Noen betaler en høy pris for din billige flybillett.
I oktober i fjor startet Ryanair å fly fra Moss Lufthavn Rygge. I mars i år etablerte de base der og utvidet antall ruter. Det betyr at 3 fly og 100 ansatte nå er stasjonert i Norge. Mye er sagt om dette irske lavpris flyselskapet som er ledet av den mildt sagt frittalende Michael O´Leary. Fra forbrukerorganisasjonene har de fått mye kritikk for sine skjulte avgifter, mens fagbevegelsen i Europa er samstemte i at Ryanair er et fagforeningsfiendtlig flyselskap.
Hvordan kan Ryanair ha så billige billetter? Ryanair etablerte base på Rygge ikke Torp. De er kjent for å stille tøffe krav til flyplassene, alt fra provisjon på servering og parkering til taxfree. Direktøren ved Torp, Alf Reidar Fjeld har sagt at de ikke lyktes å bli enige om en avtale som ville vært kommersielt forsvarlig. Han håpet for Rygges del at de klarte å få til en avtale med bedre betingelser enn de selv klarte og enn andre europeiske flyplasser ser ut til å ha fått. Avtalen mellom Ryanair og Rygge er ikke kjent, men direktøren ved Rygge har tidligere uttalt at den er god for dem. I følge Sandefjord blad får Ryanair ny hangar av Rygge. Samtidig forteller NRK Østfold at Rygge har bedt aksjonærene, blant annet Østfold fylkeskommune, om mer penger til utbedring av flyplassen.
O´Leary vil også Avinors flyplassavgifter til livs. Han sa at dersom Avinor kuttet avgiftene med 80 prosent så ville Ryanair etablere innenlandsruter i Norge og dermed ”redde” norsk luftfart. Avgiftene fra de store flyplassene brukes til å opprettholde de mindre. Dette er en del av Norsk distriktspolitikk og Avinor hadde ikke tenkt å gi Ryanair avgiftsrabatter.
I 2005 var Ryanair i Sandefjord for å intervjue potensielle nye ansatte. Handel og Kontor, LOs forbund for kabinansatte, var på plass for å advare mot Ryanair. Før jobbsøkerne fikk komme inn til intervju måtte de betale en deltakeravgift på kr 250. De som ble ansatt måtte betale opplæring samt arbeidstøy selv. De måtte dekke transport til og fra, de ofte avsidesliggende flyplassene hvor Ryanair har baser og betale for overnatting ved forsinkelser. De fikk ingen sykepenger og var uønsket i selskapet etter å ha pådratt seg skader i selskapets tjeneste. Det endte med at de ikke lengre hadde råd til å arbeide for Ryanair. Ryanair skryter av sine lønnsbetingelser. En heltidsansatt kan forvente å tjene mellom kr 8 000-10 000 netto per måned på en heltidsstilling første året. Til sammenlikning er startlønna i Norwegian omtrent kr 20 000 brutto pr mnd uten tillegg. Ryanair kaller det kostnadskontroll, andre kaller det sosial dumping.
Ryanair sier at folk kan organisere seg så mye de vil, men at de ikke forhandler med organisasjonene. Det skjer alltid direkte med den enkelte. Michael O´Leary har tidligere uttalt på svensk radio at: ”Fagbevegelsen kan dra til helvete”. Mer tydelig kan det vel ikke bli. Når flybilletten din koster 1 krone så er det noen som betaler for det. Så lenge Ryanair undergraver anstendige lønns- og arbeidsvillkår og nekter å forholde seg til fagforeninger bør man la Ryanair stå på bakken også etter at askeskyene har forduftet.
(teksten er publisert i Klassekampen 20.april 2010)
tirsdag 27. april 2010
mandag 19. april 2010
Likestilling i det blå
Høyresidens likestillingspolitikk dreier seg om å frigjøre kvinnen ved å ta bort alt vern
Starten av mars; den tiden på året da høyresidens kvinner føler det sterkeste behovet for å ta avstand fra kvinnebevegelsen. Årets bidrag fra FrP er at vi er likestilt nok, at kvinnebevegelsen gjør kvinner til offer og at kvinner må regne med å tjene mindre når de velger andre yrker enn menn og jobber deltid. Ikke mye kamp for lavtlønte kvinner å spore med andre ord. Høyres Linda Helleland avlyser kvinnekampen i 2010 og mener å ha løsningen på problemet om likelønn og ufrivillig deltid: Konkurranseutsett omsorgstjenestene. Hennes påstand er at man da vil kunne få høyere lønn, flere kan velge bort deltid og flere kan starte egen bedrift. Det er ikke godt å si hvordan de har tenkt at dette vil gi flere hele stillinger og bedre lønn. Ser man f. eks på varehandelen som i aller høyeste grad er en bransje med hard konkurranse, så er det mange kvinner som fremdeles arbeider ufrivillig deltid. Et bedre verktøy ville være å styrke lov- og avtaleverket for å gi rett til heltid, garantilønnsordniger inn i overenskomstene samt økte rammer i tariffoppgjør for å oppnå likelønn.
Våler Skurlag sa i 1975 opp 13 kvinner, fordi de var kvinner. Argumentet var at de var forsørget, til tross for at en av dem var alene med barn. Selv deres mannlige kollegaer i fagforeningen var enig i oppsigelsene. Kvinnene godtok ikke dette og fikk støtte fra organisasjoner, lag og foreninger i hele landet i sin kamp om retten til arbeid. Til slutt ble det inngått en avtale mellom LO og NAF og kort tid etterpå fikk seks kvinner fikk trukket tilbake oppsigelsene. Det er forskjell på å påta seg en offerrolle slik høyresiden hevder man gjør, og å se at kvinner systematisk blir forskjellsbehandlet. Dagens rettigheter har ikke blitt servert på et sølvfat, de har blitt til fordi noen har vært villige til å kjempe for de, slik som kvinnene ved Våler Skurlag gjorde.
