Mye å miste

Uforutsette omstendigheter kan føre til at du mister AFP. Det får konsekvenser resten av livet.

I tariffoppgjøret 2008 ble Avtalefestet pensjon (AFP) i privat sektor endret fra en tidligpensjonsordning til en tilleggspensjonsordning. Denne endringen var gjenstand for heftig debatt den gangen og bør fortsatt være det. Den opprinnelige AFP-ordningen var en tidligpensjon ment først og fremst for de som ikke klarte å holde til alderspensjon. For mange ble den et alternativ til uføretrygd. Den nye AFP-ordningen i privat sektor ble tilpasset ny folketrygd der den blir et livsvarig tillegg som gir høyere årlig utbetaling jo lengre du venter med å ta den ut.  Retten til å ta ut pensjon fra 62 år er borte. På samme måte som tidligpensjonsordningen i folketrygden, må du nå ha tjent nok til å betale deg selv din egen minstepensjon før du får lov å ta ut pensjon før 67 år. Det betyr at de med god inntekt, god helse og en jobb de kan stå lenge i kan glede seg over en klekkelig tilleggspensjon, mens sliterne må betale sin egen tidligpensjon med lavere årlige utbetalinger – om de i det hele tatt får AFP. På grunn av pensjonsreformens kutt i våre framtidige pensjoner er vi helt avhengig av AFP-tillegget, til tross dens mange svakheter. Derfor er det helt uholdbart at strenge regler og omstendigheter som den enkelte arbeidstaker selv ikke kan påvirke, avgjør om folk får AFP-tillegget eller ikke.

Mange tror det er nok å jobbe i en bedrift med tariffavtale for å få AFP. Slik er det ikke. I tillegg må en rekke vilkår være oppfylt – både fra arbeidsgiver og arbeidstaker. Noen må være oppfylt før du fyller 62 år, andre før du skal ta ut AFP. En del av disse kan du følge med selv, andre har du ingen mulighet til å påvirke. Visste du for eksempel at du mister AFP-tillegget for alltid om du mottar en krone i uføretrygd etter du fyller 62 år? Eller at en sluttpakke ved oppsigelse kan koste deg AFP-tillegget? Min erfaring som tillitsvalgt er at folk ikke kjenner til vilkårene.

Det behov for informasjon ut til folk, men i en del tilfeller hjelper det lite. Du kan kjenne reglene så godt du bare vil, men om du er for ung til å få AFP om jobben din forsvinner og du ikke får en ny i en AFP-bedrift, mister du ansiennitet i ordningen. Ansiennitet kan kun tjenes opp før fylte 62 år. Har du ikke nok får du ikke AFP. Det kan være vanskelig å se for seg hva AFP-tillegget betyr i praksis og hva det vil si å betale for sin egen tidligpensjon. Derfor skal jeg gi et bilde på dette med meg selv som eksempel. Jeg var

19 år dag jeg startet å jobbe, i dag er jeg 33. På NAVs pensjonskalkulator la jeg inn en forventet inntekt på kr 350 000, krysset av for at jeg har AFP og la inn 100 prosent uttak fra 62 år. Da har jeg vært i jobb i 43 år. Kalkulatoren beregnet at jeg får kr 150 000 fra folketrygden, så 46 000 i AFP tillegg fram til 67 år som blir redusert til 27 000 etter det. Hva om jeg legger inn at jeg jobber 5 år lengre? Da har jeg vært i jobb i 48 år. Beregningen viste da at folketrygden hadde økt til 192 000, mens AFP-tillegget har økt til 38 000. En øking på til sammen 53 000 kroner. Selv om jeg teoretisk sett kan ta ut pensjon fra jeg er 62, må jeg også ta stilling til om jeg har råd til et tap på 53 000 kr hvert år resten av livet. Det er selvsagt om jeg har et valg. Hvem vet hva fremtiden bringer?

I en tid der arbeidsløsheten øker vil flere ikke bare stå i fare for å miste jobben, men også AFP-tillegget. Om det hadde vært meg som hadde mistet jobben eller blitt alvorlig syk og dermed mistet AFP-tillegget, så ville jeg ikke ha tjent nok til å ta ut hel pensjon fra 62 år. Jeg måtte jobbe til 64 år og skulle jeg tatt ut hel pensjon da måtte jeg klart meg med kr 165 000 i årlig pensjon. Til sammenligning er dagens minstepensjon 2 G som tilsvarer kr 177 460. De som havner i en slik situasjon blir dobbelt straffet både fordi de ikke har tjent nok til å gå av fra 62 år, men også for at de får svært lav pensjon. Det var vilkår i den opprinnelige AFP ordningen også, men om man ikke innfridde disse fikk dette kun konsekvenser for årene fram til 67 år. Etterpå var det som ingenting hadde skjedd. Mister man AFP i den nye ordningen får dette livsvarige konsekvenser. Det er spesielt alvorlig fordi de som trenger AFP mest ofte er de som får lavest pensjon fra folketrygden. I 2013 vedtok LO-kongressen at LO vil utrede muligheten for bedre ytelser for de som uforskyldt faller utenfor ordningen, spesielt med sykdom/uførhet, arbeidsledighet og virksomhetsoverdragelser sent i karrieren” og at ”LO må arbeide for at AFP på en enda bedre måte kan gi flere muligheten til å gå av med folketrygd fra 62 år. LO vil derfor kreve et overgangstillegg i AFP-ordningen for å sikre dette”.  I 2017 evalueres pensjonsreformen. Det er det avgjørende at hele LO følger opp kongressens vedtak. For endringer må til. Vi må ikke glemme det store flertall av medlemmene som må gi seg i arbeidslivet før de fyller 67.

