Litt entusiasme, takk!

2013 nærmer seg med stormskritt og med det også LO-kongressen og Stortingsvalget. Den lange valgkampen har definitivt startet og den rød-grønne regjeringen går til valg sammen for tredje gang. I 2005 var slagordet ”Nytt flertall”. Vi hadde hatt en sentrum høyreregjering bestående av Krf, Høyre og Venstre som med støtte av Fremskrittspartiet vedtok endringer av arbeidsmiljøloven som ville rasert norsk arbeidsliv. Svekket stillingsvern for arbeidstakere ved oppsigelse, endringer som ville gitt adgang til å arbeide 13 timer pr dag, likestille arbeidstaker, arbeidsgiver og samfunnets behov samt en generell tilgang til midlertidig ansettelser bare for å nevne noe. Et av de viktigste løftene den kommende rød-grønne regjeringen ga norske arbeidstakere var nettopp å stoppe angrepene på Arbeidsmiljøloven. Det skapte entusiasme, folk ble engasjert og det endte med valgseier. Nå er snart åtte år gått og snart er det valg igjen. Slagordet denne gangen er ”Trygg styring”. Det sprudler ikke akkurat over med engasjement.


LO Stat har hatt landskonferanse og på Fri Fagbevegelse i forrige uke kan vi lese at leder i LO Stat Tone Rønoldtangen oppfordret medlemmene til å legge EØS-debatten død. ”Debatt er bra, men dette er feil tidspunkt. Høyre spiser bløtekake hver dag og lager planer for regjeringsskifte så lenge vi driver og krangler med hverandre om EØS-avtalen.” sa hun til landskonferansen. Om Høyre spiser kake når fagbevegelsen diskuterer EØS-avtalen, mon tro hva de gjorde når Arbeiderpartiet først kom til dem for støtte til Vikarbyrådirektivet, for så å opptre som direktivets førstekjemper og deretter trumfe det igjennom mot en samlet fagbevegelse og store deler av eget parti. Mitt spørsmål er: Hvordan skal vi klare å skape engasjement og entusiasme blant våre medlemmer dersom vi i frykt for at Høyre og Frp skal vinne valget skal legge lokk på debatt om egen politikk? EØS blir et tema på LO kongressen i 2013. Det vil være helt håpløst om landets største arbeidstakerorganisasjon ikke kan diskutere store politiske saker i sitt kongressår.

Handel og Kontors landsmøtet vedtok en enstemmig uttalelse om EØS som blant annet sier at ”det er uakseptabelt at arbeidslivspolitikken i stadig økende grad overføres til besluttende organer utenfor Norge”. I tillegg stemte 48,2 % av delegatene for å si opp EØS avtalen og erstatte den med en handelsavtale. Når forbundets fagblad HK-nytt spurte delegatene hva de ville stemt på om den var stortingsvalg nå, svarte 88,2% av delegatene at de ville stemt på regjeringspartiene. Det er åpenbart at EØS kritikken ikke handler om å ramme regjeringen, men er en konsekvens av at vi gjennom EØS-avtalen får servert EUs arbeiderfiendtlige arbeidslivspolitikk. Både partisekretær i Arbeiderpartiet Raymond Johansen og forbundssekretær i Norsk Jernbaneforbund Arne Drabløs avla Rødt en visitt på LO Stats landskonferanse hvor de både advarer mot og kritiserer LO tillitsvalgte som er medlem av Rødt. ”Skal vi vinne valget, må venstresiden slutte å syte”, sier Drabløs. Han er lei av å lese negative medieoppslag der LO-tillitsvalgte kritiserer Arbeiderpartiet er det å lese på Fri Fagbevegelse. Uttalelsene faller så mye på sin egen urimelighet at jeg var usikker på om den var verdt å kommentere. Grunnen til at jeg allikevel velger å gjøre det er fordi jeg er opptatt av at Norge ikke skal våkne opp til avisforsider med jublende Siv og Erna. For nettopp Høyre og Frps oppslutning i LO burde bekymre mer. Det er paradoks at de som drar frem alt-er-så-mye-verre-med-høyre-og-frp-derfor-må-vi-ikke-kritisere-Arbeiderpartiet-uansett-hva-de-har-gjort – kortet, bruker tid og krefter på å kritisere nettopp Rødt. Rødt har en politikk som står fagbevegelsen nært. En større oppslutning om nettopp Rødt ville styrket fagbevegelsen. 