Høyresidens likestillingspolitikk dreier seg om å frigjøre kvinnen ved å ta bort alt vern. Frp vil fjerne likestillingsombudet, likestillingsloven og all form for kvotering. Dette fordi de mener det er diskriminerende. Her tar FrP feil. Innimellom må man behandle folk forskjellig for å gi dem like muligheter. Vi er ikke kommet dit at vi kan diskutere om man skal ha kjønnskvotering eller ikke med det utgangspunkt at kvinner og menn i praksis har like muligheter i dag. Hadde man hatt det ville kvotering vært unødvendig. Målet er at det skal være like vanlig å velge kvinner til styrer og andre ledende posisjoner som menn. Slik er det ikke i dag og det har ingenting å gjøre med at kvinner ikke er like kvalifiserte som menn eller at man ikke har tro på kvinners ferdigheter.
”Kvinner har bare en ting til felles og det er at de er kvinner” har Siv Jensen uttalt. Slik er det ikke. Flest kvinner arbeider ufrivillig deltid, kvinner tar størsteparten av husarbeidet og kvinner tjener mindre enn menn. Det er ikke hver enkelt kvinnes problem. Det er et kollektivt problem. Det er mulig at samhold og solidaritet er fremmedord for høyresidens kvinner, men feminister vet at problemer løses best ved at vi står sammen, ikke hver for oss. La oss i stedet gjøre 8. mars til en offentlig fridag. Slaget er enda ikke vunnet.
(publisert i Klassekampen 16.mars 2010)
Starten av mars; den tiden på året da høyresidens kvinner føler det sterkeste behovet for å ta avstand fra kvinnebevegelsen. Årets bidrag fra FrP er at vi er likestilt nok, at kvinnebevegelsen gjør kvinner til offer og at kvinner må regne med å tjene mindre når de velger andre yrker enn menn og jobber deltid. Ikke mye kamp for lavtlønte kvinner å spore med andre ord. Høyres Linda Helleland avlyser kvinnekampen i 2010 og mener å ha løsningen på problemet om likelønn og ufrivillig deltid: Konkurranseutsett omsorgstjenestene. Hennes påstand er at man da vil kunne få høyere lønn, flere kan velge bort deltid og flere kan starte egen bedrift. Det er ikke godt å si hvordan de har tenkt at dette vil gi flere hele stillinger og bedre lønn. Ser man f. eks på varehandelen som i aller høyeste grad er en bransje med hard konkurranse, så er det mange kvinner som fremdeles arbeider ufrivillig deltid. Et bedre verktøy ville være å styrke lov- og avtaleverket for å gi rett til heltid, garantilønnsordniger inn i overenskomstene samt økte rammer i tariffoppgjør for å oppnå likelønn.
Våler Skurlag sa i 1975 opp 13 kvinner, fordi de var kvinner. Argumentet var at de var forsørget, til tross for at en av dem var alene med barn. Selv deres mannlige kollegaer i fagforeningen var enig i oppsigelsene. Kvinnene godtok ikke dette og fikk støtte fra organisasjoner, lag og foreninger i hele landet i sin kamp om retten til arbeid. Til slutt ble det inngått en avtale mellom LO og NAF og kort tid etterpå fikk seks kvinner fikk trukket tilbake oppsigelsene. Det er forskjell på å påta seg en offerrolle slik høyresiden hevder man gjør, og å se at kvinner systematisk blir forskjellsbehandlet. Dagens rettigheter har ikke blitt servert på et sølvfat, de har blitt til fordi noen har vært villige til å kjempe for de, slik som kvinnene ved Våler Skurlag gjorde.
Høyresidens likestillingspolitikk dreier seg om å frigjøre kvinnen ved å ta bort alt vern. Frp vil fjerne likestillingsombudet, likestillingsloven og all form for kvotering. Dette fordi de mener det er diskriminerende. Her tar FrP feil. Innimellom må man behandle folk forskjellig for å gi dem like muligheter. Vi er ikke kommet dit at vi kan diskutere om man skal ha kjønnskvotering eller ikke med det utgangspunkt at kvinner og menn i praksis har like muligheter i dag. Hadde man hatt det ville kvotering vært unødvendig. Målet er at det skal være like vanlig å velge kvinner til styrer og andre ledende posisjoner som menn. Slik er det ikke i dag og det har ingenting å gjøre med at kvinner ikke er like kvalifiserte som menn eller at man ikke har tro på kvinners ferdigheter.
”Kvinner har bare en ting til felles og det er at de er kvinner” har Siv Jensen uttalt. Slik er det ikke. Flest kvinner arbeider ufrivillig deltid, kvinner tar størsteparten av husarbeidet og kvinner tjener mindre enn menn. Det er ikke hver enkelt kvinnes problem. Det er et kollektivt problem. Det er mulig at samhold og solidaritet er fremmedord for høyresidens kvinner, men feminister vet at problemer løses best ved at vi står sammen, ikke hver for oss. La oss i stedet gjøre 8. mars til en offentlig fridag. Slaget er enda ikke vunnet.
(publisert i Klassekampen 16.mars 2010)
onsdag 10. februar 2010
Trondheimskonferansen
Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter
Siste januarhelga i år arrangerte LO i Trondheim den 19. Trondheimskonferansen. Representanter fra 22 av LOs lokalorganisasjoner, 150 fagforeninger i LO, 10 fagforeninger utenfor LO og folk fra ulike partier og solidaritetsorganisasjoner utgjorde 597 deltakere. Helt fullt, og over 100 hadde fått avslag.
