I tider med lite oppdrag har arbeidsgiver mulighet til å permittere arbeidstakere for en kortere periode uten at arbeidsforholdet avsluttes. Når det kommer flere oppdrag, vil arbeidstaker komme tilbake i jobb. I dag har arbeidsgiver lønnsplikt i 10 dager før arbeidstaker må søke om dagpenger. Høyre og Frp vil øke arbeidsgiverperioden fra 10 til 20 dager for nye permitteringer fra nyttår. Samtidig vil de redusere den maksimale perioden arbeidstaker kan få dagpenger fra 30 til 26 uker. En øking i bedriftenes betaling for permitterte arbeidstakere er et dramatisk forslag og vil kunne føre til at bedriftene sier opp arbeidstakere fremfor å bruke permitteringsreglene, samt at flere i større grad velger å leie inn arbeidstakere. Siv Jensen og Erna Solberg lovde et budsjett med tydelig Frp og Høyrepreg, det har vi fått.

Når de borgelige også har varslet at de ønsker å endre arbeidsmiljøloven slik at det blir lettere å ansette midlertidig så ser det ut til at Høyre og Frps lovnader om et trygt arbeidsliv og velfungerende partssamarbeid kun er tomme ord. Økt mulighet for å ansette midlertidig, svekker stillingsvernet. OECDs analyser viser at lettere tilgang for bedriftene til å ansette folk midlertidig kun fører kun til færre faste stillinger, ikke økt sysselsetting. Produktiviteten reduseres med økt midlertidighet og arbeidsgiverne investerer mindre i midlertidige ansatte enn i fast ansatte. Til tross for dette mener Høyre og Frp mener at en økt tilgang for bedriftene å ansette midlertidig vil gjøre terskelen inn i arbeidslivet lavere for grupper som står utenfor. Det er mange ting man kan gjøre bedre for å lage et mer inkluderende arbeidsliv, men å svekke arbeidstakers rettigheter er ikke en del av det. Det vil kun forsterke den eksisterende maktubalansen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver ytterligere.

”Vet du hvor lenge må man være ansatt før man får fast jobb?”, spurte den kvinnelige butikkmedarbeideren en kollega. Hun hadde vært midlertidig ansatt i nesten et år. ”Jeg har jobbet her snart et år, blir satt opp fra uke til uke så det er litt vanskelig å planlegge fritiden. Jeg har begynt å spørre sjefen om å få en formiddag eller ettermiddag fri sånn at jeg kan gjøre noe sammen med barna.”

Det er lite frihet å være i en slik situasjon. Dagens arbeidsmiljølov sier at arbeidstaker skal være fast ansatt. Midlertidig ansettelser er unntaket. Allikevel er det ikke alltid slik, selv med dagens lovverk. Om arbeidstaker er fagorganisert og det er tillitsvalgte på arbeidsplassen kan de få hjelp til å undersøke om dette er en lovlig midlertidig ansettelse eller ei. Er den ulovlig, så kan man med loven i hånd kreve fast ansettelse. Med loven og den tillitsvalgte på sin side, er det tryggere å kreve sin rett. De borgelige vil gjøre det ulovlige lovlig. Dette gjør det ikke lettere for de som selv i dag vegrer seg for å ta kampen mot brudd på arbeidsmiljøloven. Når vi også vet at organisasjonsgraden er lavest blant de midlertidig ansatte, vil fri tilgang til å ansette midlertidig bidra til å undergrave et organisert arbeidsliv. 

Skal Høyre og Frp ha troverdighet når de snakker om et trygt og fleksibelt arbeidsmarked, velfungerende trepartssamarbeid og høy trivsel blant arbeidstakerne, må de ha en politikk som fremmer nettopp dette. Det har de dessverre ikke. Når alt kommer til alt koker det ned til at det Høyre og Frp egentlig ønsker er å gi arbeidsgiverne mer makt på bekostning av arbeidstakernes rettigheter.

Teksten har vært på trykk i Klassekampen 19.11.2013

Enkelte ting kan ikke gjentas for ofte: Heltid må bli en rettighet!

Om du spør politikerne hva de mener om arbeidsløshet vil samtlige svare at arbeidsløshet er viktig å bekjempe. Spør du partiene om de vil styrke deltidsansattes rettigheter ender diskusjonen så alt for ofte opp i å handle om historiene om hvor mange som ”velger” å jobbe deltid. Å være arbeidsløs er alvorlig, enten det er på heltid eller deltid. Derfor er det enkelte ting som ikke kan gjentas for ofte. Heltid må bli en rettighet! 

De fire partiene som i skrivende stund sitter å forhandler om mulig regjeringssamarbeid

stemte alle i mot den såkalte ”mertidsparagrafen”. Mertidsparagrafen er en lovendringen skal gi deltidsansatte rett til den stillingsandel de faktisk ha jobbet de siste 12 månedene. I tillegg til at de mente 12 måneder var for kort beregningstid, var hovedargumentet mot denne lovendringen fra de borgelige partienes side at de fryktet at arbeidstakerne ville bli låst i ugunstige arbeidstider og at det vil bli et B-lag i arbeidslivet. Dette er å snu problemstillingen på hodet. Det er de som sover med telefonen på puta i håp om ekstratimer som blir låst både i en arbeidssituasjon og en livssituasjon hvor det ikke er mulig å planlegge verken på kort eller lang sikt. De strekker seg litt lengre og godtar –med åpne øyne- litt dårligere arbeidsbetingelser fordi de trenger pengene. Den beste til å si hvor skoen trykker er de som har den på.