 

Det de rødgrønne har gjort av god politikk ville aldri skjedd under en blå-blå regjering og det de rødgrønne har gjort av dårlige vedtak ville blitt mye verre med en blå-blå regjering, har det blitt sagt fra mang en talerstol. Stoltenberg sier vi kommer til å savne han hver dag om Siv og Erna kommer til makta. Det kan jeg skrive under på at jeg kommer til å gjøre, men det kan ikke være sånn at det forventes at tillitsvalgte skal godta høyrepolitikk eksempelvis i form av pensjonsreformen bare fordi den ble servert oss av en rødgrønn regjering. Skal vi holde Høyre og FrP unna regjeringsmakten trengs det politikk som engasjerer og forandrer. ”Trygg styring” betyr mer av det samme. Vi trenger også noe nytt. Lovfestet rett til heltid, vern mot natt og helgearbeid for ansatte i varehandelen , 6-timersdag/30 timers arbeidsuke med lønnskompensasjon, gode boliger til alle. De gode sakene er mange. Ingen vinner valg bare på å peke på motstanderen å si at han er slemmere. Jeg vil ha litt entusiasme takk! 

Teksten har stått på trykk i Klassekampen 23. oktober 2012

Markedsfundamentalistene

Arbeidervern har aldri vært høyresidens sterke side. Det er kanskje derfor de ikke klarer å vente med å få fjernet det eneste vernet mot natt- og helgearbeid som ansatte i varehandelen har. Etter åpningstidslovens fall i 2003 har det vært en stadig utvidelse av åpningstidene. Butikkene kan i dag ha åpent døgnet rundt mandag til lørdag. Søndag skal butikkene holde stengt med noen unntak, bla. de ”som i det vesentlige selger planter og hageartikler” eller har en salgsflate på under 100 kvadratmeter. Lange åpningstider er ikke synonymt med økt lønnsomhet og flere arbeidsplasser noe Frp synes å tro. Nylig måtte Hanskemagasinet i Trondheim gi seg fordi lønnsom drift og de lange åpningstidene huseier påla dem ikke var forenlig. Dermed ble Trondheims utvalg av butikker fattigere og arbeidsplasser forsvant. I Drammen foreslo Høyre å gjøre byen til en ”pilotby for søndagsåpne butikker”. Frp har kopiert forslaget og dermed har det dukket opp i flere kommunestyrer rundt om i landet. I Trondheim kommer saken opp i slutten av april. Frp fremmet også et forslag i Stortinget 20. mars om å fjerne loven som gjør at de fleste butikker skal holde stengt på søn- og helligdager. Dette uten å se på de samfunnsmessig konsekvensene, uten og snakke med de som har butikk som fag og yrke.


Selv næringa som høyresiden hevder å være fanebærere er de i utakt med. Virke, den største arbeidsgiverorganisasjonen i varehandelen har ikke tatt stilling til søndagsåpent nettopp fordi medlemsorganisasjonene er delt i synet. Administrerende direktør i Rema 1000 sier at de opplever dagens lovverk som urettferdig og mener at enten må man ha en handlefri dag i uka eller så må man ha totalt frislipp. Selv så foretrekker Rema 1000 en handlefridag, først og fremst av hensyn til de ansatte. I debatten på Stortinget viste Frps Solveig Horne til at Plantasjen som selger planter kan ha åpent på søndager, mens bedrifter som blant annet Maxbo må holde stengt. Maxbo har vært en av de kjedene som har holdt søndagsåpent fordi de mener at dagens lov er konkurransevridende, men selv sier de at de ønsker å endre loven slik at ingen har lov å holde åpent søndag. Frp har i bestefall gjort en selektiv research når konklusjonen er at det må åpnes for at alle skal kunne holde åpent på søndag.

Høyresidens argumenter for søndagsåpne butikker vitner om liten forståelse og respekt for butikk som fag og yrke. Studentenes behov for ekstra inntekt er et av disse. Ikke et vondt ord om studentene, men man må tillate seg å spørre om det er dette som er høyresiden visjon og strategi for å utvikle varehandelen som næring og yrke. Mener høyresiden at man skal drifte en hel bransje på folk som i utgangspunktet bare har tenkt å være der noen år fordi de utdanner seg til et annet yrke? Det er all grunn til å bekymre seg for studentens økonomiske situasjon, men det kan ikke være sånn at søndagsåpne butikker skal være løsningen på en dårlig studiefinansiering. Videre fremholdes det at søndagsåpent er en vinn-vinn situasjon både for forbrukeren og ansatte. Mange deltidsansatte skal visst nok få større stillingsandel når det blir enda en arbeidsdag i uka. Hvor mange søndager i måneden mener FrP egentlig at deltidsansatte skal jobbe? Med Fremskrittspartiets (over)tro på at arbeidstaker og arbeidsgiver best kan fremforhandle avtaler, og med partiets varslede planer om å forringe arbeidsmiljøloven på flere områder, tar det nok ikke lang tid før deltidsansatte får beskjed om at de selv er skyld i sin deltid fordi de ikke ønsker å jobbe flere søndager.


