Fagforeningsknusing satt i system
2 millioner arbeidere hvor 2/3 deler er kvinner. 4000 butikker i USA alene. Over 5 ganger så stor som sin nærmeste konkurrent i USA. Wal-Mart står for 2% av USAs BNP og hadde de vært en stat ville de vært like stor som Saudi Arabia og alene vært Kinas 8. største handelspartner.
Wal-Mart er en fagforeningsfiendtlig gigant. Det er ikke uten grunn at Walmartization er et begrep med negativt fortegn.
Wal-Marts filosofi går slik: ”Wal-Mart er motstandere av fagorganisering av sine ansatte. Enhver antydning om at firmaet stiller seg nøytral til eller oppfordrer ansatte til å organisere seg er ikke sann.” I USA hvor fleste parten av kjedens 2 millioner ansatte jobber, går ledelsen langt i å stoppe sine ansatte fra å organisere seg. Fagforeningsknusningsteam blir flydd inn med helikopter fra hovedkvarteret dersom det er mistanke om fagorganisering. De har en 24 timers angivertelefon for å rapportere inn mistanke om fagforeningsaktiviteter og egen håndbok om ”unionbusting” for sine ledere. Å holde Wal-Mart fagforeningsfritt er i følge denne en heltidsjobb, man skal være stolt av å ha en butikk uten organiserte ansatte og hemmeligheten for å holde seg fagforeningsfri er å eliminere problemet.
I følge Union Network International forsvinner det 3 arbeidsplasser for hver 2. Wal-Mart skaper. For noen år siden organiserte butikkarbeiderne i Jonquière seg i UFCW og krevde tariffavtale. Wal-mart svarte med å legge ned hele butikken og med det mistet over 200 arbeidere jobben. Fordi Wal-Mart ofte etablerer seg på steder litt utenfor byer, har mange i lokalsamfunnene allerede har blitt tvunget til å legge ned flere av sine virksomheter fordi de ikke klarer å konkurrere med giganten. Slik knekker Wal-Mart ryggen på lokalsamfunn.
Helseforsikringen Wal-Mart har tegnet for de ansatte er dårlig og dyr, og lønningene er så lave at en heltidsansatt kan ikke forsørge seg på inntekten. I juli 2003 ble det kjent at Wal-Mart hadde laget foldere med informasjon om hvor ansatte kunne få støtte fra det offentlige. Dette være seg matkuponger, medisiner og liknende.
Wal-Mart har et poengsystem ved fravær. Er du borte fra jobb, uansett grunn, i 6 ganger i løpet av en 6 månedsperiode kommer Decision Day også kalt D-Day. Den ansatte må skrive et essay om hvorfor de liker å arbeide i Wal-Mart. Basert på hva som blir skrevet får den ansatte enten fortsette i jobben sin eller den blir oppsagt. Selv om D-Day testen blir bestått blir en satt på prøve for et år hvor en kan bli oppsagt for hva som helst.
Wal-Marts dårlige behandling av arbeidere påvirker ikke bare egne ansatte. Wal-Marts kontroll over detaljbransjen gjør at de alene påvirker lønningene til mange arbeidstakere, og fabrikkers skjebner rundt om i verden. Wal-Mart krever og dikterer lave lønninger, hardere arbeid og lengre arbeidsdager. Det er ikke slik at dette enorme selskapet kun tvinger amerikanske fabrikker til å legge ned. Fabrikker i andre land settes også opp mot hverandre for å gjøre det til det umulige løpet mot bunnen.
Walmartization kan kanskje virke fjern, men utviklingen er nærmere enn vi tror. Vi må være forberedt og organisert for å møte denne!
(Teksten er publisert i Klassekampen 24. november 2009)
onsdag 16. desember 2009
Tillit og trygd
Er det arbeidslivet eller arbeidstakerne som er problemet?
