Samling i bånn

Høyre og Frp kaller det likebehandling når de kutter i uføres alderspensjon

Å kutte i uføres alderspensjon er så viktig for Høyre og Fremskrittspartiet at de tok det med som et eget punkt i regjeringsplattformen. Uføre får kun opptjening til 62 år i folketrygden, de mister retten til AFP i privat sektor og har i de færreste tilfeller en god uføredel i tjenestepensjonen. Mange har også høye utgifter til medisin. Nå vil Høyre og Frp toppe det hele med å kutte i uføres alderspensjon med omlag en halv milliard i 2018. Stortinget vedtok i 2009 at alderspensjonen skulle levealdersjusteres. Om levealderen i befolkningen fortsetter å øke så ville levealdersjusteringen sikre at pensjonssystemet ”forblir bærekraftig” som det så fint heter. Bærekraftig i denne sammenhengen er å holde statens pensjonsutgifter nede enten ved at vi jobber lengre eller at vi får mindre i pensjon. 1943-kullet ble det siste uten levealdersjustering. De som spår framtiden anslår at levealderen øker med en måned per årskull framover som betyr at jo yngre du er dess lengre må du belage deg på å jobbe. For å illustrere dette betyr det for eksempel at jeg som er født i 1981 må jobbe til jeg er nesten 71 år for å få like høy pensjon som jeg ville ha fått fra 67 år om pensjonen ikke hadde blitt levealdersjustert. Om helsen holder så har jeg da vært i jobb i nesten 52 år.

”Når vi lever lengre, er det rimelig at vi også må jobbe lengre” ble det sagt fra politisk hold når ordningen ble innført. Logisk konklusjon om vi alle hadde samme muligheter til det, men slik er det ikke. I virkeligheten er vi alle forskjellige mennesker med forskjellige yrker, forskjellig inntekt som lever forskjellige liv. Fire av ti blir uføre før 67 år og kvinner har høyere risiko enn menn. Noen er født med funksjonshemminger, andre er disponible for ulike sykdommer gjennom arv. Fysiske eller psykiske plager kan komme i løpet av livet. Det er også en klar sammenheng mellom klasse og helse. Forskning slår utvetydig fast at personer fra høyere sosiale lag, målt ved utdanning, yrke eller inntekt både lever lengre og har bedre helse enn personer fra lavere sosiale lag. Sosial ulikhet i helse er derfor noe som angår alle. Til tross for dette kunne vi nylig lese i en pressemelding fra Arbeids- og sosialdepartementet at Regjeringen 11. april la fram forslag til ”tilpasninger i folketrygdloven”. En av disse tilpasningene er at ”uføre født etter 1947 ikke skal gis skjermingstillegg i alderspensjonen”.  Uføres alderspensjon levealdersjusteres fullt ut.

LO kongressen gikk i 2009 i mot at uføres alderspensjon skulle levealdersjusteres. Den tok inn over seg at det ikke er et valg å bli ufør. Når Stortinget i 2010 vedtok en delvis skjerming mot levealdersjustering av uføres alderspensjon, var dette en viktig seier selv om den i første omgang kun skulle gjelde fram til 2018. Nå skal Høyre og Frp ta fra de som har minst. NHO er fornøyd. De kaller regjeringens forslag for et viktig tiltak for å sikre arbeidslinjen. ”..og dermed at det alltid skal lønne seg å ha stått i jobb lengst mulig”. Som om det er et valg å bli ufør.

I Stortinget i november sa arbeidsminister Robert Eriksson at å kompensere uføretrygdede helt eller delvis for levealdersjusteringen vil kunne være urimelig sammenlignet med andre som av ulike årsaker ikke makter å stå lenge i arbeid. ”Etter min oppfatning er det rimelig at de samme reglene for levealdersjustering gjelder for alle”, sa han. Videre underbygde ha sin påstand med at nærmere førti prosent av de nye alderspensjonistene kommer i dag fra uførepensjon og om uføre ble unntatt eller skjermet fra levealdersjusteringen vil en som ikke er ufør kunne tape pensjon i forhold til en som er ufør.