Teksten har vært på trykk i Klassekampen 19. mai 2015

Ja til søndagsfri!

Søndag som felles fridag er en frihet vi må kjempe for!

Etter åpningstidslovens fall i 2003 har det vært en betydelig utvidelse av butikkenes åpningstider som har ført til endringer i arbeidstid og fritid for ansatte. I dag kan butikkene holde åpent døgnet rundt fra mandag til og med lørdag. På røde dager skal det være stengt, med noen unntak.  Dette har gjort at de aller fleste av varehandelens ansatte har fri på søndager, men nå er denne friheten truet.

Like før påske sendte regjeringen det mye omtalte forslaget om søndagsåpne butikker ut på høring. Regjeringen vil at alle butikker og kjøpesentre skal kunne holde åpent døgnet rundt, hele året med unntak av tolv hellig- og høytidsdager. Da skal dagens ”Brustadbu-regler” gjelde. Fordi Høyre og Frp er avhengig av Venstres stemmer for å få igjennom denne endringen har de også lagt inn en alternativ løsning der spørsmålet om søndagsåpent skal avgjøres lokalt. Regjeringen fremmer dette forslaget uten å gå i dialog med partene i arbeidslivet om gjeldende lovverk og uten kunnskap om konsekvensene av forslaget. Mange er bekymret og det med rette. Varehandelen er Norges nest største næring og sysselsetter 370 000 ansatte. Dersom det innføres en ny arbeidsdag for denne næringen som helhet, vil det også få betydelige konsekvenser for de bransjene som er knyttet til den. Skal butikken ha åpent er det behov det renhold, varer må produseres og transporteres både fra produsent og fra lager. I tillegg trenger mange vakthold for å i vareta sikkerheten. Søndagsåpne kjøpesentre betyr at også frisører og ansatte på kafeteria mister søndag som felles fridag. Åpningstider er arbeidstider og arbeidstider påvirker fritiden. I FAFO-rapporten som ble lagt fram i slutten av februar kom det frem at omtrent 200 000 ansatte i varehandelen og 47 000 i tilstøtende næringer må belage seg på en ny arbeidsdag dersom regjeringens forslag går igjennom. Dette er et forsiktig anslag og kommer i tillegg til de 46 000 i varehandelen som allerede jobber søndag i dag. I følge SSB er det i dag rundt 800 000 arbeidstakere som jobber utenfor ordinær dagtid mandag til fredag. Et flertall av disse er kvinner. I varehandelen jobber nesten halvparten av alle ansatte utenom ordinær arbeidstid og deltidsansatte er de som jobber mest ubekvemt. En liberalisering av åpningstidene slik de borgerlige nå foreslår vil føre til at langt færre har fri samtidig og at flere kvinner i enda større grad får ugunstige arbeidstider.

I Stortingets spørretime forrige onsdag hevdet Erna Solberg at denne endringen gjør at hver familie selv kan bestemme når de vil ha familiedag. Hva er det som får statsministeren til å tro at det blir lettere å ha fri samtidig med venner og familien om man fjerner den loven som nettopp gir mange fri samtidig? En slik uttalelse forteller oss at statsministeren har svært liten kjennskap til for hvordan arbeidsplaner settes opp. Det er ikke sånn at alle kan velge når de vil jobbe og når de vil ha fri. Og skulle mamma ha ”søndag på en tirsdag” så hjelper det lite når barna er på skolen.

Vi mennesker er mer enn forbrukere. Vi er hele mennesker. Vi er familie, vi er venner og vi er naboer. Friheten til å ha fri samtidig er en frihet verdt å kjempe for! Det ser ut til at det ligger en ideologisk tåke som hindrer regjeringens synsvidde i denne saken. Da er det verdt å minne om at det aldri er for sent å snu.

Mona Bjørn

Regionleder

Handel og Kontor region Midt-Norge

Teksten har vært på trykk i Adresseavisens Signert-spalte 13. april 2015

De blå bedreviterne

I debatten om søndagsåpne butikker avslører regjeringen sitt syn på varehandelen

For oss som jobber i butikk er det ingen nyhet at det finnes dem som ikke ser på jobben vi gjør som en «ordentlig jobb». Vanligvis handler dette først og fremst om uvitenhet. Når de lærer bransjen å kjenne, endres også oppfatningen av jobben vi gjør. Det som derimot vekker både bekymring og irritasjon er ledende politikere som vil gjøre betydelige lovendringer som vil påvirke både jobb og fritid til mange mennesker uten å se på konsekvensene, og uten å snakke med oss som blir berørt.