Vi får stadig presentert alvorligheten i at for mange er uføretrygdet. Medieoppslag som «Velger uføretrygd framfor arbeid» og «Uføre i lykkeland» har alle innhold som svarer til overskriftene. Tidligere i år gikk den tidligere arbeids- og administrasjonsministeren fra Høyre, Kristin Clemet, i strupen på arbeidsfolk når hun sa at de høye trygdeytelsene skyldtes folks dårlige arbeidsmoral. Tenketanken Civitas måte å få ned antall uføre på er blant annet økt aksept for lave lønninger, slik at prisen arbeidskjøperen betaler for arbeidskraften «samsvarer» mer med det som produseres. Vi husker vel alle Bjarne Håkon Hanssen utsagn om at sosialklientene nå skal «stå opp om mårran». Og for et halvår siden vedtok Stortinget den nye folketrygden. Med sine nye virkemidler avkorting, alleårsregel og levealdersjustering, som alle fører til livsvarige kutt i pensjonen om du går av tidlig, skal man få folk til å «velge» å jobbe lengre.
Gjennom alt dette skapes det et inntrykk av at folk kunne unngått blant annet uføretrygd dersom de hadde stått på litt mer. Dette er en politikk som bygger på en grunnleggende mistillit til mennesket. Man tar utgangspunkt i at folk egentlig er unnasluntrere og må straffes økonomisk for at de skal «velge» å jobbe. Hvor reelt dette valget er eller ikke, tar ingen hensyn til. Det er interessant hvordan vanlige folk må få mindre i inntekt for å yte mer, når det er helt motsatt for ledere.
Når debatten ensidig dreier seg om hva som er galt med folk, blir dette etter hvert oppfattet som en sannhet. Selv den varmeste forsvarer av velferdsstaten kan falle for fristelsen å mistenke naboen for å ikke ha rettmessig krav på de ytelsene vedkommende mottar. Fra de hold som er ivrigst etter å kutte i velferdsordningene våre, kan det til tider virke som at det er både lønnsomt og lett å bli uføretrygdet i Norge. Det virker som at man kan ta turen innom hvilket som helst Nav-kontor og si: Hei. Jeg vil uføretrygde meg. Og vips – så blir man det.
Slike vrangfremstillinger er først og fremst en hån mot dem som ofte har vært gjennom mange runder med Nav får å få de nødvendige vedtak. Men faren med en slik ensidig debatt er at de herskendes tanker fort blir til herskende tanker. At det er folket det er noe galt med, og ikke arbeidslivet.
Det er alvorlig at så mange mennesker står utenfor arbeidslivet, men svaret er ikke så enkelt som bare å kutte i trygdeytelsene. Egenverdien i det å jobbe, å ha en jobb å gå til, undervurderes. Utfordringen ligger i å skape et arbeidsliv der alle kan yte sine 100 prosent. Stadige lønnsomhets- og effektivitetskrav både i offentlig og privat sektor gir lite håp om at vi vil få et arbeidsliv med plass til alle med det første.
I stedet for å sette spørsmålstegn ved hva som er galt med arbeidslivet siden så mange faller utenfor, virker det som debatten bare fortsetter i kjente toner: «Sving pengepisken så skal du se at de skjerper seg». Den nyliberale arbeidslinjen har gjort sitt inntog på tvers av partigrensene. Men det menneskesynet arbeidslinjen representerer eksisterer bare så lenge vi godtar det.
Det er aldri for sent å snu. I 2010 kommer det en sak til Stortinget om framtidens uførepensjon. Vinner LO-kongressens syn fram der, er det et steg i riktig retning.