Høyre og Fremskrittspartiet sier de ønsker å likebehandle, men det er forskjell på likebehandling og likebehandling. De kunne ha løftet både uføre og de som kommer fra yrkeslivet som taper på det nye pensjonssystemet  opp på et høyere pensjonsnivå. Slik er det ikke. I stede vil de mørkeblå  lage ordningene minst like dårlige gjennom å kutte i uføres alderspensjon. Metoden er den klassiske splitt og hersk der de setter de som kommer dårligst ut i det nye pensjonssystemet opp mot uføre som har fått en viss kompensasjon for levealdersjusteringen, med det mål om at alle skal få like lite. Høyre og Frps likebehandling er starten på en nedadgående spiral der vi alle samles i bunn. Det er usosialt og usolidarisk. 

Teksten var på trykk i Klassekampen 6. mai 2014

Pensjonstaperne

Når kvinner kommer konsekvent dårligere ut, så bryter pensjonsreformen med likestillingsloven

”Det kommer til å bli mange kvinner med lav pensjon framover”. Ordene er ikke mine, de hentet fra en av de mange artiklene skrevet om hvordan kvinners pensjon blir i framtiden. Pensjonsreformen ble innført i 2011. Det nye systemet ble solgt inn som mer rettferdig og med mer valgfrihet, ja det ble til og med hevdet at alle skulle få mer. Den nye pensjonsordningen skulle være robust og bærekraftig, men det skulle vise seg å være for staten ikke for folk. Riset bak speilet var at den enkelte selv måtte ta kostnaden om levealderen øker mens valgfriheten til å kunne gå av tidlig ble forbehold de som hadde tjent nok til å betale egen garantipensjon. I 2008 ble AFP i privat sektor tilpasset den nye folketrygden. Sammen med en rekke andre innstrammiger ble det også her innført inntektskrav for å få lov å gå av. Opprinnelig AFP var en tidligpensjonsordning som gav folk mulighet til å gå av før fylte 67 år uten å tape økonomisk og for mange var den et alternativ til uførepensjon. Nå er AFP blitt til et livsvarig påslag som kan tas ut fram til 67 år, som blir høyere dess lengre du venter og mindre jo tidligere du tar det ut. Stikk i strid med sin opprinnelige hensikt.

Da pensjonskommisjonens innstilling kom i 2004 var det flere som advarte mot at kvinner ville bli reformens tapere. Likestillingssenteret samlet inn mange underskrifter for å sette fokus nettopp på at kvinner ville komme dårligere ut enn menn med de nye reglene, et faktum pensjonskommisjonen også var klar over. Hovedinnvendingen var at i det foreslåtte pensjonssystemet var to ting som avgjorde pensjonen: Hvor lenge du har jobbet og hvor mye du har tjent. Blant organisasjonene som sluttet seg til underskriftskampanjen var RV (nå Rødt), SV, Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, Senterkvinnene, Kristelig Folkepartis kvinner og Norges Venstrekvinnelag. Til tross for dette samlet et bredt flertall på Stortinget seg om et pensjonsforlik våren 2005 som la til grunn at det nettopp skal være en mer direkte sammenheng mellom inntekt og pensjon.

Pensjonsreformen er en innsparingsreform. Når folketrygden reduseres blir folk avhengig av private pensjonsordninger, men private ordninger er bygd på en forsikringsmessig profil som først og fremst legger statistikk og risiko til grunn, ikke en sosial profil. Den nye tjenestepensjonsordningen i privat sektor er et eksempel på dette. Den har en høyere premie for kvinner enn for menn fordi kvinner statistisk sett lever lengre. Derfor må det koste mer å ha en pensjonsordning for kvinner. Selv om LOs krav om likepensjon vil bidra til å jevne dette ut, er dette også er argument for at hele pensjonssystemet burde være en del av de offentlige velferdsordningene.

Det nye pensjonssystemet legger til grunn at alle kan velge fra øverste hylle her i livet og at vi har full likestilling. Problemet oppstår når systemet møter virkeligheten der folk er forskjellig, har forskjellig inntekt, forskjellig yrke og lever forskjellige liv. Sliterne er taperne, men er du kvinne blir du dobbeltstraffet. Kvinner tjener mindre enn menn, jobber mer deltid og tar større ansvar for barn og hjem. Norge har også ett av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked der tradisjonelle kvinner yrker er lagt dårligere betalt enn de mannsdominerte. Når muligheten til tidlig uttak samt opptjening av pensjon er så sterkt knyttet til lønnsinntekten, sier det seg selv at pensjonsreformen i størst grad rammer kvinner.