Forløperen til Trondheimskonferansen ble avholdt i Kristiansand i 1988. Opprør mot økt arbeidsløshet og kampen for en fri og uavhengig fagbevegelse gjorde at det ble dannet et meningsfelleskap på tvers av forbundsgrenser. Behovet for å samle seg og stille krav ble nødvendig. Året etter var det 8 fagforeninger som sto som formell arrangør for konferansen som nå fant sted i Trondheim for første gang. Tanken var at konferansen skulle sirkulere blant storbyene, men etter noen års opphold kom den tilbake til Trondheim i 1993 hvor den siden har blitt avholdt årlig. En konferanse som opprinnelig startet som en samling av opposisjonelle der deltakere ble truet med eksklusjon fra høyt oppe i LO systemet, skulle etter hvert bli en slagkraftig konferanse som ingen lengre kunne overse. På 90-tallet vokste høyresiden seg sterk både i Norge og internasjonalt. Stadige angrep på tariffavtalene, arbeidervernet og velferdsstaten gjorde at Trondheimskonferansens måte å arbeide på tvers av forbundsgrenser etter hvert fikk aksept i LO. LOs nestleder Esther Kostøl innledet på konferansen i 1995. Siden den gang har LOs ledelse vært gjengangere på konferansen. I år deltok ledelsen ved nestleder Gerd Kristiansen, for første gang på hele konferansen.
Helse og klasse, sosial dumping, kamp mot fredsplikten og retten til arbeid er noen av temaene som har vært gjengangere flere av konferansene. ”Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter” er en tittel som står fast og har blitt et kjennetegn ved konferansen. For på Norges største fagligpolitiske verksted kan du som helt vanlig tillitsvalgt delta i debatten, komme med forslag og være med å bestemme. Noen vil kanskje si at ”det som blir vedtatt, det skjer”. Seieren i tariffoppgjøret om offentlig tjenestepensjon, arbeidet for en ny politisk kurs og avvisningen av Arbeidslivslovsutvalgets forslag til svekket arbeidervern har det til felles kampen har startet på Trondheimskonferansen. Når arbeidskjøperne vil sette folk opp mot hverandre, når våre kollektive tariffavtaler har vært under angrep og når ledende politikere har trikset med sykefraværstall. Da har Trondheimskonferansen vært det stedet der tillitsvalgte skoleres for å møte motstanden med den beste ammunisjonen; fakta og handlekraft. Her samles en ikke for kun å bryte meninger, men for å stake ut en kurs og lage strategier man skal gjennomføre.
I år klarte konferansen å enes om likelønnskrav for tariffoppgjøret. Fagbevegelsen og miljøbevegelsen har blitt utfordret til tettere kommunikasjon for å finne saker å bygge enhet om. Arbeidet med å sikre industrien levelige kår fortsetter.
Endringene og utfordringene i arbeidslivet kan ikke løses på den enkelte arbeidsplass. Trondheimskonferansen setter disse i sammenheng og det man tror bare er ens egen kamp viser seg å være nettopp – vår felles kamp.
(teksten er publisert i Klassekampen 9. februar 2010)
Siste januarhelga i år arrangerte LO i Trondheim den 19. Trondheimskonferansen. Representanter fra 22 av LOs lokalorganisasjoner, 150 fagforeninger i LO, 10 fagforeninger utenfor LO og folk fra ulike partier og solidaritetsorganisasjoner utgjorde 597 deltakere. Helt fullt, og over 100 hadde fått avslag.
Forløperen til Trondheimskonferansen ble avholdt i Kristiansand i 1988. Opprør mot økt arbeidsløshet og kampen for en fri og uavhengig fagbevegelse gjorde at det ble dannet et meningsfelleskap på tvers av forbundsgrenser. Behovet for å samle seg og stille krav ble nødvendig. Året etter var det 8 fagforeninger som sto som formell arrangør for konferansen som nå fant sted i Trondheim for første gang. Tanken var at konferansen skulle sirkulere blant storbyene, men etter noen års opphold kom den tilbake til Trondheim i 1993 hvor den siden har blitt avholdt årlig. En konferanse som opprinnelig startet som en samling av opposisjonelle der deltakere ble truet med eksklusjon fra høyt oppe i LO systemet, skulle etter hvert bli en slagkraftig konferanse som ingen lengre kunne overse. På 90-tallet vokste høyresiden seg sterk både i Norge og internasjonalt. Stadige angrep på tariffavtalene, arbeidervernet og velferdsstaten gjorde at Trondheimskonferansens måte å arbeide på tvers av forbundsgrenser etter hvert fikk aksept i LO. LOs nestleder Esther Kostøl innledet på konferansen i 1995. Siden den gang har LOs ledelse vært gjengangere på konferansen. I år deltok ledelsen ved nestleder Gerd Kristiansen, for første gang på hele konferansen.
Helse og klasse, sosial dumping, kamp mot fredsplikten og retten til arbeid er noen av temaene som har vært gjengangere flere av konferansene. ”Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter” er en tittel som står fast og har blitt et kjennetegn ved konferansen. For på Norges største fagligpolitiske verksted kan du som helt vanlig tillitsvalgt delta i debatten, komme med forslag og være med å bestemme. Noen vil kanskje si at ”det som blir vedtatt, det skjer”. Seieren i tariffoppgjøret om offentlig tjenestepensjon, arbeidet for en ny politisk kurs og avvisningen av Arbeidslivslovsutvalgets forslag til svekket arbeidervern har det til felles kampen har startet på Trondheimskonferansen. Når arbeidskjøperne vil sette folk opp mot hverandre, når våre kollektive tariffavtaler har vært under angrep og når ledende politikere har trikset med sykefraværstall. Da har Trondheimskonferansen vært det stedet der tillitsvalgte skoleres for å møte motstanden med den beste ammunisjonen; fakta og handlekraft. Her samles en ikke for kun å bryte meninger, men for å stake ut en kurs og lage strategier man skal gjennomføre.
I år klarte konferansen å enes om likelønnskrav for tariffoppgjøret. Fagbevegelsen og miljøbevegelsen har blitt utfordret til tettere kommunikasjon for å finne saker å bygge enhet om. Arbeidet med å sikre industrien levelige kår fortsetter.