Mona Bjørn,
tillitsvalgt i Handel og Kontor og bystyrerepresentant for Rødt i Trondheim
monabjorn@gmail.com
(teksten er publisert i Klassekampen 27.oktober 2009)
Vi får stadig presentert alvorligheten i at for mange er uføretrygdet. Medieoppslag som «Velger uføretrygd framfor arbeid» og «Uføre i lykkeland» har alle innhold som svarer til overskriftene. Tidligere i år gikk den tidligere arbeids- og administrasjonsministeren fra Høyre, Kristin Clemet, i strupen på arbeidsfolk når hun sa at de høye trygdeytelsene skyldtes folks dårlige arbeidsmoral. Tenketanken Civitas måte å få ned antall uføre på er blant annet økt aksept for lave lønninger, slik at prisen arbeidskjøperen betaler for arbeidskraften «samsvarer» mer med det som produseres. Vi husker vel alle Bjarne Håkon Hanssen utsagn om at sosialklientene nå skal «stå opp om mårran». Og for et halvår siden vedtok Stortinget den nye folketrygden. Med sine nye virkemidler avkorting, alleårsregel og levealdersjustering, som alle fører til livsvarige kutt i pensjonen om du går av tidlig, skal man få folk til å «velge» å jobbe lengre.
Gjennom alt dette skapes det et inntrykk av at folk kunne unngått blant annet uføretrygd dersom de hadde stått på litt mer. Dette er en politikk som bygger på en grunnleggende mistillit til mennesket. Man tar utgangspunkt i at folk egentlig er unnasluntrere og må straffes økonomisk for at de skal «velge» å jobbe. Hvor reelt dette valget er eller ikke, tar ingen hensyn til. Det er interessant hvordan vanlige folk må få mindre i inntekt for å yte mer, når det er helt motsatt for ledere.
Når debatten ensidig dreier seg om hva som er galt med folk, blir dette etter hvert oppfattet som en sannhet. Selv den varmeste forsvarer av velferdsstaten kan falle for fristelsen å mistenke naboen for å ikke ha rettmessig krav på de ytelsene vedkommende mottar. Fra de hold som er ivrigst etter å kutte i velferdsordningene våre, kan det til tider virke som at det er både lønnsomt og lett å bli uføretrygdet i Norge. Det virker som at man kan ta turen innom hvilket som helst Nav-kontor og si: Hei. Jeg vil uføretrygde meg. Og vips – så blir man det.
Slike vrangfremstillinger er først og fremst en hån mot dem som ofte har vært gjennom mange runder med Nav får å få de nødvendige vedtak. Men faren med en slik ensidig debatt er at de herskendes tanker fort blir til herskende tanker. At det er folket det er noe galt med, og ikke arbeidslivet.
Det er alvorlig at så mange mennesker står utenfor arbeidslivet, men svaret er ikke så enkelt som bare å kutte i trygdeytelsene. Egenverdien i det å jobbe, å ha en jobb å gå til, undervurderes. Utfordringen ligger i å skape et arbeidsliv der alle kan yte sine 100 prosent. Stadige lønnsomhets- og effektivitetskrav både i offentlig og privat sektor gir lite håp om at vi vil få et arbeidsliv med plass til alle med det første.
I stedet for å sette spørsmålstegn ved hva som er galt med arbeidslivet siden så mange faller utenfor, virker det som debatten bare fortsetter i kjente toner: «Sving pengepisken så skal du se at de skjerper seg». Den nyliberale arbeidslinjen har gjort sitt inntog på tvers av partigrensene. Men det menneskesynet arbeidslinjen representerer eksisterer bare så lenge vi godtar det.
Det er aldri for sent å snu. I 2010 kommer det en sak til Stortinget om framtidens uførepensjon. Vinner LO-kongressens syn fram der, er det et steg i riktig retning.
Mona Bjørn,
tillitsvalgt i Handel og Kontor og bystyrerepresentant for Rødt i Trondheim
monabjorn@gmail.com
(teksten er publisert i Klassekampen 27.oktober 2009)
tirsdag 27. oktober 2009
Franchise
Den viktigste motivasjonen for å drive en franchise er penger.
Franchise har sitt opphav i USA og er en driftsform som i økende grad benyttes i Norge og i hovedsak i varehandelen, selv om den også er å finne i andre bransjer.
Mange fristes av drømmen om å bli ”Rema-millionær”, men å drive butikk i Norge er tøft og konkurransen er beinhard. Selv om muligheten for å tjene penger er tilstede i en del av de store butikkene, vil i de fleste tilfeller millionene bare bli med drømmen.