Likestillingsloven forbyr diskriminering på grunn av kjønn. ”Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre og at dette skjer på grunn av kjønn». Når vi også vet at kvinner statistisk sett har større sannsynlighet for å bli uføre fremstår heller ikke disse tilsynelatende kjønnsnøytrale endringene i uføres alderspensjon som særlig nøytrale. I media blir kvinner fortalt at de må jobbe mer og begynne å spare til pensjon. Det er nok velmente råd, men hvorfor skal den enkelte kvinne bære ansvaret for en politikk hun ikke har skyld i? Hvorfor rettes ikke kravene dit de hører hjemme: På Stortinget. I 2012 tjente kvinner i snitt 86,5 % av menns inntekt. Kvinner jobber fortsatt mer deltid enn menn. Det er ikke så lett å spare om du i utgangspunktet har lite penger. Når nesten førti prosent kvinner jobber deltid skyldes ikke latskap eller moral. Mange får ikke større stilling. Andre jobber deltid fordi det er den beste tilgjengelige løsningen for å få livet til å gå opp i denne perioden av livet.

Det er uakseptabelt å ha et pensjonssystem som gir kvinner dårligere vilkår enn menn.   Hvordan pensjonssystemet og arbeidslivet er utformet er ikke den enkelte kvinnes ansvar, det er et kollektivt ansvar. Kvinners økonomiske selvstendighet både i arbeidslivet og som pensjonist må settes på dagsorden, så hvor er de politikerne som vil løfte dette politisk?




Teksten var på trykk i Klassekampen 11. mars 2014

Pensjon i tariffoppgjøret

Ny lov om tjenestepensjoner i privat sektor er en god anledning til å få pensjon inn i tariffavtalene. NHO har lenge profilert seg på sin motstand mot at arbeidstakerne skal få mer innflytelse på egen pensjon, men nå må det bli slutt på at arbeidsgiver alene skal bestemme pensjon 

Innføringen av obligatorisk tjenestepensjon i 2006 gav endelig tjenestepensjon til mange arbeidstakere som tidligere ikke hadde hatt det. Men den gang som nå, er det en stor andel som kun har lovens minimum, et innskudd på to prosent av lønn mellom en og tolv G. Samtidig med dette gikk mange bedrifter fra gode ytelsesbaserte ordninger til innskuddsordninger. Resultatet ble at all risikoen ble flyttet fra bedriften over til arbeidstakerne. Til tross for dette er det fortsatt bedriftene som i stor grad har styringsrett over pensjonene.

Pensjon er utsatt lønn, selvsagt skal det være en del av tariffavtalen.

Med den nye loven om tjenestepensjoner kommer bedriftene til å gjennomgå egne pensjonsordninger. Nettopp derfor må det smies mens jernet er varmt. Ved en etablering av en bred kollektiv tjenestepensjon som forvaltes og styres av partene vil man få ned administrasjonskostnadene, det vil være mulig å få en kjønnsnøytral pensjonspremie og vi kan lage systemer som gjør at arbeidstaker kan beholde pensjonen i samme ordning ved jobb bytte. Men to prosent innskudd er ikke nok. En anstendig pensjon krever mer. Siden laveste innskuddsats er to prosent av inntekt også i den nye ordning er det viktig at den heves.

Likevel er det pensjonssystemets belønning av de som har helse til å stå lenge i arbeid på bekostning av de som må gå av tidlig og de som blir uføre, en viktigere grunn til at arbeidstakerne må ha innflytelse. I rettferdighetens og valgfrihetens navn har en solidarisk folketrygd blitt endret til et system basert på en matematisk rettferdighet som ikke er like rettferdig i virkeligheten. Et system som rammer sosialt skjevt og som rammer kvinner mest.

Dersom servitøren ønsker å gå av ved 62 år etter 40 år i arbeidslivet taper han fordi han må dele pensjonen over fem flere år enn om han sto i jobb til 67 år. Deretter taper han opptjeningen av pensjon for disse fem årene og han taper på at utbetalt pensjon ikke lengre følger lønnsveksten. Det hele toppes med mindre utbetaling om årskullet han er født i har forventet økt levealder. Muligheten for å ta ut pensjon fra 62 år forutsetter at han har tjent nok til å betale sin egen minstepensjon. Det betyr en inntekt på omtrent 390 000 i snitt i 40 år. Har han AFP-ordning senkes inntektskravet til omtrent 310 000 i snitt pr år. Er servitøren i tillegg kvinne, betyr det flere år med lav pensjon siden kvinner i snitt lever lengre enn menn.

