Lovlige ulovligheter

Når grunnmuren i arbeidslivet rives bort, blir det vanskelig å bygge et godt arbeidsliv.

I morgen 1. juli blir det ulovlige lovlig og alle lovbryteres hjerter kan glede seg. Da trer en borgerlig endring av arbeidsmiljøloven i kraft. Farvel til faste jobber og hele stillinger, velkommen til løsarbeidersamfunnet.

NHO og Høyre hevdet i Dagens Næringsliv 20. mai at de nye endringene vil føre til flere hele stillinger. Man kan si mye om endringene i arbeidsmiljøloven, men at de vil føre til mer heltid er ikke en av dem. Det er mange som i dag jobber deltid mot sin vilje. Det store flertall er kvinner. Deltidsproblematikken løses ikke ved regjeringens endringer i arbeidsmiljøloven. Tvert i mot gjør borgerlig arbeidslivspolitikk vondt verre. For mange går veien til fast heltid først via en midlertidig ansettelse, deretter en deltidsstilling og tilslutt heltid, om de er så heldige. Jeg skriver heldige, fordi heltidsstillingene ikke vokser på trær. Iallfall ikke i kvinnedominerte bransjer. Når bedriftene velger deltid som strategi for lønnsomhet trengs det bedre vern, ikke dårligere. Virkeligheten er at alt for mange må basere seg på ekstratimer for å ha råd til å leve. Andre blir låst i en deltidsstilling fordi timene blir smurt ut over flere dager. Konsekvensen av dette er at det blir vanskelig å få mertimer fordi man allerede er på jobb. I tillegg blir det vanskelig å kombinere to jobber. Får man først til å ha to jobber kan man fort bli fanget i en krysspress situasjon: der man blir oppfattet som ”lite fleksibel” fordi man ikke kan jobbe ut over avtalt stillingsandel. Selvsagt er det urimelig, men det forandrer ikke fella.

Når klokken passerer midnatt i kveld forsvinner et av de viktigste verktøyene tillitsvalgte har til å hjelpe medlemmene til et trygt og forutsigbart arbeidsliv, nemlig retten til fast jobb. Arbeidsgiver får blankofullmakt til velge om du skal få fast eller midlertidig ansettelse. Dagens § 14.9 i arbeidsmiljøloven sier at arbeidstaker skal ansettes fast. Midlertidige ansettelser er tillat kun ved midlertidige behov. Dette er en svært viktig bestemmelse både for fast jobb og for større stilling. Sistnevnte fordi veldig mange arbeidstakeres kamp for en større stilling starter med krav om en fast stilling.  Selv i dag jobber det arbeidstakere midlertidige ansettelser der de dekker et fast behov uten at de har fast kontrakt. Enten skyldes det bedriftens uvitenhet eller så skyldes det kynisme. Uansett er det ulovlig.

Folk som trenger en jobb godtar mye for ”å få en fot innenfor”. Det er de som har takket ja til alt som er å oppdrive av ledige timer, både kveld og helg. De vil vise at de står på i håp om å få noe fast, men når den faste jobben lar vente på seg blir det utrygt og uforutsigbart.  Det er slitsomt å være i en slik arbeidssituasjon. Ingen mulighet til å planlegge framtida, ingen lån i banken, ingen forutsigbarhet. Til tross for dette, så er det mange som kvier seg for å kreve sin rett. De er redde for arbeidsgivers reaksjon og ønsker ikke ”å lage bråk”. I dag kan tillitsvalgte med loven i hånd gi medlemmet en porsjon mot til å kreve sin rett, fordi arbeidsmiljøloven har til hensikt å beskytte. Slik kan tillitsvalgte hjelpe til med å rydde opp i uryddige kontrakter. I morgen blir det ulovlige lovlig og dermed er den muligheten borte.