Magnus er en ung arbeidstaker som jobber i butikk. Han er fanget i deltidsfellen. Med én inntekt til å betale faste utgifter holder det ikke med en 60% stilling for å få endene til å møtes. Han har en arbeidsplass han trives godt med. Fagbrev har han tatt fordi han ønsker å jobbe i butikk. Magnus har fortalt meg om arbeidshverdagen sin: ”Man kan på mange måter si at arbeidsgiveren har gjort meg avhengig av å jobbe mye ekstra, noe som resulterer i at jeg har gitt opp å planlegge mer en dag av gangen! Jeg er på vakt for arbeid hele tiden, for å si nei til å jobbe ekstra har jeg ikke råd til. Misforstå meg rett, jeg liker å jobbe mye - til tider over 100 prosent - men når jobben tar over livet helt, er det ikke fullt så kjekt! Jeg tør ikke å tenke på hva som ville hent om det ble fritt frem å ha åpent på søndager også. I mine tre år i bedriften har jeg kun hatt fem uker ferie! Hvorfor? Fordi at jeg føler jeg ikke har råd til å ta ut fem uker ferie hvert år. Jeg vet at loven er veldig klar på dette området, men jeg kan ikke risikere å gå på en økonomisk smell. Seksdagers uke har ikke vært uvanlig. Jeg er et ja-menneske, men man sliter seg ut på en 60 prosent deltidsstilling. Når jobben går utover livskvalitet og mangel av fritid er vi inne på et feil spor. Nå kan jo man alltids si at veldig mye av dette er frivillig, men hvis jeg ikke hadde behov for pengene har jeg tatt meg mer tid til å leve mer. Man kan også si at det er frivillig å jobbe der jeg jobber, men jeg vil ikke slutte! Jeg stortrives i jobben min, trives med å hjelpe kunder, trives med det sosiale og trives med å gjøre arbeidsplassen min bedre. Ja det gir mening i hverdagen. Derfor bør det prioriteres 100-prosentstillinger fordi det rett og slett handler om livskvalitet og trygghet hos folk rundt dere. Et spørsmål som stadig kommer tilbake: Hvor lenge skal man kjempe for en 100 prosentstilling? "

I  slutten av august la FAFO fram en rapport med tittelen ”Deltidsarbeid i varehandel – hva sier de ansatte?”. Rapporten er en del av flere undersøkelser FAFO har gjort for Handel og Kontor og Virke og har gitt økt kunnskap om heltid/deltid i varehandelen som igjen har bidratt til å synliggjøre varehandelen som en bransje med utstrakt bruk av deltid.

Undersøkelsen forteller at av de som ønsker større stilling vil 85% ha 30 timer i uken eller mer. Inntil de får det baserer de seg i stor grad på ekstratimer. Jobber du på en plass med mye deltid er det større sannsynlighet for at nettopp du er en av de som ønsker større stilling. Nettopp det at arbeidsgiveren ikke tilbyr heltidsstillinger er den årsaken som oftest fremheves blant de som ikke er fornøyd med egen arbeidstid.

Politiske beslutninger påvirker arbeidslivet. Mener man noe med å unngå et B-lag i arbeidslivet må man gi Magnus og alle de han representerer med sin historie en bedre arbeidshverdag.  Da er lovfestet rett til heltid og en styrking av deltidsansattes rett til utvidet stilling veien å gå. Mertidsparagrafen iverksettes 1.1.2014. La oss håpe den blir stående også etter regjeringsskiftet.

Teksten er trykket i Klassekampen 1. oktober 2013 

Aldri på en søndag

Debatten om søndagsåpne butikker handler om mer enn nå du skal kjøpe melk og brød

Dagens Næringsliv og Adresse­avisen heier på de borgerlige partiene hele veien til mål. De deler ut flyers i form av leder­spalter på sidelinjen, som et bidrag til å redusere debatten om søndagsåpne butikker til et spørsmål om når vi skal kjøpe brød og melk.

Handel og Kontor anklages for å være gammeldags. Og arbeids­givere som fortsatt ønsker et lovverk som setter rammer for åpningstidene beskyldes for å kun være opptatt av å beskytte seg selv. Det er interessant hvordan journalister og borgerlige politikere tror de vet hva som er best for bransjen – bedre enn de som selv jobber i varehandelen. Dette gjørs uten i det hele tatt å diskutere med partene i arbeidslivet. En slik argumentasjon vitner enten om en manglende konsekvenstenkning og forståelse for arbeidslivets spilleregler, eller om en ideologisk ryggmargsrefleks. En refleks som gir utslag i dårlig politisk håndverk. Sannheten er nok begge deler.