Arkitekten som startet i arbeid når han var 27 år og som vil gå av med pensjon etter 40 år, rammes riktig nok av levealdersjustering og at den utbetalte pensjonen ikke følger lønnsveksten, men slipper at den oppsparte pensjonsbeholdning må fordeles på årene fra 62 til 67 år. Dette fordi han ”står fem år lengre i jobb”. Jeg skriver det med klammer fordi han ikke har stått fem år lengre i jobb enn servitøren. Han har jobbet akkurat like mange år, men han gikk av ved 67 år. Det er ikke antall år i jobb som betyr noe, det hva du har tjent og er hvor lenge du står i jobb etter 62 år. Arkitekten har i tillegg høyere lønn enn servitøren, som gir et høyere pensjonsgrunnlag og i følge SSB også en høyere forventet levealder.

Ser vi bort fra at forventet levealder varierer med inntekt, utdanning og helse. Om vi sier; ok da, så er det fair at alle må jobbe lengre når «alle» lever lengre, så er det fremdeles urimelig at uføres alderspensjon skal rammes av levealdersjustering. Uføre kan ikke jobbe lengre for å motvirke kutt, for de har ikke har helse til å arbeide. Uføres alderspensjon er i dag delvis skjermet fra levealdersjusteringen, men det er bare fram til 2018. I likebehandlingens tegn har Høyre og Frp i regjeringserklæringen lovet velgerne at uføre alderspensjonister også skal omfattes av levealdersjusteringen – full og helt. Det burde vært motsatt. Spesielt når vi vet at uføres alderspensjonsopptjening stopper ved 62 år og at de ikke får AFP tillegget, selv om de er delvis arbeidsfør. Uføres alderspensjon og tidligpensjonssystemet handler ikke om valgfrihet. Når du ikke får gå av med tidligpensjon fordi du har tjent for lite, eller du får så lite pensjon at du ikke får nok til å forsørge deg selv, er det verken valg eller frihet.

Mye av årsaken til at vi må bygge opp tjenestepensjonsordningene er nettopp konsekvensen av pensjonsreformen. For å vite hvor vi skal gå, må vi kjenne historien. Vi er ikke bedre enn hvordan vi behandler de som har mest å tape på det nye pensjonssystemet, derfor er det nettopp disse vi må prioritere å løfte. Dette må fagbevegelsen gjøre i felleskap og vi må starte i år.

Teksten har vært på trykk i Klassekampen 21.januar 2014

Forskjell på ord og handling

Høyre og Frp vil gi mer makt til arbeidsgiver på bekostning av arbeidstakers rettigheter.

I den mørkeblå regjeringserklæringen kan vi lese at Høyre og Frp ønsker et trygt og fleksibelt arbeidsmarked. De skal jobbe for et velfungerende trepartssamarbeid, høy produktivitet og høy trivsel blant arbeidstakerne. De bygger sin politikk på frihet til enkelt mennesket. Det er vanskelig å være uenig i slike formuleringer. Selv er jeg for et trygt og fleksibelt arbeidsliv, for et godt trepartsamarbeid og jeg mener frihet er det viktigste for mennesket. Så langt, så bra. Eller?

For å ha et velfungerende trepartssamarbeid må man sikre høy organisasjonsgrad både hos arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Her har alle parter et ansvar. Særlig myndighetenes politikk legger premisser for hvordan arbeidsliv vi får. Det Høyre og Frp har signalisert så langt vekker grunn til bekymring.