Regjeringen forsvarer seg med at de har lagt inn begrensninger for bruk av midlertidige ansettelser på generelt grunnlag. Midlertidige ansettelser på generelt grunnlag blir tillatt i inntil 12 måneder, men det er ikke lov å inngå nye midlertidige ansettelser for å få utført arbeidsoppgaver av samme art. Da blir det en karenstid på 12 måneder før samme eller annen arbeidstaker kan ansettes til å utføre disse arbeidsoppgavene. Videre settes det en grense for at en bedrift kan ha maks 15 prosent midlertidig ansatte på generelt grunnlag.

Det er dette regjeringen kaller å gi «et tydelig signal om at midlertidig arbeidskraft ikke kan benyttes over lengre tid uten særskilt begrunnelse». Det hjelper lite å si en ting når man gjør det motsatte. Økt tilgang til midlertidig ansettelser gir bare flere midlertidige ansettelser. Det eneste signalet regjeringen sender er et grønt lys for bedriftene til å gi flere en utrygg arbeidshverdag. Tatt dagens situasjon i betraktning der man selv med dagens sterke arbeidsmiljølov sliter med ulovlige midlertidige ansettelser, er det ingenting som tyder på at morgensdagens arbeidsmiljølov vil gjøre situasjonen bedre. Når regelverket kompliseres og arbeidstakernes rettigheter svekkes, hvor mange makter da å ta kampen?

I morgen gjør regjeringen det ulovlige lovlig. Samtidig er det folk flest som betaler prisen, med livet på vent. 

Teksten har stått på trykk i Klassekampens Gryr i Norden spalte 30. juni 2015

Privatsaken Pensjon

Skal fagbevegelsen bære ansvaret for å sikre en anstendig tjenestepensjon i privat sektor?

Daglig kan vi lese i media at vi må spare privat. Det er reklame på TV og på nett, bankene sender tilbudsbrev til sine kunder og avisene bruker store ord og bokstaver for å visualisere nødvendigheten av pensjonssparing for oss: ”Slik får du gullpensjon”, ”Sjekk om du blir en pensjonsvinner” og ”Slik sikrer du deg superpensjon”. Det kan minne mer om et lotteri enn en inntektssikring for alderdommen. På mange måte er det også det. For du må ha både penger å satse og flaks for å vinne om du skal få en anstendig pensjon den dagen du går av. Det er resultatet av de politiske vedtakene som Stortinget har gjort gjennom de siste 10 årene når de har faset inn pensjonsreformen. Pensjonsreformen er en innsparingsreform som skal redusere statens utgifter, men selv om framtidens pensjoner blir mindre forsvinner ikke behovet for en pensjon å leve av. Der det er et behov som det offentlige ikke dekker, dannes et marked der private aktører ser en mulighet for å tjene penger. Privat pensjonssparing er et slik marked.