I dag kan alle butikker holde åpent 24 timer i døgnet mandag til lørdag. Den eneste reguleringen er på søndager- og hellig­dager der butikkene hovedsakelig skal være stengt, med noen unntak. Høyresiden har gjort det til en symbolsak å fjerne denne loven. I valgfrihetens tegn hevdes det at butikkeierne selv skal bestemme når butikken skal være åpen.

Varehandelen er en næring med sterk konkurranse, og det er klart at dersom én holder åpent, så følger resten på fordi de opplever at de ikke har noe valg. I tillegg er det slik at åpningstider er arbeidstider. Endres dagens lovverk, endres også arbeidstidsordningene for ansatte i bransjen. Det hevdes at arbeids­takerens interesser blir ivaretatt på andre måter, dog uten å nevne hvordan. Nettopp hvordan er et kjernespørsmål.

Selv i dag har ikke ansatte i varehandelen det samme vernet i arbeidsmiljøloven som andre arbeidstakere. De er unntatt lovens forbud mot nattarbeid og forbud mot søndagsarbeid. Det eneste vernet for når arbeids­takerne kan jobbe eller ikke, er nettopp bestemmelsen om at butikkene som hovedregel skal ha stengt på søndag.

Den norske modellen har i det siste vært gjenstand for debatt. Høyre har til og med viet plass til dette i sitt partiprogram, men det er forskjell på ord og handling. En viktig del av den norske modellen handler om trepartssamarbeidet mellom myndig­hetene og arbeidstaker- og arbeidsgiver­organisasjonene.

Når Høyre og Frp har lovet «hurtigendring av loven» om de kommer til makten, slik at alle butikker skal ha åpent på søndager, vitner det om liten vilje til dialog. Det er fordi de har bestemt seg. I praksis betyr det at de borgerlige politikerne på egen hånd vil bestemme hvilke dager i uka de 370.000 ansatte i Norges nest største private næring skal jobbe. Dette uten å diskutere saken med arbeidstaker- og arbeidsgiver­organisasjonene. Det er uprofesjonelt og viser manglende respekt for arbeidslivets parter.

I Norge er det mange som jobber deltid, og dette gjelder betydelig flere kvinner enn menn. Varehandelen er en av bransjene hvor det er høy andel deltidsarbeidene. Også her er flertallet kvinner.

Ifølge Statistisk sentralbyrå jobber en tredjedel av arbeids­takerne i dag utenfor ordinær dagtid (mandag til fredag klokken 6.00 til 18.00). Disse utgjør omtrent 800.000 arbeidere, og det er flere kvinner enn menn. Dette henger sammen med at det i kvinne­dominerte yrker også er mest kveld-, natt- og helgearbeid. I varehandelen jobbet nesten halvparten av alle ansatte utenom ordinær dagtid, i tillegg til deltidsarbeidende som jobber mer ubekvemt.

Å endre arbeidstidsordningene i en hel bransje ved å tillate at alle butikker kan holde åpent 365 dager i året, er å påføre først og fremst kvinner, enda mer ugunstig arbeidstid. De borgerlige partiene på Stortinget stemte mot at deltidsansatte skulle få rett til den stilling de faktisk har jobbet de siste tolv månedene. Den tilsynelatende rørende begrunnelsen var at de ikke ønsket å sementere deltids­ansatte i ugunstige arbeidstider. Ikke overraskende viser det seg at det ikke stakk så dypt likevel. Borgerlig politikk vil gi deltids­ansatte færre rettigheter og mer ugunstige arbeidstider.

Konsekvensene av en lovendring som åpner for omfattende søndagsarbeid i butikk, påvirker også arbeidstidene til yrkesgruppene i tilknytning til varehandelen, som eksempelvis renholds­arbeidere, vektere, lager- og transportarbeidere. I sum får flere begrenset mulighet til felles fritid med venner og familie.

Debatten om søndagsåpne butikker handler ikke først og fremst om når vi skal kjøpe melk og brød. Den handler om hvilket arbeidsliv og samfunn vi skal ha.

Handel og Kontor vil ha en seriøs og kompetansedrevet næring som gir trygge arbeidsplasser med gode lønns- og arbeidsvilkår. Vi ønsker dialog både med politikerne og arbeidsgiverorganisasjonene om dette. Da må man ha politikere som tar bransjen og arbeidslivets parter på alvor. Den siste tidens debatt tydeliggjør at vi er tjent med en rødgrønn regjering også etter valget 9. september.

Teksten har vært på trykk i Klassekampen 13. august 2013

Høyresidens manglende troverdighet

I juni vedtok et flertall på Stortinget bestående av SV, AP og SP at deltidsansatte skal få rett til å øke sin faste stilling til det hun faktisk har jobbet de siste 12 måneder. Dette stemte Krf, Venste, Høyre og Frp i mot. I sitt svarinnlegg til Fagforbundets Gunn Elin Flakne 18.7.13 hevder Torbjørn Røe Isaken fra Høyre at årsaken til stemmegivningen var at forslaget "vil sementere den ubekvemme arbeidstiden". En tilsynelatende rørende omtanke for deltidsansattes arbeidstid, som ikke er så rørende når det kommer til stykke.

