Slaget om uførepensjonen

Velferdspolitikken må ta sikte på å jevne ut forskjellene ved å heve standarden, ikke senke den.

Siden pensjonskommisjonen la fram sin innstilling til ny folketrygd i 2004 har reklamene for pensjonsforsikringene dukket opp som paddehatter. I ettertid kan de sees på som en advarsel for hva som skulle komme. Der det offentlige har mangler, har markedet ekspansjonsmuligheter. Og med en gigantprivatisering av velferdsstatens diamant, folketrygden, er bordet dekket for private aktører.

2010 er kommet og den ”nye og moderniserte” folketrygden har tredd i kraft, men kampen for vår velferdsstat fortsetter. Ytterligere innstramminger er varslet. Det er uførepensjonene som nå står for tur. Hvorfor var det så viktig at LO kongressen sa nei til levealdersjustering av uføres alderspensjon? Hvorfor bør ikke uføre skatte som lønnstakere? Hvorfor er det viktig å forsvare barnetillegget? Av LO kongressens tre krav til framtidig uførepensjon er det kun levealdersjusteringen som har med ny alderspensjon å gjøre.
Uførepensjonsutvalget er bekymret for at det vil bli økonomisk attraktivt å bli uførepensjonist før 62 år, fordi alderspensjonen for yrkesaktive da er lavere. Derfor vil de kutte, også for uføre.
Det er åpenbart urimelig at uføre utsettes for levealdersjustering da de selv ikke har mulighet til å motvirke den. Levealderen varierer ut fra inntekt, utdanning og helse, der de med god helse, høy utdanning og høy inntekt er vinnerne og lever lenge. Når man må jobbe 8 mnd for hvert år levealderen øker for å unngå livsvarige kutt, er det de som har minst som betaler for de rike og friske.
Selv om bruttoytelsen for uførepensjon heves til 66% vil det å skatte som lønntaker spise opp store deler av kaka. Jo mindre du har i beregningsgrunnlag, dess mer taper du. I offentlig sektor har de ansatte i dag en 66% bruttoordning og vil med dette forslaget ende opp med kun å betale mer skatt. Også i mange private bedrifter finnes det tjenestepensjonsordninger med 66% nettoordninger ved uførhet.

Allerede 1.mars i år kuttes barnetillegget for midlertidig uføre. Dette forslås også for varig uføre. Å fjerne det behovsprøvde barnetillegget vil i ytterste konsekvens bety tap på ca 21 000 kr pr barn pr år. Vi vet alle at fattigdom rammer barna mest, derfor vil et slik grep ikke stå i stil med ledende politikeres honnørord om bekjempelse av fattigdom.

Klok av skade er det to ord man skal være sunt skeptisk til: Sikre og fleksibelt. Hvor mye er pensjonen på dersom man skal spare milliarder men samtidig ”sikre pensjon på samme nivå”? Og dersom man skal bruke mindre penger, men også belønne de som kan jobbe lenge økonomisk, hva blir det igjen til de som har minst og for hvem er dette fleksibelt? Høyresiden mener trygdeordningene er for lukrative, tilgjengelige og bidrar til at folk velger disse framfor arbeid. Derfor må vi ta stilling til på hvem sine premisser debatten skal føres. I fagbevegelsen arbeider vi etter verdiene frihet, likhet og solidaritet. Motstanden mot de foreslåtte endringene i uførepensjonen må ikke sees på som motstand mot endring generelt. Den må sees på som motstand mot endringer som vil ramme de som har minst. Å ha ordninger som gir folk trygghet om de ikke kan arbeide, kjennetegner et solidarisk samfunn.

Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen 5. januar 2010