Arbeidslivets moralpoliti eller arbeidslivets hjelpere?

Tirsdag 21. oktober hadde jeg teksten "Arbeidslivets moralpoliti" på trykk i Klassekampen. 

Frps Erlend Wiborg svarte meg to dager senere og lørdag 25. oktober har jeg mitt svarinnlegg i avisa. 

Her kan du lese alle innleggene. 

Foto: Skjermdump Klassekampen 21.10.2014

Når Siv og Erna gjør deg fattig, kan du trøste deg med at de gjør det av barmhjertighet

Arbeidslivets moralpoliti

8. oktober la finansminister Siv Jensen fram det første hele statsbudsjettet på vegne av en Høyre/Frp-regjering. Resultatet er som forventet. De kutter i uføres barnetillegg, i feriepengetillegget på dagpengene, i overgangsstønaden, i sykelønnsordningen og i foreldrepengene. De tar av fellesskapets penger for å kutte i skatten, mest til dem som har mest fra før. Ifølge Statistisk sentralbyrå betyr dette at de tjuefem prosent rikeste får syttiseks prosent av pengene. De tar med andre ord fra de fattige og gir til de rike. I ordboka for borgerlig politikk er dette forklaringen på begrepet «sosial profil». 
Den blå tråden i statsbudsjettet er at «det skal lønne seg å jobbe». 

Når politikere sier at det skal lønne seg å jobbe, mener de ikke at vi skal få bedre betalt for jobben vi gjør. Det betyr at det sosiale sikkerhetsnettet velferdsstaten er ment å være, skal få større masker og tynnere tråder. For Høyre og Fremskrittspartiet er sikkerhetsnettet noe du blir fanget i, heller enn noe som fanger deg opp når du faller. Gjennom å gjøre nettet så utrygt som overhodet mulig, tror de at folk velger det bort. 

Dette er gammeldags sosial­politikk. For snart to hundre år siden skrev en engelsk fattiglovskommisjon på denne måten om den som får stønad: «Den første og viktigste av alle betingelser [ ...] er at hans stilling [ ...] ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.» Historikerne kaller dette prinsippet om lavere attraktivitet. Det bygger på et arrogant syn på fattige, arbeidsløse og stønadsmottakere som late og arbeidssky mennesker som lar seg styre av penger. Denne logikken kommer til uttrykk på flere områder i statsbudsjettet: 

I dag har varige uføre med forsørgeransvar for barn under 18 år mulighet til å få et årlig, behovsprøvd barnetillegg på inntil 0,4 G per barn. Høyre og Frp er bekymret for «at arbeids­insentivene i dagens uførepensjonsordning med behovsprøvd barnetillegg er dårlig for lavinntektsgrupper med barn». Grunnen til dette er at samlet ytelse i noen tilfeller kan overstige tidligere inntekt. På samme måte som den engelske fattiglovskommisjonen fra 1834, konkluderer de med at stønadene må kuttes slik at «det lønner seg å jobbe». 

Det er ikke et valg å være ufør. Hadde det vært det, så kjenner jeg mange som gladelig ville valgt seg en bedre helse slik at de kunne fått bedre livskvalitet og kunne deltatt i arbeidslivet. 

Når du ikke har helse til å jobbe, har høye utgifter til medisiner, og barn å forsørge, er barnetillegget viktig. Men at et kutt i barnetillegget først og fremst rammer barna, går ikke inn på de mørkeblå, for de anser det ikke som sitt problem. I deres verden ligger ansvaret på individet. Når du som foreldre «velger» å være passiv stønadsmottaker, så er det du som ikke gjør nok for dine barn. Når Jensen og Solberg tar fra uføre inntil 28.000 kroner per barn årlig, gjør de det av barmhjertighet, slik at du skal bli fri fra velferdsstatens klamme hånd. 

I den mørkeblå tåkeheimen ligger mistenksomheten som et tykt lag, og heller ikke de som er i arbeid slipper unna Jensen med ljåen. Denne«friheten» ligger også til grunn når feriepenge­tillegget på dagpenger fjernes. Tanken på at vi ikke har penger til å ta ferie til neste år skal visst gjøre det mer attraktivt for oss å tilby arbeidskraften vår. Det skal lønne seg å jobbe. Det samme gjelder de vel hundre tusen deltidsansatte som ikke skal få sykepenger fra folketrygden fordi regjeringen hever inntektsgrensen til 1 G –88.370 kroner. Skulle du som ufør klare å jobbe noe, får du ikke sykepenger fordi du ikke har det Høyre og Frp kaller «en arbeidsinntekt som vesentlig bidrar til selvforsørgelse». 

Også enslige forsørgere skal få det vanskeligere økonomisk, for at ”det skal lønne seg å jobbe”. I dag kan enslige forsørgere få et overgangstillegg på inntil 2,25 G i inntil tre år fram til barnet fyller åtte. Regjeringen vil redusere perioden fra tre til et år. En slik politikk rammer først og fremst kvinner fordi det er mest kvelds-, natt- og helgearbeid i kvinnedominerte yrker. Om tilrettelegging av arbeidstid ikke er mulig, er det eneste alternativet for mange å søke redusert stilling for en periode, slik at man unngår kveldsvakter. Overgangsstønaden er derfor avgjørende. 

Sett i lys av regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, forsterkes de negative konsekvensene av endringsforslagene. Ingen rett til fast jobb, mer makt til arbeidsgiver til å pålegge søn- og helgedagsarbeid, og økt press for lengre arbeids­dager. Høyre og Frps politikk er maktforskyvning fra arbeids­taker til arbeidsgiver, og det er en undergraving av velferdsstaten som rammer folk flest. 

