De blå bedreviterne

I debatten om søndagsåpne butikker avslører regjeringen sitt syn på varehandelen

For oss som jobber i butikk er det ingen nyhet at det finnes dem som ikke ser på jobben vi gjør som en «ordentlig jobb». Vanligvis handler dette først og fremst om uvitenhet. Når de lærer bransjen å kjenne, endres også oppfatningen av jobben vi gjør. Det som derimot vekker både bekymring og irritasjon er ledende politikere som vil gjøre betydelige lovendringer som vil påvirke både jobb og fritid til mange mennesker uten å se på konsekvensene, og uten å snakke med oss som blir berørt.

Regjeringens forslag om å endre loven sånn at butikkene kan holde åpent døgnet rundt, året rundt med unntak av tolv dager møter heftig motstand fra alle kanter. Frivilligheten, miljøbevegelsen, kirken, fagbevegelsen, arbeidsgiversiden og bransjen selv har alle slått ring om søndagen som en annerledes dag. Tilbake står Høyre og Frp alene. Mens debatten går, tegner det seg stadig et tydeligere bilde av hvordan de borgerlige partiene ser på varehandelen og oss som jobber her. Det er ikke pent.

Dersom regjeringens forslag blir vedtatt vil det få betydelige konsekvenser. Ikke bare for ansatte i varehandelen, men også for alle de som jobber i bransjene knyttet til den. Det er en ting å være uenig i sak, men måten regjeringen behandler servicesektoren på er arrogant. Det vitner om manglende respekt for de mange hundre tusen som står på hver dag for at kundene skal får den beste servicen.

Hva betyr vi egentlig for de borgerlige politikerne? Det er åpenbart at de mener at vi ikke kan forvente å bli tatt på alvor når vi uttrykker bekymring for konsekvensene av søndagsåpne butikker og kjøpesentre. Vi som «jobber i kassa på Rimi» har jo valgt det selv, derfor har vi visst nok ingen rett til å stille krav. Når Høyre og Frp sier hopp, forventes det at vi spør: «Hvor høyt?» Gjør vi ikke det, kan vi bare finne oss en annen jobb. Om ikke Thorhild Widvey får søndagshandlet på vei hjem fra hytta på Beitostølen, mangler det tydeligvis ikke på dem som kan over jobben vår.

Høyre og Frp hevder at dagens regler er konkurransevridende. Derfor må de fjernes. Hadde de virkelig vært bekymret for konkurransevilkårene i varehandelen, så hadde de gått i dialog med partene i arbeidslivet for å diskutere problemstillingen. Det gjør de ikke. Det er tydelig at de mener vi ikke har noe å bidra med. Økt kunnskap er ikke regjeringens greie. De har nemlig en standard mal som heter liberalisering og den brukes på alt. Ifølge de mørkeblå er valgfritt å holde søndagsåpent. Har du ikke råd, får du holde stengt. Har du ikke markedsgrunnlag, har du ikke livets rett. Ferdig snakket.

Om vi ennå ikke har skjønt at vi skal holde kjeft og slutte å klage, så kan vi lese om oss selv i VG 19. februar. Der harselerer Høyres stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde med samtlige som er kritiske til regjeringens forslag om søndagsåpne butikker.

Er vi ikke enig i forslaget, så kan vi likegreit stenge hele Norge på søndagene, skriver hun. Da må vi vel bli fornøyd! Dette er selvsagt en fullstendig avsporing av debatten. Dessverre føyer dette seg inn i rekken av uttalelser som bekrefter Høyre og Frps arrogante opptreden ovenfor aktørene i varehandelen som ønsker å si ifra på et faglig grunnlag.

Varehandelen er Norges nest største næring i privat sektor og sysselsetter 370.000 arbeidstakere. Salgsfaget er en av flere fagutdanninger i varehandelen. Det er et fagbrev som blant annet betyr at man har formell kompetanse som dokumenterer at man vet hvordan man skal håndtere endringer og sikre lønnsom drift, at man har kunnskap om produkter, salgsmetoder, regelverk, bransjens rammebetingelser og etiske regler. En salgsmedarbeider kan samle inn, tolke og bruke informasjon i forbindelse med markedsføring av produkter og tjenester. Hun vet hvordan man planlegger og gjennomfører salg og mersalg av ulike produkter til ulike kundegrupper. Hun kan pengebehandling, dokumentbehandling, klage- og reklamasjonsbehandling og vurdering av salg og markedsføringsaktiviteter. Dessverre gir regjeringens lovendringer grunn til bekymring for rekrutteringen til bransjen. Jeg forventer at regjeringen tar jobben vår på alvor.

