Privatsaken Pensjon

Skal fagbevegelsen bære ansvaret for å sikre en anstendig tjenestepensjon i privat sektor?

Daglig kan vi lese i media at vi må spare privat. Det er reklame på TV og på nett, bankene sender tilbudsbrev til sine kunder og avisene bruker store ord og bokstaver for å visualisere nødvendigheten av pensjonssparing for oss: ”Slik får du gullpensjon”, ”Sjekk om du blir en pensjonsvinner” og ”Slik sikrer du deg superpensjon”. Det kan minne mer om et lotteri enn en inntektssikring for alderdommen. På mange måte er det også det. For du må ha både penger å satse og flaks for å vinne om du skal få en anstendig pensjon den dagen du går av. Det er resultatet av de politiske vedtakene som Stortinget har gjort gjennom de siste 10 årene når de har faset inn pensjonsreformen. Pensjonsreformen er en innsparingsreform som skal redusere statens utgifter, men selv om framtidens pensjoner blir mindre forsvinner ikke behovet for en pensjon å leve av. Der det er et behov som det offentlige ikke dekker, dannes et marked der private aktører ser en mulighet for å tjene penger. Privat pensjonssparing er et slik marked.

Det er to måter å spare privat på. Det ene er individuell pensjonssparing der du som privatperson selv oppretter en pensjonssparing i banken. Problemet her er at de som har minst og ofte trenger det mest, har ikke råd til å spare. Den andre er gjennom kollektiv sparing i tjenestepensjonene på jobb. I 2006 kom lov om obligatorisk tjenestepensjon som skulle sikre at ”alle” skal ha tjenestepensjon på arbeidsplassen. Jeg skriver alle i hermetegn, fordi det er ikke alle som har rett på den. For at bedriften skal være pliktig til å tegne tjenestepensjon for de ansatte må en av tre forskjellige minimumsvarianter av stillingsbrøker være innfridd. Selv om bedriften innfrir ett av disse kravene, så betyr ikke det at du nødvendigvis får pensjonssparing av den grunn. For å være medlem av pensjonsordningen på jobben må du  jobbe minst 20 prosent av full stilling, du må være 20 år og være ansatt i minst ett år. Er du ansatt i mindre enn ett år, går den oppsparte pensjonen tilbake til bedriften. Mange korte arbeidsforhold i ulike bedrifter kan bety mange år uten pensjonsoppsparing. Faktisk så taper man generelt på å bytte jobb. I motsetning til i offentlig sektor hvor man har tjenestepensjonsordninger som gjør at man kan jobbe i ulike deler av offentlig sektor uten å tape pensjon, er det i privat sektor omvendt. I dag er det tre forskjellige tjenestepensjonsordninger. Disse er ytelsesbasert, innskuddsbasert og hybrid. Du kan ikke ta med deg oppsparte penger fra den ene ordningen inn den andre for å fortsette sparingen. Du kan ikke en gang ta med deg pensjonspengene dine fra en bedrift med innskuddspensjon til en annen bedrift med samme ordning. Skifter du ordning så får du en fripolise/pensjonskapitalbevis som forteller hvor mye du har i pensjon fra den gamle ordningen eller din tidligere arbeidsgiver. Deretter må du starte på ny sparing. Over halvparten av bedriftene har lagt seg på lovens minimum som er 2 prosent innskudd av inntekt over 1 G (kr 90 068 per 1.5.15). Det er en dårlig pensjonsordning der lavlønnsyrker som ofte er kvinnedominert kommer ekstra dårlig ut. Det blir ikke bedre av at loven også åpner for å holde lønn som for eksempel overtid og variable tillegg utenfor beregningsgrunnlaget.

Dagens ordninger må forbedres, men fra politisk hold er det stille. Det kan virke som at Stortingets privatisering har gjort tjenestepensjon til et så privat anliggende at de politiske partiene ikke lengre er i stand til å se hva de kan gjøre for å sikre et anstendig pensjonsnivå. Riktignok har de økt de maksimale innskuddssatsene fra 5 til 7 prosent, åpnet for at inntekt under 1 G kan være med i beregningsgrunnlaget i innskuddspensjonen og de har laget en tredje tjenestepensjonsordning kalt hybridpensjon. Hybridpensjon ligner på innskuddspensjonen, men er bedre på flere områder. Det er til liten hjelp når ingen livselskaper tilbyr den. Økingen av makssatsene har heller ingen praktisk betydning fordi det store flertallet som fortsatt har lovens minimum. Skal det være en reell forbedring må man løfte i bunn. Da må all inntekt være med i beregningsgrunnlaget for tjenestepensjon og alle må få pensjonsopptjening uavhengig av hvor lenge de har vært ansatt eller hvor gammel de er. Innskuddssatsene må heves betydelig og det må etableres brede ordninger som gjør at man kan bytte jobb i privat sektor uten å tape pensjon på det. 

Pensjonene er kanskje privatisert, men de er ikke et privat anliggende. Sammen med LO har Handel og Kontor satt tjenestepensjon på dagsorden. Dette vil bli en del av tariffoppgjøret 2016, men i anstendighetens navn kan ikke dette være fagbevegelsens kamp alene. Det er på tide at også de politiske partiene kjenner sin besøkelsestid.

Teksten har vært på trykk i Klassekampen 11. august 2015