Regjeringen setter ulike grupper opp mot hverandre for å legitimere sin politikk – en klassisk hersketeknikk for å sette vår solidaritet på prøve. Vi skal vise at samhold gjør sterk, for lua skal være på hue – aldri i hånda.

Erlend Wiborg (Frp) svarer meg i Klassekampen 23.oktober. 

Foto: Skjermdump Klassekampen 23. oktober 2014 

Arbeidslivets hjelpere

I Klassekampen 21. oktober angriper Handel og Kontors Mona Bjørn regjeringens arbeidslivspolitikk. Hun kommer med en veldig ensidig og vridd versjon av virkeligheten, og jeg er forundret fordi jeg alltid har ansett Handel og Kontor som en konstruktiv medspiller i arbeidslivet.

Hovedinnvendingen synes å være at hun mener at våre forslag ikke er sosiale. Hun vil ikke se at våre forslag vil kunne hjelpe mange ut i jobb. Hun vil ikke se at uførereformen, med sin grunntanke om arbeidslinjen, ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Kun 17 % av de uføre tapte på endringen. Disse 17 prosentene blir kompensert med vår ordning.  Alle andre vil tjene på, eller komme ut nøytralt, i den nye ordningen.

Samtidig unnlater hun å nevne alle de grep vi spesifikt gjør for å hjelpe.

Vi kommer med en tiltakspakke mot barnefattigdom. Vi øker utstyrslån til barn i fattige familier. Vi øker muligheten for barn i fattige familier til å reise på ferie. Vi setter lavere barnehagesatser for de med lav inntekt. Vi satser på barnevernet. Vi styrker barnehagene. Vi satser på bolig for velferd. Vi gir økt grunnstipend for elever i videregående skole.

Vi gir bedre betingelser for sosiale entreprenører. Vi hjelper unge med nedsatt funksjonsevne til å få jobb. Vi styrker funksjonsassistenstordningen. Vi sørger for tilretteleggingsgarantien. Vi satser på arbeids- og utdanningsreiser. Vi sikrer servicehunder. Vi øker tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde.

Alt dette er med på å styrke sikkerhetsnettet for de svake. Kanskje Mona Bjørn ikke liker å høre det, men det er stikk motsatt av hva hun anklager oss for.

På skattesiden sørger vi for lavere skatter til alle med lavere inntekt. Vi sørger for at barns inntekt ikke skal gå til fradrag i foreldrenes sosialhjelp.

Jeg kan ikke skjønne at Mona Bjørn har Handel og Kontor med seg i sitt useriøse angrep på Regjeringens politikk. Som jeg har listet opp gjennomfører vi en lang rekke tiltak for å hjelp de hun mener vi rammer. Vi mener at det er riktig å stimulere uføre med restarbeidsevne til å jobbe. Det er bra for enkeltindividet. Det er bra for deres familie. Det er bra for arbeidslivet. Og det er bra for samfunnet.

Mitt svar på Wiborgs innlegg er på trykk på Klassekampen 25. oktober 2014 

Splitt og hersk

Foto: Skjermdump Klassekampen 25. oktober 2014

Erlend Wiborg (Frp) svarer meg i Klassekampen 23. oktober. Det er fascinerende hvordan Wiborg, i mangel av argumenter, briljerer i hersketeknikker. Først ved å forsøke å så tvil om min integritet (latterliggjøring). Deretter ved å la være å snakke om de menneskene jeg løftet fram i mitt innlegg og som rammes av regjeringens politikk (usynliggjøring), og tilslutt ved å presenterer andre saker regjeringen har foreslått med et språk som i bestefall gir leseren mangelfull informasjon om hva som i praksis foreslås (tilbakeholding av informasjon). For å ta et eksempel på det siste først. Wiborg hevder regjeringen reduserer barnehageprisen til lavtlønte. Problemet med Høyre og Frps politikk er at de har satt grensen for å få rimelige barnehage på kr 405 000 for en familie. Alle over må betale mer. I praksis betyr dette at mange lavtlønnede familier nå får dyrere barnehage som en konsekvens av regjeringens politikk.

Så til de Wiborg ikke vil snakke om. Mener Wiborg virkelig at det å ta bort retten til fast ansettelse, pålegge mere søndagsarbeid, anbudsutsette tiltaksplasser, dyrere barnehager, dårligere permitteringsbetingelser, kutt i lønnsgarantifondet skal rettferdiggjøre at enslige forsørgere skal få mindre å leve for når dere kutter i overgangsstønaden? At de som mister jobben ikke skal ha råd til ferie fordi dere tar feriepengetillegget fra arbeidsløse? At uføre med forsørgeransvar for barn under 18 år skal tape 28 000 kr per barn per år fordi dere mener at det vil ”stimulere uføre med restarbeidsevne til å jobbe”? Det er lite kledelig å sette mennesker som har lite fra før eller er i en vanskelig situasjon opp mot hverandre (splitt og hersk), men jeg forstår at det er ønskelig fra Frps side. Når krybba er tom bites hestene, sies det. Når dere har tømt krybba og gitt alt til de rikeste, håper dere at vi andre skal være så opptatt av å diskutere hvem som er «verdig trengende» at vi glemmer å rette fokuset der det faktisk burde være. Nettopp på regjeringens fordelingspolitikk som gir til de rikeste på bekostning av de som har minst.