Utvidede åpningstider får også konsekvenser for andre næringer som er knyttet til varehandelen som blant annet renhold, vaktbransjen, transport og lager. I sum dreier det seg om et betydelig antall mennesker. Arbeidstiden påvirker fritiden. Høyre og Frps forslag vil få omfattende konsekvenser, ikke bare for de som jobber der, men også deres familier. Derfor handler debatten om åpningstider i varehandelen også om hvilket samfunn vi skal ha. Høyresidens idé om at dagens lovverk ikke fungerer og derfor må loven fjernes, er en ideologisk ryggmarksrefleks mer enn godt politisk håndverk. 365000 arbeider i varehandelen som er landets nest største private næring, en bransje som bærer preg av mangel på vern i Arbeidsmiljøloven og en stor grad av manglende partssamarbeid. Denne næringen trenger å bli satt på den politiske dagsorden, ikke å bli et offer på markedsfundamentalismens alter. Like konkurransevilkår er ikke synonymt med ingen regulering, tvert i mot kan like konkurransevilkår sikres gjennom en god regulering. Vi er ikke først og fremst forbrukere, vi er mennesker. Det er ikke behov for verken søndagsåpent eller prøveordninger, men at politikerne setter seg ned med LO og bransjen for løse de utfordringene som finnes i dag. Vi trenger en næringspolitikk som fremmer en seriøs og kompetansedrevet varehandel og et arbeidsliv som gir rom for et sosialt liv.

Artikkelen har tidligere vært på trykk i Klassekampen

Et sted å kalle hjem

Dagens (fraværende) boligpolitikk skaper klasseskiller Debatten om boligpolitikk eller rettere sagt mangelen på boligpolitikk har vært oppe til diskusjon den siste tiden. Politikere kappes om å bry seg mest om de som er utenfor boligmarkedet. Alle er enige om at det er vanskelig for studentene å finne plass å bo, at leieprisene er hinsides, at mange står i kø for å få kommunale boliger rundt om i landet, at unge sliter med å komme inn på boligmarkedet, at prisveksten har vært enorm. Ja, så stor at til og med eiendomsmeglere blir lettere sjokkert over at ulike boligtyper selges til stadig nye rekordpriser. Til tross for denne tilsynelatende enigheten politisk skjer det ingenting. Boligprisene fortsetter å vokse, det samme gjør leieprisene. Hushaiene får mer penger i lomma og folk bor seg i hjel.


”Skaff deg en samboer” var tipset jeg fikk da jeg var i banken for første gang alene for å søke om boliglån. Selv med noe egenkapital og lite studielån tjente jeg ikke nok til å kjøpe meg en plass å bo. Jeg hadde en 88,67% stilling og jobbet i butikk, ikke så uvanlig stillingsandel i denne bransjen. Bankens tommelfingerregel var at man kan låne tre ganger årsinntekten og da kom min inntekt til kort. Følger man denne logikken vil en heltidsansatt faglært butikkarbeider i dag få lån på vel en million. Har man en egenkapital på 15% i tillegg har man 1,2 mill å kjøpe for. Et kjapt søk på Finn viser at det på nåværende tidspunkt i Trondheim er 2 stk 1-roms på henholdsvis 20 og 36 kvadratmeter man kan få for den prisen. Ikke alle har hel stilling, ei heller egenkapital og de aller fleste er prisgitt økonomisk hjelp fra foreldre, en hjelp ikke alle har mulighet til å gi sine barn.