Regjeringens forslag om å endre loven sånn at butikkene kan holde åpent døgnet rundt, året rundt med unntak av tolv dager møter heftig motstand fra alle kanter. Frivilligheten, miljøbevegelsen, kirken, fagbevegelsen, arbeidsgiversiden og bransjen selv har alle slått ring om søndagen som en annerledes dag. Tilbake står Høyre og Frp alene. Mens debatten går, tegner det seg stadig et tydeligere bilde av hvordan de borgerlige partiene ser på varehandelen og oss som jobber her. Det er ikke pent.

Dersom regjeringens forslag blir vedtatt vil det få betydelige konsekvenser. Ikke bare for ansatte i varehandelen, men også for alle de som jobber i bransjene knyttet til den. Det er en ting å være uenig i sak, men måten regjeringen behandler servicesektoren på er arrogant. Det vitner om manglende respekt for de mange hundre tusen som står på hver dag for at kundene skal får den beste servicen.

Hva betyr vi egentlig for de borgerlige politikerne? Det er åpenbart at de mener at vi ikke kan forvente å bli tatt på alvor når vi uttrykker bekymring for konsekvensene av søndagsåpne butikker og kjøpesentre. Vi som «jobber i kassa på Rimi» har jo valgt det selv, derfor har vi visst nok ingen rett til å stille krav. Når Høyre og Frp sier hopp, forventes det at vi spør: «Hvor høyt?» Gjør vi ikke det, kan vi bare finne oss en annen jobb. Om ikke Thorhild Widvey får søndagshandlet på vei hjem fra hytta på Beitostølen, mangler det tydeligvis ikke på dem som kan over jobben vår.

Høyre og Frp hevder at dagens regler er konkurransevridende. Derfor må de fjernes. Hadde de virkelig vært bekymret for konkurransevilkårene i varehandelen, så hadde de gått i dialog med partene i arbeidslivet for å diskutere problemstillingen. Det gjør de ikke. Det er tydelig at de mener vi ikke har noe å bidra med. Økt kunnskap er ikke regjeringens greie. De har nemlig en standard mal som heter liberalisering og den brukes på alt. Ifølge de mørkeblå er valgfritt å holde søndagsåpent. Har du ikke råd, får du holde stengt. Har du ikke markedsgrunnlag, har du ikke livets rett. Ferdig snakket.

Om vi ennå ikke har skjønt at vi skal holde kjeft og slutte å klage, så kan vi lese om oss selv i VG 19. februar. Der harselerer Høyres stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde med samtlige som er kritiske til regjeringens forslag om søndagsåpne butikker.

Er vi ikke enig i forslaget, så kan vi likegreit stenge hele Norge på søndagene, skriver hun. Da må vi vel bli fornøyd! Dette er selvsagt en fullstendig avsporing av debatten. Dessverre føyer dette seg inn i rekken av uttalelser som bekrefter Høyre og Frps arrogante opptreden ovenfor aktørene i varehandelen som ønsker å si ifra på et faglig grunnlag.

Varehandelen er Norges nest største næring i privat sektor og sysselsetter 370.000 arbeidstakere. Salgsfaget er en av flere fagutdanninger i varehandelen. Det er et fagbrev som blant annet betyr at man har formell kompetanse som dokumenterer at man vet hvordan man skal håndtere endringer og sikre lønnsom drift, at man har kunnskap om produkter, salgsmetoder, regelverk, bransjens rammebetingelser og etiske regler. En salgsmedarbeider kan samle inn, tolke og bruke informasjon i forbindelse med markedsføring av produkter og tjenester. Hun vet hvordan man planlegger og gjennomfører salg og mersalg av ulike produkter til ulike kundegrupper. Hun kan pengebehandling, dokumentbehandling, klage- og reklamasjonsbehandling og vurdering av salg og markedsføringsaktiviteter. Dessverre gir regjeringens lovendringer grunn til bekymring for rekrutteringen til bransjen. Jeg forventer at regjeringen tar jobben vår på alvor.

 Til alle som jobber i varehandelen, til reinholdere, vektere, sjåførene og lagerarbeiderne. Til frisørene og alle andre næringer tilknyttet varehandelen. Til venner og familier som berøres av at regjeringen vil ta fra mange hundre tusen arbeidstakere søndag som fridag. De borgerlige partiene bryr seg ikke. De er ikke interessert i å høre på hva vi har å si. La oss derfor svare med det eneste språket de forstår. Et dårlig valgresultat. Til høsten er det kommune- og fylkestingsvalg. Høyre og Frp er ikke bedre lokalt enn de er sentralt. Bruk derfor stemmeretten din for å fortelle dem hva nettopp du mener om politiske partier som ikke tar deg på alvor.

 Teksten har vært på trykk i Klassekampen 24. februar 2015 

Widveydagen

Søndagsåpnebutikker gir ikke mer frihet til ansatte, bare flere bekymringer

Fredag 9. januar la regjeringen fram forslag til endringer i Helligdagsfredloven som gjør at alle butikker og kjøpesentre kan ha åpent døgnet rundt, hele året. Det eneste unntaket er tolv hellig- og høytidsdager hvor dagens regler fortsatt skal gjelde.En kunnskapsløs beslutning der regjeringen verken har spurt eller lyttet til noen andre enn seg selv. Handelsnæringen, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene og forbrukerne sier nei til ytterligere liberalisering av åpningstidene. Selv ikke en utredning for å belyse hvilke konsekvenser dette har for samfunnet som helhet, vil Høyre og Frp være med på. I et brev til kulturministeren har elleve organisasjoner – blant annet fra arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, kirken, frivilligheten, familie- og miljøorganisasjoner – etterspurt nettopp en slik konsekvensutredning. Regjeringen ønsket ikke denne kunnskapen. 