Om Frps intensjon er å hjelpe lavlønnede og fattige familier, så er en god plass å starte og la være å gjøre folk fattig.

Arbeidslivets moralpoliti

Når Siv og Erna gjør deg fattig, kan du trøste deg med at de gjør det av barmhjertighet

8. oktober la finansminister Siv Jensen fram det første hele statsbudsjettet på vegne av en Høyre/Frp-regjering. Resultatet er som forventet. De kutter i uføres barnetillegg, i feriepengetillegget på dagpengene, i overgangsstønaden, i sykelønnsordningen og i foreldrepengene. De tar av fellesskapets penger for å kutte i skatten, mest til dem som har mest fra før. Ifølge Statistisk sentralbyrå betyr dette at de tjuefem prosent rikeste får syttiseks prosent av pengene. De tar med andre ord fra de fattige og gir til de rike. I ordboka for borgerlig politikk er dette forklaringen på begrepet «sosial profil».
Den blå tråden i statsbudsjettet er at «det skal lønne seg å jobbe».

Når politikere sier at det skal lønne seg å jobbe, mener de ikke at vi skal få bedre betalt for jobben vi gjør. Det betyr at det sosiale sikkerhetsnettet velferdsstaten er ment å være, skal få større masker og tynnere tråder. For Høyre og Fremskrittspartiet er sikkerhetsnettet noe du blir fanget i, heller enn noe som fanger deg opp når du faller. Gjennom å gjøre nettet så utrygt som overhodet mulig, tror de at folk velger det bort.

Dette er gammeldags sosial­politikk. For snart to hundre år siden skrev en engelsk fattiglovskommisjon på denne måten om den som får stønad: «Den første og viktigste av alle betingelser [ ...] er at hans stilling [ ...] ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.» Historikerne kaller dette prinsippet om lavere attraktivitet. Det bygger på et arrogant syn på fattige, arbeidsløse og stønadsmottakere som late og arbeidssky mennesker som lar seg styre av penger. Denne logikken kommer til uttrykk på flere områder i statsbudsjettet:

I dag har varige uføre med forsørgeransvar for barn under 18 år mulighet til å få et årlig, behovsprøvd barnetillegg på inntil 0,4 G per barn. Høyre og Frp er bekymret for «at arbeids­insentivene i dagens uførepensjonsordning med behovsprøvd barnetillegg er dårlig for lavinntektsgrupper med barn». Grunnen til dette er at samlet ytelse i noen tilfeller kan overstige tidligere inntekt. På samme måte som den engelske fattiglovskommisjonen fra 1834, konkluderer de med at stønadene må kuttes slik at «det lønner seg å jobbe».

Det er ikke et valg å være ufør. Hadde det vært det, så kjenner jeg mange som gladelig ville valgt seg en bedre helse slik at de kunne fått bedre livskvalitet og kunne deltatt i arbeidslivet.

Når du ikke har helse til å jobbe, har høye utgifter til medisiner, og barn å forsørge, er barnetillegget viktig. Men at et kutt i barnetillegget først og fremst rammer barna, går ikke inn på de mørkeblå, for de anser det ikke som sitt problem. I deres verden ligger ansvaret på individet. Når du som foreldre «velger» å være passiv stønadsmottaker, så er det du som ikke gjør nok for dine barn. Når Jensen og Solberg tar fra uføre inntil 28.000 kroner per barn årlig, gjør de det av barmhjertighet, slik at du skal bli fri fra velferdsstatens klamme hånd.

I den mørkeblå tåkeheimen ligger mistenksomheten som et tykt lag, og heller ikke de som er i arbeid slipper unna Jensen med ljåen. Denne«friheten» ligger også til grunn når feriepenge­tillegget på dagpenger fjernes. Tanken på at vi ikke har penger til å ta ferie til neste år skal visst gjøre det mer attraktivt for oss å tilby arbeidskraften vår. Det skal lønne seg å jobbe. Det samme gjelder de vel hundre tusen deltidsansatte som ikke skal få sykepenger fra folketrygden fordi regjeringen hever inntektsgrensen til 1 G –88.370 kroner. Skulle du som ufør klare å jobbe noe, får du ikke sykepenger fordi du ikke har det Høyre og Frp kaller «en arbeidsinntekt som vesentlig bidrar til selvforsørgelse».

Også enslige forsørgere skal få det vanskeligere økonomisk, for at ”det skal lønne seg å jobbe”. I dag kan enslige forsørgere få et overgangstillegg på inntil 2,25 G i inntil tre år fram til barnet fyller åtte. Regjeringen vil redusere perioden fra tre til et år. En slik politikk rammer først og fremst kvinner fordi det er mest kvelds-, natt- og helgearbeid i kvinnedominerte yrker. Om tilrettelegging av arbeidstid ikke er mulig, er det eneste alternativet for mange å søke redusert stilling for en periode, slik at man unngår kveldsvakter. Overgangsstønaden er derfor avgjørende.

Sett i lys av regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, forsterkes de negative konsekvensene av endringsforslagene. Ingen rett til fast jobb, mer makt til arbeidsgiver til å pålegge søn- og helgedagsarbeid, og økt press for lengre arbeids­dager. Høyre og Frps politikk er maktforskyvning fra arbeids­taker til arbeidsgiver, og det er en undergraving av velferdsstaten som rammer folk flest.

Regjeringen setter ulike grupper opp mot hverandre for å legitimere sin politikk – en klassisk hersketeknikk for å sette vår solidaritet på prøve. Vi skal vise at samhold gjør sterk, for lua skal være på hue – aldri i hånda.