Er det slik at alle må eie en egen leilighet? Kommunene skal tilby bolig til vanskeligstilte på boligmarkedet, men her er det ventetid. I Trondheim har mange funksjonshemmede ventet i flere år på bolig, det samme gjelder rusmisbrukere til tross for at de har fått vedtak om bolig. Kvinner bor i månedsvis med barna sine på krisesentre fordi de ikke kan dra hjem men ei heller har en alternativ boplass. Ventelisten på kommunale boliger er nær 500 og ventetiden er over et år. Andre må ut på det private leiemarkedet hvor realtiteten er at det koster minst like mye å leie som å eie fordi det i praksis ikke finnes grenser for hvor mye man kan ta betalt for et tak over hodet. Å ha en bolig er en menneskerett og det gir deg et fundament å bygge livet ditt på uansett hvilken fase du er i livet. Allikevel er det å leie eller eie en bolig noe ikke alle i dagens Norge har mulighet til. Politikerne kastet kortene for 30 år siden da de overlot boligpolitikken til markedet. I dag klager de over boligssituasjonen.

Finansieringsordninger som Boligsparing for unge, boligsparing for barn. bostøtte og andre subsidier som legges i bunn før meglerne (markedet) setter pris virker i motsatt retning av intensjonene om en sosial boligpolitikk. For de som har fylt opp kontoene hjelper det der og da, men det løser ingen ting på lang sikt. All den tid det er de med mest penger som bestemmer boligprisene, vil vi andre fortsatt ha problemer med å skaffe bolig. Jo mer penger som kommer inn i boligmarkedet dess mer øker prisene. En høyrepolitikk i praksis som skaper økte klasseskiller og som vi ikke lengre kan akseptere. Vi kan ikke ha et samfunn hvor man er prisgitt at man har familie som kan hjelpe til økonomisk for at du skal få en plass å bo, ei heller at mennesker venter i flere år på å få en kommunal bolig. Husbankens slagord ”Gode boliger til alle” må opp og fram i dagen og husbanken må igjen få en sentral rolle i boligsektoren. Vi trenger mulighet til fast lav rente og lengre avdragstid. Kommunene må skaffe til veie langt flere kommunale boliger og staten studentboliger. Det må i større grad søkes samarbeid med ideelle aktører med sikte på å etablere non profitt utleieboliger, det må bygges flere boliger og det bør etableres et boligmarked ved siden av det ordinære markedet med prisregulering. I tillegg er det ingen tvil om at arbeidslivspolitikken spiller en vesentlig rolle også for hvordan boligsituasjonen er. Med vikarbyrådirektivet innført med Arbeiderpartiet i spissen samt Høyre og FrP som i følge meningsmålingene banker på døra til regjeringskvartalet, ligger det til rette for flere midlertidig ansettelser. Da er det mange som ikke vil få boliglån i det hele tatt nettopp fordi de ikke har en fast jobb. Vi kommer heller ikke unna det faktum at kvinner tjener i snitt 85% av menns inntekt og flest kvinner arbeider deltid. Det finnes også nok eksempler på de kvinner som ikke har råd til å sitte med boligen etter et samlivsbrudd. Arbeidet for retten til fast hel stilling må fortsette parallelt med arbeidet for en god boligpolitkk.
Gi oss politikere som har evne og vilje til å legge bort den blinde tro på markedet usynlige hånd og som vil gjøre det til et offentlig ansvar å gi folk en anstendig plass å bo, slik at alle kan ha et sted å kalle hjem.


Teksten har vært trykket i Klassekampen 21.august 2012

Utrygt og uforutsigbart

Jeg liker Arbeidsmiljøloven. Kombinasjonen av ufravikelighet og rett til fast ansettelse er glitrende og definitivt en av favorittene. Når høyresiden atter en gang går til angrep på en av de viktigste bestemmelsene i norsk arbeidsliv er det gammelt nytt. Arbeidsgiverorganisasjonen Virke (tidligere HSH) mener at ved å gi arbeidsgiverne større tillit og lage en lavere terskel for å ansette folk midlertidig, vil en løse utfordringen med at mange står utenfor arbeidslivet. Oslo Høyre vil gjøre Oslo til en prøvekommune hvor det skal være lovlig å ansette midlertidig i et og et halvt år. Som Virke, begrunner også Høyre dette med at det vil bli lettere for de uten jobb å få jobb. De - er i følge nestleder i Oslo Høyre Nicolay Astrup, studenter, arbeidsinnvandrere og mennesker med nedsatt funksjonsevne. Disse skal få sjansen til ”å prøve seg”. Høyresidens logikk er at om bare arbeidsgivers risiko reduseres, vil det bli lettere å få jobb.

