Trondheimskonferansen

Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter


Siste januarhelga i år arrangerte LO i Trondheim den 19. Trondheimskonferansen. Representanter fra 22 av LOs lokalorganisasjoner, 150 fagforeninger i LO, 10 fagforeninger utenfor LO og folk fra ulike partier og solidaritetsorganisasjoner utgjorde 597 deltakere. Helt fullt, og over 100 hadde fått avslag.

Forløperen til Trondheimskonferansen ble avholdt i Kristiansand i 1988. Opprør mot økt arbeidsløshet og kampen for en fri og uavhengig fagbevegelse gjorde at det ble dannet et meningsfelleskap på tvers av forbundsgrenser. Behovet for å samle seg og stille krav ble nødvendig. Året etter var det 8 fagforeninger som sto som formell arrangør for konferansen som nå fant sted i Trondheim for første gang. Tanken var at konferansen skulle sirkulere blant storbyene, men etter noen års opphold kom den tilbake til Trondheim i 1993 hvor den siden har blitt avholdt årlig. En konferanse som opprinnelig startet som en samling av opposisjonelle der deltakere ble truet med eksklusjon fra høyt oppe i LO systemet, skulle etter hvert bli en slagkraftig konferanse som ingen lengre kunne overse. På 90-tallet vokste høyresiden seg sterk både i Norge og internasjonalt. Stadige angrep på tariffavtalene, arbeidervernet og velferdsstaten gjorde at Trondheimskonferansens måte å arbeide på tvers av forbundsgrenser etter hvert fikk aksept i LO. LOs nestleder Esther Kostøl innledet på konferansen i 1995. Siden den gang har LOs ledelse vært gjengangere på konferansen. I år deltok ledelsen ved nestleder Gerd Kristiansen, for første gang på hele konferansen.

Helse og klasse, sosial dumping, kamp mot fredsplikten og retten til arbeid er noen av temaene som har vært gjengangere flere av konferansene. ”Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter” er en tittel som står fast og har blitt et kjennetegn ved konferansen. For på Norges største fagligpolitiske verksted kan du som helt vanlig tillitsvalgt delta i debatten, komme med forslag og være med å bestemme. Noen vil kanskje si at ”det som blir vedtatt, det skjer”. Seieren i tariffoppgjøret om offentlig tjenestepensjon, arbeidet for en ny politisk kurs og avvisningen av Arbeidslivslovsutvalgets forslag til svekket arbeidervern har det til felles kampen har startet på Trondheimskonferansen. Når arbeidskjøperne vil sette folk opp mot hverandre, når våre kollektive tariffavtaler har vært under angrep og når ledende politikere har trikset med sykefraværstall. Da har Trondheimskonferansen vært det stedet der tillitsvalgte skoleres for å møte motstanden med den beste ammunisjonen; fakta og handlekraft. Her samles en ikke for kun å bryte meninger, men for å stake ut en kurs og lage strategier man skal gjennomføre.

I år klarte konferansen å enes om likelønnskrav for tariffoppgjøret. Fagbevegelsen og miljøbevegelsen har blitt utfordret til tettere kommunikasjon for å finne saker å bygge enhet om. Arbeidet med å sikre industrien levelige kår fortsetter.

Endringene og utfordringene i arbeidslivet kan ikke løses på den enkelte arbeidsplass. Trondheimskonferansen setter disse i sammenheng og det man tror bare er ens egen kamp viser seg å være nettopp – vår felles kamp.

(teksten er publisert i Klassekampen 9. februar 2010)