 Til alle som jobber i varehandelen, til reinholdere, vektere, sjåførene og lagerarbeiderne. Til frisørene og alle andre næringer tilknyttet varehandelen. Til venner og familier som berøres av at regjeringen vil ta fra mange hundre tusen arbeidstakere søndag som fridag. De borgerlige partiene bryr seg ikke. De er ikke interessert i å høre på hva vi har å si. La oss derfor svare med det eneste språket de forstår. Et dårlig valgresultat. Til høsten er det kommune- og fylkestingsvalg. Høyre og Frp er ikke bedre lokalt enn de er sentralt. Bruk derfor stemmeretten din for å fortelle dem hva nettopp du mener om politiske partier som ikke tar deg på alvor.

 Teksten har vært på trykk i Klassekampen 24. februar 2015 

Widveydagen

Søndagsåpnebutikker gir ikke mer frihet til ansatte, bare flere bekymringer

Fredag 9. januar la regjeringen fram forslag til endringer i Helligdagsfredloven som gjør at alle butikker og kjøpesentre kan ha åpent døgnet rundt, hele året. Det eneste unntaket er tolv hellig- og høytidsdager hvor dagens regler fortsatt skal gjelde.En kunnskapsløs beslutning der regjeringen verken har spurt eller lyttet til noen andre enn seg selv. Handelsnæringen, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene og forbrukerne sier nei til ytterligere liberalisering av åpningstidene. Selv ikke en utredning for å belyse hvilke konsekvenser dette har for samfunnet som helhet, vil Høyre og Frp være med på. I et brev til kulturministeren har elleve organisasjoner – blant annet fra arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, kirken, frivilligheten, familie- og miljøorganisasjoner – etterspurt nettopp en slik konsekvensutredning. Regjeringen ønsket ikke denne kunnskapen. 

Høyre og Frp hevder de vil gi bedriftene og forbrukerne valgfrihet til selv å bestemme om de vil holde åpent og om de vil handle. At en betydelig større del av befolkningen må jobbe mer kveld og helg, betyr ingenting for regjeringen. Handelsnæringens ønske om å holde søndagsstengt av lønnsomhetshensyn møter heller ingen forståelse hos de mørkeblå. Høyre og Frp vil gjennomføre en markedsliberalistiske samfunnsendring. Det betyr at markedet alene skal regulere tilbud og etterspørsel, og da må alle begrensninger bort. Konsekvensene for alle som rammes av Høyre og Frps politikk er etter deres syn et privat anliggende. Det betyr at dine valg er årsaken til det som skjer videre, selv når du rammes av andres beslutninger. 

På denne måten fraskriver regjeringen seg alt ansvar. De hevder bedriftene selv velger sin åpningstid, til tross for at både arbeidsgiverorganisasjoner og handelsnæringen generelt har gitt klart og tydelig uttrykk for at dette ikke er et reelt valg. Markedsmekanismen vil til slutt tvinge alle til å holde åpent. Det samme synet har de på ansatte som blir berørt. Stortingsrepresentant for Høyre Kristin Vinje beskrev dette på en veldig god måte i Klassekampen 6. januar. Der fortalte Vinje hvor stolt hun var over å tilhøre et parti som «har tro på at folk kan styre sine egne valg, slik at ansatte som ikke ville jobbe på en søndagsåpen butikk kunne velge en annen jobb – eller akseptere å jobbe en søndag en gang iblant mot å ha fri en dag i uka». I bytte mot dagens frihet til å ha tid sammen med venner og familie på søndager, får vi altså friheten til å velge en ny jobb om vi ikke aksepterer mer søndagsarbeid. Muligens kan folk i Vinjes omgangskrets velge og vrake i jobber. Det kan i så fall forklare uttalelsen.

Selv om det kan være vanskelig for Høyre og Frp å forstå, jobber vi i butikk fordi vi liker jobben vår. Om vi ikke lenger kan jobbe i butikk fordi den blir søndagsåpent, er det ikke slik i den virkelige verden at alle kan velge og vrake i jobber.
Jeg spurte en kollega av meg om hvordan hun så på å skulle begynne å jobbe søndager. Hun svarte at da måtte hun finne seg en annen jobb. Ikke fordi at hun vil, men fordi hun må. Hun elsker butikkfaget.Lange åpningstider både på hverdager og lørdager gjør at det er mange ubekvemme vakter som må bemannes allerede i dag. Min kollega jobber kveldsvakter i uken og senvakt annenhver lørdag. Dersom hun i tillegg skulle begynne å jobbe søndager, ville det bli en stor belastning med tanke på både barn og samboer. Hun opplevde ikke dette som en frihet, tvert imot var det en bekymring. Historien er ikke unik, den finnes i mange varianter og i andre yrkesgrupper enn varehandelen. Arbeidstiden påvirker fritiden. Som en konsekvens av regjeringens politikk vil det bli flere søndagsåpne kjøpesentre og butikker. Dette påvirker ikke bare ansatte i varehandelen, det påvirker også renholderne, vekterne, lager- og transportarbeiderne, leverandørene og produsentene. Det er mange mennesker som nå blir pålagt (mer) søndagsarbeid og mange familier som blir berørt.