Når denne risikoen reduseres, påføres den i samme øyeblikk arbeidstaker. Bak fasaden av ønske om et mer inkluderende arbeidsliv, skinner det fram at hovedmålet er å svekke retten til fast ansettelse. For om det er en terskel som senkes ved å åpne for mer midlertidig ansettelse så er det terskelen for å bytte ut folk etter eget godt befinnende.
Dagens arbeidsmiljølov krever faste ansettelser med få unntak for midlertidig ansettelse. I tillegg åpner loven for at det kan avtales prøvetid på inntil 6 måneder ved ansettelse, men stillingen fortsatt er fast. Grunnen til dette er nettopp fordi at fast ansettelser en forutseting for trygge arbeidsforhold som er et av arbeidsmiljølovens formål. Å påføre arbeidstakere økt risiko ved å svekket stillingsvern gjennom mer midlertidig ansettelser løser ingenting.

Et bedre tiltak ville vært om Høyre sammen med Virke kan bidra til at arbeidsgiverne viser arbeidstakerne mer tillit. Ha tro på folk. Ikke legg bort Fatimas jobbsøknad fordi hun heter Fatima. Legg heller bort fordommene og kall henne inn på intervju. Tilrettelegg slik at de som har nedsatt funksjonsevne kan inkluderes i en ordinær jobb. Om folk har rotet det til i livet slik at de har havnet i fengsel så er det nettopp når de har kommet ut at de trenger en utstrakt hånd for å starte livet på nytt. Ha tålmodighet. Vær raus. Å lage et uforutsigbart og utrygt arbeidslivet tjener ikke inkluderingen verken på kort eller lang sikt.
En rasering av arbeidsmiljøloven ved å gjøre det lettere å ansette folk midlertidig vil få alvorlige konsekvenser. Arbeidsmiljøloven er en vernelov som har til formål å sikre trygge ansettelsesforhold. For å oppfylle dette har loven et sterkt stillingsvern og en begrenset adgang til midlertidig ansettelser. Men selv med dagens bestemmelser er det en del som har midlertidig ansettelse både lovlig - og ulovlig. I de tilfeller der de er ulovlige er det helt avgjørende at tillitsvalgte har et godt verktøy i Arbeidsmiljøloven. Midlertidig ansettelser er mest utbredt i deler av offentlig sektor og samt i deler av privat tjenesteyting, blant annet hotell- og restaurant og varehandel. Flere kvinner enn menn har midlertidige ansettelser og mange midlertidig ansatte er unge.

Å ha en midlertidig ansettelse er uforutsigbart. Livet settes på vent for du vet ikke hva som skjer når avtalen utløper. Det er mange som jobber som tilkallingshjelp, lever fra hånd til munn og er bekymret for økonomien. Mange, særlig kvinner har deltidsstillinger men jobber mye ekstra. Dette er også er en form for midlertidig ansettelse. De trenger større stilling og er avhengig av timene de får ut over sin faste stilling både for nåværende inntekt, men også pensjon. De som har blitt alene med hus og heim bekymrer seg for om de har råd til å beholde boligen sin. Å gå i banken for å søke om lån er bare å glemme. Det hjelper verken å komme med en midlertidig ansettelser eller å si til banken at du egentlig arbeider 100% men bare har 30% på kontrakt.

Det har aldri vært og kommer aldri til å bli et folkekrav at det skal være lettere å få sparken. Siden det er i de borgelige partienes natur å svekke arbeidstakernes rettigheter er det allikevel på sin plass å rette en takk for at dere ved jevne mellomrom bringer det på banen. Det synliggjør forskjellene i norsk politikk og det viser at dere er mer opptatt av å tekkes bedriftseiere enn arbeidstakere. Hver gang KrF, Venstre, Høyre eller Fremskrittspartiet kommer med slike forslag er det atter en bekreftelse på at arbeidsfolk i Norge ikke har en ting å tjene på å la disse partiene få kloa i vår lov – Arbeidsmiljøloven.

Landsmøteforslag Pensjon

Handel og Kontor i Norge har landsmøte i september 2012. Handel og Kontor region Midt-Norge har sendt inn følgende forslag til våre Faglige og Politiske mål om pensjon.