Høyre og Frp hevder de vil gi bedriftene og forbrukerne valgfrihet til selv å bestemme om de vil holde åpent og om de vil handle. At en betydelig større del av befolkningen må jobbe mer kveld og helg, betyr ingenting for regjeringen. Handelsnæringens ønske om å holde søndagsstengt av lønnsomhetshensyn møter heller ingen forståelse hos de mørkeblå. Høyre og Frp vil gjennomføre en markedsliberalistiske samfunnsendring. Det betyr at markedet alene skal regulere tilbud og etterspørsel, og da må alle begrensninger bort. Konsekvensene for alle som rammes av Høyre og Frps politikk er etter deres syn et privat anliggende. Det betyr at dine valg er årsaken til det som skjer videre, selv når du rammes av andres beslutninger. 

På denne måten fraskriver regjeringen seg alt ansvar. De hevder bedriftene selv velger sin åpningstid, til tross for at både arbeidsgiverorganisasjoner og handelsnæringen generelt har gitt klart og tydelig uttrykk for at dette ikke er et reelt valg. Markedsmekanismen vil til slutt tvinge alle til å holde åpent. Det samme synet har de på ansatte som blir berørt. Stortingsrepresentant for Høyre Kristin Vinje beskrev dette på en veldig god måte i Klassekampen 6. januar. Der fortalte Vinje hvor stolt hun var over å tilhøre et parti som «har tro på at folk kan styre sine egne valg, slik at ansatte som ikke ville jobbe på en søndagsåpen butikk kunne velge en annen jobb – eller akseptere å jobbe en søndag en gang iblant mot å ha fri en dag i uka». I bytte mot dagens frihet til å ha tid sammen med venner og familie på søndager, får vi altså friheten til å velge en ny jobb om vi ikke aksepterer mer søndagsarbeid. Muligens kan folk i Vinjes omgangskrets velge og vrake i jobber. Det kan i så fall forklare uttalelsen.

Selv om det kan være vanskelig for Høyre og Frp å forstå, jobber vi i butikk fordi vi liker jobben vår. Om vi ikke lenger kan jobbe i butikk fordi den blir søndagsåpent, er det ikke slik i den virkelige verden at alle kan velge og vrake i jobber.
Jeg spurte en kollega av meg om hvordan hun så på å skulle begynne å jobbe søndager. Hun svarte at da måtte hun finne seg en annen jobb. Ikke fordi at hun vil, men fordi hun må. Hun elsker butikkfaget.Lange åpningstider både på hverdager og lørdager gjør at det er mange ubekvemme vakter som må bemannes allerede i dag. Min kollega jobber kveldsvakter i uken og senvakt annenhver lørdag. Dersom hun i tillegg skulle begynne å jobbe søndager, ville det bli en stor belastning med tanke på både barn og samboer. Hun opplevde ikke dette som en frihet, tvert imot var det en bekymring. Historien er ikke unik, den finnes i mange varianter og i andre yrkesgrupper enn varehandelen. Arbeidstiden påvirker fritiden. Som en konsekvens av regjeringens politikk vil det bli flere søndagsåpne kjøpesentre og butikker. Dette påvirker ikke bare ansatte i varehandelen, det påvirker også renholderne, vekterne, lager- og transportarbeiderne, leverandørene og produsentene. Det er mange mennesker som nå blir pålagt (mer) søndagsarbeid og mange familier som blir berørt.

I Dagens Næringsliv viser kulturminister Thorhild Widvey til at mange allerede jobber søndager i dag, og at vi ikke kan forvente å ha hviledag på søndag. Det er ikke et argument for å åpne opp for at samtlige ansatte i varehandelen skal ha søndagsarbeid, snarere tvert imot. Nettopp fordi et samfunn har oppgaver som må løses uavhengig av tidspunkt, har arbeidsmiljøloven bestemmelser som sikrer et minimum av fritid på røde dager, men også disse har Høyre og Frp foreslått å svekke. Debatten om søndagsåpne butikker handler om hvilket samfunn vil skal ha. Høyre og Frp har nå sagt det klart: Søndag skal ikke lenger være en felles fridag. I stedet har vi fått den nye arbeidsdagen – Widveydagen. 

Teksten har vært på trykk i Klassekampen

13. januar 2015

Arbeidslivets moralpoliti eller arbeidslivets hjelpere?

Tirsdag 21. oktober hadde jeg teksten "Arbeidslivets moralpoliti" på trykk i Klassekampen. 

Frps Erlend Wiborg svarte meg to dager senere og lørdag 25. oktober har jeg mitt svarinnlegg i avisa. 

Her kan du lese alle innleggene. 