Det er to måter å spare privat på. Det ene er individuell pensjonssparing der du som privatperson selv oppretter en pensjonssparing i banken. Problemet her er at de som har minst og ofte trenger det mest, har ikke råd til å spare. Den andre er gjennom kollektiv sparing i tjenestepensjonene på jobb. I 2006 kom lov om obligatorisk tjenestepensjon som skulle sikre at ”alle” skal ha tjenestepensjon på arbeidsplassen. Jeg skriver alle i hermetegn, fordi det er ikke alle som har rett på den. For at bedriften skal være pliktig til å tegne tjenestepensjon for de ansatte må en av tre forskjellige minimumsvarianter av stillingsbrøker være innfridd. Selv om bedriften innfrir ett av disse kravene, så betyr ikke det at du nødvendigvis får pensjonssparing av den grunn. For å være medlem av pensjonsordningen på jobben må du  jobbe minst 20 prosent av full stilling, du må være 20 år og være ansatt i minst ett år. Er du ansatt i mindre enn ett år, går den oppsparte pensjonen tilbake til bedriften. Mange korte arbeidsforhold i ulike bedrifter kan bety mange år uten pensjonsoppsparing. Faktisk så taper man generelt på å bytte jobb. I motsetning til i offentlig sektor hvor man har tjenestepensjonsordninger som gjør at man kan jobbe i ulike deler av offentlig sektor uten å tape pensjon, er det i privat sektor omvendt. I dag er det tre forskjellige tjenestepensjonsordninger. Disse er ytelsesbasert, innskuddsbasert og hybrid. Du kan ikke ta med deg oppsparte penger fra den ene ordningen inn den andre for å fortsette sparingen. Du kan ikke en gang ta med deg pensjonspengene dine fra en bedrift med innskuddspensjon til en annen bedrift med samme ordning. Skifter du ordning så får du en fripolise/pensjonskapitalbevis som forteller hvor mye du har i pensjon fra den gamle ordningen eller din tidligere arbeidsgiver. Deretter må du starte på ny sparing. Over halvparten av bedriftene har lagt seg på lovens minimum som er 2 prosent innskudd av inntekt over 1 G (kr 90 068 per 1.5.15). Det er en dårlig pensjonsordning der lavlønnsyrker som ofte er kvinnedominert kommer ekstra dårlig ut. Det blir ikke bedre av at loven også åpner for å holde lønn som for eksempel overtid og variable tillegg utenfor beregningsgrunnlaget.

Dagens ordninger må forbedres, men fra politisk hold er det stille. Det kan virke som at Stortingets privatisering har gjort tjenestepensjon til et så privat anliggende at de politiske partiene ikke lengre er i stand til å se hva de kan gjøre for å sikre et anstendig pensjonsnivå. Riktignok har de økt de maksimale innskuddssatsene fra 5 til 7 prosent, åpnet for at inntekt under 1 G kan være med i beregningsgrunnlaget i innskuddspensjonen og de har laget en tredje tjenestepensjonsordning kalt hybridpensjon. Hybridpensjon ligner på innskuddspensjonen, men er bedre på flere områder. Det er til liten hjelp når ingen livselskaper tilbyr den. Økingen av makssatsene har heller ingen praktisk betydning fordi det store flertallet som fortsatt har lovens minimum. Skal det være en reell forbedring må man løfte i bunn. Da må all inntekt være med i beregningsgrunnlaget for tjenestepensjon og alle må få pensjonsopptjening uavhengig av hvor lenge de har vært ansatt eller hvor gammel de er. Innskuddssatsene må heves betydelig og det må etableres brede ordninger som gjør at man kan bytte jobb i privat sektor uten å tape pensjon på det. 

Pensjonene er kanskje privatisert, men de er ikke et privat anliggende. Sammen med LO har Handel og Kontor satt tjenestepensjon på dagsorden. Dette vil bli en del av tariffoppgjøret 2016, men i anstendighetens navn kan ikke dette være fagbevegelsens kamp alene. Det er på tide at også de politiske partiene kjenner sin besøkelsestid.

Teksten har vært på trykk i Klassekampen 11. august 2015

Mye å miste

Uforutsette omstendigheter kan føre til at du mister AFP. Det får konsekvenser resten av livet.

I tariffoppgjøret 2008 ble Avtalefestet pensjon (AFP) i privat sektor endret fra en tidligpensjonsordning til en tilleggspensjonsordning. Denne endringen var gjenstand for heftig debatt den gangen og bør fortsatt være det. Den opprinnelige AFP-ordningen var en tidligpensjon ment først og fremst for de som ikke klarte å holde til alderspensjon. For mange ble den et alternativ til uføretrygd. Den nye AFP-ordningen i privat sektor ble tilpasset ny folketrygd der den blir et livsvarig tillegg som gir høyere årlig utbetaling jo lengre du venter med å ta den ut.  Retten til å ta ut pensjon fra 62 år er borte. På samme måte som tidligpensjonsordningen i folketrygden, må du nå ha tjent nok til å betale deg selv din egen minstepensjon før du får lov å ta ut pensjon før 67 år. Det betyr at de med god inntekt, god helse og en jobb de kan stå lenge i kan glede seg over en klekkelig tilleggspensjon, mens sliterne må betale sin egen tidligpensjon med lavere årlige utbetalinger – om de i det hele tatt får AFP. På grunn av pensjonsreformens kutt i våre framtidige pensjoner er vi helt avhengig av AFP-tillegget, til tross dens mange svakheter. Derfor er det helt uholdbart at strenge regler og omstendigheter som den enkelte arbeidstaker selv ikke kan påvirke, avgjør om folk får AFP-tillegget eller ikke.