Trygg og god alderdom

Alle mennesker har rett til en trygg og god alderdom hvor man sikres økonomisk gjennom en solidarisk pensjonsordning forankret i folketrygden. Pensjonsordningene må være solidariske mellom ulike inntektsgrupper, mellom generasjoner og for de med ulik yrkesdeltakelse. De må fange opp folks livsløp med hensyn til utdanningstid, omsorgsansvar, stadige omstillinger i arbeidslivet og andre forhold. Pensjonen skal være minst 66 % av tidligere lønn. Jo lavere inntekt den enkelte har, dess høyere pensjon får man prosentvis. Dette er et viktig solidarisk prinsipp som ikke skal brukes som brekkstang for å kutte verken i pensjon eller andre ytelser den enkelte måtte ha.

Handel og Kontor skal arbeide for:
• Å opplyse og bevisstgjøre medlemmene om pensjonspolitikk
• At deltidsansatte pensjonsmessig skal komme bedre ut enn i dag
• Det trepartsammensatte pensjonsrådet skal følge utviklingen og kartlegge konsekvensene av den nye pensjonsordningen


Tjenestepensjon

De fleste bedrifter har i dag tjenestepensjon for sine ansatte. Lovens minimum er i dag 2 % på inntekt fra 1 G. Lovens regler for maksimal utbetaling setter en prosentvis høyere grense for hva bedriften kan innbetale av pensjon. Prosentsatsen er høyere for inntekt mellom 6-12 G enn for inntekt mellom 1-6 G. Det er ingen logikk i at de som tjener mest også skal ha prosentvis mest pensjonsopptjening. Lov om Obligatorisk tjenestepensjon må endres slik at det blir pensjonsopptjening fra første krone og slik at maksgrensen for innbetaling av pensjon for inntekt fra 0-6 G er prosentvis høyere enn inntekt fra 6-12 G. Avtale om tjenestepensjon må være en avtale mellom partene og må derfor inn i tariffavtalene.

Handel og Kontor skal arbeide for:
• Å forsvare de ytelsesbaserte tjenestepensjonsordningene
• Opptjening av tjenestepensjon fra første krone
• At dagens minimumsordning heves til 10 % for inntekt fra 0-6 G og 8 % for inntekt fra 6-12 G
• At uførepensjon skal bli en del av Obligatorisk tjenestepensjon (OTP)
• At tjenestepensjonsavtaler skal være en del av tariffavtalen
• Det må etablerers brede kollektive tjenestepensjonssystemer der de ansattse organisasjoner er sikret medbestemmelse og innflytelse
• Ansattes pensjonsrettigheter skal videreføres ved virksomhetsoverdragelse
• At det skal være mulig å fortsette innbetaling på tjenestepensjon selv om den ansatte går av med AFP



Avtalefestet pensjon

AFP-ordningen må endres fra 2017. Konsekvensen av endringene i 2008 er at AFP-ordningen gikk fra å være en tidligpensjon til en tilleggspensjon. For å kunne gå av før fylte 67 år, må arbeidstakeren ha tjent opp nok i pensjon gjennom livet til å finansiere sin minstepensjon. Har man ikke det, må man vente til 67 år. Dette er en klar forringelse av intensjonen med AFP som nettopp var at arbeidstakerne skulle kunne gå av med alderspensjon fra 62 år når helsa ikke holdt eller kreftene var brukt opp. Svært mange av våre medlemmer har ikke tjent nok til å kunne gå av med tidligpensjon. Hovedgrunnen til dette er at de har jobbet deltid. I tillegg til å måtte jobbe lengre blir de også da minstepensjonister. Handel og Kontor skal gå i front for å endre AFP-ordningen fra 2017 for å få fjernet urettferdighetene i dagens system.

Handel og Kontor skal arbeide for at:
• AFP-ordningen må i 2017 endres slik at alle skal ha rett til å gå av med fylte 62 år uten avkorting og med fortsatt opptjening av pensjon i folketrygden som om man sto i jobb fram til fylte 67 år
• De som mister jobben uforskyldt etter 10 års medlemskap i AFP-ordningen, skal få beholde den opptjening de har
• Det skal være mulig å kombinere delvis uføretrygd med delvis AFP



Levealdersjusteringen

Levealdersjustering, eller delingstall som det også kalles, er innført i folketrygden. I praksis betyr det at dersom ditt årskull i snitt lever ett år lengre, må du enten jobbe 8 måneder lengre for å opprettholde samme pensjon, eller du må fordele pensjonen på ytterligere ett år. Levealder varierer på bakgrunn av yrke, inntekt, utdanning. I praksis betyr det at de med de tyngste jobbene, lavest inntekt og lavest utdanning betaler med livsvarige kutt i pensjonen, fordi de med lette yrker, høy utdanning og høy inntekt lever lengre. Levealdersjustering innebærer også at de som må gå av tidlig, må fordele pensjonen sin over flere år. Dette er å straffe de som har tunge jobber, fysisk eller psykisk, og som derfor må gi seg tidlig i arbeidslivet. Dette er usosialt og urettferdig. Levealdersjustering er uforenlig med fagbevegelsens verdier og må derfor avvikles.