Teksten har stått på trykk i Klassekampen 21. oktober. 2014

 

Arbeidsliv i det blå

Hva er trygt, familievennlig og fleksibelt med å ikke vite om du fortsatt har jobb neste år?

Vingeklipping av fagforeningene, mer makt for arbeidsgiverne til å pålegge mer overtid og søndagsarbeid og mer midlertidig ansettelser er det mørkeblå arbeidslivspolitikk har å by på. I midten av juni sendte arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven på høring. Selv omtaler han de som en modernisering av loven som «skal skape et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv». Lengre unna sannheten er det vanskelig å komme.

Dagens lov sier at arbeidstaker skal ansettes fast. Midlertidig ansettelse kun er tillatt i begrenset omfang. Det er lov å avtale prøvetid i inntil seks måneder, men ansettelsen er fortsatt fast. Fast jobb gir trygghet. Forutsigbar inntekt som gjør at vi kan etablere oss og planlegge livene våre. Denne tryggheten vil Høyre og Frp å ta fra oss. Regjeringen vil gi grønt lys for at bedriftene selv kan bestemme om arbeidstaker skal få fast eller midlertidig ansettelse i inntil ni eller tolv måneder.

I sin kamp for å svekke lønns- og arbeidsvilkår skyver de mennesker utenfor arbeidslivet foran seg. Flere «får prøvd seg i arbeidslivet» med midlertidige ansettelser, hevder regjeringen. Det er en klar beskjed om at du får finne deg i å stå med lua i hånda om du vil ha jobb. For med denne politikken blir det ikke flere ansatte, det blir bare flere midlertidige jobber. Og det rammer både dem som skal inn i arbeidslivet og de som alt er i jobb. Varehandel, hotell- og restaurant og deler av offentlig sektor er blant bransjene som i dag har mest bruk av midlertidige ansatte. Kvinner og ungdom er i flertall, både blant midlertidig ansatte generelt og blant ansatte i disse bransjene spesielt. Dette er et viktig perspektiv å ta med når man ser forslagene til endringer i arbeidstidskapittelet.

Høyre og Frp vil styrke arbeidsgivers mulighet til å pålegge arbeidstaker å jobbe mer overtid enn i dag. Videre gjør de søn- og helgedagsarbeid tillatt dersom arbeidets art gjør det nødvendig eller det er et særlig og tidsavgrenset behov for det. Også her skal bedriften få myndighet til å pålegge ansatte å jobbe. Samtidig fjerner de dagens bestemmelse om at bedriftene må ha en avtale med tillitsvalgte om det skal jobbes på røde dager. Hittil har denne ordningen balansert styrkeforholdet mellom bedriften og de ansatte fordi arbeidstakerne kan stille krav om hvilke betingelser som skal gjelde for at de skal arbeide på fridager. Eksempelvis kan en avtale mellom tillitsvalgte og ledelsen i en butikk være at varetelling gjennomføres på søndag, mot at det skal betales ekstra lønnstillegg og være frivillig å jobbe. I høringsnotatet framstilles slike møter med tillitsvalgte som tungvint og unødvendig tidskrevende. Høyre og Frp vil at bedriften skal bestemme alt. En politikk som svekker fagforeningens innflytelse og dermed arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår.

Studier viser at Norge har høy overgang fra midlertidige til faste ansettelser og lav overgang til arbeidsløshet. I Sverige, der de har innført Høyre og Frps politikk, blir derimot langt flere værende i midlertidige stillinger. Antallet som pendler mellom midlertidighet og arbeidsløshet er også mye høyere. Når Norge kommer så godt ut med dagens arbeidsmiljølov, hva er da grunnen til at Høyre og Frp vil endre den?
Det handler om makt. Historien har lært oss at de borgerlige partiene alltid har stått på arbeidsgivernes side. Maktbalansen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er allerede skjev. Det er arbeidsgiver som har anledning til å opprette og avslutte arbeidsforhold. Regjeringens politikk vil forsterke skjevheten i dette forholdet ytterligere.

Mer midlertidig ansettelser forsterker den negative effekten av endring i arbeidstidsbestemmelsene. Dette kan vi si alt nå, fordi det også skjer i dag: De som har midlertidig jobb stiller færre krav og godtar mer. Har Eriksson snakket med han som har jobbet hver lørdag i åtte måneder fordi han ikke turte å si nei i frykt for å ikke bli satt opp på listen neste uke? Eller hun som jobbet år etter år og håpet at sjefen en dag skulle gi henne en fast ansettelse. Hva med han som mistet nattsøvnen fordi han ikke visste om han hadde penger til å betale husleien neste måned?
Et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv betyr fast arbeid, ei lønn å leve av og en arbeidstid å leve med. Det eneste regjeringen gjør er å svekke arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår og undergraver fagforeningenes rolle.

Teksten var på trykk i Klassekampen 5. august 2014

Stans bomberegnet!