Hvorfor er ikke de borgelige troverdig i sin argumentasjon? Svaret finner vi i resten av politikken deres.

For det første vil de borgelige åpne for en generell tilgang til midlertidig ansettelser.  Retten til fast ansattelser er fundamentet i norsk arbeidsliv og er en forutsetning for trygghet i arbeidslivet. En generell tilgang til midlertidige ansettelser vil ødelegge dette.

For det andre vil de borgelige fjerne retten til fri annenhver søn- og helgedag. Dette rammer alle arbeidstakerne i alle bransjer som jobber søn- og helgedager og er et frontalangrep på arbeidstakernes arbeidstidsordninger og arbeidsmiljølovens vernebestemmelser om daglig og ukentlig fritid.

For det tredje har Høyre, FrP og Venstre programfestet at de vil frarøve samfunnet den felles fritiden vi har på søndager når de vil tvinge butikkene til også holde åpent på disse dager. 370 000 arbeider i varehandelen. Legger man til antallet arbeidstakere som jobber i næringer i tilknytning til varehandelen, som blant annet renhold, vektere, lager, transport, leverandører og produsenter så er det mange, både arbeidstakere og deres venner og familier som berøres. Det blir vanskeligere å ha fri samtidig med borgelig politikk.

For det fjerde ønsker de borgelige å svekke fagforeningens godkjenningsrett på turnus for de som har dette. Dette vil gi ansatte mindre innflytelse over egen arbeidstid, ikke mer som Røe Isaksen vil at vi skal tro.

I tillegg mener de borgelige at 12 måneder er for kort beregningstid for at deltidsansatte skal få rett til utvidet stilling. De vil altså at deltidsansatte skal vente lengre før de får de får en lovfestet rett til større stilling.

Summen av de borgeliges arbeidslivspolitikk er mindre felles fritid, flere på midlertidig kontrakter og mindre innflytelse på egen arbeidstid i alle sektorerer.

Godt valg 9. september

Mona Bjørn

Regionleder

Handel og Kontor region Midt-Norge

Leserinnlegg på trykk i Adresseavisen 30.juli 2013

Tåkeprat

Bak nyordene skjuler det seg en gammeldags arbeidslivspolitikk

 

I skrivende stund er det rundt 80 dager igjen til valget. 9. september blir bokstavelig talt en blåmandag om noen av de siste tiders meningsmålinger skulle bli valgresultatet. Høyresiden ønsker å male et bilde av at det ikke vil være særlig stor forskjell for arbeidstakerne dersom de skulle vinne valget. Partiprogrammene er fylt med tåkeprat i håp om å gå under radaren for de vet at folk ønsker trygge og gode arbeidsforhold – noe som ikke står på en borgelig regjerings meny. Politikken kan muligens virke forlokkende med første øyekast, men det er ikke gull alt som glimrer.

”La dem få prøve seg” er det noen som sier. Det er mange grunner for at LO som er Norges største arbeidstakerorganisasjon med 900 000 medlemmer fortsatt ønsker en rødgrønn regjering. En av de grunnene er Arbeidsmiljøloven. Med Bondevik 2 regjeringen friskt i minne er det lite å glede seg over på arbeidslivsområdet dersom det blir regjeringsskifte til høsten.

I 2005 vedtok Høyre, Krf og Venstre med støtte fra Frp å rasere arbeidsmiljøloven på en rekke sentrale punkter. De svekket retten til fast ansettelse når de innførte en generell tilgang til midlertidig ansettelser i inntil 12 måneder. De svekket stillingsvernet når de fratok deg retten til å stå i din stilling dersom du mente deg usaklig oppsagt og ønsket å gå til sak mot arbeidsgiver. De svekket ditt arbeidstidsvern når de økte det lovlige antall overtidstimer pr år til 400. De svekket ditt vern når de tillot at du i perioder kunne jobbe inntil 13 timer i døgnet uten overtidsbetaling. De gjorde et brudd med arbeidervernlovgivningens historie når de likestilte virksomhetenes og samfunnets behov med arbeidstakers behov. Konsekvensene av en slik politikk ville blitt brutalisering av arbeidslivet. Da den rødgrønne regjeringen vant valget ble disse angrepene reversert, men med et regjeringsskifte til høsten kan de fort bli realitet igjen.

Åtte år er gått siden den gang og de borgelige lader opp til nye angrep på Arbeidsmiljøloven. Den skal ”fleksibiliseres” og ”mykes opp”, men bak språktåken er den faktiske politikken. Når de borgelige snakker om fleksibilisering og oppmyking av arbeidsmiljøloven betyr det rett og slett å svekke arbeidervernet. Arbeidsmiljøloven er en vernelov. Det sier seg selv at vernebestemmelser ikke kan være avhengig av virksomhetenes økonomiske situasjon eller svingende konjunkturer. Så å likestille samfunnets, virksomhetenes og arbeidstakernes behov er en betydelig svekkelse av arbeidervernet. Alle de borgelige partiene er enige om å tillate mer midlertidig ansettelser. I praksis betyr det at fundamentet i arbeidslivet, retten til faste ansettelser vil forsvinne og midlertidig ansettelser som etter dagens lovverk er ulovlig -  blir lovlig. Også dette på bekostning av arbeidstakernes rettigheter. 