En franchiseavtale framstilles som en avtale med to likeverdige parter – franchisegiveren og franchisetakeren. I virkeligheten handler det om et system der franchisegiveren har makt over økonomiske forhold, mens franchisetakeren har ansvaret for daglig drift.
Det er franchisegiveren som utarbeider rammeverket for franchisen. De bestemmer åpningstidene, hvilke leverandører som skal benyttes, vareutvalget, salgsforpliktelsene for franchisetakeren, hvilket volumvekst som er forventet og kostnadene ved franchisen. Ofte er det også franchisegiveren som eier lokalene.
Tanken bak franchise er at man har stor tro på at franchisetakeren er en bedre og mer motivert leder enn en ansatt daglig leder. Men franchise er med på å slå en kile i det organiserte arbeidsliv. Arbeidsmiljøloven omgås ved å ikke ha ansatte butikksjefer. Å skifte ut en franchisetaker er enklere enn å si opp en ansatt butikksjef. Eksempelvis kan kontrakten avsluttes uten begrunnelse ved kontraktstidens utløp. For å unngå økonomiske tap vil franchisetaker jobbe knallhardt. Ofte også betydelig ut over normal arbeidstid. I mange tilfeller er det flere personer, blant annet familiemedlemmer som trør til for å få endene til å møtes. Franchisegiveren får mer arbeidskraft uten å betale et rødt øre for det.
De økonomiske rammebetingelsene er ofte så trange at det å opprette en tariffavtale blir vanskelig. Når franchisetaker settes under økonomisk press går dette ut over ansatte. Til tross for at franchisegiveren setter de fleste økonomiske premissene går de fri for ansvaret, fordi arbeidsgiveransvaret er hos den enkelte franchisetaker.
Franchise kan ikke bare sees på som en driftsform. Dette handler om organiseringen av produksjonen for å øke profitten. Som entreprise, bemanningsbyråer og kontraktørvirksomheter er dette måter å omgå et organisert arbeidsliv på hvor alt som er til hindring for kapitalens frie flyt skal bort.
Sammenligner man med andre næringer brukes begrepene hovedentreprenør og underentreprenør. I varehandelen må franchisegiver defineres som hovedentreprenør og franchisetaker som underentreprenør. Kravet om solidaransvar må reises slik at franchisegiver forpliktes til å gi franchisetaker mulighet til å innfri gjeldene tariffestede lønns- og arbeidsvilkår for ansatte.
I dag finnes det verken bestemmelser i lov- eller avtaleverk som kan møte denne utviklingen og på mange måter er dette upløyd mark. Dette arbeidet må starte nå.
Selv i USA, Frankrike og Sverige har man lovverk som regulerer franchise, men et slikt lovverk i Norge må i større grad enn i de nevnte land inneholde bestemmelser som ivaretar ansattes interesser og tillitsvalgtes rolle må styrkes gjennom både lov- og avtaleverk.
LO krever det – vil en ny rødgrønn regjering innfri det?
(Innlegget er trykket i Klassekampen 29. september 2009)
Franchise har sitt opphav i USA og er en driftsform som i økende grad benyttes i Norge og i hovedsak i varehandelen, selv om den også er å finne i andre bransjer.
Mange fristes av drømmen om å bli ”Rema-millionær”, men å drive butikk i Norge er tøft og konkurransen er beinhard. Selv om muligheten for å tjene penger er tilstede i en del av de store butikkene, vil i de fleste tilfeller millionene bare bli med drømmen.
En franchiseavtale framstilles som en avtale med to likeverdige parter – franchisegiveren og franchisetakeren. I virkeligheten handler det om et system der franchisegiveren har makt over økonomiske forhold, mens franchisetakeren har ansvaret for daglig drift.
Det er franchisegiveren som utarbeider rammeverket for franchisen. De bestemmer åpningstidene, hvilke leverandører som skal benyttes, vareutvalget, salgsforpliktelsene for franchisetakeren, hvilket volumvekst som er forventet og kostnadene ved franchisen. Ofte er det også franchisegiveren som eier lokalene.