Mange tror det er nok å jobbe i en bedrift med tariffavtale for å få AFP. Slik er det ikke. I tillegg må en rekke vilkår være oppfylt – både fra arbeidsgiver og arbeidstaker. Noen må være oppfylt før du fyller 62 år, andre før du skal ta ut AFP. En del av disse kan du følge med selv, andre har du ingen mulighet til å påvirke. Visste du for eksempel at du mister AFP-tillegget for alltid om du mottar en krone i uføretrygd etter du fyller 62 år? Eller at en sluttpakke ved oppsigelse kan koste deg AFP-tillegget? Min erfaring som tillitsvalgt er at folk ikke kjenner til vilkårene.

Det behov for informasjon ut til folk, men i en del tilfeller hjelper det lite. Du kan kjenne reglene så godt du bare vil, men om du er for ung til å få AFP om jobben din forsvinner og du ikke får en ny i en AFP-bedrift, mister du ansiennitet i ordningen. Ansiennitet kan kun tjenes opp før fylte 62 år. Har du ikke nok får du ikke AFP. Det kan være vanskelig å se for seg hva AFP-tillegget betyr i praksis og hva det vil si å betale for sin egen tidligpensjon. Derfor skal jeg gi et bilde på dette med meg selv som eksempel. Jeg var

19 år dag jeg startet å jobbe, i dag er jeg 33. På NAVs pensjonskalkulator la jeg inn en forventet inntekt på kr 350 000, krysset av for at jeg har AFP og la inn 100 prosent uttak fra 62 år. Da har jeg vært i jobb i 43 år. Kalkulatoren beregnet at jeg får kr 150 000 fra folketrygden, så 46 000 i AFP tillegg fram til 67 år som blir redusert til 27 000 etter det. Hva om jeg legger inn at jeg jobber 5 år lengre? Da har jeg vært i jobb i 48 år. Beregningen viste da at folketrygden hadde økt til 192 000, mens AFP-tillegget har økt til 38 000. En øking på til sammen 53 000 kroner. Selv om jeg teoretisk sett kan ta ut pensjon fra jeg er 62, må jeg også ta stilling til om jeg har råd til et tap på 53 000 kr hvert år resten av livet. Det er selvsagt om jeg har et valg. Hvem vet hva fremtiden bringer?

I en tid der arbeidsløsheten øker vil flere ikke bare stå i fare for å miste jobben, men også AFP-tillegget. Om det hadde vært meg som hadde mistet jobben eller blitt alvorlig syk og dermed mistet AFP-tillegget, så ville jeg ikke ha tjent nok til å ta ut hel pensjon fra 62 år. Jeg måtte jobbe til 64 år og skulle jeg tatt ut hel pensjon da måtte jeg klart meg med kr 165 000 i årlig pensjon. Til sammenligning er dagens minstepensjon 2 G som tilsvarer kr 177 460. De som havner i en slik situasjon blir dobbelt straffet både fordi de ikke har tjent nok til å gå av fra 62 år, men også for at de får svært lav pensjon. Det var vilkår i den opprinnelige AFP ordningen også, men om man ikke innfridde disse fikk dette kun konsekvenser for årene fram til 67 år. Etterpå var det som ingenting hadde skjedd. Mister man AFP i den nye ordningen får dette livsvarige konsekvenser. Det er spesielt alvorlig fordi de som trenger AFP mest ofte er de som får lavest pensjon fra folketrygden. I 2013 vedtok LO-kongressen at LO vil utrede muligheten for bedre ytelser for de som uforskyldt faller utenfor ordningen, spesielt med sykdom/uførhet, arbeidsledighet og virksomhetsoverdragelser sent i karrieren” og at ”LO må arbeide for at AFP på en enda bedre måte kan gi flere muligheten til å gå av med folketrygd fra 62 år. LO vil derfor kreve et overgangstillegg i AFP-ordningen for å sikre dette”.  I 2017 evalueres pensjonsreformen. Det er det avgjørende at hele LO følger opp kongressens vedtak. For endringer må til. Vi må ikke glemme det store flertall av medlemmene som må gi seg i arbeidslivet før de fyller 67.