Endringene og utfordringene i arbeidslivet kan ikke løses på den enkelte arbeidsplass. Trondheimskonferansen setter disse i sammenheng og det man tror bare er ens egen kamp viser seg å være nettopp – vår felles kamp.
(teksten er publisert i Klassekampen 9. februar 2010)
mandag 11. januar 2010
Slaget om uførepensjonen
Velferdspolitikken må ta sikte på å jevne ut forskjellene ved å heve standarden, ikke senke den.
Siden pensjonskommisjonen la fram sin innstilling til ny folketrygd i 2004 har reklamene for pensjonsforsikringene dukket opp som paddehatter. I ettertid kan de sees på som en advarsel for hva som skulle komme. Der det offentlige har mangler, har markedet ekspansjonsmuligheter. Og med en gigantprivatisering av velferdsstatens diamant, folketrygden, er bordet dekket for private aktører.
2010 er kommet og den ”nye og moderniserte” folketrygden har tredd i kraft, men kampen for vår velferdsstat fortsetter. Ytterligere innstramminger er varslet. Det er uførepensjonene som nå står for tur. Hvorfor var det så viktig at LO kongressen sa nei til levealdersjustering av uføres alderspensjon? Hvorfor bør ikke uføre skatte som lønnstakere? Hvorfor er det viktig å forsvare barnetillegget? Av LO kongressens tre krav til framtidig uførepensjon er det kun levealdersjusteringen som har med ny alderspensjon å gjøre.
Uførepensjonsutvalget er bekymret for at det vil bli økonomisk attraktivt å bli uførepensjonist før 62 år, fordi alderspensjonen for yrkesaktive da er lavere. Derfor vil de kutte, også for uføre.
Det er åpenbart urimelig at uføre utsettes for levealdersjustering da de selv ikke har mulighet til å motvirke den. Levealderen varierer ut fra inntekt, utdanning og helse, der de med god helse, høy utdanning og høy inntekt er vinnerne og lever lenge. Når man må jobbe 8 mnd for hvert år levealderen øker for å unngå livsvarige kutt, er det de som har minst som betaler for de rike og friske.
Selv om bruttoytelsen for uførepensjon heves til 66% vil det å skatte som lønntaker spise opp store deler av kaka. Jo mindre du har i beregningsgrunnlag, dess mer taper du. I offentlig sektor har de ansatte i dag en 66% bruttoordning og vil med dette forslaget ende opp med kun å betale mer skatt. Også i mange private bedrifter finnes det tjenestepensjonsordninger med 66% nettoordninger ved uførhet.
Allerede 1.mars i år kuttes barnetillegget for midlertidig uføre. Dette forslås også for varig uføre. Å fjerne det behovsprøvde barnetillegget vil i ytterste konsekvens bety tap på ca 21 000 kr pr barn pr år. Vi vet alle at fattigdom rammer barna mest, derfor vil et slik grep ikke stå i stil med ledende politikeres honnørord om bekjempelse av fattigdom.
Klok av skade er det to ord man skal være sunt skeptisk til: Sikre og fleksibelt. Hvor mye er pensjonen på dersom man skal spare milliarder men samtidig ”sikre pensjon på samme nivå”? Og dersom man skal bruke mindre penger, men også belønne de som kan jobbe lenge økonomisk, hva blir det igjen til de som har minst og for hvem er dette fleksibelt? Høyresiden mener trygdeordningene er for lukrative, tilgjengelige og bidrar til at folk velger disse framfor arbeid. Derfor må vi ta stilling til på hvem sine premisser debatten skal føres. I fagbevegelsen arbeider vi etter verdiene frihet, likhet og solidaritet. Motstanden mot de foreslåtte endringene i uførepensjonen må ikke sees på som motstand mot endring generelt. Den må sees på som motstand mot endringer som vil ramme de som har minst. Å ha ordninger som gir folk trygghet om de ikke kan arbeide, kjennetegner et solidarisk samfunn.
Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen 5. januar 2010
Siden pensjonskommisjonen la fram sin innstilling til ny folketrygd i 2004 har reklamene for pensjonsforsikringene dukket opp som paddehatter. I ettertid kan de sees på som en advarsel for hva som skulle komme. Der det offentlige har mangler, har markedet ekspansjonsmuligheter. Og med en gigantprivatisering av velferdsstatens diamant, folketrygden, er bordet dekket for private aktører.
2010 er kommet og den ”nye og moderniserte” folketrygden har tredd i kraft, men kampen for vår velferdsstat fortsetter. Ytterligere innstramminger er varslet. Det er uførepensjonene som nå står for tur. Hvorfor var det så viktig at LO kongressen sa nei til levealdersjustering av uføres alderspensjon? Hvorfor bør ikke uføre skatte som lønnstakere? Hvorfor er det viktig å forsvare barnetillegget? Av LO kongressens tre krav til framtidig uførepensjon er det kun levealdersjusteringen som har med ny alderspensjon å gjøre.
Uførepensjonsutvalget er bekymret for at det vil bli økonomisk attraktivt å bli uførepensjonist før 62 år, fordi alderspensjonen for yrkesaktive da er lavere. Derfor vil de kutte, også for uføre.
Det er åpenbart urimelig at uføre utsettes for levealdersjustering da de selv ikke har mulighet til å motvirke den. Levealderen varierer ut fra inntekt, utdanning og helse, der de med god helse, høy utdanning og høy inntekt er vinnerne og lever lenge. Når man må jobbe 8 mnd for hvert år levealderen øker for å unngå livsvarige kutt, er det de som har minst som betaler for de rike og friske.
Selv om bruttoytelsen for uførepensjon heves til 66% vil det å skatte som lønntaker spise opp store deler av kaka. Jo mindre du har i beregningsgrunnlag, dess mer taper du. I offentlig sektor har de ansatte i dag en 66% bruttoordning og vil med dette forslaget ende opp med kun å betale mer skatt. Også i mange private bedrifter finnes det tjenestepensjonsordninger med 66% nettoordninger ved uførhet.