I Dagens Næringsliv viser kulturminister Thorhild Widvey til at mange allerede jobber søndager i dag, og at vi ikke kan forvente å ha hviledag på søndag. Det er ikke et argument for å åpne opp for at samtlige ansatte i varehandelen skal ha søndagsarbeid, snarere tvert imot. Nettopp fordi et samfunn har oppgaver som må løses uavhengig av tidspunkt, har arbeidsmiljøloven bestemmelser som sikrer et minimum av fritid på røde dager, men også disse har Høyre og Frp foreslått å svekke. Debatten om søndagsåpne butikker handler om hvilket samfunn vil skal ha. Høyre og Frp har nå sagt det klart: Søndag skal ikke lenger være en felles fridag. I stedet har vi fått den nye arbeidsdagen – Widveydagen. 

Teksten har vært på trykk i Klassekampen

13. januar 2015

Arbeidslivets moralpoliti eller arbeidslivets hjelpere?

Tirsdag 21. oktober hadde jeg teksten "Arbeidslivets moralpoliti" på trykk i Klassekampen. 

Frps Erlend Wiborg svarte meg to dager senere og lørdag 25. oktober har jeg mitt svarinnlegg i avisa. 

Her kan du lese alle innleggene. 

Foto: Skjermdump Klassekampen 21.10.2014

Når Siv og Erna gjør deg fattig, kan du trøste deg med at de gjør det av barmhjertighet

Arbeidslivets moralpoliti

8. oktober la finansminister Siv Jensen fram det første hele statsbudsjettet på vegne av en Høyre/Frp-regjering. Resultatet er som forventet. De kutter i uføres barnetillegg, i feriepengetillegget på dagpengene, i overgangsstønaden, i sykelønnsordningen og i foreldrepengene. De tar av fellesskapets penger for å kutte i skatten, mest til dem som har mest fra før. Ifølge Statistisk sentralbyrå betyr dette at de tjuefem prosent rikeste får syttiseks prosent av pengene. De tar med andre ord fra de fattige og gir til de rike. I ordboka for borgerlig politikk er dette forklaringen på begrepet «sosial profil». 
Den blå tråden i statsbudsjettet er at «det skal lønne seg å jobbe». 

Når politikere sier at det skal lønne seg å jobbe, mener de ikke at vi skal få bedre betalt for jobben vi gjør. Det betyr at det sosiale sikkerhetsnettet velferdsstaten er ment å være, skal få større masker og tynnere tråder. For Høyre og Fremskrittspartiet er sikkerhetsnettet noe du blir fanget i, heller enn noe som fanger deg opp når du faller. Gjennom å gjøre nettet så utrygt som overhodet mulig, tror de at folk velger det bort. 

Dette er gammeldags sosial­politikk. For snart to hundre år siden skrev en engelsk fattiglovskommisjon på denne måten om den som får stønad: «Den første og viktigste av alle betingelser [ ...] er at hans stilling [ ...] ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.» Historikerne kaller dette prinsippet om lavere attraktivitet. Det bygger på et arrogant syn på fattige, arbeidsløse og stønadsmottakere som late og arbeidssky mennesker som lar seg styre av penger. Denne logikken kommer til uttrykk på flere områder i statsbudsjettet: 

I dag har varige uføre med forsørgeransvar for barn under 18 år mulighet til å få et årlig, behovsprøvd barnetillegg på inntil 0,4 G per barn. Høyre og Frp er bekymret for «at arbeids­insentivene i dagens uførepensjonsordning med behovsprøvd barnetillegg er dårlig for lavinntektsgrupper med barn». Grunnen til dette er at samlet ytelse i noen tilfeller kan overstige tidligere inntekt. På samme måte som den engelske fattiglovskommisjonen fra 1834, konkluderer de med at stønadene må kuttes slik at «det lønner seg å jobbe». 

Det er ikke et valg å være ufør. Hadde det vært det, så kjenner jeg mange som gladelig ville valgt seg en bedre helse slik at de kunne fått bedre livskvalitet og kunne deltatt i arbeidslivet. 

Når du ikke har helse til å jobbe, har høye utgifter til medisiner, og barn å forsørge, er barnetillegget viktig. Men at et kutt i barnetillegget først og fremst rammer barna, går ikke inn på de mørkeblå, for de anser det ikke som sitt problem. I deres verden ligger ansvaret på individet. Når du som foreldre «velger» å være passiv stønadsmottaker, så er det du som ikke gjør nok for dine barn. Når Jensen og Solberg tar fra uføre inntil 28.000 kroner per barn årlig, gjør de det av barmhjertighet, slik at du skal bli fri fra velferdsstatens klamme hånd. 