Et av flere viktige bidrag fra staten er å sikre skattefradrag for fagforeningskontingenten. Handel og Kontor har lenge ment at arbeidstaker burde hatt fullt fradrag for kontingenten. Den rødgrønne regjeringen har igjennom sine åtte år gradvis trappet opp fradraget og for 2014 foreslo de å øke den ytterligere til kr 4100. Det blir det ikke noe av, sier Høyre og Frp i sitt budsjett for 2014, med de signaler det gir til de mange tusen arbeidstakerne og våre organisasjoner. De mørkeblå stopper ikke der. I sitt første statsbudsjett går de til angrep på permitteringsreglene. I tider med lite oppdrag har arbeidsgiver mulighet til å permittere arbeidstakere for en kortere periode uten at arbeidsforholdet avsluttes. Når det kommer flere oppdrag, vil arbeidstaker komme tilbake i jobb. I dag har arbeidsgiver lønnsplikt i 10 dager før arbeidstaker må søke om dagpenger. Høyre og Frp vil øke arbeidsgiverperioden fra 10 til 20 dager for nye permitteringer fra nyttår. Samtidig vil de redusere den maksimale perioden arbeidstaker kan få dagpenger fra 30 til 26 uker. En øking i bedriftenes betaling for permitterte arbeidstakere er et dramatisk forslag og vil kunne føre til at bedriftene sier opp arbeidstakere fremfor å bruke permitteringsreglene, samt at flere i større grad velger å leie inn arbeidstakere. Siv Jensen og Erna Solberg lovde et budsjett med tydelig Frp og Høyrepreg, det har vi fått.

Når de borgelige også har varslet at de ønsker å endre arbeidsmiljøloven slik at det blir lettere å ansette midlertidig så ser det ut til at Høyre og Frps lovnader om et trygt arbeidsliv og velfungerende partssamarbeid kun er tomme ord. Økt mulighet for å ansette midlertidig, svekker stillingsvernet. OECDs analyser viser at lettere tilgang for bedriftene til å ansette folk midlertidig kun fører kun til færre faste stillinger, ikke økt sysselsetting. Produktiviteten reduseres med økt midlertidighet og arbeidsgiverne investerer mindre i midlertidige ansatte enn i fast ansatte. Til tross for dette mener Høyre og Frp mener at en økt tilgang for bedriftene å ansette midlertidig vil gjøre terskelen inn i arbeidslivet lavere for grupper som står utenfor. Det er mange ting man kan gjøre bedre for å lage et mer inkluderende arbeidsliv, men å svekke arbeidstakers rettigheter er ikke en del av det. Det vil kun forsterke den eksisterende maktubalansen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver ytterligere.

”Vet du hvor lenge må man være ansatt før man får fast jobb?”, spurte den kvinnelige butikkmedarbeideren en kollega. Hun hadde vært midlertidig ansatt i nesten et år. ”Jeg har jobbet her snart et år, blir satt opp fra uke til uke så det er litt vanskelig å planlegge fritiden. Jeg har begynt å spørre sjefen om å få en formiddag eller ettermiddag fri sånn at jeg kan gjøre noe sammen med barna.”

Det er lite frihet å være i en slik situasjon. Dagens arbeidsmiljølov sier at arbeidstaker skal være fast ansatt. Midlertidig ansettelser er unntaket. Allikevel er det ikke alltid slik, selv med dagens lovverk. Om arbeidstaker er fagorganisert og det er tillitsvalgte på arbeidsplassen kan de få hjelp til å undersøke om dette er en lovlig midlertidig ansettelse eller ei. Er den ulovlig, så kan man med loven i hånd kreve fast ansettelse. Med loven og den tillitsvalgte på sin side, er det tryggere å kreve sin rett. De borgelige vil gjøre det ulovlige lovlig. Dette gjør det ikke lettere for de som selv i dag vegrer seg for å ta kampen mot brudd på arbeidsmiljøloven. Når vi også vet at organisasjonsgraden er lavest blant de midlertidig ansatte, vil fri tilgang til å ansette midlertidig bidra til å undergrave et organisert arbeidsliv. 

Skal Høyre og Frp ha troverdighet når de snakker om et trygt og fleksibelt arbeidsmarked, velfungerende trepartssamarbeid og høy trivsel blant arbeidstakerne, må de ha en politikk som fremmer nettopp dette. Det har de dessverre ikke. Når alt kommer til alt koker det ned til at det Høyre og Frp egentlig ønsker er å gi arbeidsgiverne mer makt på bekostning av arbeidstakernes rettigheter.

Teksten har vært på trykk i Klassekampen 19.11.2013

Enkelte ting kan ikke gjentas for ofte: Heltid må bli en rettighet!

Om du spør politikerne hva de mener om arbeidsløshet vil samtlige svare at arbeidsløshet er viktig å bekjempe. Spør du partiene om de vil styrke deltidsansattes rettigheter ender diskusjonen så alt for ofte opp i å handle om historiene om hvor mange som ”velger” å jobbe deltid. Å være arbeidsløs er alvorlig, enten det er på heltid eller deltid. Derfor er det enkelte ting som ikke kan gjentas for ofte. Heltid må bli en rettighet! 