Allerede 1.mars i år kuttes barnetillegget for midlertidig uføre. Dette forslås også for varig uføre. Å fjerne det behovsprøvde barnetillegget vil i ytterste konsekvens bety tap på ca 21 000 kr pr barn pr år. Vi vet alle at fattigdom rammer barna mest, derfor vil et slik grep ikke stå i stil med ledende politikeres honnørord om bekjempelse av fattigdom.
Klok av skade er det to ord man skal være sunt skeptisk til: Sikre og fleksibelt. Hvor mye er pensjonen på dersom man skal spare milliarder men samtidig ”sikre pensjon på samme nivå”? Og dersom man skal bruke mindre penger, men også belønne de som kan jobbe lenge økonomisk, hva blir det igjen til de som har minst og for hvem er dette fleksibelt? Høyresiden mener trygdeordningene er for lukrative, tilgjengelige og bidrar til at folk velger disse framfor arbeid. Derfor må vi ta stilling til på hvem sine premisser debatten skal føres. I fagbevegelsen arbeider vi etter verdiene frihet, likhet og solidaritet. Motstanden mot de foreslåtte endringene i uførepensjonen må ikke sees på som motstand mot endring generelt. Den må sees på som motstand mot endringer som vil ramme de som har minst. Å ha ordninger som gir folk trygghet om de ikke kan arbeide, kjennetegner et solidarisk samfunn.
Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen 5. januar 2010
onsdag 16. desember 2009
Walmartization
Fagforeningsknusing satt i system
2 millioner arbeidere hvor 2/3 deler er kvinner. 4000 butikker i USA alene. Over 5 ganger så stor som sin nærmeste konkurrent i USA. Wal-Mart står for 2% av USAs BNP og hadde de vært en stat ville de vært like stor som Saudi Arabia og alene vært Kinas 8. største handelspartner.
Wal-Mart er en fagforeningsfiendtlig gigant. Det er ikke uten grunn at Walmartization er et begrep med negativt fortegn.
Wal-Marts filosofi går slik: ”Wal-Mart er motstandere av fagorganisering av sine ansatte. Enhver antydning om at firmaet stiller seg nøytral til eller oppfordrer ansatte til å organisere seg er ikke sann.” I USA hvor fleste parten av kjedens 2 millioner ansatte jobber, går ledelsen langt i å stoppe sine ansatte fra å organisere seg. Fagforeningsknusningsteam blir flydd inn med helikopter fra hovedkvarteret dersom det er mistanke om fagorganisering. De har en 24 timers angivertelefon for å rapportere inn mistanke om fagforeningsaktiviteter og egen håndbok om ”unionbusting” for sine ledere. Å holde Wal-Mart fagforeningsfritt er i følge denne en heltidsjobb, man skal være stolt av å ha en butikk uten organiserte ansatte og hemmeligheten for å holde seg fagforeningsfri er å eliminere problemet.
I følge Union Network International forsvinner det 3 arbeidsplasser for hver 2. Wal-Mart skaper. For noen år siden organiserte butikkarbeiderne i Jonquière seg i UFCW og krevde tariffavtale. Wal-mart svarte med å legge ned hele butikken og med det mistet over 200 arbeidere jobben. Fordi Wal-Mart ofte etablerer seg på steder litt utenfor byer, har mange i lokalsamfunnene allerede har blitt tvunget til å legge ned flere av sine virksomheter fordi de ikke klarer å konkurrere med giganten. Slik knekker Wal-Mart ryggen på lokalsamfunn.
Helseforsikringen Wal-Mart har tegnet for de ansatte er dårlig og dyr, og lønningene er så lave at en heltidsansatt kan ikke forsørge seg på inntekten. I juli 2003 ble det kjent at Wal-Mart hadde laget foldere med informasjon om hvor ansatte kunne få støtte fra det offentlige. Dette være seg matkuponger, medisiner og liknende.
Wal-Mart har et poengsystem ved fravær. Er du borte fra jobb, uansett grunn, i 6 ganger i løpet av en 6 månedsperiode kommer Decision Day også kalt D-Day. Den ansatte må skrive et essay om hvorfor de liker å arbeide i Wal-Mart. Basert på hva som blir skrevet får den ansatte enten fortsette i jobben sin eller den blir oppsagt. Selv om D-Day testen blir bestått blir en satt på prøve for et år hvor en kan bli oppsagt for hva som helst.
Wal-Marts dårlige behandling av arbeidere påvirker ikke bare egne ansatte. Wal-Marts kontroll over detaljbransjen gjør at de alene påvirker lønningene til mange arbeidstakere, og fabrikkers skjebner rundt om i verden. Wal-Mart krever og dikterer lave lønninger, hardere arbeid og lengre arbeidsdager. Det er ikke slik at dette enorme selskapet kun tvinger amerikanske fabrikker til å legge ned. Fabrikker i andre land settes også opp mot hverandre for å gjøre det til det umulige løpet mot bunnen.
Walmartization kan kanskje virke fjern, men utviklingen er nærmere enn vi tror. Vi må være forberedt og organisert for å møte denne!
(Teksten er publisert i Klassekampen 24. november 2009)
2 millioner arbeidere hvor 2/3 deler er kvinner. 4000 butikker i USA alene. Over 5 ganger så stor som sin nærmeste konkurrent i USA. Wal-Mart står for 2% av USAs BNP og hadde de vært en stat ville de vært like stor som Saudi Arabia og alene vært Kinas 8. største handelspartner.
Wal-Mart er en fagforeningsfiendtlig gigant. Det er ikke uten grunn at Walmartization er et begrep med negativt fortegn.