Israel dreper barn. De dreper kvinner og menn. Lemlester og skader både fysisk og psykisk. De utsletter familier. Gaza er hermetisk lukket. 1,8 millioner mennesker er innesperret på et område som er på størrelse med Trondheim kommune. Israel har stengt grensene, kontrollerer luftrom, vannforsyninger og tilgang på havner. Det er stor mangel på alt. Fiskerne får nesten ikke lov til å fiske fra havet og bøndene møter barriere når de prøver å dyrke jorden sin og selge sine varer. Det er mangel på mat, medisiner og bandasjer. Helsevesenet er ute av stand til å håndtere hverdagen og enda mindre nå. Barna er traumatisert etter år med bomber. Israel har nøkkelen til å åpne dette fengselet, men hva gjør de? Sender bomber og raketter mot mennesker som ikke har noen plass å flykte. Hittil har Israel skadet over 4000 hvorav 1200 barn, drept snart 700 der over 160 er barn. Barn! Tallet stiger stadig og flere blir det ettersom Israel har startet bakkeinvasjonen. Det river i hjertet å se bilder av døde barn, lemlestede kropper. Mødre og fedre som har mistet det kjæreste de har. Barn som har mistet foreldre.Nå må det være nok! Et liv tapt, er et liv for mye. Verdenssamfunnet må reagere og Israel må stanses.

På trykk i ordet fritt i Adresseavisen 28. juli 2014

Stykker opp attføringen

Arbeidsministeren vil endre attføringsfeltet før han har lest egen stortingsmelding

Prosessen med endringer i attføringsbransjen har pågått over flere år. Bransjen var fornøyd med at attførings­arbeidet ble satt på dagsorden da den rødgrønne regjeringen la fram stortingsmeldingen «Flere i arbeid», men etter valget i fjor høst trakk Høyre og Frp meldingen tilbake. Statssekretær Kristian Dahlberg Hauge begrunnet dette i Dagsavisen 20. november med at de ikke trengte stortingsmeldingen for å starte arbeidet, for «Regjeringen vil fremme tiltak fortløpende». På det tidspunktet var det uklart hva dette i praksis skulle bety, men nå er de første tiltakene lansert.

Under tittelen «Et enklere tiltakssystem tilpasset brukeren» sendte arbeidsminister Robert Eriksson ut et høringsnotat i midten av mai. Her foreslås det å slå sammen tiltakene Avklaring i ordinær virksomhet og Avklaring i skjermet virksomhet til ett Avklaringstiltak, og å slå sammen Oppfølging og Arbeid med bistand (AB) til ett Oppfølgingstiltak. Dette uten å ta hensyn til at det er forskjell på ordinære arbeidssøkere og dem som står langt unna arbeidslivet.

Tiltakene er planlagt konkurranseutsatt allerede fra nyttår. Statsråden har det så travelt at han ikke engang har tid til å vente på sin egen stortingsmelding på feltet, som skal komme til høsten. Konkurranseutsetting er visst svaret på alt, uansett hva spørsmålet måtte være.

Erikssons forslag vil verken gjøre arbeidsmarkedstiltakene enklere eller bedre tilpasset brukeren. I en konkurranse er det vinnere og tapere, og regjeringen setter ikke bare utsatte grupper på anbud, de setter dem i samme innkjøpssystem som ordinære arbeidsledige. Da vil sårbare grupper tape til fordel for dem som lettest kan få seg jobb.

Tiltaksarrangørene blir målt på oppholdstid i tiltak og på hvor mange som blir formidlet til jobb. Åpnes det for kommersielle aktører som først og fremst driver for å tjene penger, er det all grunn til å frykte at menneskene som er nærmest arbeidslivet blir mer «lønnsomme» enn dem som trenger mer hjelp. Sistnevnte har ofte sammensatte utfordringer som psykiske lidelser, rusavhengighet eller kriminalitet. De trenger å få orden på flere ting i livet for å komme i posisjon til å stå i eller beholde en jobb, og trenger derfor samtidige tiltak.

En undersøkelse gjort av Arbeidsforskningsinstituttet i 2013 blant attføringsbedrifter som driver tiltaket AB viste at det er fire forhold som er spesielt viktige for høye formidlingstall: samarbeid med Nav, samarbeid med næringslivet, ventetid før og under tiltaksperioden samt ledelse og organisering. Svaret er derfor mer samarbeid, ikke konkurranseutsetting.

Eriksson mener man ikke får nok ut av milliardene som brukes på arbeidsmarkedstiltak i dag. Konkurranseutsetting vil ifølge statsråden få flere aktører på banen for å tilby «innovative» løsninger. Men det er ingen motsetning mellom å få flere aktører på banen og å la være å konkurranseutsette. Virksomhetene kan i dag kvalifisere seg til å bli en forhåndsgodkjent tiltaksarrangør. Når det gjelder innovasjon, så er det mye kompetanse blant ansatte i attføringsbedriftene som i høy grad kan bidra til å utvikle nye løsninger, dersom Eriksson er villig til å lytte.

Det er flere ting man kan gjøre for å bruke pengene bedre, men å åpne for at kommersielle aktører kan ta ut skattebetalernes penger i profitt, er ikke en av dem. Heller ikke at tiltaksarrangørene skal bruke mer tid, penger og ressurser på det byråkratiet som omfattende anbudsprosesser skaper. Tid og penger som skulle gått til brukeren.

I attføringsarbeidet er de ansatte den viktigste ressursen for å yte gode tjenester til deltakerne. Gode, trygge lønns- og arbeidsvilkår er grunnlaget for at folk har det bra på jobb, noe som igjen legger grunnlaget for gode tjenester. Pris er en betydelig del av kriteriene for å vinne et anbud, derfor vil konkurranse­utsettingen legge press på lønns- og arbeidsvilkår for de som jobber i attføringsbedriftene.

