Arbeidslivets moralpoliti

Når Siv og Erna gjør deg fattig, kan du trøste deg med at de gjør det av barmhjertighet

8. oktober la finansminister Siv Jensen fram det første hele statsbudsjettet på vegne av en Høyre/Frp-regjering. Resultatet er som forventet. De kutter i uføres barnetillegg, i feriepengetillegget på dagpengene, i overgangsstønaden, i sykelønnsordningen og i foreldrepengene. De tar av fellesskapets penger for å kutte i skatten, mest til dem som har mest fra før. Ifølge Statistisk sentralbyrå betyr dette at de tjuefem prosent rikeste får syttiseks prosent av pengene. De tar med andre ord fra de fattige og gir til de rike. I ordboka for borgerlig politikk er dette forklaringen på begrepet «sosial profil».
Den blå tråden i statsbudsjettet er at «det skal lønne seg å jobbe».

Når politikere sier at det skal lønne seg å jobbe, mener de ikke at vi skal få bedre betalt for jobben vi gjør. Det betyr at det sosiale sikkerhetsnettet velferdsstaten er ment å være, skal få større masker og tynnere tråder. For Høyre og Fremskrittspartiet er sikkerhetsnettet noe du blir fanget i, heller enn noe som fanger deg opp når du faller. Gjennom å gjøre nettet så utrygt som overhodet mulig, tror de at folk velger det bort.

Dette er gammeldags sosial­politikk. For snart to hundre år siden skrev en engelsk fattiglovskommisjon på denne måten om den som får stønad: «Den første og viktigste av alle betingelser [ ...] er at hans stilling [ ...] ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.» Historikerne kaller dette prinsippet om lavere attraktivitet. Det bygger på et arrogant syn på fattige, arbeidsløse og stønadsmottakere som late og arbeidssky mennesker som lar seg styre av penger. Denne logikken kommer til uttrykk på flere områder i statsbudsjettet:

I dag har varige uføre med forsørgeransvar for barn under 18 år mulighet til å få et årlig, behovsprøvd barnetillegg på inntil 0,4 G per barn. Høyre og Frp er bekymret for «at arbeids­insentivene i dagens uførepensjonsordning med behovsprøvd barnetillegg er dårlig for lavinntektsgrupper med barn». Grunnen til dette er at samlet ytelse i noen tilfeller kan overstige tidligere inntekt. På samme måte som den engelske fattiglovskommisjonen fra 1834, konkluderer de med at stønadene må kuttes slik at «det lønner seg å jobbe».

Det er ikke et valg å være ufør. Hadde det vært det, så kjenner jeg mange som gladelig ville valgt seg en bedre helse slik at de kunne fått bedre livskvalitet og kunne deltatt i arbeidslivet.

Når du ikke har helse til å jobbe, har høye utgifter til medisiner, og barn å forsørge, er barnetillegget viktig. Men at et kutt i barnetillegget først og fremst rammer barna, går ikke inn på de mørkeblå, for de anser det ikke som sitt problem. I deres verden ligger ansvaret på individet. Når du som foreldre «velger» å være passiv stønadsmottaker, så er det du som ikke gjør nok for dine barn. Når Jensen og Solberg tar fra uføre inntil 28.000 kroner per barn årlig, gjør de det av barmhjertighet, slik at du skal bli fri fra velferdsstatens klamme hånd.

I den mørkeblå tåkeheimen ligger mistenksomheten som et tykt lag, og heller ikke de som er i arbeid slipper unna Jensen med ljåen. Denne«friheten» ligger også til grunn når feriepenge­tillegget på dagpenger fjernes. Tanken på at vi ikke har penger til å ta ferie til neste år skal visst gjøre det mer attraktivt for oss å tilby arbeidskraften vår. Det skal lønne seg å jobbe. Det samme gjelder de vel hundre tusen deltidsansatte som ikke skal få sykepenger fra folketrygden fordi regjeringen hever inntektsgrensen til 1 G –88.370 kroner. Skulle du som ufør klare å jobbe noe, får du ikke sykepenger fordi du ikke har det Høyre og Frp kaller «en arbeidsinntekt som vesentlig bidrar til selvforsørgelse».

Også enslige forsørgere skal få det vanskeligere økonomisk, for at ”det skal lønne seg å jobbe”. I dag kan enslige forsørgere få et overgangstillegg på inntil 2,25 G i inntil tre år fram til barnet fyller åtte. Regjeringen vil redusere perioden fra tre til et år. En slik politikk rammer først og fremst kvinner fordi det er mest kvelds-, natt- og helgearbeid i kvinnedominerte yrker. Om tilrettelegging av arbeidstid ikke er mulig, er det eneste alternativet for mange å søke redusert stilling for en periode, slik at man unngår kveldsvakter. Overgangsstønaden er derfor avgjørende.

Sett i lys av regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, forsterkes de negative konsekvensene av endringsforslagene. Ingen rett til fast jobb, mer makt til arbeidsgiver til å pålegge søn- og helgedagsarbeid, og økt press for lengre arbeids­dager. Høyre og Frps politikk er maktforskyvning fra arbeids­taker til arbeidsgiver, og det er en undergraving av velferdsstaten som rammer folk flest.

Regjeringen setter ulike grupper opp mot hverandre for å legitimere sin politikk – en klassisk hersketeknikk for å sette vår solidaritet på prøve. Vi skal vise at samhold gjør sterk, for lua skal være på hue – aldri i hånda.


Teksten har stått på trykk i Klassekampen 21. oktober. 2014