Foto: Skjermdump Klassekampen 21.10.2014

Når Siv og Erna gjør deg fattig, kan du trøste deg med at de gjør det av barmhjertighet

Arbeidslivets moralpoliti

8. oktober la finansminister Siv Jensen fram det første hele statsbudsjettet på vegne av en Høyre/Frp-regjering. Resultatet er som forventet. De kutter i uføres barnetillegg, i feriepengetillegget på dagpengene, i overgangsstønaden, i sykelønnsordningen og i foreldrepengene. De tar av fellesskapets penger for å kutte i skatten, mest til dem som har mest fra før. Ifølge Statistisk sentralbyrå betyr dette at de tjuefem prosent rikeste får syttiseks prosent av pengene. De tar med andre ord fra de fattige og gir til de rike. I ordboka for borgerlig politikk er dette forklaringen på begrepet «sosial profil». 
Den blå tråden i statsbudsjettet er at «det skal lønne seg å jobbe». 

Når politikere sier at det skal lønne seg å jobbe, mener de ikke at vi skal få bedre betalt for jobben vi gjør. Det betyr at det sosiale sikkerhetsnettet velferdsstaten er ment å være, skal få større masker og tynnere tråder. For Høyre og Fremskrittspartiet er sikkerhetsnettet noe du blir fanget i, heller enn noe som fanger deg opp når du faller. Gjennom å gjøre nettet så utrygt som overhodet mulig, tror de at folk velger det bort. 

Dette er gammeldags sosial­politikk. For snart to hundre år siden skrev en engelsk fattiglovskommisjon på denne måten om den som får stønad: «Den første og viktigste av alle betingelser [ ...] er at hans stilling [ ...] ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.» Historikerne kaller dette prinsippet om lavere attraktivitet. Det bygger på et arrogant syn på fattige, arbeidsløse og stønadsmottakere som late og arbeidssky mennesker som lar seg styre av penger. Denne logikken kommer til uttrykk på flere områder i statsbudsjettet: 

I dag har varige uføre med forsørgeransvar for barn under 18 år mulighet til å få et årlig, behovsprøvd barnetillegg på inntil 0,4 G per barn. Høyre og Frp er bekymret for «at arbeids­insentivene i dagens uførepensjonsordning med behovsprøvd barnetillegg er dårlig for lavinntektsgrupper med barn». Grunnen til dette er at samlet ytelse i noen tilfeller kan overstige tidligere inntekt. På samme måte som den engelske fattiglovskommisjonen fra 1834, konkluderer de med at stønadene må kuttes slik at «det lønner seg å jobbe». 

Det er ikke et valg å være ufør. Hadde det vært det, så kjenner jeg mange som gladelig ville valgt seg en bedre helse slik at de kunne fått bedre livskvalitet og kunne deltatt i arbeidslivet. 

Når du ikke har helse til å jobbe, har høye utgifter til medisiner, og barn å forsørge, er barnetillegget viktig. Men at et kutt i barnetillegget først og fremst rammer barna, går ikke inn på de mørkeblå, for de anser det ikke som sitt problem. I deres verden ligger ansvaret på individet. Når du som foreldre «velger» å være passiv stønadsmottaker, så er det du som ikke gjør nok for dine barn. Når Jensen og Solberg tar fra uføre inntil 28.000 kroner per barn årlig, gjør de det av barmhjertighet, slik at du skal bli fri fra velferdsstatens klamme hånd. 

I den mørkeblå tåkeheimen ligger mistenksomheten som et tykt lag, og heller ikke de som er i arbeid slipper unna Jensen med ljåen. Denne«friheten» ligger også til grunn når feriepenge­tillegget på dagpenger fjernes. Tanken på at vi ikke har penger til å ta ferie til neste år skal visst gjøre det mer attraktivt for oss å tilby arbeidskraften vår. Det skal lønne seg å jobbe. Det samme gjelder de vel hundre tusen deltidsansatte som ikke skal få sykepenger fra folketrygden fordi regjeringen hever inntektsgrensen til 1 G –88.370 kroner. Skulle du som ufør klare å jobbe noe, får du ikke sykepenger fordi du ikke har det Høyre og Frp kaller «en arbeidsinntekt som vesentlig bidrar til selvforsørgelse». 

Også enslige forsørgere skal få det vanskeligere økonomisk, for at ”det skal lønne seg å jobbe”. I dag kan enslige forsørgere få et overgangstillegg på inntil 2,25 G i inntil tre år fram til barnet fyller åtte. Regjeringen vil redusere perioden fra tre til et år. En slik politikk rammer først og fremst kvinner fordi det er mest kvelds-, natt- og helgearbeid i kvinnedominerte yrker. Om tilrettelegging av arbeidstid ikke er mulig, er det eneste alternativet for mange å søke redusert stilling for en periode, slik at man unngår kveldsvakter. Overgangsstønaden er derfor avgjørende. 

Sett i lys av regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, forsterkes de negative konsekvensene av endringsforslagene. Ingen rett til fast jobb, mer makt til arbeidsgiver til å pålegge søn- og helgedagsarbeid, og økt press for lengre arbeids­dager. Høyre og Frps politikk er maktforskyvning fra arbeids­taker til arbeidsgiver, og det er en undergraving av velferdsstaten som rammer folk flest. 

Regjeringen setter ulike grupper opp mot hverandre for å legitimere sin politikk – en klassisk hersketeknikk for å sette vår solidaritet på prøve. Vi skal vise at samhold gjør sterk, for lua skal være på hue – aldri i hånda.