Videre snakker de borgelige så varmt om ”fleksible løsninger”. Man må tillate seg å spørre: Fleksibelt for hvem? En av de store kamp sakene for høyresiden har vært å ta bort fagforbundenes innstillingsrett på alternative turnuser, blant annet innenfor offentlig sektor. Arbeidsgiverne har i utgangspunktet stor styringsrett over arbeidet. I det øyeblikket fagforbundenes myndighet til å si nei til turnuser som er uforsvarlige blir tatt bort, styrkes arbeidsgivers makt på bekostning av arbeidstakernes rettigheter.

4. juni behandlet Stortinget flere forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Blant disse et forslag som gir deltidsansatte rett på den stillingsandelen de faktisk har jobbet de siste 12 måneder. Et vedtak som ble mottatt med jubel i fagbevegelsen. Forkledd bak et argument om at deltidsansatte blir låst i en ugunstig arbeidstid dersom denne retten ble innført, stemte de borgelige partiene i mot forslaget. I tillegg mente de at 12 måneder var for kort beregningstid. Dersom de borgelige vil gi fagforeningene større styringsrett over innplassering av arbeidstid så tas det i mot med takk. Sett i lys av den kampen de fører for å svekke fagforbundenes innstillingsrett på turnus, er det lite som tyder på at det er tilfelle. Dette kombinert med et ønske om å gjøre det vanskeligere å få fast ansettelse, gjør ikke deres argumentasjon særlig troverdig. For ansatte i varehandelen og næringer knyttet til den, blir det enda mindre troverdig når vi vet at de borgelige vil ta bort det siste vernet for en kollektiv fritid i samfunnet, når de tillater at alle butikker kan holde åpent alle dager og hele døgnet.

Det er lite moderne over en politikk som vil ta arbeidslivet over 100 år tilbake i tid  med lange arbeidsdager, lange arbeidsuker og individuelle arbeidsavtaler som på 1800-tallet før fagorganisering og arbeidervernlov. Mon tro hva de ville sagt, de som kjempet fram 8 timers arbeidsdag om de hadde visst hva arbeiderne ble tilbud 100 år senere?

Det betyr noe hvem som styrer landet. Ikke gå deg vill i tåka den 9. september. Godt valg!

Teksten er tidligere publisert i Klassekampen 25. juni 2013

Heltid må bli en rettighet

Norge har et av de landene i Europa som har høyest deltidsandel og det er et betydelig flertall kvinner som arbeider deltid. I 2009 arbeidet 87 prosent av menn heltid mens det blant kvinnene kun var 58,5 prosent. I Norges nest største private næring, varehandelen er heltidsandelen er lav. I følge Arbeidskraftsundersøkelsen så arbeidet nesten halvparten heltid av ansatte i 1997, mens det i 2008 har blitt redusert til 4 av 10. Den mannsdominerte delen har en høyere andel heltid enn den kvinnedominerte. I detaljhandelen arbeidet 29% av kvinnene heltid i 2009, mens 43 % av menn gjorde det samme. Av de som jobber deltid er det 20% som ønsker større stilling. Til tross for at dette gjelder både kvinner og menn, rammer det kvinner mest fordi de er overrepresentert blant deltidsansatte. Den vanligste årsaken er at de ikke får større stilling.

Regjeringen har de siste årene bevilget i overkant av 26 millioner over statsbudsjettet  til forsøksordninger mot ufrivillig deltid. Handel og Kontor og  Virke tok del i dette gjennom å etablere et felles prosjekt kalt ”Ufrivillig deltid i varehandelen”. Gjennom prosjektet har tillitsvalgte og butikksjefer på utvalgte butikker startet arbeidet med å redusere bruk av deltid. Dette har resultert i at flere ansatte har fått ønsket stillingsandel og flere på heltid, uten at det kostet mer. Arbeidstidsplanlegging er nøkkelordet. ”Det er ikke mulig å motvirke ufrivillig deltid med 26 millioner.” sa Torbjørn Røe Isaksen til Frifagbevegelse før jul når han kommenterte at Høyre hadde kuttet alle prosjektmidlene i sitt forslag til statsbudsjett for 2013. Han taler mot bedre vitende. I tillegg til at dette prosjektet har gitt flere ansatte ønsket stillingsandel, baner det også vei for at flere innen bransjen kan få det samme fordi det utvikles arbeidsmetoder og det viser at det er mulig å gjøre noe med deltidsstillingene. Det er også verdifullt fordi mye av heltidsdebatten har dreid seg om offentlig sektor. Selv om det er likhetstrekk mellom for eksempel helsesektoren og varehandelen, er de allikevel forskjellig. For ansatte i varehandelen er hver krone som er brukt på dette prosjektet en investering.