Handel og Kontor skal arbeide for at:
• Levealdersjustering av alderspensjoner avvikles




Pensjonen skal følge lønnsutviklingen

Etter endringene i folketrygden følger ikke den utbetalte pensjonen lengre lønnsutviklingen. Handel og Kontor mener at både opptjent og utbetalt pensjon skal følge lønnsutviklingen.

Handel og Kontor skal arbeide for at:
• Både opptjent og utbetalt pensjon skal følge lønnsutviklingen





Uføres alderspensjon
Stortinget har vedtatt at uføres opptjening til alderspensjon stopper ved 62 år. Det betyr at de som av helsemessige årsaker ikke kan jobbe, taper fem års pensjonsopptjening. Stortinget har også vedtatt å påføre uføre alderspensjonister et livsvarig kutt i pensjonen gjennom levealdersjusteringen. Uføre har ikke helse til å jobbe for å motvirke denne, det er derfor urimelig at de skal straffes økonomisk for dette

Handel og Kontor skal arbeide for at:
• Uføre skal ha opptjening av alderspensjon fram til fylte 67 år
• Uføres alderspensjon ikke skal levealdersjusteres




Uføretrygd

Endringer i uføretrygden innebærer blant annet at uføretrygden nå skal beskattes som pensjon. Bruttoytelse skal høynes, mot at skatten økes. Intensjonen er at man skal sitte igjen med det samme netto som før endringen. Private uførepensjonsordninger står i fare for å bli redusert eller i verste fall forsvinne. Disse ligger vanligvis mellom 60 og 70 % av tidligere inntekt. Med et pensjonsnivå på 66 % av tidligere inntekt ”innfridd” fra folketrygden er det fare for at en del arbeidsgivere vil se mulighet for å beholde beregningsnivået på 66 % i tjenestepensjonen også i framtiden, uten å ta hensyn til at skatten er økt, noe som vil gi null i uføretrygd til inntekter under 6 G.
Barnetillegget er behovsprøvd. Det er de som har lav uføretrygd og som har hatt lav inntekt før uføretrygden, ofte deltidsansatte, som mottar denne. Disse vil ha en prosentmessig høyere kompensasjonsgrad enn de med høyere inntekt. Handel og Kontor mener dette er både riktig og viktig og vil ikke støtte forslag om å sette tak på utbetalingene.


Handel og kontor skal arbeide for at:
• Uføretrygd skal beskattes som pensjon
• Endringer i uføretrygden ikke skal medføre negative konsekvenser for uføre-pensjonsdelen i tjenestepensjonene i privat sektor
• Det ikke skal innføres tak på uføretrygd og barnetillegg i forhold til tidligere inntekt. Dette vil ramme deltidsarbeidere spesielt

Et løfte om omkamp

Det skal komme en ny vår der rettferdigheten seirer

Et løfte om omkamp er det jeg kan gi de medlemmene som har mottatt sin serviceberegning fra NAV med beskjeden om at de ikke får gå av med tidligpensjon fordi de ikke har tjent nok. Dette er kvinner som både har vært hjemme med barn og lagt bak seg et langt yrkesliv. 40 år er 40 år selv om det er snakk om deltid. Det at du må jobbe til du både er 64-65-66 år før du får gå av er ingen uvanlig beskjed å få. En kvinne som fyller 62 år i 2012 har ikke turt å ringe NAV for hun vet ikke hva hun skal gjøre om hun får samme beskjed. Hun er en av sliterne, de AFP skulle være til for.

Jeg gremmes. Som et ellers veldig stolt og fornøyd LO-medlem gremmes jeg fordi dette er en avtale LO har satt sitt ”godkjent”-stempel på. Jeg gremmes ved tanken på det massive propagandamaskineriet som ble iverksatt fra LO sentralt for å overbevise medlemmene til å godta ny AFP. Gremmes med tanke på den behandlingen deler av opposisjonen fikk på enkelte tariffkonferanser i 2008 fordi de forsvarte retten til å gå av ved fylte 62 år og derfor anbefalte medlemmene å stemme nei til ny AFP i uravstemningen.