Wal-Marts filosofi går slik: ”Wal-Mart er motstandere av fagorganisering av sine ansatte. Enhver antydning om at firmaet stiller seg nøytral til eller oppfordrer ansatte til å organisere seg er ikke sann.” I USA hvor fleste parten av kjedens 2 millioner ansatte jobber, går ledelsen langt i å stoppe sine ansatte fra å organisere seg. Fagforeningsknusningsteam blir flydd inn med helikopter fra hovedkvarteret dersom det er mistanke om fagorganisering. De har en 24 timers angivertelefon for å rapportere inn mistanke om fagforeningsaktiviteter og egen håndbok om ”unionbusting” for sine ledere. Å holde Wal-Mart fagforeningsfritt er i følge denne en heltidsjobb, man skal være stolt av å ha en butikk uten organiserte ansatte og hemmeligheten for å holde seg fagforeningsfri er å eliminere problemet.
I følge Union Network International forsvinner det 3 arbeidsplasser for hver 2. Wal-Mart skaper. For noen år siden organiserte butikkarbeiderne i Jonquière seg i UFCW og krevde tariffavtale. Wal-mart svarte med å legge ned hele butikken og med det mistet over 200 arbeidere jobben. Fordi Wal-Mart ofte etablerer seg på steder litt utenfor byer, har mange i lokalsamfunnene allerede har blitt tvunget til å legge ned flere av sine virksomheter fordi de ikke klarer å konkurrere med giganten. Slik knekker Wal-Mart ryggen på lokalsamfunn.
Helseforsikringen Wal-Mart har tegnet for de ansatte er dårlig og dyr, og lønningene er så lave at en heltidsansatt kan ikke forsørge seg på inntekten. I juli 2003 ble det kjent at Wal-Mart hadde laget foldere med informasjon om hvor ansatte kunne få støtte fra det offentlige. Dette være seg matkuponger, medisiner og liknende.
Wal-Mart har et poengsystem ved fravær. Er du borte fra jobb, uansett grunn, i 6 ganger i løpet av en 6 månedsperiode kommer Decision Day også kalt D-Day. Den ansatte må skrive et essay om hvorfor de liker å arbeide i Wal-Mart. Basert på hva som blir skrevet får den ansatte enten fortsette i jobben sin eller den blir oppsagt. Selv om D-Day testen blir bestått blir en satt på prøve for et år hvor en kan bli oppsagt for hva som helst.
Wal-Marts dårlige behandling av arbeidere påvirker ikke bare egne ansatte. Wal-Marts kontroll over detaljbransjen gjør at de alene påvirker lønningene til mange arbeidstakere, og fabrikkers skjebner rundt om i verden. Wal-Mart krever og dikterer lave lønninger, hardere arbeid og lengre arbeidsdager. Det er ikke slik at dette enorme selskapet kun tvinger amerikanske fabrikker til å legge ned. Fabrikker i andre land settes også opp mot hverandre for å gjøre det til det umulige løpet mot bunnen.
Walmartization kan kanskje virke fjern, men utviklingen er nærmere enn vi tror. Vi må være forberedt og organisert for å møte denne!
(Teksten er publisert i Klassekampen 24. november 2009)
Tillit og trygd
Er det arbeidslivet eller arbeidstakerne som er problemet?
Vi får stadig presentert alvorligheten i at for mange er uføretrygdet. Medieoppslag som «Velger uføretrygd framfor arbeid» og «Uføre i lykkeland» har alle innhold som svarer til overskriftene. Tidligere i år gikk den tidligere arbeids- og administrasjonsministeren fra Høyre, Kristin Clemet, i strupen på arbeidsfolk når hun sa at de høye trygdeytelsene skyldtes folks dårlige arbeidsmoral. Tenketanken Civitas måte å få ned antall uføre på er blant annet økt aksept for lave lønninger, slik at prisen arbeidskjøperen betaler for arbeidskraften «samsvarer» mer med det som produseres. Vi husker vel alle Bjarne Håkon Hanssen utsagn om at sosialklientene nå skal «stå opp om mårran». Og for et halvår siden vedtok Stortinget den nye folketrygden. Med sine nye virkemidler avkorting, alleårsregel og levealdersjustering, som alle fører til livsvarige kutt i pensjonen om du går av tidlig, skal man få folk til å «velge» å jobbe lengre.
Gjennom alt dette skapes det et inntrykk av at folk kunne unngått blant annet uføretrygd dersom de hadde stått på litt mer. Dette er en politikk som bygger på en grunnleggende mistillit til mennesket. Man tar utgangspunkt i at folk egentlig er unnasluntrere og må straffes økonomisk for at de skal «velge» å jobbe. Hvor reelt dette valget er eller ikke, tar ingen hensyn til. Det er interessant hvordan vanlige folk må få mindre i inntekt for å yte mer, når det er helt motsatt for ledere.
Når debatten ensidig dreier seg om hva som er galt med folk, blir dette etter hvert oppfattet som en sannhet. Selv den varmeste forsvarer av velferdsstaten kan falle for fristelsen å mistenke naboen for å ikke ha rettmessig krav på de ytelsene vedkommende mottar. Fra de hold som er ivrigst etter å kutte i velferdsordningene våre, kan det til tider virke som at det er både lønnsomt og lett å bli uføretrygdet i Norge. Det virker som at man kan ta turen innom hvilket som helst Nav-kontor og si: Hei. Jeg vil uføretrygde meg. Og vips – så blir man det.
Slike vrangfremstillinger er først og fremst en hån mot dem som ofte har vært gjennom mange runder med Nav får å få de nødvendige vedtak. Men faren med en slik ensidig debatt er at de herskendes tanker fort blir til herskende tanker. At det er folket det er noe galt med, og ikke arbeidslivet.
Det er alvorlig at så mange mennesker står utenfor arbeidslivet, men svaret er ikke så enkelt som bare å kutte i trygdeytelsene. Egenverdien i det å jobbe, å ha en jobb å gå til, undervurderes. Utfordringen ligger i å skape et arbeidsliv der alle kan yte sine 100 prosent. Stadige lønnsomhets- og effektivitetskrav både i offentlig og privat sektor gir lite håp om at vi vil få et arbeidsliv med plass til alle med det første.