Høyre hevder de er motstandere av ufrivillig deltid. Til tross for dette er det slik at de gangene ufrivillig deltid faktisk nevnes, er det stort sett som en innledning til å snakke om hvor flott det er med frivillig deltid. Ikke alle velger deltid. Deltid er det de blir tilbudt. Aldri har jeg hørt en Høyre politiker snakke om rett til heltid. Partiet nevner verken likestilling, heltid eller deltid med et ord i sitt forslag til Stortingsvalgprogram. Allikevel har de frekkhetens nådegave og anklager LO for å være den som blokkerer for løsninger. I Dagsavisen 25.3.13  hevder Høyres Hofstad Helleland at ”Rigide arbeidstidsordninger er en av hovedgrunnene til ufrivillig deltid. Her er det dessverre LO som blokkerer for konkrete løsninger på reelle problemer. ” Underlig at Høyres ”løsninger” alltid går på bekostning av arbeidstakers rettigheter.

Flere bedrifter lever fortsatt på den myten at det er nødvendig å ha mange deltidsansatte grunnet fleksibilitet og  for ”å få turnusene til å gå opp”.  Dette er synd, fordi blant annet HK-Virkes prosjekt viser det motsatte er mulig. Der det er vilje er det evne til å gi ansatte ønsket stillingsandel. Tillitsvalgte som hver dag møter menneskene bak  tallene i statistikken, vet at de aldri går et sted uten telefonen. ”Ring og spring-tjenesten” gir lite rom for planlegging av livet.

Deltid er arbeidsløshet som systematisk rammer kvinner. Ikke alle synes det er like lett å kreve større stilling. Årsaken kan være en deltidskultur på arbeidsplassen som sier ”sånn er det bare her” eller det kan være manglende kunnskap om egne rettigheter. I tillegg vet vi at det er en del som ikke tar fortrinnsrettsaker videre til tvisteløsningsnemda fordi behandlingen kan ta tid og det blir en belastning å være uenig med leder over tid, særlig på mindre arbeidsplasser.

Konsekvensene av deltidsarbeid er vel kjent. Lavere lønn, lavere pensjon og vanskelig å få lån til bolig. Basert på EUs definisjon var fattigdomsgrensen i 2011 på kr 185 000 i disponibel inntekt for en enslig. Dette betyr en bruttoinntekt på ca 245 000. For en ufaglært butikkmedarbeider med topp ansiennitet betyr det at man må ha en stillingsandel på 74%. Det er mange som har en lavere stillingsandel enn 74%. Tallene taler vel for seg selv. 

Tillitsvalgte trenger gode verktøy for å kunne hjelpe medlemmene og for å sikre anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Nyttig innhold i verktøykassa vil være en lovfestet retten til heltid og at ”vesentlig ulemper” tas ut slik fortrinnsrettsbestemmelsen i Arbeidsmiljøloven blir reell. Dessverre fikk vi ikke det i denne omgang. Det er allikevel bra at Regjeringen foreslår endringer i Arbeidsmiljøloven som skal gi deltidsansatte rett til den stilling de har arbeidet de siste 12 månedene.

Det er et steg i riktig retning.

Teksten har stått på trykk i Klassekampen 9. april 2013

Brustadbua

Ap vil rive Brustadbua og gi markedsideologien enda mer makt.

Arbeiderpartiets programkomite åpner for å utvide adgangen til søndagsåpne butikker. I dag er det bare små butikker (de såkalte Brustadbuene) som har lov å selge matvarer på søn- og helligdager. Frp og Høyre jubler, mens bransjen sjøl er nokså lunken.

Kampen mot søndagshandel er viktig for de ansatte i varehandelen. Den er også viktig for Kirken som følger Vårherres krav om å holde hviledagen hellig og for Helsedirektoratet som synes alle bør gå tur i marka i stedet for på kjøpesentret.

Men striden om søndagshandel handler dypest sett om noe enda viktigere: Skal det være legitimt å innføre politiske reguleringer for å skape et godt samfunn for flertallet – på bekostning av enkeltindividers «frie valg»?  Når Arbeiderpartiet nå vil avvikle dagens begrensinger på søndagshandel gir man etter på enda et felt i denne helt sentrale ideologiske kampen i dagens Norge.

For det finnes ingen som helst saklige grunner til å åpne for storstilt søndagshandel. Butikkene er allerede åpne 60 timer i uka, inkludert lørdag som er fridag for de fleste. Enda lengre åpningstider betyr dyrere varer og nedlegging av de små lokalbutikkene som overlever på søndagshandel. Mer søndagsåpent betyr også mer unødvendig bruk av arbeidskraft til vareflytting, enda mer deltid, midlertidighet og kunnskapsløshet blant medarbeiderne – i tillegg til at 390 000 butikkansatte og deres familier og venner mister en felles fridag.

Dessuten – og viktigst: Søndagen skiller seg nå fra alle andre dager. Det er en dag nordmenn i mindre grad er forbrukere og i større grad turgåere, avislesere, svømmere, kafegjester, foreldre og venner. Søndagen er – satt på spissen - et bolverk mot markedsliberalismen og dens makt over sinnene. Søndagsstengte butikker og kjøpesentre er en viktig verdi som samfunnet bør ta vare på.

Det finnes bare to argumenter for søndagsåpent. Det ene er at Norges rikeste menn syns det er urettferdig (uhu!) at hagesentrene får ha åpent og ikke Rema. Det er en urettferdighet vi bør kunne leve med i verdens rikeste land. Det andre – og eneste reelle - argumentet for søndagshandel er at alle må få kunne velge selv når det passer dem å gå i butikken.