Teksten har vært på trykk i Klassekampen 19. mai 2015

Ja til søndagsfri!

Søndag som felles fridag er en frihet vi må kjempe for!

Etter åpningstidslovens fall i 2003 har det vært en betydelig utvidelse av butikkenes åpningstider som har ført til endringer i arbeidstid og fritid for ansatte. I dag kan butikkene holde åpent døgnet rundt fra mandag til og med lørdag. På røde dager skal det være stengt, med noen unntak.  Dette har gjort at de aller fleste av varehandelens ansatte har fri på søndager, men nå er denne friheten truet.

Like før påske sendte regjeringen det mye omtalte forslaget om søndagsåpne butikker ut på høring. Regjeringen vil at alle butikker og kjøpesentre skal kunne holde åpent døgnet rundt, hele året med unntak av tolv hellig- og høytidsdager. Da skal dagens ”Brustadbu-regler” gjelde. Fordi Høyre og Frp er avhengig av Venstres stemmer for å få igjennom denne endringen har de også lagt inn en alternativ løsning der spørsmålet om søndagsåpent skal avgjøres lokalt. Regjeringen fremmer dette forslaget uten å gå i dialog med partene i arbeidslivet om gjeldende lovverk og uten kunnskap om konsekvensene av forslaget. Mange er bekymret og det med rette. Varehandelen er Norges nest største næring og sysselsetter 370 000 ansatte. Dersom det innføres en ny arbeidsdag for denne næringen som helhet, vil det også få betydelige konsekvenser for de bransjene som er knyttet til den. Skal butikken ha åpent er det behov det renhold, varer må produseres og transporteres både fra produsent og fra lager. I tillegg trenger mange vakthold for å i vareta sikkerheten. Søndagsåpne kjøpesentre betyr at også frisører og ansatte på kafeteria mister søndag som felles fridag. Åpningstider er arbeidstider og arbeidstider påvirker fritiden. I FAFO-rapporten som ble lagt fram i slutten av februar kom det frem at omtrent 200 000 ansatte i varehandelen og 47 000 i tilstøtende næringer må belage seg på en ny arbeidsdag dersom regjeringens forslag går igjennom. Dette er et forsiktig anslag og kommer i tillegg til de 46 000 i varehandelen som allerede jobber søndag i dag. I følge SSB er det i dag rundt 800 000 arbeidstakere som jobber utenfor ordinær dagtid mandag til fredag. Et flertall av disse er kvinner. I varehandelen jobber nesten halvparten av alle ansatte utenom ordinær arbeidstid og deltidsansatte er de som jobber mest ubekvemt. En liberalisering av åpningstidene slik de borgerlige nå foreslår vil føre til at langt færre har fri samtidig og at flere kvinner i enda større grad får ugunstige arbeidstider.