Erlend Wiborg (Frp) svarer meg i Klassekampen 23.oktober. 

Foto: Skjermdump Klassekampen 23. oktober 2014 

Arbeidslivets hjelpere

I Klassekampen 21. oktober angriper Handel og Kontors Mona Bjørn regjeringens arbeidslivspolitikk. Hun kommer med en veldig ensidig og vridd versjon av virkeligheten, og jeg er forundret fordi jeg alltid har ansett Handel og Kontor som en konstruktiv medspiller i arbeidslivet.

Hovedinnvendingen synes å være at hun mener at våre forslag ikke er sosiale. Hun vil ikke se at våre forslag vil kunne hjelpe mange ut i jobb. Hun vil ikke se at uførereformen, med sin grunntanke om arbeidslinjen, ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Kun 17 % av de uføre tapte på endringen. Disse 17 prosentene blir kompensert med vår ordning.  Alle andre vil tjene på, eller komme ut nøytralt, i den nye ordningen.

Samtidig unnlater hun å nevne alle de grep vi spesifikt gjør for å hjelpe.

Vi kommer med en tiltakspakke mot barnefattigdom. Vi øker utstyrslån til barn i fattige familier. Vi øker muligheten for barn i fattige familier til å reise på ferie. Vi setter lavere barnehagesatser for de med lav inntekt. Vi satser på barnevernet. Vi styrker barnehagene. Vi satser på bolig for velferd. Vi gir økt grunnstipend for elever i videregående skole.

Vi gir bedre betingelser for sosiale entreprenører. Vi hjelper unge med nedsatt funksjonsevne til å få jobb. Vi styrker funksjonsassistenstordningen. Vi sørger for tilretteleggingsgarantien. Vi satser på arbeids- og utdanningsreiser. Vi sikrer servicehunder. Vi øker tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde.

Alt dette er med på å styrke sikkerhetsnettet for de svake. Kanskje Mona Bjørn ikke liker å høre det, men det er stikk motsatt av hva hun anklager oss for.

På skattesiden sørger vi for lavere skatter til alle med lavere inntekt. Vi sørger for at barns inntekt ikke skal gå til fradrag i foreldrenes sosialhjelp.

Jeg kan ikke skjønne at Mona Bjørn har Handel og Kontor med seg i sitt useriøse angrep på Regjeringens politikk. Som jeg har listet opp gjennomfører vi en lang rekke tiltak for å hjelp de hun mener vi rammer. Vi mener at det er riktig å stimulere uføre med restarbeidsevne til å jobbe. Det er bra for enkeltindividet. Det er bra for deres familie. Det er bra for arbeidslivet. Og det er bra for samfunnet.

Mitt svar på Wiborgs innlegg er på trykk på Klassekampen 25. oktober 2014 

Splitt og hersk

Foto: Skjermdump Klassekampen 25. oktober 2014

Erlend Wiborg (Frp) svarer meg i Klassekampen 23. oktober. Det er fascinerende hvordan Wiborg, i mangel av argumenter, briljerer i hersketeknikker. Først ved å forsøke å så tvil om min integritet (latterliggjøring). Deretter ved å la være å snakke om de menneskene jeg løftet fram i mitt innlegg og som rammes av regjeringens politikk (usynliggjøring), og tilslutt ved å presenterer andre saker regjeringen har foreslått med et språk som i bestefall gir leseren mangelfull informasjon om hva som i praksis foreslås (tilbakeholding av informasjon). For å ta et eksempel på det siste først. Wiborg hevder regjeringen reduserer barnehageprisen til lavtlønte. Problemet med Høyre og Frps politikk er at de har satt grensen for å få rimelige barnehage på kr 405 000 for en familie. Alle over må betale mer. I praksis betyr dette at mange lavtlønnede familier nå får dyrere barnehage som en konsekvens av regjeringens politikk.

Så til de Wiborg ikke vil snakke om. Mener Wiborg virkelig at det å ta bort retten til fast ansettelse, pålegge mere søndagsarbeid, anbudsutsette tiltaksplasser, dyrere barnehager, dårligere permitteringsbetingelser, kutt i lønnsgarantifondet skal rettferdiggjøre at enslige forsørgere skal få mindre å leve for når dere kutter i overgangsstønaden? At de som mister jobben ikke skal ha råd til ferie fordi dere tar feriepengetillegget fra arbeidsløse? At uføre med forsørgeransvar for barn under 18 år skal tape 28 000 kr per barn per år fordi dere mener at det vil ”stimulere uføre med restarbeidsevne til å jobbe”? Det er lite kledelig å sette mennesker som har lite fra før eller er i en vanskelig situasjon opp mot hverandre (splitt og hersk), men jeg forstår at det er ønskelig fra Frps side. Når krybba er tom bites hestene, sies det. Når dere har tømt krybba og gitt alt til de rikeste, håper dere at vi andre skal være så opptatt av å diskutere hvem som er «verdig trengende» at vi glemmer å rette fokuset der det faktisk burde være. Nettopp på regjeringens fordelingspolitikk som gir til de rikeste på bekostning av de som har minst.