Men hvis alle skal få «velge selv» betyr dette at en rekke andre verdier i samfunnet forsvinner. Frihet for noen, er ufrihet for andre. Frihet til søndagshandel kan ikke kombineres med friheten til å slippe åpne butikker. Fri snøskuterferdsel i fjellet ødelegger retten til stillhet for alle andre.

«Fritt valg»-argumentet kan brukes mot enhver regulering og mot enhver sivilisasjon. Det er derfor i prinsippet et ikke-argument. Men det er samtidig nyliberalismens viktigste trumfkort. Nå gir sosialdemokratiet etter i en sak der svært sterke samfunnsinteresser står mot et helt rendyrket «fritt valg»-argument. Årsaken er formodentlig at Ap-toppene irriterer seg over at de ikke kan kjøpe billig brus på søndagene.

Det lover ikke godt.     

Teksten er lagt ut på bloggen min i forståelse med Paul Bjerke som har skrevet den. Den har også vært på trykk i Klassekampen 14.2.2013  

Casino Pensjon

I Debatten på NRK1 for et par uker siden forsvarte arbeidsminister Anniken Huitfeldt levealdersjusteringen med den begrunnelsen siden vi lever lengre, så må vi jobb lengre. På norsk betyr levealdersjustering at du må jobbe lengre om ditt årskull har en høyere forventet levealder i forhold til i dag. Gjør du ikke det venter livsvarig kutt i pensjonen. Tidligere arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen kalte den for en sikkerhetsventil som skal sikre at utgiftene ikke løper løpsk. Martin Kolberg kalte den for pisken. Kjært barn har som kjent mange navn. 

Daværende fylkesmann og nåværende finansminister Sigbjørn Johnsen ledet pensjonskommisjonen som la fram sin innstilling i 2004. Fra den gang har gjennomgangstonen vært: Vi skal ha et rettferdig og robust pensjonssystem som ivaretar sliterne. Det skal bli lettere å kombinere jobb og pensjon. Det skal lønne seg å jobbe.

I folketrygden har pensjonsalderen vært 67 år, men i bedrifter med tariffavtale har man hatt mulighet til å gå av med avtalefestet pensjon (AFP) fra fylte 62 år. AFP ble innført for slik at de som ikke kunne stå i jobb til 67 år kunne gå av tidligere uten tap i pensjon. For mange var dette et alternativ til uførepensjon. Fram til 2011 var AFP i privat sektor en slik solidarisk ordning.  AFP-ordningen gikk fra en tidligpensjon til en tilleggspensjon som var tilpasset det såkalte fleksible uttaket i folketrygden hvor du kan”velge” å gå av fra 62 år. Fleksibel på den måten at du kun får lov til å gå av dersom du har tjent nok  til å betale din egen minstepensjon.  Når arbeidsministeren går ut og sier at pensjonsreformen virker fordi flere jobber lengre enn til 62 år, er det verdt å minne henne på hun som ikke fikk valget men må jobbe til 66 år fordi hun hadde tjent for lite.

Politikerne har forsøkt å sukre pillen med en markedsføringsstrategi fylt med fine begreper som pensjonsopptjening fra første krone, fleksibilitet og alle skal får mer. Når du nå vet at det er et inntektskrav for å gå av med tidligpensjon – selv med AFP, så har du vel også avslørt at alle ikke får mer, at fleksibiliteten er forbeholdt de med høyest pensjonsopptjening og at selv om man får pensjonsopptjening fra første krone så gir det ingen garantier om en bedre pensjon. For mange tvert i mot.  Dersom man tjener pensjon fra første krone betyr det også at man taper pensjon for hver krone man ikke tjener. Ofte vil inntekten variere gjennom arbeidslivet. Deltid kan være en av årsakene til dette. Før pensjonsreformen ble pensjonsgrunnlaget regnet ut fra de 20 beste av dine 40 år. For de, hovedsaklig kvinner, som av ulike årsaker arbeider deltid gjorde besteårsregelen det slik at de kunne komme brukbart ut pensjonsmessig selv om arbeidslivet skulle vise seg å bli variabelt.  Besteårsregelen ble erstattet av alleårsregelen som skulle gjøre at folk skulle stå i jobb lengre. Men er det slik at alle med mange år i yrkeslivet tjener på pensjonsreformen? Tall fra SSB viser at forventet levealder varierer. Der en person med et yrke som forutsetter lang høgskole/universitetsutdanning kan forvente å leve nesten 18 år etter fylte 67 år, kan servitøren forvente å leve 7 år kortere. Sistnevnte kan ha like mange yrkesaktive år når han fyller 62 år som når førstnevnte fyller 67 år. Dersom de har samme antall år og samme pensjonsopptjening vil servitøren som går av ved 62 år få 30 % mindre utbetalt i pensjon hvert år resten av livet enn den andre som går av fra fylte 67 år. Fordi ”det skal lønne seg å jobbe” får du mindre utbetalt dess tidligere du går av. Når vi også vet at levealdersjusteringen kutter i pensjonen, så er dette dobbeltstraff for servitøren som også har kortere forventet levealder. Dette er resultatet av det som skulle være det rettferdige pensjonssystemet som skulle ivareta sliterne.