I den mørkeblå tåkeheimen ligger mistenksomheten som et tykt lag, og heller ikke de som er i arbeid slipper unna Jensen med ljåen. Denne«friheten» ligger også til grunn når feriepenge­tillegget på dagpenger fjernes. Tanken på at vi ikke har penger til å ta ferie til neste år skal visst gjøre det mer attraktivt for oss å tilby arbeidskraften vår. Det skal lønne seg å jobbe. Det samme gjelder de vel hundre tusen deltidsansatte som ikke skal få sykepenger fra folketrygden fordi regjeringen hever inntektsgrensen til 1 G –88.370 kroner. Skulle du som ufør klare å jobbe noe, får du ikke sykepenger fordi du ikke har det Høyre og Frp kaller «en arbeidsinntekt som vesentlig bidrar til selvforsørgelse». 

Også enslige forsørgere skal få det vanskeligere økonomisk, for at ”det skal lønne seg å jobbe”. I dag kan enslige forsørgere få et overgangstillegg på inntil 2,25 G i inntil tre år fram til barnet fyller åtte. Regjeringen vil redusere perioden fra tre til et år. En slik politikk rammer først og fremst kvinner fordi det er mest kvelds-, natt- og helgearbeid i kvinnedominerte yrker. Om tilrettelegging av arbeidstid ikke er mulig, er det eneste alternativet for mange å søke redusert stilling for en periode, slik at man unngår kveldsvakter. Overgangsstønaden er derfor avgjørende. 

Sett i lys av regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, forsterkes de negative konsekvensene av endringsforslagene. Ingen rett til fast jobb, mer makt til arbeidsgiver til å pålegge søn- og helgedagsarbeid, og økt press for lengre arbeids­dager. Høyre og Frps politikk er maktforskyvning fra arbeids­taker til arbeidsgiver, og det er en undergraving av velferdsstaten som rammer folk flest. 

Regjeringen setter ulike grupper opp mot hverandre for å legitimere sin politikk – en klassisk hersketeknikk for å sette vår solidaritet på prøve. Vi skal vise at samhold gjør sterk, for lua skal være på hue – aldri i hånda.

Erlend Wiborg (Frp) svarer meg i Klassekampen 23.oktober. 

Foto: Skjermdump Klassekampen 23. oktober 2014 

Arbeidslivets hjelpere

I Klassekampen 21. oktober angriper Handel og Kontors Mona Bjørn regjeringens arbeidslivspolitikk. Hun kommer med en veldig ensidig og vridd versjon av virkeligheten, og jeg er forundret fordi jeg alltid har ansett Handel og Kontor som en konstruktiv medspiller i arbeidslivet.

Hovedinnvendingen synes å være at hun mener at våre forslag ikke er sosiale. Hun vil ikke se at våre forslag vil kunne hjelpe mange ut i jobb. Hun vil ikke se at uførereformen, med sin grunntanke om arbeidslinjen, ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Kun 17 % av de uføre tapte på endringen. Disse 17 prosentene blir kompensert med vår ordning.  Alle andre vil tjene på, eller komme ut nøytralt, i den nye ordningen.

Samtidig unnlater hun å nevne alle de grep vi spesifikt gjør for å hjelpe.

Vi kommer med en tiltakspakke mot barnefattigdom. Vi øker utstyrslån til barn i fattige familier. Vi øker muligheten for barn i fattige familier til å reise på ferie. Vi setter lavere barnehagesatser for de med lav inntekt. Vi satser på barnevernet. Vi styrker barnehagene. Vi satser på bolig for velferd. Vi gir økt grunnstipend for elever i videregående skole.

Vi gir bedre betingelser for sosiale entreprenører. Vi hjelper unge med nedsatt funksjonsevne til å få jobb. Vi styrker funksjonsassistenstordningen. Vi sørger for tilretteleggingsgarantien. Vi satser på arbeids- og utdanningsreiser. Vi sikrer servicehunder. Vi øker tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde.

Alt dette er med på å styrke sikkerhetsnettet for de svake. Kanskje Mona Bjørn ikke liker å høre det, men det er stikk motsatt av hva hun anklager oss for.

På skattesiden sørger vi for lavere skatter til alle med lavere inntekt. Vi sørger for at barns inntekt ikke skal gå til fradrag i foreldrenes sosialhjelp.

Jeg kan ikke skjønne at Mona Bjørn har Handel og Kontor med seg i sitt useriøse angrep på Regjeringens politikk. Som jeg har listet opp gjennomfører vi en lang rekke tiltak for å hjelp de hun mener vi rammer. Vi mener at det er riktig å stimulere uføre med restarbeidsevne til å jobbe. Det er bra for enkeltindividet. Det er bra for deres familie. Det er bra for arbeidslivet. Og det er bra for samfunnet.