Men Høyre og Frp har aldri vært opptatt av arbeidstakerne. Det viste de med all tydelighet 11. juni, da de foreslo å fjerne arbeidstakers rett til fast ansettelse i Arbeidsmiljøloven og erstatte den med valgfrihet for arbeidsgiver til å ansette fast eller midlertidig. Anbud gir uforutsigbarhet for virksomhetene når det gjelder bemanning. Når stillingsvernet forsvinner, får vi et utrygt og uforutsigbart arbeidsliv både for de som skal hjelpe og de som trenger hjelp. Det er alvorlig.

Det er beklagelig at regjeringen planlegger å gjennomføre endringene uten stortingsbehandling, med en høring gående midt i sommermånedene og før stortingsmeldingen kommer. Særlig når partene i arbeidslivet, attføringsbransjen og et stort flertall av kommunene tydelig har uttrykt sin skepsis.

Attføringsfeltet må sees på som en helhet, ikke stykkevis og delt. Ansatte og deltakere fortjener bedre enn den hastebehandlingen arbeidsministeren nå legger opp til.

Teksten sto på trykk i Klassekampen 24. juni 2014

Samling i bånn

Høyre og Frp kaller det likebehandling når de kutter i uføres alderspensjon

Å kutte i uføres alderspensjon er så viktig for Høyre og Fremskrittspartiet at de tok det med som et eget punkt i regjeringsplattformen. Uføre får kun opptjening til 62 år i folketrygden, de mister retten til AFP i privat sektor og har i de færreste tilfeller en god uføredel i tjenestepensjonen. Mange har også høye utgifter til medisin. Nå vil Høyre og Frp toppe det hele med å kutte i uføres alderspensjon med omlag en halv milliard i 2018. Stortinget vedtok i 2009 at alderspensjonen skulle levealdersjusteres. Om levealderen i befolkningen fortsetter å øke så ville levealdersjusteringen sikre at pensjonssystemet ”forblir bærekraftig” som det så fint heter. Bærekraftig i denne sammenhengen er å holde statens pensjonsutgifter nede enten ved at vi jobber lengre eller at vi får mindre i pensjon. 1943-kullet ble det siste uten levealdersjustering. De som spår framtiden anslår at levealderen øker med en måned per årskull framover som betyr at jo yngre du er dess lengre må du belage deg på å jobbe. For å illustrere dette betyr det for eksempel at jeg som er født i 1981 må jobbe til jeg er nesten 71 år for å få like høy pensjon som jeg ville ha fått fra 67 år om pensjonen ikke hadde blitt levealdersjustert. Om helsen holder så har jeg da vært i jobb i nesten 52 år.

”Når vi lever lengre, er det rimelig at vi også må jobbe lengre” ble det sagt fra politisk hold når ordningen ble innført. Logisk konklusjon om vi alle hadde samme muligheter til det, men slik er det ikke. I virkeligheten er vi alle forskjellige mennesker med forskjellige yrker, forskjellig inntekt som lever forskjellige liv. Fire av ti blir uføre før 67 år og kvinner har høyere risiko enn menn. Noen er født med funksjonshemminger, andre er disponible for ulike sykdommer gjennom arv. Fysiske eller psykiske plager kan komme i løpet av livet. Det er også en klar sammenheng mellom klasse og helse. Forskning slår utvetydig fast at personer fra høyere sosiale lag, målt ved utdanning, yrke eller inntekt både lever lengre og har bedre helse enn personer fra lavere sosiale lag. Sosial ulikhet i helse er derfor noe som angår alle. Til tross for dette kunne vi nylig lese i en pressemelding fra Arbeids- og sosialdepartementet at Regjeringen 11. april la fram forslag til ”tilpasninger i folketrygdloven”. En av disse tilpasningene er at ”uføre født etter 1947 ikke skal gis skjermingstillegg i alderspensjonen”.  Uføres alderspensjon levealdersjusteres fullt ut.

LO kongressen gikk i 2009 i mot at uføres alderspensjon skulle levealdersjusteres. Den tok inn over seg at det ikke er et valg å bli ufør. Når Stortinget i 2010 vedtok en delvis skjerming mot levealdersjustering av uføres alderspensjon, var dette en viktig seier selv om den i første omgang kun skulle gjelde fram til 2018. Nå skal Høyre og Frp ta fra de som har minst. NHO er fornøyd. De kaller regjeringens forslag for et viktig tiltak for å sikre arbeidslinjen. ”..og dermed at det alltid skal lønne seg å ha stått i jobb lengst mulig”. Som om det er et valg å bli ufør.

I Stortinget i november sa arbeidsminister Robert Eriksson at å kompensere uføretrygdede helt eller delvis for levealdersjusteringen vil kunne være urimelig sammenlignet med andre som av ulike årsaker ikke makter å stå lenge i arbeid. ”Etter min oppfatning er det rimelig at de samme reglene for levealdersjustering gjelder for alle”, sa han. Videre underbygde ha sin påstand med at nærmere førti prosent av de nye alderspensjonistene kommer i dag fra uførepensjon og om uføre ble unntatt eller skjermet fra levealdersjusteringen vil en som ikke er ufør kunne tape pensjon i forhold til en som er ufør.

Høyre og Fremskrittspartiet sier de ønsker å likebehandle, men det er forskjell på likebehandling og likebehandling. De kunne ha løftet både uføre og de som kommer fra yrkeslivet som taper på det nye pensjonssystemet  opp på et høyere pensjonsnivå. Slik er det ikke. I stede vil de mørkeblå  lage ordningene minst like dårlige gjennom å kutte i uføres alderspensjon. Metoden er den klassiske splitt og hersk der de setter de som kommer dårligst ut i det nye pensjonssystemet opp mot uføre som har fått en viss kompensasjon for levealdersjusteringen, med det mål om at alle skal få like lite. Høyre og Frps likebehandling er starten på en nedadgående spiral der vi alle samles i bunn. Det er usosialt og usolidarisk. 