Hvorfor skriver jeg om dette? Mediene er fulle av overskrifter med fete typer som skal fortelle oss om hvordan vi skal få  ”Gullpensjon” og hvordan vi skal bli ”Pensjonsvinnere” på en måte som gir mer assosiasjoner til et casino enn en velferdsordning. Vi vet at der det er vinnere er det også tapere. De snakkes det ikke om. Pensjonsdebatten er på politikernes premisser og mangler klasseperspektivet.

Selv om endringene i folketrygden er bredt forankret i Stortinget er det fortsatt slik at det er et politisk vedtak, det er ikke hogget i stein. Åpenbare urimeligheter som vi ser nå er ikke et solidarisk velferdssamfunn verdig. Handel og Kontors landsmøte var krystallklar på at solidariteten må tilbake i pensjonssystemet. Også LO-kongressen må være tydelig på dette. Pensjonskampen er ikke over. Offentlig pensjon er under angrep, det kommer endringer i tjenestepensjon i privat sektor, AFP skal reforhandles i 2017 og ny uførepensjon i 2018.Vi trenger igjen et solidarisk pensjonssystem og vi skal starte på LO-kongressen!

Teksten er publisert i Klassekampen 12.2.2013

Døgnåpent

Velkommen til 24 timers samfunnet

Døgnåpent

Sett i lys av de stadig utvidede åpningstidene på hverdag og helg kan man ikke beskylde HSH for å ha truffet særlig godt i sine antakelser om utviklingen i varehandelen etter åpningstidslovens død. I sitt høringssvar til forslag om opphevingen av åpningstidsloven i 2002 sa de nemlig:”Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) meiner at å gjennomføre forslaget ikkje vil innebere særleg store endringar i dei opningstidene som blir praktiserte i varehandelen i dag. Antakeleg vil berre eit fåtal utsalsstader finne det fornuftig å forlengje opningstida utover det som i dag er tillate, nemleg til kl. 21.00 på kvardagar. ” Åtte år senere har de fleste butikkene åpent 7-23 på hverdager og 8-21 på lørdager. Andre holder åpent til kl 24 og siste tilskudd på stammen er en døgnåpen Bunnpris på Grønland. På Bunnpris´ hjemmesider er det bilde av ei jublende jente med åpne armer. I teksten står det ”Da kan du handle når det passer deg, uten å bekymre deg for prisen og åpningstider!” Helgehandelen kl 3 på natta - det er ikke grenser for hvilken frihet forbrukeren har fått. Driftsdirektør i Bunnpris, Jonny Sørå sier til HandelsbladetFK at han synes det er spennende å teste ut en døgnåpen butikk, men at de ikke har planer om å utvide åpningstidene i andre av kjedens butikker. Uansett hva Sørå sier, kan man vel klok av skade si at dette tegner konturene av en utvikling som etter hvert vil gå i retning av døgnåpnet butikker, også flere steder i landet. Dette er en utvikling myndighetene må sette en stopper for.


I følge Arbeidstilsynet er mennesket et ”dagdyr”. Vår biologiske rytme innstiller kroppen på aktivitet om dagen og hvile om natten. De sier at nattarbeid kan innebære en helserisiko, i tillegg til at arbeid om kvelden kan gjøre det vanskelig å delta i familie- og samfunnsliv. Det er dokumentert økt risiko for blant annet mage- og tarmsykdommer og hjerte/karsykdommer. Derfor er det ifølge arbeidsmiljøloven forbudt å jobbe om natten med mindre arbeidets art gjør det nødvendig. Er det virkelig slik vi vil ha det, at friheten til å handle en pakke smør om natta veier tyngre enn de ansattes økte helserisikoer? Det er mange nok yrkesgrupper som arbeider natt, og når vi kjenner konsekvensene av nattarbeid bør man begrense bruken der det er mulig. I stedet for sitter myndighetene med åpne øyne og ser at flere og flere må arbeide natt. I 2005 ble arbeidsmiljøloven endret. Prisverdig nok tok man bort unntaksbestemmelsene for nattarbeid, men det hjelper lite da de gamle unntaksbestemmelsene fremdeles gir en forståelse av hvilke tilfeller av nattarbeid som er tillatt, også etter den nye loven.


Det kan ikke være slik at folk som konsumenter alene skal legge premissene for hvilket samfunns- og arbeidsliv vi skal ha. En utvikling til et 24 timers samfunn frarøver oss vår kollektive fritid og øker helserisikoen for de som må arbeide natt. Vi kan ikke være like naive som HSH var i 2002, å tro at det bare blir med den ene døgnåpne butikken. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Noens frihet er andres ufrihet og åpningstider er arbeidstider. Markedet regulerer ikke seg selv og derfor er på tide å sette foten ned! Styrk vernet mot nattarbeid for ansatte i varehandelen og gi oss åpningstidsloven tilbake.


Tidligere trykket i Klassekampen 12. oktober 2010