Mitt svar på Wiborgs innlegg er på trykk på Klassekampen 25. oktober 2014 

Splitt og hersk

Foto: Skjermdump Klassekampen 25. oktober 2014

Erlend Wiborg (Frp) svarer meg i Klassekampen 23. oktober. Det er fascinerende hvordan Wiborg, i mangel av argumenter, briljerer i hersketeknikker. Først ved å forsøke å så tvil om min integritet (latterliggjøring). Deretter ved å la være å snakke om de menneskene jeg løftet fram i mitt innlegg og som rammes av regjeringens politikk (usynliggjøring), og tilslutt ved å presenterer andre saker regjeringen har foreslått med et språk som i bestefall gir leseren mangelfull informasjon om hva som i praksis foreslås (tilbakeholding av informasjon). For å ta et eksempel på det siste først. Wiborg hevder regjeringen reduserer barnehageprisen til lavtlønte. Problemet med Høyre og Frps politikk er at de har satt grensen for å få rimelige barnehage på kr 405 000 for en familie. Alle over må betale mer. I praksis betyr dette at mange lavtlønnede familier nå får dyrere barnehage som en konsekvens av regjeringens politikk.

Så til de Wiborg ikke vil snakke om. Mener Wiborg virkelig at det å ta bort retten til fast ansettelse, pålegge mere søndagsarbeid, anbudsutsette tiltaksplasser, dyrere barnehager, dårligere permitteringsbetingelser, kutt i lønnsgarantifondet skal rettferdiggjøre at enslige forsørgere skal få mindre å leve for når dere kutter i overgangsstønaden? At de som mister jobben ikke skal ha råd til ferie fordi dere tar feriepengetillegget fra arbeidsløse? At uføre med forsørgeransvar for barn under 18 år skal tape 28 000 kr per barn per år fordi dere mener at det vil ”stimulere uføre med restarbeidsevne til å jobbe”? Det er lite kledelig å sette mennesker som har lite fra før eller er i en vanskelig situasjon opp mot hverandre (splitt og hersk), men jeg forstår at det er ønskelig fra Frps side. Når krybba er tom bites hestene, sies det. Når dere har tømt krybba og gitt alt til de rikeste, håper dere at vi andre skal være så opptatt av å diskutere hvem som er «verdig trengende» at vi glemmer å rette fokuset der det faktisk burde være. Nettopp på regjeringens fordelingspolitikk som gir til de rikeste på bekostning av de som har minst.

Om Frps intensjon er å hjelpe lavlønnede og fattige familier, så er en god plass å starte og la være å gjøre folk fattig.

Arbeidslivets moralpoliti

Når Siv og Erna gjør deg fattig, kan du trøste deg med at de gjør det av barmhjertighet

8. oktober la finansminister Siv Jensen fram det første hele statsbudsjettet på vegne av en Høyre/Frp-regjering. Resultatet er som forventet. De kutter i uføres barnetillegg, i feriepengetillegget på dagpengene, i overgangsstønaden, i sykelønnsordningen og i foreldrepengene. De tar av fellesskapets penger for å kutte i skatten, mest til dem som har mest fra før. Ifølge Statistisk sentralbyrå betyr dette at de tjuefem prosent rikeste får syttiseks prosent av pengene. De tar med andre ord fra de fattige og gir til de rike. I ordboka for borgerlig politikk er dette forklaringen på begrepet «sosial profil».
Den blå tråden i statsbudsjettet er at «det skal lønne seg å jobbe».

Når politikere sier at det skal lønne seg å jobbe, mener de ikke at vi skal få bedre betalt for jobben vi gjør. Det betyr at det sosiale sikkerhetsnettet velferdsstaten er ment å være, skal få større masker og tynnere tråder. For Høyre og Fremskrittspartiet er sikkerhetsnettet noe du blir fanget i, heller enn noe som fanger deg opp når du faller. Gjennom å gjøre nettet så utrygt som overhodet mulig, tror de at folk velger det bort.

Dette er gammeldags sosial­politikk. For snart to hundre år siden skrev en engelsk fattiglovskommisjon på denne måten om den som får stønad: «Den første og viktigste av alle betingelser [ ...] er at hans stilling [ ...] ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.» Historikerne kaller dette prinsippet om lavere attraktivitet. Det bygger på et arrogant syn på fattige, arbeidsløse og stønadsmottakere som late og arbeidssky mennesker som lar seg styre av penger. Denne logikken kommer til uttrykk på flere områder i statsbudsjettet:

I dag har varige uføre med forsørgeransvar for barn under 18 år mulighet til å få et årlig, behovsprøvd barnetillegg på inntil 0,4 G per barn. Høyre og Frp er bekymret for «at arbeids­insentivene i dagens uførepensjonsordning med behovsprøvd barnetillegg er dårlig for lavinntektsgrupper med barn». Grunnen til dette er at samlet ytelse i noen tilfeller kan overstige tidligere inntekt. På samme måte som den engelske fattiglovskommisjonen fra 1834, konkluderer de med at stønadene må kuttes slik at «det lønner seg å jobbe».

Det er ikke et valg å være ufør. Hadde det vært det, så kjenner jeg mange som gladelig ville valgt seg en bedre helse slik at de kunne fått bedre livskvalitet og kunne deltatt i arbeidslivet.