I Stortingets spørretime forrige onsdag hevdet Erna Solberg at denne endringen gjør at hver familie selv kan bestemme når de vil ha familiedag. Hva er det som får statsministeren til å tro at det blir lettere å ha fri samtidig med venner og familien om man fjerner den loven som nettopp gir mange fri samtidig? En slik uttalelse forteller oss at statsministeren har svært liten kjennskap til for hvordan arbeidsplaner settes opp. Det er ikke sånn at alle kan velge når de vil jobbe og når de vil ha fri. Og skulle mamma ha ”søndag på en tirsdag” så hjelper det lite når barna er på skolen.

Vi mennesker er mer enn forbrukere. Vi er hele mennesker. Vi er familie, vi er venner og vi er naboer. Friheten til å ha fri samtidig er en frihet verdt å kjempe for! Det ser ut til at det ligger en ideologisk tåke som hindrer regjeringens synsvidde i denne saken. Da er det verdt å minne om at det aldri er for sent å snu.

Mona Bjørn

Regionleder

Handel og Kontor region Midt-Norge

Teksten har vært på trykk i Adresseavisens Signert-spalte 13. april 2015

De blå bedreviterne

I debatten om søndagsåpne butikker avslører regjeringen sitt syn på varehandelen

For oss som jobber i butikk er det ingen nyhet at det finnes dem som ikke ser på jobben vi gjør som en «ordentlig jobb». Vanligvis handler dette først og fremst om uvitenhet. Når de lærer bransjen å kjenne, endres også oppfatningen av jobben vi gjør. Det som derimot vekker både bekymring og irritasjon er ledende politikere som vil gjøre betydelige lovendringer som vil påvirke både jobb og fritid til mange mennesker uten å se på konsekvensene, og uten å snakke med oss som blir berørt.

Regjeringens forslag om å endre loven sånn at butikkene kan holde åpent døgnet rundt, året rundt med unntak av tolv dager møter heftig motstand fra alle kanter. Frivilligheten, miljøbevegelsen, kirken, fagbevegelsen, arbeidsgiversiden og bransjen selv har alle slått ring om søndagen som en annerledes dag. Tilbake står Høyre og Frp alene. Mens debatten går, tegner det seg stadig et tydeligere bilde av hvordan de borgerlige partiene ser på varehandelen og oss som jobber her. Det er ikke pent.

Dersom regjeringens forslag blir vedtatt vil det få betydelige konsekvenser. Ikke bare for ansatte i varehandelen, men også for alle de som jobber i bransjene knyttet til den. Det er en ting å være uenig i sak, men måten regjeringen behandler servicesektoren på er arrogant. Det vitner om manglende respekt for de mange hundre tusen som står på hver dag for at kundene skal får den beste servicen.

Hva betyr vi egentlig for de borgerlige politikerne? Det er åpenbart at de mener at vi ikke kan forvente å bli tatt på alvor når vi uttrykker bekymring for konsekvensene av søndagsåpne butikker og kjøpesentre. Vi som «jobber i kassa på Rimi» har jo valgt det selv, derfor har vi visst nok ingen rett til å stille krav. Når Høyre og Frp sier hopp, forventes det at vi spør: «Hvor høyt?» Gjør vi ikke det, kan vi bare finne oss en annen jobb. Om ikke Thorhild Widvey får søndagshandlet på vei hjem fra hytta på Beitostølen, mangler det tydeligvis ikke på dem som kan over jobben vår.

Høyre og Frp hevder at dagens regler er konkurransevridende. Derfor må de fjernes. Hadde de virkelig vært bekymret for konkurransevilkårene i varehandelen, så hadde de gått i dialog med partene i arbeidslivet for å diskutere problemstillingen. Det gjør de ikke. Det er tydelig at de mener vi ikke har noe å bidra med. Økt kunnskap er ikke regjeringens greie. De har nemlig en standard mal som heter liberalisering og den brukes på alt. Ifølge de mørkeblå er valgfritt å holde søndagsåpent. Har du ikke råd, får du holde stengt. Har du ikke markedsgrunnlag, har du ikke livets rett. Ferdig snakket.