Jeg skulle ønske at de som sa at ”sliterne” ble godt ivaretatt i den nye ordningen hadde fått rett. Tro meg. Jeg skulle mer enn gjerne sett at alle Handel og Kontors medlemmer hadde kommet godt ut og at vi i opposisjonen tok feil. Dessverre fikk vi rett og nå er jeg en tillitsvalgt som må forklare medlemmene hvorfor de ikke får gå av med AFP. Forklaringen blir ikke bedre når jeg føyer til at den utbetalte pensjonen ikke lengre følger lønnsutviklingen. Samt det faktum at en får livsvarig reduksjon i pensjonsutbetalinger når levealderen øker, om de ikke klarer å jobbe lengre for å motvirke lavere utbetalinger. Så hva sier jeg til de som har mistet retten til å gå av med tidligpensjon fra 62 år? Jeg beklager at det har blitt slik og lover at vi fortsatt skal kjempe for å få tilbake retten til å gå av med AFP uten å tape på det. Det er et løfte jeg har tenkt å holde.

Handel og Kontor har landsmøte i september 2012 og en enstemmig region Midt Norge, har sendt inn forslag om pensjon. Et totalrevidert kapittel til Handel og Kontors faglige og politiske mål som skal rette opp de alvorligste skadene på folketrygden, AFP, uføretrygden og tjenestepensjonen. Et av strakstiltakene vi foreslår er nettopp å sikre retten til å gå av ved fylte 62 år mens du beholder opptjeningen i folketrygden og innbetaling til tjenestepensjonen i AFP tiden. Regionen mener at Handel og Kontor må ha et godt grunnlag før AFP forhandlingene i 2017 og vil derfor at forbundet skal kartlegge og evaluere konsekvensene ny AFP har fått for Handel og Kontors medlemmer. Vi har også sendt inn forslag om å avvikle levealdersjusteringen, også kalt dødens klasseskille. Videre mener vi at Handel og Kontor må arbeide for at utbetalt pensjon må følge lønnsutviklingen. Det trengs en kraftig øking av minimumssatsene på de innskuddsbaserte tjenestepensjonsordningene og vi vil ha opptjening av tjenestepensjon fra første krone. Tjenestepensjonen må bli en del av tariffavtalen og inkludere uførepensjon. Vi må få på plass retten til å kombinere uføretrygd og AFP, samt sikre at de som uforskyldt mister jobben etter 10 års medlemskap skal beholde opptjeningen i AFP ordningen. Ansattes pensjonsrettigheter må sikres ved virksomhetsoverdragelse. Uføretrygd skal beskattes som pensjon, endringer i uføretrygden må ikke medføre negative konsekvenser for uførepensjonen i privat sektor, det skal ikke innføres tak på uføretrygd og barnetillegg i forhold til tidligere inntekt da dette vil ramme deltidsarbeidere spesielt.

Hvorfor gjør vi dette? Fordi Handel og Kontor og LO umulig kan leve med de systematiske urettferdighetene i det nye pensjonssystemet. Endringene i pensjonssystemet gjør at vi må se på bedre løsninger for våre medlemmer. Handel og Kontor er et av de første forbundene som har landsmøte før LO kongressen 2013, vårt mål er å få forslagene forankret på dette landsmøte for så å ta de videre til LO kongressen i 2013.

Nå som pensjonsreformen og ny AFP i privat sektor er iverksatt, uføretrygden og uføres alderspensjon er endret, kan det være lett å resignere og tenke at slaget er tapt. Men pensjonskampen kan aldri død. Den 1. august 2012 er forslagsfristen for lokal organisasjoner til forbund og LO distriktskontorer. Alle gode krefter må forenes. Klubber og fagforeninger må løfte saken på sine årsmøter og sende vedtakene videre. Pensjonsvedtaket fra Trondheimskonferansen og forslaget fra Handel og Kontor region Midt Norge kan brukes som et utgangspunkt. At så mye er vedtatt og iverksatt betyr nemlig ikke at slaget er tapt, det betyr bare at det tar litt lengre tid før vi når vårt mål. For å si det som Gatas Parlament: ”Vi skal aldri gi opp, ikke vike en tomme, men stå på barrikadene for tida som skal komme!”

Teksten er publisert i Klassekampen 7. februar 2012