Teksten var på trykk i Klassekampen 6. mai 2014

Pensjonstaperne

Når kvinner kommer konsekvent dårligere ut, så bryter pensjonsreformen med likestillingsloven

”Det kommer til å bli mange kvinner med lav pensjon framover”. Ordene er ikke mine, de hentet fra en av de mange artiklene skrevet om hvordan kvinners pensjon blir i framtiden. Pensjonsreformen ble innført i 2011. Det nye systemet ble solgt inn som mer rettferdig og med mer valgfrihet, ja det ble til og med hevdet at alle skulle få mer. Den nye pensjonsordningen skulle være robust og bærekraftig, men det skulle vise seg å være for staten ikke for folk. Riset bak speilet var at den enkelte selv måtte ta kostnaden om levealderen øker mens valgfriheten til å kunne gå av tidlig ble forbehold de som hadde tjent nok til å betale egen garantipensjon. I 2008 ble AFP i privat sektor tilpasset den nye folketrygden. Sammen med en rekke andre innstrammiger ble det også her innført inntektskrav for å få lov å gå av. Opprinnelig AFP var en tidligpensjonsordning som gav folk mulighet til å gå av før fylte 67 år uten å tape økonomisk og for mange var den et alternativ til uførepensjon. Nå er AFP blitt til et livsvarig påslag som kan tas ut fram til 67 år, som blir høyere dess lengre du venter og mindre jo tidligere du tar det ut. Stikk i strid med sin opprinnelige hensikt.

Da pensjonskommisjonens innstilling kom i 2004 var det flere som advarte mot at kvinner ville bli reformens tapere. Likestillingssenteret samlet inn mange underskrifter for å sette fokus nettopp på at kvinner ville komme dårligere ut enn menn med de nye reglene, et faktum pensjonskommisjonen også var klar over. Hovedinnvendingen var at i det foreslåtte pensjonssystemet var to ting som avgjorde pensjonen: Hvor lenge du har jobbet og hvor mye du har tjent. Blant organisasjonene som sluttet seg til underskriftskampanjen var RV (nå Rødt), SV, Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, Senterkvinnene, Kristelig Folkepartis kvinner og Norges Venstrekvinnelag. Til tross for dette samlet et bredt flertall på Stortinget seg om et pensjonsforlik våren 2005 som la til grunn at det nettopp skal være en mer direkte sammenheng mellom inntekt og pensjon.

Pensjonsreformen er en innsparingsreform. Når folketrygden reduseres blir folk avhengig av private pensjonsordninger, men private ordninger er bygd på en forsikringsmessig profil som først og fremst legger statistikk og risiko til grunn, ikke en sosial profil. Den nye tjenestepensjonsordningen i privat sektor er et eksempel på dette. Den har en høyere premie for kvinner enn for menn fordi kvinner statistisk sett lever lengre. Derfor må det koste mer å ha en pensjonsordning for kvinner. Selv om LOs krav om likepensjon vil bidra til å jevne dette ut, er dette også er argument for at hele pensjonssystemet burde være en del av de offentlige velferdsordningene.

Det nye pensjonssystemet legger til grunn at alle kan velge fra øverste hylle her i livet og at vi har full likestilling. Problemet oppstår når systemet møter virkeligheten der folk er forskjellig, har forskjellig inntekt, forskjellig yrke og lever forskjellige liv. Sliterne er taperne, men er du kvinne blir du dobbeltstraffet. Kvinner tjener mindre enn menn, jobber mer deltid og tar større ansvar for barn og hjem. Norge har også ett av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked der tradisjonelle kvinner yrker er lagt dårligere betalt enn de mannsdominerte. Når muligheten til tidlig uttak samt opptjening av pensjon er så sterkt knyttet til lønnsinntekten, sier det seg selv at pensjonsreformen i størst grad rammer kvinner.

Likestillingsloven forbyr diskriminering på grunn av kjønn. ”Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre og at dette skjer på grunn av kjønn». Når vi også vet at kvinner statistisk sett har større sannsynlighet for å bli uføre fremstår heller ikke disse tilsynelatende kjønnsnøytrale endringene i uføres alderspensjon som særlig nøytrale. I media blir kvinner fortalt at de må jobbe mer og begynne å spare til pensjon. Det er nok velmente råd, men hvorfor skal den enkelte kvinne bære ansvaret for en politikk hun ikke har skyld i? Hvorfor rettes ikke kravene dit de hører hjemme: På Stortinget. I 2012 tjente kvinner i snitt 86,5 % av menns inntekt. Kvinner jobber fortsatt mer deltid enn menn. Det er ikke så lett å spare om du i utgangspunktet har lite penger. Når nesten førti prosent kvinner jobber deltid skyldes ikke latskap eller moral. Mange får ikke større stilling. Andre jobber deltid fordi det er den beste tilgjengelige løsningen for å få livet til å gå opp i denne perioden av livet.

Det er uakseptabelt å ha et pensjonssystem som gir kvinner dårligere vilkår enn menn.   Hvordan pensjonssystemet og arbeidslivet er utformet er ikke den enkelte kvinnes ansvar, det er et kollektivt ansvar. Kvinners økonomiske selvstendighet både i arbeidslivet og som pensjonist må settes på dagsorden, så hvor er de politikerne som vil løfte dette politisk?