Om vi ennå ikke har skjønt at vi skal holde kjeft og slutte å klage, så kan vi lese om oss selv i VG 19. februar. Der harselerer Høyres stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde med samtlige som er kritiske til regjeringens forslag om søndagsåpne butikker.

Er vi ikke enig i forslaget, så kan vi likegreit stenge hele Norge på søndagene, skriver hun. Da må vi vel bli fornøyd! Dette er selvsagt en fullstendig avsporing av debatten. Dessverre føyer dette seg inn i rekken av uttalelser som bekrefter Høyre og Frps arrogante opptreden ovenfor aktørene i varehandelen som ønsker å si ifra på et faglig grunnlag.

Varehandelen er Norges nest største næring i privat sektor og sysselsetter 370.000 arbeidstakere. Salgsfaget er en av flere fagutdanninger i varehandelen. Det er et fagbrev som blant annet betyr at man har formell kompetanse som dokumenterer at man vet hvordan man skal håndtere endringer og sikre lønnsom drift, at man har kunnskap om produkter, salgsmetoder, regelverk, bransjens rammebetingelser og etiske regler. En salgsmedarbeider kan samle inn, tolke og bruke informasjon i forbindelse med markedsføring av produkter og tjenester. Hun vet hvordan man planlegger og gjennomfører salg og mersalg av ulike produkter til ulike kundegrupper. Hun kan pengebehandling, dokumentbehandling, klage- og reklamasjonsbehandling og vurdering av salg og markedsføringsaktiviteter. Dessverre gir regjeringens lovendringer grunn til bekymring for rekrutteringen til bransjen. Jeg forventer at regjeringen tar jobben vår på alvor.

 Til alle som jobber i varehandelen, til reinholdere, vektere, sjåførene og lagerarbeiderne. Til frisørene og alle andre næringer tilknyttet varehandelen. Til venner og familier som berøres av at regjeringen vil ta fra mange hundre tusen arbeidstakere søndag som fridag. De borgerlige partiene bryr seg ikke. De er ikke interessert i å høre på hva vi har å si. La oss derfor svare med det eneste språket de forstår. Et dårlig valgresultat. Til høsten er det kommune- og fylkestingsvalg. Høyre og Frp er ikke bedre lokalt enn de er sentralt. Bruk derfor stemmeretten din for å fortelle dem hva nettopp du mener om politiske partier som ikke tar deg på alvor.

 Teksten har vært på trykk i Klassekampen 24. februar 2015 

Widveydagen

Søndagsåpnebutikker gir ikke mer frihet til ansatte, bare flere bekymringer

Fredag 9. januar la regjeringen fram forslag til endringer i Helligdagsfredloven som gjør at alle butikker og kjøpesentre kan ha åpent døgnet rundt, hele året. Det eneste unntaket er tolv hellig- og høytidsdager hvor dagens regler fortsatt skal gjelde.En kunnskapsløs beslutning der regjeringen verken har spurt eller lyttet til noen andre enn seg selv. Handelsnæringen, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene og forbrukerne sier nei til ytterligere liberalisering av åpningstidene. Selv ikke en utredning for å belyse hvilke konsekvenser dette har for samfunnet som helhet, vil Høyre og Frp være med på. I et brev til kulturministeren har elleve organisasjoner – blant annet fra arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, kirken, frivilligheten, familie- og miljøorganisasjoner – etterspurt nettopp en slik konsekvensutredning. Regjeringen ønsket ikke denne kunnskapen. 