Om Frps intensjon er å hjelpe lavlønnede og fattige familier, så er en god plass å starte og la være å gjøre folk fattig.

Arbeidslivets moralpoliti

Når Siv og Erna gjør deg fattig, kan du trøste deg med at de gjør det av barmhjertighet

8. oktober la finansminister Siv Jensen fram det første hele statsbudsjettet på vegne av en Høyre/Frp-regjering. Resultatet er som forventet. De kutter i uføres barnetillegg, i feriepengetillegget på dagpengene, i overgangsstønaden, i sykelønnsordningen og i foreldrepengene. De tar av fellesskapets penger for å kutte i skatten, mest til dem som har mest fra før. Ifølge Statistisk sentralbyrå betyr dette at de tjuefem prosent rikeste får syttiseks prosent av pengene. De tar med andre ord fra de fattige og gir til de rike. I ordboka for borgerlig politikk er dette forklaringen på begrepet «sosial profil».
Den blå tråden i statsbudsjettet er at «det skal lønne seg å jobbe».

Når politikere sier at det skal lønne seg å jobbe, mener de ikke at vi skal få bedre betalt for jobben vi gjør. Det betyr at det sosiale sikkerhetsnettet velferdsstaten er ment å være, skal få større masker og tynnere tråder. For Høyre og Fremskrittspartiet er sikkerhetsnettet noe du blir fanget i, heller enn noe som fanger deg opp når du faller. Gjennom å gjøre nettet så utrygt som overhodet mulig, tror de at folk velger det bort.

Dette er gammeldags sosial­politikk. For snart to hundre år siden skrev en engelsk fattiglovskommisjon på denne måten om den som får stønad: «Den første og viktigste av alle betingelser [ ...] er at hans stilling [ ...] ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.» Historikerne kaller dette prinsippet om lavere attraktivitet. Det bygger på et arrogant syn på fattige, arbeidsløse og stønadsmottakere som late og arbeidssky mennesker som lar seg styre av penger. Denne logikken kommer til uttrykk på flere områder i statsbudsjettet:

I dag har varige uføre med forsørgeransvar for barn under 18 år mulighet til å få et årlig, behovsprøvd barnetillegg på inntil 0,4 G per barn. Høyre og Frp er bekymret for «at arbeids­insentivene i dagens uførepensjonsordning med behovsprøvd barnetillegg er dårlig for lavinntektsgrupper med barn». Grunnen til dette er at samlet ytelse i noen tilfeller kan overstige tidligere inntekt. På samme måte som den engelske fattiglovskommisjonen fra 1834, konkluderer de med at stønadene må kuttes slik at «det lønner seg å jobbe».

Det er ikke et valg å være ufør. Hadde det vært det, så kjenner jeg mange som gladelig ville valgt seg en bedre helse slik at de kunne fått bedre livskvalitet og kunne deltatt i arbeidslivet.

Når du ikke har helse til å jobbe, har høye utgifter til medisiner, og barn å forsørge, er barnetillegget viktig. Men at et kutt i barnetillegget først og fremst rammer barna, går ikke inn på de mørkeblå, for de anser det ikke som sitt problem. I deres verden ligger ansvaret på individet. Når du som foreldre «velger» å være passiv stønadsmottaker, så er det du som ikke gjør nok for dine barn. Når Jensen og Solberg tar fra uføre inntil 28.000 kroner per barn årlig, gjør de det av barmhjertighet, slik at du skal bli fri fra velferdsstatens klamme hånd.

I den mørkeblå tåkeheimen ligger mistenksomheten som et tykt lag, og heller ikke de som er i arbeid slipper unna Jensen med ljåen. Denne«friheten» ligger også til grunn når feriepenge­tillegget på dagpenger fjernes. Tanken på at vi ikke har penger til å ta ferie til neste år skal visst gjøre det mer attraktivt for oss å tilby arbeidskraften vår. Det skal lønne seg å jobbe. Det samme gjelder de vel hundre tusen deltidsansatte som ikke skal få sykepenger fra folketrygden fordi regjeringen hever inntektsgrensen til 1 G –88.370 kroner. Skulle du som ufør klare å jobbe noe, får du ikke sykepenger fordi du ikke har det Høyre og Frp kaller «en arbeidsinntekt som vesentlig bidrar til selvforsørgelse».

Også enslige forsørgere skal få det vanskeligere økonomisk, for at ”det skal lønne seg å jobbe”. I dag kan enslige forsørgere få et overgangstillegg på inntil 2,25 G i inntil tre år fram til barnet fyller åtte. Regjeringen vil redusere perioden fra tre til et år. En slik politikk rammer først og fremst kvinner fordi det er mest kvelds-, natt- og helgearbeid i kvinnedominerte yrker. Om tilrettelegging av arbeidstid ikke er mulig, er det eneste alternativet for mange å søke redusert stilling for en periode, slik at man unngår kveldsvakter. Overgangsstønaden er derfor avgjørende.

Sett i lys av regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, forsterkes de negative konsekvensene av endringsforslagene. Ingen rett til fast jobb, mer makt til arbeidsgiver til å pålegge søn- og helgedagsarbeid, og økt press for lengre arbeids­dager. Høyre og Frps politikk er maktforskyvning fra arbeids­taker til arbeidsgiver, og det er en undergraving av velferdsstaten som rammer folk flest.