Når du ikke har helse til å jobbe, har høye utgifter til medisiner, og barn å forsørge, er barnetillegget viktig. Men at et kutt i barnetillegget først og fremst rammer barna, går ikke inn på de mørkeblå, for de anser det ikke som sitt problem. I deres verden ligger ansvaret på individet. Når du som foreldre «velger» å være passiv stønadsmottaker, så er det du som ikke gjør nok for dine barn. Når Jensen og Solberg tar fra uføre inntil 28.000 kroner per barn årlig, gjør de det av barmhjertighet, slik at du skal bli fri fra velferdsstatens klamme hånd.

I den mørkeblå tåkeheimen ligger mistenksomheten som et tykt lag, og heller ikke de som er i arbeid slipper unna Jensen med ljåen. Denne«friheten» ligger også til grunn når feriepenge­tillegget på dagpenger fjernes. Tanken på at vi ikke har penger til å ta ferie til neste år skal visst gjøre det mer attraktivt for oss å tilby arbeidskraften vår. Det skal lønne seg å jobbe. Det samme gjelder de vel hundre tusen deltidsansatte som ikke skal få sykepenger fra folketrygden fordi regjeringen hever inntektsgrensen til 1 G –88.370 kroner. Skulle du som ufør klare å jobbe noe, får du ikke sykepenger fordi du ikke har det Høyre og Frp kaller «en arbeidsinntekt som vesentlig bidrar til selvforsørgelse».

Også enslige forsørgere skal få det vanskeligere økonomisk, for at ”det skal lønne seg å jobbe”. I dag kan enslige forsørgere få et overgangstillegg på inntil 2,25 G i inntil tre år fram til barnet fyller åtte. Regjeringen vil redusere perioden fra tre til et år. En slik politikk rammer først og fremst kvinner fordi det er mest kvelds-, natt- og helgearbeid i kvinnedominerte yrker. Om tilrettelegging av arbeidstid ikke er mulig, er det eneste alternativet for mange å søke redusert stilling for en periode, slik at man unngår kveldsvakter. Overgangsstønaden er derfor avgjørende.

Sett i lys av regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, forsterkes de negative konsekvensene av endringsforslagene. Ingen rett til fast jobb, mer makt til arbeidsgiver til å pålegge søn- og helgedagsarbeid, og økt press for lengre arbeids­dager. Høyre og Frps politikk er maktforskyvning fra arbeids­taker til arbeidsgiver, og det er en undergraving av velferdsstaten som rammer folk flest.

Regjeringen setter ulike grupper opp mot hverandre for å legitimere sin politikk – en klassisk hersketeknikk for å sette vår solidaritet på prøve. Vi skal vise at samhold gjør sterk, for lua skal være på hue – aldri i hånda.


Teksten har stått på trykk i Klassekampen 21. oktober. 2014

 

Arbeidsliv i det blå

Hva er trygt, familievennlig og fleksibelt med å ikke vite om du fortsatt har jobb neste år?

Vingeklipping av fagforeningene, mer makt for arbeidsgiverne til å pålegge mer overtid og søndagsarbeid og mer midlertidig ansettelser er det mørkeblå arbeidslivspolitikk har å by på. I midten av juni sendte arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven på høring. Selv omtaler han de som en modernisering av loven som «skal skape et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv». Lengre unna sannheten er det vanskelig å komme.

Dagens lov sier at arbeidstaker skal ansettes fast. Midlertidig ansettelse kun er tillatt i begrenset omfang. Det er lov å avtale prøvetid i inntil seks måneder, men ansettelsen er fortsatt fast. Fast jobb gir trygghet. Forutsigbar inntekt som gjør at vi kan etablere oss og planlegge livene våre. Denne tryggheten vil Høyre og Frp å ta fra oss. Regjeringen vil gi grønt lys for at bedriftene selv kan bestemme om arbeidstaker skal få fast eller midlertidig ansettelse i inntil ni eller tolv måneder.

I sin kamp for å svekke lønns- og arbeidsvilkår skyver de mennesker utenfor arbeidslivet foran seg. Flere «får prøvd seg i arbeidslivet» med midlertidige ansettelser, hevder regjeringen. Det er en klar beskjed om at du får finne deg i å stå med lua i hånda om du vil ha jobb. For med denne politikken blir det ikke flere ansatte, det blir bare flere midlertidige jobber. Og det rammer både dem som skal inn i arbeidslivet og de som alt er i jobb. Varehandel, hotell- og restaurant og deler av offentlig sektor er blant bransjene som i dag har mest bruk av midlertidige ansatte. Kvinner og ungdom er i flertall, både blant midlertidig ansatte generelt og blant ansatte i disse bransjene spesielt. Dette er et viktig perspektiv å ta med når man ser forslagene til endringer i arbeidstidskapittelet.