Høyre og Frp hevder de vil gi bedriftene og forbrukerne valgfrihet til selv å bestemme om de vil holde åpent og om de vil handle. At en betydelig større del av befolkningen må jobbe mer kveld og helg, betyr ingenting for regjeringen. Handelsnæringens ønske om å holde søndagsstengt av lønnsomhetshensyn møter heller ingen forståelse hos de mørkeblå. Høyre og Frp vil gjennomføre en markedsliberalistiske samfunnsendring. Det betyr at markedet alene skal regulere tilbud og etterspørsel, og da må alle begrensninger bort. Konsekvensene for alle som rammes av Høyre og Frps politikk er etter deres syn et privat anliggende. Det betyr at dine valg er årsaken til det som skjer videre, selv når du rammes av andres beslutninger. 

På denne måten fraskriver regjeringen seg alt ansvar. De hevder bedriftene selv velger sin åpningstid, til tross for at både arbeidsgiverorganisasjoner og handelsnæringen generelt har gitt klart og tydelig uttrykk for at dette ikke er et reelt valg. Markedsmekanismen vil til slutt tvinge alle til å holde åpent. Det samme synet har de på ansatte som blir berørt. Stortingsrepresentant for Høyre Kristin Vinje beskrev dette på en veldig god måte i Klassekampen 6. januar. Der fortalte Vinje hvor stolt hun var over å tilhøre et parti som «har tro på at folk kan styre sine egne valg, slik at ansatte som ikke ville jobbe på en søndagsåpen butikk kunne velge en annen jobb – eller akseptere å jobbe en søndag en gang iblant mot å ha fri en dag i uka». I bytte mot dagens frihet til å ha tid sammen med venner og familie på søndager, får vi altså friheten til å velge en ny jobb om vi ikke aksepterer mer søndagsarbeid. Muligens kan folk i Vinjes omgangskrets velge og vrake i jobber. Det kan i så fall forklare uttalelsen.

Selv om det kan være vanskelig for Høyre og Frp å forstå, jobber vi i butikk fordi vi liker jobben vår. Om vi ikke lenger kan jobbe i butikk fordi den blir søndagsåpent, er det ikke slik i den virkelige verden at alle kan velge og vrake i jobber.
Jeg spurte en kollega av meg om hvordan hun så på å skulle begynne å jobbe søndager. Hun svarte at da måtte hun finne seg en annen jobb. Ikke fordi at hun vil, men fordi hun må. Hun elsker butikkfaget.Lange åpningstider både på hverdager og lørdager gjør at det er mange ubekvemme vakter som må bemannes allerede i dag. Min kollega jobber kveldsvakter i uken og senvakt annenhver lørdag. Dersom hun i tillegg skulle begynne å jobbe søndager, ville det bli en stor belastning med tanke på både barn og samboer. Hun opplevde ikke dette som en frihet, tvert imot var det en bekymring. Historien er ikke unik, den finnes i mange varianter og i andre yrkesgrupper enn varehandelen. Arbeidstiden påvirker fritiden. Som en konsekvens av regjeringens politikk vil det bli flere søndagsåpne kjøpesentre og butikker. Dette påvirker ikke bare ansatte i varehandelen, det påvirker også renholderne, vekterne, lager- og transportarbeiderne, leverandørene og produsentene. Det er mange mennesker som nå blir pålagt (mer) søndagsarbeid og mange familier som blir berørt.

I Dagens Næringsliv viser kulturminister Thorhild Widvey til at mange allerede jobber søndager i dag, og at vi ikke kan forvente å ha hviledag på søndag. Det er ikke et argument for å åpne opp for at samtlige ansatte i varehandelen skal ha søndagsarbeid, snarere tvert imot. Nettopp fordi et samfunn har oppgaver som må løses uavhengig av tidspunkt, har arbeidsmiljøloven bestemmelser som sikrer et minimum av fritid på røde dager, men også disse har Høyre og Frp foreslått å svekke. Debatten om søndagsåpne butikker handler om hvilket samfunn vil skal ha. Høyre og Frp har nå sagt det klart: Søndag skal ikke lenger være en felles fridag. I stedet har vi fått den nye arbeidsdagen – Widveydagen. 

Teksten har vært på trykk i Klassekampen

13. januar 2015