Regjeringen setter ulike grupper opp mot hverandre for å legitimere sin politikk – en klassisk hersketeknikk for å sette vår solidaritet på prøve. Vi skal vise at samhold gjør sterk, for lua skal være på hue – aldri i hånda.


Teksten har stått på trykk i Klassekampen 21. oktober. 2014

 

Arbeidsliv i det blå

Hva er trygt, familievennlig og fleksibelt med å ikke vite om du fortsatt har jobb neste år?

Vingeklipping av fagforeningene, mer makt for arbeidsgiverne til å pålegge mer overtid og søndagsarbeid og mer midlertidig ansettelser er det mørkeblå arbeidslivspolitikk har å by på. I midten av juni sendte arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven på høring. Selv omtaler han de som en modernisering av loven som «skal skape et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv». Lengre unna sannheten er det vanskelig å komme.

Dagens lov sier at arbeidstaker skal ansettes fast. Midlertidig ansettelse kun er tillatt i begrenset omfang. Det er lov å avtale prøvetid i inntil seks måneder, men ansettelsen er fortsatt fast. Fast jobb gir trygghet. Forutsigbar inntekt som gjør at vi kan etablere oss og planlegge livene våre. Denne tryggheten vil Høyre og Frp å ta fra oss. Regjeringen vil gi grønt lys for at bedriftene selv kan bestemme om arbeidstaker skal få fast eller midlertidig ansettelse i inntil ni eller tolv måneder.

I sin kamp for å svekke lønns- og arbeidsvilkår skyver de mennesker utenfor arbeidslivet foran seg. Flere «får prøvd seg i arbeidslivet» med midlertidige ansettelser, hevder regjeringen. Det er en klar beskjed om at du får finne deg i å stå med lua i hånda om du vil ha jobb. For med denne politikken blir det ikke flere ansatte, det blir bare flere midlertidige jobber. Og det rammer både dem som skal inn i arbeidslivet og de som alt er i jobb. Varehandel, hotell- og restaurant og deler av offentlig sektor er blant bransjene som i dag har mest bruk av midlertidige ansatte. Kvinner og ungdom er i flertall, både blant midlertidig ansatte generelt og blant ansatte i disse bransjene spesielt. Dette er et viktig perspektiv å ta med når man ser forslagene til endringer i arbeidstidskapittelet.

Høyre og Frp vil styrke arbeidsgivers mulighet til å pålegge arbeidstaker å jobbe mer overtid enn i dag. Videre gjør de søn- og helgedagsarbeid tillatt dersom arbeidets art gjør det nødvendig eller det er et særlig og tidsavgrenset behov for det. Også her skal bedriften få myndighet til å pålegge ansatte å jobbe. Samtidig fjerner de dagens bestemmelse om at bedriftene må ha en avtale med tillitsvalgte om det skal jobbes på røde dager. Hittil har denne ordningen balansert styrkeforholdet mellom bedriften og de ansatte fordi arbeidstakerne kan stille krav om hvilke betingelser som skal gjelde for at de skal arbeide på fridager. Eksempelvis kan en avtale mellom tillitsvalgte og ledelsen i en butikk være at varetelling gjennomføres på søndag, mot at det skal betales ekstra lønnstillegg og være frivillig å jobbe. I høringsnotatet framstilles slike møter med tillitsvalgte som tungvint og unødvendig tidskrevende. Høyre og Frp vil at bedriften skal bestemme alt. En politikk som svekker fagforeningens innflytelse og dermed arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår.

Studier viser at Norge har høy overgang fra midlertidige til faste ansettelser og lav overgang til arbeidsløshet. I Sverige, der de har innført Høyre og Frps politikk, blir derimot langt flere værende i midlertidige stillinger. Antallet som pendler mellom midlertidighet og arbeidsløshet er også mye høyere. Når Norge kommer så godt ut med dagens arbeidsmiljølov, hva er da grunnen til at Høyre og Frp vil endre den?
Det handler om makt. Historien har lært oss at de borgerlige partiene alltid har stått på arbeidsgivernes side. Maktbalansen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er allerede skjev. Det er arbeidsgiver som har anledning til å opprette og avslutte arbeidsforhold. Regjeringens politikk vil forsterke skjevheten i dette forholdet ytterligere.

Mer midlertidig ansettelser forsterker den negative effekten av endring i arbeidstidsbestemmelsene. Dette kan vi si alt nå, fordi det også skjer i dag: De som har midlertidig jobb stiller færre krav og godtar mer. Har Eriksson snakket med han som har jobbet hver lørdag i åtte måneder fordi han ikke turte å si nei i frykt for å ikke bli satt opp på listen neste uke? Eller hun som jobbet år etter år og håpet at sjefen en dag skulle gi henne en fast ansettelse. Hva med han som mistet nattsøvnen fordi han ikke visste om han hadde penger til å betale husleien neste måned?
Et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv betyr fast arbeid, ei lønn å leve av og en arbeidstid å leve med. Det eneste regjeringen gjør er å svekke arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår og undergraver fagforeningenes rolle.

Teksten var på trykk i Klassekampen 5. august 2014