Høyre og Frp vil styrke arbeidsgivers mulighet til å pålegge arbeidstaker å jobbe mer overtid enn i dag. Videre gjør de søn- og helgedagsarbeid tillatt dersom arbeidets art gjør det nødvendig eller det er et særlig og tidsavgrenset behov for det. Også her skal bedriften få myndighet til å pålegge ansatte å jobbe. Samtidig fjerner de dagens bestemmelse om at bedriftene må ha en avtale med tillitsvalgte om det skal jobbes på røde dager. Hittil har denne ordningen balansert styrkeforholdet mellom bedriften og de ansatte fordi arbeidstakerne kan stille krav om hvilke betingelser som skal gjelde for at de skal arbeide på fridager. Eksempelvis kan en avtale mellom tillitsvalgte og ledelsen i en butikk være at varetelling gjennomføres på søndag, mot at det skal betales ekstra lønnstillegg og være frivillig å jobbe. I høringsnotatet framstilles slike møter med tillitsvalgte som tungvint og unødvendig tidskrevende. Høyre og Frp vil at bedriften skal bestemme alt. En politikk som svekker fagforeningens innflytelse og dermed arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår.

Studier viser at Norge har høy overgang fra midlertidige til faste ansettelser og lav overgang til arbeidsløshet. I Sverige, der de har innført Høyre og Frps politikk, blir derimot langt flere værende i midlertidige stillinger. Antallet som pendler mellom midlertidighet og arbeidsløshet er også mye høyere. Når Norge kommer så godt ut med dagens arbeidsmiljølov, hva er da grunnen til at Høyre og Frp vil endre den?
Det handler om makt. Historien har lært oss at de borgerlige partiene alltid har stått på arbeidsgivernes side. Maktbalansen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er allerede skjev. Det er arbeidsgiver som har anledning til å opprette og avslutte arbeidsforhold. Regjeringens politikk vil forsterke skjevheten i dette forholdet ytterligere.

Mer midlertidig ansettelser forsterker den negative effekten av endring i arbeidstidsbestemmelsene. Dette kan vi si alt nå, fordi det også skjer i dag: De som har midlertidig jobb stiller færre krav og godtar mer. Har Eriksson snakket med han som har jobbet hver lørdag i åtte måneder fordi han ikke turte å si nei i frykt for å ikke bli satt opp på listen neste uke? Eller hun som jobbet år etter år og håpet at sjefen en dag skulle gi henne en fast ansettelse. Hva med han som mistet nattsøvnen fordi han ikke visste om han hadde penger til å betale husleien neste måned?
Et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv betyr fast arbeid, ei lønn å leve av og en arbeidstid å leve med. Det eneste regjeringen gjør er å svekke arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår og undergraver fagforeningenes rolle.

Teksten var på trykk i Klassekampen 5. august 2014

Stans bomberegnet!

Israel dreper barn. De dreper kvinner og menn. Lemlester og skader både fysisk og psykisk. De utsletter familier. Gaza er hermetisk lukket. 1,8 millioner mennesker er innesperret på et område som er på størrelse med Trondheim kommune. Israel har stengt grensene, kontrollerer luftrom, vannforsyninger og tilgang på havner. Det er stor mangel på alt. Fiskerne får nesten ikke lov til å fiske fra havet og bøndene møter barriere når de prøver å dyrke jorden sin og selge sine varer. Det er mangel på mat, medisiner og bandasjer. Helsevesenet er ute av stand til å håndtere hverdagen og enda mindre nå. Barna er traumatisert etter år med bomber. Israel har nøkkelen til å åpne dette fengselet, men hva gjør de? Sender bomber og raketter mot mennesker som ikke har noen plass å flykte. Hittil har Israel skadet over 4000 hvorav 1200 barn, drept snart 700 der over 160 er barn. Barn! Tallet stiger stadig og flere blir det ettersom Israel har startet bakkeinvasjonen. Det river i hjertet å se bilder av døde barn, lemlestede kropper. Mødre og fedre som har mistet det kjæreste de har. Barn som har mistet foreldre.Nå må det være nok! Et liv tapt, er et liv for mye. Verdenssamfunnet må reagere og Israel må stanses.

På trykk i ordet fritt i Adresseavisen 28. juli 2014

Stykker opp attføringen

Arbeidsministeren vil endre attføringsfeltet før han har lest egen stortingsmelding

Prosessen med endringer i attføringsbransjen har pågått over flere år. Bransjen var fornøyd med at attførings­arbeidet ble satt på dagsorden da den rødgrønne regjeringen la fram stortingsmeldingen «Flere i arbeid», men etter valget i fjor høst trakk Høyre og Frp meldingen tilbake. Statssekretær Kristian Dahlberg Hauge begrunnet dette i Dagsavisen 20. november med at de ikke trengte stortingsmeldingen for å starte arbeidet, for «Regjeringen vil fremme tiltak fortløpende». På det tidspunktet var det uklart hva dette i praksis skulle bety, men nå er de første tiltakene lansert.