De fire partiene som i skrivende stund sitter å forhandler om mulig regjeringssamarbeid

stemte alle i mot den såkalte ”mertidsparagrafen”. Mertidsparagrafen er en lovendringen skal gi deltidsansatte rett til den stillingsandel de faktisk ha jobbet de siste 12 månedene. I tillegg til at de mente 12 måneder var for kort beregningstid, var hovedargumentet mot denne lovendringen fra de borgelige partienes side at de fryktet at arbeidstakerne ville bli låst i ugunstige arbeidstider og at det vil bli et B-lag i arbeidslivet. Dette er å snu problemstillingen på hodet. Det er de som sover med telefonen på puta i håp om ekstratimer som blir låst både i en arbeidssituasjon og en livssituasjon hvor det ikke er mulig å planlegge verken på kort eller lang sikt. De strekker seg litt lengre og godtar –med åpne øyne- litt dårligere arbeidsbetingelser fordi de trenger pengene. Den beste til å si hvor skoen trykker er de som har den på.

Magnus er en ung arbeidstaker som jobber i butikk. Han er fanget i deltidsfellen. Med én inntekt til å betale faste utgifter holder det ikke med en 60% stilling for å få endene til å møtes. Han har en arbeidsplass han trives godt med. Fagbrev har han tatt fordi han ønsker å jobbe i butikk. Magnus har fortalt meg om arbeidshverdagen sin: ”Man kan på mange måter si at arbeidsgiveren har gjort meg avhengig av å jobbe mye ekstra, noe som resulterer i at jeg har gitt opp å planlegge mer en dag av gangen! Jeg er på vakt for arbeid hele tiden, for å si nei til å jobbe ekstra har jeg ikke råd til. Misforstå meg rett, jeg liker å jobbe mye - til tider over 100 prosent - men når jobben tar over livet helt, er det ikke fullt så kjekt! Jeg tør ikke å tenke på hva som ville hent om det ble fritt frem å ha åpent på søndager også. I mine tre år i bedriften har jeg kun hatt fem uker ferie! Hvorfor? Fordi at jeg føler jeg ikke har råd til å ta ut fem uker ferie hvert år. Jeg vet at loven er veldig klar på dette området, men jeg kan ikke risikere å gå på en økonomisk smell. Seksdagers uke har ikke vært uvanlig. Jeg er et ja-menneske, men man sliter seg ut på en 60 prosent deltidsstilling. Når jobben går utover livskvalitet og mangel av fritid er vi inne på et feil spor. Nå kan jo man alltids si at veldig mye av dette er frivillig, men hvis jeg ikke hadde behov for pengene har jeg tatt meg mer tid til å leve mer. Man kan også si at det er frivillig å jobbe der jeg jobber, men jeg vil ikke slutte! Jeg stortrives i jobben min, trives med å hjelpe kunder, trives med det sosiale og trives med å gjøre arbeidsplassen min bedre. Ja det gir mening i hverdagen. Derfor bør det prioriteres 100-prosentstillinger fordi det rett og slett handler om livskvalitet og trygghet hos folk rundt dere. Et spørsmål som stadig kommer tilbake: Hvor lenge skal man kjempe for en 100 prosentstilling? "

I  slutten av august la FAFO fram en rapport med tittelen ”Deltidsarbeid i varehandel – hva sier de ansatte?”. Rapporten er en del av flere undersøkelser FAFO har gjort for Handel og Kontor og Virke og har gitt økt kunnskap om heltid/deltid i varehandelen som igjen har bidratt til å synliggjøre varehandelen som en bransje med utstrakt bruk av deltid.

Undersøkelsen forteller at av de som ønsker større stilling vil 85% ha 30 timer i uken eller mer. Inntil de får det baserer de seg i stor grad på ekstratimer. Jobber du på en plass med mye deltid er det større sannsynlighet for at nettopp du er en av de som ønsker større stilling. Nettopp det at arbeidsgiveren ikke tilbyr heltidsstillinger er den årsaken som oftest fremheves blant de som ikke er fornøyd med egen arbeidstid.