I stedet for å sette spørsmålstegn ved hva som er galt med arbeidslivet siden så mange faller utenfor, virker det som debatten bare fortsetter i kjente toner: «Sving pengepisken så skal du se at de skjerper seg». Den nyliberale arbeidslinjen har gjort sitt inntog på tvers av partigrensene. Men det menneskesynet arbeidslinjen representerer eksisterer bare så lenge vi godtar det.
Det er aldri for sent å snu. I 2010 kommer det en sak til Stortinget om framtidens uførepensjon. Vinner LO-kongressens syn fram der, er det et steg i riktig retning.
Mona Bjørn,
tillitsvalgt i Handel og Kontor og bystyrerepresentant for Rødt i Trondheim
monabjorn@gmail.com
(teksten er publisert i Klassekampen 27.oktober 2009)
Vi får stadig presentert alvorligheten i at for mange er uføretrygdet. Medieoppslag som «Velger uføretrygd framfor arbeid» og «Uføre i lykkeland» har alle innhold som svarer til overskriftene. Tidligere i år gikk den tidligere arbeids- og administrasjonsministeren fra Høyre, Kristin Clemet, i strupen på arbeidsfolk når hun sa at de høye trygdeytelsene skyldtes folks dårlige arbeidsmoral. Tenketanken Civitas måte å få ned antall uføre på er blant annet økt aksept for lave lønninger, slik at prisen arbeidskjøperen betaler for arbeidskraften «samsvarer» mer med det som produseres. Vi husker vel alle Bjarne Håkon Hanssen utsagn om at sosialklientene nå skal «stå opp om mårran». Og for et halvår siden vedtok Stortinget den nye folketrygden. Med sine nye virkemidler avkorting, alleårsregel og levealdersjustering, som alle fører til livsvarige kutt i pensjonen om du går av tidlig, skal man få folk til å «velge» å jobbe lengre.
Gjennom alt dette skapes det et inntrykk av at folk kunne unngått blant annet uføretrygd dersom de hadde stått på litt mer. Dette er en politikk som bygger på en grunnleggende mistillit til mennesket. Man tar utgangspunkt i at folk egentlig er unnasluntrere og må straffes økonomisk for at de skal «velge» å jobbe. Hvor reelt dette valget er eller ikke, tar ingen hensyn til. Det er interessant hvordan vanlige folk må få mindre i inntekt for å yte mer, når det er helt motsatt for ledere.
Når debatten ensidig dreier seg om hva som er galt med folk, blir dette etter hvert oppfattet som en sannhet. Selv den varmeste forsvarer av velferdsstaten kan falle for fristelsen å mistenke naboen for å ikke ha rettmessig krav på de ytelsene vedkommende mottar. Fra de hold som er ivrigst etter å kutte i velferdsordningene våre, kan det til tider virke som at det er både lønnsomt og lett å bli uføretrygdet i Norge. Det virker som at man kan ta turen innom hvilket som helst Nav-kontor og si: Hei. Jeg vil uføretrygde meg. Og vips – så blir man det.
Slike vrangfremstillinger er først og fremst en hån mot dem som ofte har vært gjennom mange runder med Nav får å få de nødvendige vedtak. Men faren med en slik ensidig debatt er at de herskendes tanker fort blir til herskende tanker. At det er folket det er noe galt med, og ikke arbeidslivet.
Det er alvorlig at så mange mennesker står utenfor arbeidslivet, men svaret er ikke så enkelt som bare å kutte i trygdeytelsene. Egenverdien i det å jobbe, å ha en jobb å gå til, undervurderes. Utfordringen ligger i å skape et arbeidsliv der alle kan yte sine 100 prosent. Stadige lønnsomhets- og effektivitetskrav både i offentlig og privat sektor gir lite håp om at vi vil få et arbeidsliv med plass til alle med det første.
I stedet for å sette spørsmålstegn ved hva som er galt med arbeidslivet siden så mange faller utenfor, virker det som debatten bare fortsetter i kjente toner: «Sving pengepisken så skal du se at de skjerper seg». Den nyliberale arbeidslinjen har gjort sitt inntog på tvers av partigrensene. Men det menneskesynet arbeidslinjen representerer eksisterer bare så lenge vi godtar det.
Det er aldri for sent å snu. I 2010 kommer det en sak til Stortinget om framtidens uførepensjon. Vinner LO-kongressens syn fram der, er det et steg i riktig retning.
Mona Bjørn,
tillitsvalgt i Handel og Kontor og bystyrerepresentant for Rødt i Trondheim
monabjorn@gmail.com
(teksten er publisert i Klassekampen 27.oktober 2009)
tirsdag 27. oktober 2009
Franchise
Den viktigste motivasjonen for å drive en franchise er penger.
Franchise har sitt opphav i USA og er en driftsform som i økende grad benyttes i Norge og i hovedsak i varehandelen, selv om den også er å finne i andre bransjer.
Mange fristes av drømmen om å bli ”Rema-millionær”, men å drive butikk i Norge er tøft og konkurransen er beinhard. Selv om muligheten for å tjene penger er tilstede i en del av de store butikkene, vil i de fleste tilfeller millionene bare bli med drømmen.
En franchiseavtale framstilles som en avtale med to likeverdige parter – franchisegiveren og franchisetakeren. I virkeligheten handler det om et system der franchisegiveren har makt over økonomiske forhold, mens franchisetakeren har ansvaret for daglig drift.
Det er franchisegiveren som utarbeider rammeverket for franchisen. De bestemmer åpningstidene, hvilke leverandører som skal benyttes, vareutvalget, salgsforpliktelsene for franchisetakeren, hvilket volumvekst som er forventet og kostnadene ved franchisen. Ofte er det også franchisegiveren som eier lokalene.