Under tittelen «Et enklere tiltakssystem tilpasset brukeren» sendte arbeidsminister Robert Eriksson ut et høringsnotat i midten av mai. Her foreslås det å slå sammen tiltakene Avklaring i ordinær virksomhet og Avklaring i skjermet virksomhet til ett Avklaringstiltak, og å slå sammen Oppfølging og Arbeid med bistand (AB) til ett Oppfølgingstiltak. Dette uten å ta hensyn til at det er forskjell på ordinære arbeidssøkere og dem som står langt unna arbeidslivet.

Tiltakene er planlagt konkurranseutsatt allerede fra nyttår. Statsråden har det så travelt at han ikke engang har tid til å vente på sin egen stortingsmelding på feltet, som skal komme til høsten. Konkurranseutsetting er visst svaret på alt, uansett hva spørsmålet måtte være.

Erikssons forslag vil verken gjøre arbeidsmarkedstiltakene enklere eller bedre tilpasset brukeren. I en konkurranse er det vinnere og tapere, og regjeringen setter ikke bare utsatte grupper på anbud, de setter dem i samme innkjøpssystem som ordinære arbeidsledige. Da vil sårbare grupper tape til fordel for dem som lettest kan få seg jobb.

Tiltaksarrangørene blir målt på oppholdstid i tiltak og på hvor mange som blir formidlet til jobb. Åpnes det for kommersielle aktører som først og fremst driver for å tjene penger, er det all grunn til å frykte at menneskene som er nærmest arbeidslivet blir mer «lønnsomme» enn dem som trenger mer hjelp. Sistnevnte har ofte sammensatte utfordringer som psykiske lidelser, rusavhengighet eller kriminalitet. De trenger å få orden på flere ting i livet for å komme i posisjon til å stå i eller beholde en jobb, og trenger derfor samtidige tiltak.

En undersøkelse gjort av Arbeidsforskningsinstituttet i 2013 blant attføringsbedrifter som driver tiltaket AB viste at det er fire forhold som er spesielt viktige for høye formidlingstall: samarbeid med Nav, samarbeid med næringslivet, ventetid før og under tiltaksperioden samt ledelse og organisering. Svaret er derfor mer samarbeid, ikke konkurranseutsetting.

Eriksson mener man ikke får nok ut av milliardene som brukes på arbeidsmarkedstiltak i dag. Konkurranseutsetting vil ifølge statsråden få flere aktører på banen for å tilby «innovative» løsninger. Men det er ingen motsetning mellom å få flere aktører på banen og å la være å konkurranseutsette. Virksomhetene kan i dag kvalifisere seg til å bli en forhåndsgodkjent tiltaksarrangør. Når det gjelder innovasjon, så er det mye kompetanse blant ansatte i attføringsbedriftene som i høy grad kan bidra til å utvikle nye løsninger, dersom Eriksson er villig til å lytte.

Det er flere ting man kan gjøre for å bruke pengene bedre, men å åpne for at kommersielle aktører kan ta ut skattebetalernes penger i profitt, er ikke en av dem. Heller ikke at tiltaksarrangørene skal bruke mer tid, penger og ressurser på det byråkratiet som omfattende anbudsprosesser skaper. Tid og penger som skulle gått til brukeren.

I attføringsarbeidet er de ansatte den viktigste ressursen for å yte gode tjenester til deltakerne. Gode, trygge lønns- og arbeidsvilkår er grunnlaget for at folk har det bra på jobb, noe som igjen legger grunnlaget for gode tjenester. Pris er en betydelig del av kriteriene for å vinne et anbud, derfor vil konkurranse­utsettingen legge press på lønns- og arbeidsvilkår for de som jobber i attføringsbedriftene.

Men Høyre og Frp har aldri vært opptatt av arbeidstakerne. Det viste de med all tydelighet 11. juni, da de foreslo å fjerne arbeidstakers rett til fast ansettelse i Arbeidsmiljøloven og erstatte den med valgfrihet for arbeidsgiver til å ansette fast eller midlertidig. Anbud gir uforutsigbarhet for virksomhetene når det gjelder bemanning. Når stillingsvernet forsvinner, får vi et utrygt og uforutsigbart arbeidsliv både for de som skal hjelpe og de som trenger hjelp. Det er alvorlig.

Det er beklagelig at regjeringen planlegger å gjennomføre endringene uten stortingsbehandling, med en høring gående midt i sommermånedene og før stortingsmeldingen kommer. Særlig når partene i arbeidslivet, attføringsbransjen og et stort flertall av kommunene tydelig har uttrykt sin skepsis.

Attføringsfeltet må sees på som en helhet, ikke stykkevis og delt. Ansatte og deltakere fortjener bedre enn den hastebehandlingen arbeidsministeren nå legger opp til.

Teksten sto på trykk i Klassekampen 24. juni 2014