Politiske beslutninger påvirker arbeidslivet. Mener man noe med å unngå et B-lag i arbeidslivet må man gi Magnus og alle de han representerer med sin historie en bedre arbeidshverdag.  Da er lovfestet rett til heltid og en styrking av deltidsansattes rett til utvidet stilling veien å gå. Mertidsparagrafen iverksettes 1.1.2014. La oss håpe den blir stående også etter regjeringsskiftet.

Teksten er trykket i Klassekampen 1. oktober 2013 

Aldri på en søndag

Debatten om søndagsåpne butikker handler om mer enn nå du skal kjøpe melk og brød

Dagens Næringsliv og Adresse­avisen heier på de borgerlige partiene hele veien til mål. De deler ut flyers i form av leder­spalter på sidelinjen, som et bidrag til å redusere debatten om søndagsåpne butikker til et spørsmål om når vi skal kjøpe brød og melk.

Handel og Kontor anklages for å være gammeldags. Og arbeids­givere som fortsatt ønsker et lovverk som setter rammer for åpningstidene beskyldes for å kun være opptatt av å beskytte seg selv. Det er interessant hvordan journalister og borgerlige politikere tror de vet hva som er best for bransjen – bedre enn de som selv jobber i varehandelen. Dette gjørs uten i det hele tatt å diskutere med partene i arbeidslivet. En slik argumentasjon vitner enten om en manglende konsekvenstenkning og forståelse for arbeidslivets spilleregler, eller om en ideologisk ryggmargsrefleks. En refleks som gir utslag i dårlig politisk håndverk. Sannheten er nok begge deler.

I dag kan alle butikker holde åpent 24 timer i døgnet mandag til lørdag. Den eneste reguleringen er på søndager- og hellig­dager der butikkene hovedsakelig skal være stengt, med noen unntak. Høyresiden har gjort det til en symbolsak å fjerne denne loven. I valgfrihetens tegn hevdes det at butikkeierne selv skal bestemme når butikken skal være åpen.

Varehandelen er en næring med sterk konkurranse, og det er klart at dersom én holder åpent, så følger resten på fordi de opplever at de ikke har noe valg. I tillegg er det slik at åpningstider er arbeidstider. Endres dagens lovverk, endres også arbeidstidsordningene for ansatte i bransjen. Det hevdes at arbeids­takerens interesser blir ivaretatt på andre måter, dog uten å nevne hvordan. Nettopp hvordan er et kjernespørsmål.

Selv i dag har ikke ansatte i varehandelen det samme vernet i arbeidsmiljøloven som andre arbeidstakere. De er unntatt lovens forbud mot nattarbeid og forbud mot søndagsarbeid. Det eneste vernet for når arbeids­takerne kan jobbe eller ikke, er nettopp bestemmelsen om at butikkene som hovedregel skal ha stengt på søndag.

Den norske modellen har i det siste vært gjenstand for debatt. Høyre har til og med viet plass til dette i sitt partiprogram, men det er forskjell på ord og handling. En viktig del av den norske modellen handler om trepartssamarbeidet mellom myndig­hetene og arbeidstaker- og arbeidsgiver­organisasjonene.

Når Høyre og Frp har lovet «hurtigendring av loven» om de kommer til makten, slik at alle butikker skal ha åpent på søndager, vitner det om liten vilje til dialog. Det er fordi de har bestemt seg. I praksis betyr det at de borgerlige politikerne på egen hånd vil bestemme hvilke dager i uka de 370.000 ansatte i Norges nest største private næring skal jobbe. Dette uten å diskutere saken med arbeidstaker- og arbeidsgiver­organisasjonene. Det er uprofesjonelt og viser manglende respekt for arbeidslivets parter.

I Norge er det mange som jobber deltid, og dette gjelder betydelig flere kvinner enn menn. Varehandelen er en av bransjene hvor det er høy andel deltidsarbeidene. Også her er flertallet kvinner.

Ifølge Statistisk sentralbyrå jobber en tredjedel av arbeids­takerne i dag utenfor ordinær dagtid (mandag til fredag klokken 6.00 til 18.00). Disse utgjør omtrent 800.000 arbeidere, og det er flere kvinner enn menn. Dette henger sammen med at det i kvinne­dominerte yrker også er mest kveld-, natt- og helgearbeid. I varehandelen jobbet nesten halvparten av alle ansatte utenom ordinær dagtid, i tillegg til deltidsarbeidende som jobber mer ubekvemt.