Tanken bak franchise er at man har stor tro på at franchisetakeren er en bedre og mer motivert leder enn en ansatt daglig leder. Men franchise er med på å slå en kile i det organiserte arbeidsliv. Arbeidsmiljøloven omgås ved å ikke ha ansatte butikksjefer. Å skifte ut en franchisetaker er enklere enn å si opp en ansatt butikksjef. Eksempelvis kan kontrakten avsluttes uten begrunnelse ved kontraktstidens utløp. For å unngå økonomiske tap vil franchisetaker jobbe knallhardt. Ofte også betydelig ut over normal arbeidstid. I mange tilfeller er det flere personer, blant annet familiemedlemmer som trør til for å få endene til å møtes. Franchisegiveren får mer arbeidskraft uten å betale et rødt øre for det.
De økonomiske rammebetingelsene er ofte så trange at det å opprette en tariffavtale blir vanskelig. Når franchisetaker settes under økonomisk press går dette ut over ansatte. Til tross for at franchisegiveren setter de fleste økonomiske premissene går de fri for ansvaret, fordi arbeidsgiveransvaret er hos den enkelte franchisetaker.
Franchise kan ikke bare sees på som en driftsform. Dette handler om organiseringen av produksjonen for å øke profitten. Som entreprise, bemanningsbyråer og kontraktørvirksomheter er dette måter å omgå et organisert arbeidsliv på hvor alt som er til hindring for kapitalens frie flyt skal bort.
Sammenligner man med andre næringer brukes begrepene hovedentreprenør og underentreprenør. I varehandelen må franchisegiver defineres som hovedentreprenør og franchisetaker som underentreprenør. Kravet om solidaransvar må reises slik at franchisegiver forpliktes til å gi franchisetaker mulighet til å innfri gjeldene tariffestede lønns- og arbeidsvilkår for ansatte.
I dag finnes det verken bestemmelser i lov- eller avtaleverk som kan møte denne utviklingen og på mange måter er dette upløyd mark. Dette arbeidet må starte nå.
Selv i USA, Frankrike og Sverige har man lovverk som regulerer franchise, men et slikt lovverk i Norge må i større grad enn i de nevnte land inneholde bestemmelser som ivaretar ansattes interesser og tillitsvalgtes rolle må styrkes gjennom både lov- og avtaleverk.
LO krever det – vil en ny rødgrønn regjering innfri det?
(Innlegget er trykket i Klassekampen 29. september 2009)
Franchise har sitt opphav i USA og er en driftsform som i økende grad benyttes i Norge og i hovedsak i varehandelen, selv om den også er å finne i andre bransjer.
Mange fristes av drømmen om å bli ”Rema-millionær”, men å drive butikk i Norge er tøft og konkurransen er beinhard. Selv om muligheten for å tjene penger er tilstede i en del av de store butikkene, vil i de fleste tilfeller millionene bare bli med drømmen.
En franchiseavtale framstilles som en avtale med to likeverdige parter – franchisegiveren og franchisetakeren. I virkeligheten handler det om et system der franchisegiveren har makt over økonomiske forhold, mens franchisetakeren har ansvaret for daglig drift.
Det er franchisegiveren som utarbeider rammeverket for franchisen. De bestemmer åpningstidene, hvilke leverandører som skal benyttes, vareutvalget, salgsforpliktelsene for franchisetakeren, hvilket volumvekst som er forventet og kostnadene ved franchisen. Ofte er det også franchisegiveren som eier lokalene.
Tanken bak franchise er at man har stor tro på at franchisetakeren er en bedre og mer motivert leder enn en ansatt daglig leder. Men franchise er med på å slå en kile i det organiserte arbeidsliv. Arbeidsmiljøloven omgås ved å ikke ha ansatte butikksjefer. Å skifte ut en franchisetaker er enklere enn å si opp en ansatt butikksjef. Eksempelvis kan kontrakten avsluttes uten begrunnelse ved kontraktstidens utløp. For å unngå økonomiske tap vil franchisetaker jobbe knallhardt. Ofte også betydelig ut over normal arbeidstid. I mange tilfeller er det flere personer, blant annet familiemedlemmer som trør til for å få endene til å møtes. Franchisegiveren får mer arbeidskraft uten å betale et rødt øre for det.
De økonomiske rammebetingelsene er ofte så trange at det å opprette en tariffavtale blir vanskelig. Når franchisetaker settes under økonomisk press går dette ut over ansatte. Til tross for at franchisegiveren setter de fleste økonomiske premissene går de fri for ansvaret, fordi arbeidsgiveransvaret er hos den enkelte franchisetaker.
Franchise kan ikke bare sees på som en driftsform. Dette handler om organiseringen av produksjonen for å øke profitten. Som entreprise, bemanningsbyråer og kontraktørvirksomheter er dette måter å omgå et organisert arbeidsliv på hvor alt som er til hindring for kapitalens frie flyt skal bort.
Sammenligner man med andre næringer brukes begrepene hovedentreprenør og underentreprenør. I varehandelen må franchisegiver defineres som hovedentreprenør og franchisetaker som underentreprenør. Kravet om solidaransvar må reises slik at franchisegiver forpliktes til å gi franchisetaker mulighet til å innfri gjeldene tariffestede lønns- og arbeidsvilkår for ansatte.
I dag finnes det verken bestemmelser i lov- eller avtaleverk som kan møte denne utviklingen og på mange måter er dette upløyd mark. Dette arbeidet må starte nå.
Selv i USA, Frankrike og Sverige har man lovverk som regulerer franchise, men et slikt lovverk i Norge må i større grad enn i de nevnte land inneholde bestemmelser som ivaretar ansattes interesser og tillitsvalgtes rolle må styrkes gjennom både lov- og avtaleverk.
LO krever det – vil en ny rødgrønn regjering innfri det?
(Innlegget er trykket i Klassekampen 29. september 2009)
Abonner på:
Innlegg (Atom)