Teksten var på trykk i Klassekampen 11. mars 2014

Pensjon i tariffoppgjøret

Ny lov om tjenestepensjoner i privat sektor er en god anledning til å få pensjon inn i tariffavtalene. NHO har lenge profilert seg på sin motstand mot at arbeidstakerne skal få mer innflytelse på egen pensjon, men nå må det bli slutt på at arbeidsgiver alene skal bestemme pensjon 

Innføringen av obligatorisk tjenestepensjon i 2006 gav endelig tjenestepensjon til mange arbeidstakere som tidligere ikke hadde hatt det. Men den gang som nå, er det en stor andel som kun har lovens minimum, et innskudd på to prosent av lønn mellom en og tolv G. Samtidig med dette gikk mange bedrifter fra gode ytelsesbaserte ordninger til innskuddsordninger. Resultatet ble at all risikoen ble flyttet fra bedriften over til arbeidstakerne. Til tross for dette er det fortsatt bedriftene som i stor grad har styringsrett over pensjonene.

Pensjon er utsatt lønn, selvsagt skal det være en del av tariffavtalen.

Med den nye loven om tjenestepensjoner kommer bedriftene til å gjennomgå egne pensjonsordninger. Nettopp derfor må det smies mens jernet er varmt. Ved en etablering av en bred kollektiv tjenestepensjon som forvaltes og styres av partene vil man få ned administrasjonskostnadene, det vil være mulig å få en kjønnsnøytral pensjonspremie og vi kan lage systemer som gjør at arbeidstaker kan beholde pensjonen i samme ordning ved jobb bytte. Men to prosent innskudd er ikke nok. En anstendig pensjon krever mer. Siden laveste innskuddsats er to prosent av inntekt også i den nye ordning er det viktig at den heves.

Likevel er det pensjonssystemets belønning av de som har helse til å stå lenge i arbeid på bekostning av de som må gå av tidlig og de som blir uføre, en viktigere grunn til at arbeidstakerne må ha innflytelse. I rettferdighetens og valgfrihetens navn har en solidarisk folketrygd blitt endret til et system basert på en matematisk rettferdighet som ikke er like rettferdig i virkeligheten. Et system som rammer sosialt skjevt og som rammer kvinner mest.

Dersom servitøren ønsker å gå av ved 62 år etter 40 år i arbeidslivet taper han fordi han må dele pensjonen over fem flere år enn om han sto i jobb til 67 år. Deretter taper han opptjeningen av pensjon for disse fem årene og han taper på at utbetalt pensjon ikke lengre følger lønnsveksten. Det hele toppes med mindre utbetaling om årskullet han er født i har forventet økt levealder. Muligheten for å ta ut pensjon fra 62 år forutsetter at han har tjent nok til å betale sin egen minstepensjon. Det betyr en inntekt på omtrent 390 000 i snitt i 40 år. Har han AFP-ordning senkes inntektskravet til omtrent 310 000 i snitt pr år. Er servitøren i tillegg kvinne, betyr det flere år med lav pensjon siden kvinner i snitt lever lengre enn menn.

Arkitekten som startet i arbeid når han var 27 år og som vil gå av med pensjon etter 40 år, rammes riktig nok av levealdersjustering og at den utbetalte pensjonen ikke følger lønnsveksten, men slipper at den oppsparte pensjonsbeholdning må fordeles på årene fra 62 til 67 år. Dette fordi han ”står fem år lengre i jobb”. Jeg skriver det med klammer fordi han ikke har stått fem år lengre i jobb enn servitøren. Han har jobbet akkurat like mange år, men han gikk av ved 67 år. Det er ikke antall år i jobb som betyr noe, det hva du har tjent og er hvor lenge du står i jobb etter 62 år. Arkitekten har i tillegg høyere lønn enn servitøren, som gir et høyere pensjonsgrunnlag og i følge SSB også en høyere forventet levealder.

Ser vi bort fra at forventet levealder varierer med inntekt, utdanning og helse. Om vi sier; ok da, så er det fair at alle må jobbe lengre når «alle» lever lengre, så er det fremdeles urimelig at uføres alderspensjon skal rammes av levealdersjustering. Uføre kan ikke jobbe lengre for å motvirke kutt, for de har ikke har helse til å arbeide. Uføres alderspensjon er i dag delvis skjermet fra levealdersjusteringen, men det er bare fram til 2018. I likebehandlingens tegn har Høyre og Frp i regjeringserklæringen lovet velgerne at uføre alderspensjonister også skal omfattes av levealdersjusteringen – full og helt. Det burde vært motsatt. Spesielt når vi vet at uføres alderspensjonsopptjening stopper ved 62 år og at de ikke får AFP tillegget, selv om de er delvis arbeidsfør. Uføres alderspensjon og tidligpensjonssystemet handler ikke om valgfrihet. Når du ikke får gå av med tidligpensjon fordi du har tjent for lite, eller du får så lite pensjon at du ikke får nok til å forsørge deg selv, er det verken valg eller frihet.

Mye av årsaken til at vi må bygge opp tjenestepensjonsordningene er nettopp konsekvensen av pensjonsreformen. For å vite hvor vi skal gå, må vi kjenne historien. Vi er ikke bedre enn hvordan vi behandler de som har mest å tape på det nye pensjonssystemet, derfor er det nettopp disse vi må prioritere å løfte. Dette må fagbevegelsen gjøre i felleskap og vi må starte i år.

Teksten har vært på trykk i Klassekampen 21.januar 2014