Tillit og trygd

Er det arbeidslivet eller arbeidstakerne som er problemet?

Vi får stadig presentert alvorligheten i at for mange er uføretrygdet. Medieoppslag som «Velger uføretrygd framfor arbeid» og «Uføre i lykkeland» har alle innhold som svarer til overskriftene. Tidligere i år gikk den tidligere arbeids- og administrasjonsministeren fra Høyre, Kristin Clemet, i strupen på arbeidsfolk når hun sa at de høye trygdeytelsene skyldtes folks dårlige arbeidsmoral. Tenketanken Civitas måte å få ned antall uføre på er blant annet økt aksept for lave lønninger, slik at prisen arbeidskjøperen betaler for arbeidskraften «samsvarer» mer med det som produseres. Vi husker vel alle Bjarne Håkon Hanssen utsagn om at sosialklientene nå skal «stå opp om mårran». Og for et halvår siden vedtok Stortinget den nye folketrygden. Med sine nye virkemidler avkorting, alleårsregel og levealdersjustering, som alle fører til livsvarige kutt i pensjonen om du går av tidlig, skal man få folk til å «velge» å jobbe lengre.
Gjennom alt dette skapes det et inntrykk av at folk kunne unngått blant annet uføretrygd dersom de hadde stått på litt mer. Dette er en politikk som bygger på en grunnleggende mistillit til mennesket. Man tar utgangspunkt i at folk egentlig er unnasluntrere og må straffes økonomisk for at de skal «velge» å jobbe. Hvor reelt dette valget er eller ikke, tar ingen hensyn til. Det er interessant hvordan vanlige folk må få mindre i inntekt for å yte mer, når det er helt motsatt for ledere.

Når debatten ensidig dreier seg om hva som er galt med folk, blir dette etter hvert oppfattet som en sannhet. Selv den varmeste forsvarer av velferdsstaten kan falle for fristelsen å mistenke naboen for å ikke ha rettmessig krav på de ytelsene vedkommende mottar. Fra de hold som er ivrigst etter å kutte i velferdsordningene våre, kan det til tider virke som at det er både lønnsomt og lett å bli uføretrygdet i Norge. Det virker som at man kan ta turen innom hvilket som helst Nav-kontor og si: Hei. Jeg vil uføretrygde meg. Og vips – så blir man det.
Slike vrangfremstillinger er først og fremst en hån mot dem som ofte har vært gjennom mange runder med Nav får å få de nødvendige vedtak. Men faren med en slik ensidig debatt er at de herskendes tanker fort blir til herskende tanker. At det er folket det er noe galt med, og ikke arbeidslivet.

Det er alvorlig at så mange mennesker står utenfor arbeidslivet, men svaret er ikke så enkelt som bare å kutte i trygdeytelsene. Egenverdien i det å jobbe, å ha en jobb å gå til, undervurderes. Utfordringen ligger i å skape et arbeidsliv der alle kan yte sine 100 prosent. Stadige lønnsomhets- og effektivitetskrav både i offentlig og privat sektor gir lite håp om at vi vil få et arbeidsliv med plass til alle med det første.
I stedet for å sette spørsmålstegn ved hva som er galt med arbeidslivet siden så mange faller utenfor, virker det som debatten bare fortsetter i kjente toner: «Sving pengepisken så skal du se at de skjerper seg». Den nyliberale arbeidslinjen har gjort sitt inntog på tvers av partigrensene. Men det menneskesynet arbeidslinjen representerer eksisterer bare så lenge vi godtar det.
Det er aldri for sent å snu. I 2010 kommer det en sak til Stortinget om framtidens uførepensjon. Vinner LO-kongressens syn fram der, er det et steg i riktig retning.

Mona Bjørn,
tillitsvalgt i Handel og Kontor og bystyrerepresentant for Rødt i Trondheim
monabjorn@gmail.com

(teksten er publisert i Klassekampen 27.oktober 2009)