Å endre arbeidstidsordningene i en hel bransje ved å tillate at alle butikker kan holde åpent 365 dager i året, er å påføre først og fremst kvinner, enda mer ugunstig arbeidstid. De borgerlige partiene på Stortinget stemte mot at deltidsansatte skulle få rett til den stilling de faktisk har jobbet de siste tolv månedene. Den tilsynelatende rørende begrunnelsen var at de ikke ønsket å sementere deltids­ansatte i ugunstige arbeidstider. Ikke overraskende viser det seg at det ikke stakk så dypt likevel. Borgerlig politikk vil gi deltids­ansatte færre rettigheter og mer ugunstige arbeidstider.

Konsekvensene av en lovendring som åpner for omfattende søndagsarbeid i butikk, påvirker også arbeidstidene til yrkesgruppene i tilknytning til varehandelen, som eksempelvis renholds­arbeidere, vektere, lager- og transportarbeidere. I sum får flere begrenset mulighet til felles fritid med venner og familie.

Debatten om søndagsåpne butikker handler ikke først og fremst om når vi skal kjøpe melk og brød. Den handler om hvilket arbeidsliv og samfunn vi skal ha.

Handel og Kontor vil ha en seriøs og kompetansedrevet næring som gir trygge arbeidsplasser med gode lønns- og arbeidsvilkår. Vi ønsker dialog både med politikerne og arbeidsgiverorganisasjonene om dette. Da må man ha politikere som tar bransjen og arbeidslivets parter på alvor. Den siste tidens debatt tydeliggjør at vi er tjent med en rødgrønn regjering også etter valget 9. september.

Teksten har vært på trykk i Klassekampen 13. august 2013

Høyresidens manglende troverdighet

I juni vedtok et flertall på Stortinget bestående av SV, AP og SP at deltidsansatte skal få rett til å øke sin faste stilling til det hun faktisk har jobbet de siste 12 måneder. Dette stemte Krf, Venste, Høyre og Frp i mot. I sitt svarinnlegg til Fagforbundets Gunn Elin Flakne 18.7.13 hevder Torbjørn Røe Isaken fra Høyre at årsaken til stemmegivningen var at forslaget "vil sementere den ubekvemme arbeidstiden". En tilsynelatende rørende omtanke for deltidsansattes arbeidstid, som ikke er så rørende når det kommer til stykke.

Hvorfor er ikke de borgelige troverdig i sin argumentasjon? Svaret finner vi i resten av politikken deres.

For det første vil de borgelige åpne for en generell tilgang til midlertidig ansettelser.  Retten til fast ansattelser er fundamentet i norsk arbeidsliv og er en forutsetning for trygghet i arbeidslivet. En generell tilgang til midlertidige ansettelser vil ødelegge dette.

For det andre vil de borgelige fjerne retten til fri annenhver søn- og helgedag. Dette rammer alle arbeidstakerne i alle bransjer som jobber søn- og helgedager og er et frontalangrep på arbeidstakernes arbeidstidsordninger og arbeidsmiljølovens vernebestemmelser om daglig og ukentlig fritid.

For det tredje har Høyre, FrP og Venstre programfestet at de vil frarøve samfunnet den felles fritiden vi har på søndager når de vil tvinge butikkene til også holde åpent på disse dager. 370 000 arbeider i varehandelen. Legger man til antallet arbeidstakere som jobber i næringer i tilknytning til varehandelen, som blant annet renhold, vektere, lager, transport, leverandører og produsenter så er det mange, både arbeidstakere og deres venner og familier som berøres. Det blir vanskeligere å ha fri samtidig med borgelig politikk.

For det fjerde ønsker de borgelige å svekke fagforeningens godkjenningsrett på turnus for de som har dette. Dette vil gi ansatte mindre innflytelse over egen arbeidstid, ikke mer som Røe Isaksen vil at vi skal tro.

I tillegg mener de borgelige at 12 måneder er for kort beregningstid for at deltidsansatte skal få rett til utvidet stilling. De vil altså at deltidsansatte skal vente lengre før de får de får en lovfestet rett til større stilling.

Summen av de borgeliges arbeidslivspolitikk er mindre felles fritid, flere på midlertidig kontrakter og mindre innflytelse på egen arbeidstid i alle sektorerer.

Godt valg 9. september

Mona Bjørn

Regionleder

Handel og Kontor region Midt-Norge

Leserinnlegg på trykk i Adresseavisen 30.juli 2013