Tanken bak franchise er at man har stor tro på at franchisetakeren er en bedre og mer motivert leder enn en ansatt daglig leder. Men franchise er med på å slå en kile i det organiserte arbeidsliv. Arbeidsmiljøloven omgås ved å ikke ha ansatte butikksjefer. Å skifte ut en franchisetaker er enklere enn å si opp en ansatt butikksjef. Eksempelvis kan kontrakten avsluttes uten begrunnelse ved kontraktstidens utløp. For å unngå økonomiske tap vil franchisetaker jobbe knallhardt. Ofte også betydelig ut over normal arbeidstid. I mange tilfeller er det flere personer, blant annet familiemedlemmer som trør til for å få endene til å møtes. Franchisegiveren får mer arbeidskraft uten å betale et rødt øre for det.
De økonomiske rammebetingelsene er ofte så trange at det å opprette en tariffavtale blir vanskelig. Når franchisetaker settes under økonomisk press går dette ut over ansatte. Til tross for at franchisegiveren setter de fleste økonomiske premissene går de fri for ansvaret, fordi arbeidsgiveransvaret er hos den enkelte franchisetaker.
Franchise kan ikke bare sees på som en driftsform. Dette handler om organiseringen av produksjonen for å øke profitten. Som entreprise, bemanningsbyråer og kontraktørvirksomheter er dette måter å omgå et organisert arbeidsliv på hvor alt som er til hindring for kapitalens frie flyt skal bort.
Sammenligner man med andre næringer brukes begrepene hovedentreprenør og underentreprenør. I varehandelen må franchisegiver defineres som hovedentreprenør og franchisetaker som underentreprenør. Kravet om solidaransvar må reises slik at franchisegiver forpliktes til å gi franchisetaker mulighet til å innfri gjeldene tariffestede lønns- og arbeidsvilkår for ansatte.
I dag finnes det verken bestemmelser i lov- eller avtaleverk som kan møte denne utviklingen og på mange måter er dette upløyd mark. Dette arbeidet må starte nå.
Selv i USA, Frankrike og Sverige har man lovverk som regulerer franchise, men et slikt lovverk i Norge må i større grad enn i de nevnte land inneholde bestemmelser som ivaretar ansattes interesser og tillitsvalgtes rolle må styrkes gjennom både lov- og avtaleverk.
LO krever det – vil en ny rødgrønn regjering innfri det?
(Innlegget er trykket i Klassekampen 29. september 2009)
onsdag 26. august 2009
Tid for handling
Det prates mye om ufrivillig deltid.
Den siste tiden har flere tatt til orde for å lovfeste retten til heltid og det er et av LOs krav til partiene. Det er snart valg. Vi har tidenes sjanse Norge!
Riktignok har vi en statsminister som fornøyd kunne fortelle LO kongressen at den rødgrønne regjeringen hadde innfridd kravet om lovfestet rett til heltid. Han henviste til Arbeidsmiljølovens bestemmelse om fortrinnrett for deltidsansatte. Det er åpenbart at vår kjære statsminister trenger en realitetsorientering. Fortrinnsrett til utvidet stilling er på ingen måte det samme som rett til heltid.
Norge har et kjønnsdelt arbeidsmarked. Det er interessant at når vi ser nærmere på de kvinnedominerte bransjene som eksempelvis varehandelen, så jobber menn heltid også her. To butikker, vegg i vegg, med samme åpningstider. I klesbutikken hvor det jobber kun damer arbeider de deltid. I elektrobutikken ved siden av hvor det jobber flest menn, jobbes det heltid. Det kan nesten virke som om arbeidstiden legges opp avhengig av om du har innover- eller utovertiss.
Regjeringens ”superminister” Bjarne Håkon Hanssen har fått gjennomslag for en av den nyere tids mest kvinnefiendtlige reformer. Pensjonsreformen. Et av mantraene var ”å få kvinnene ut av deltidsfella”. Istedenfor så har vi endt opp med ett system som forsterker inntektsforskjellene fra arbeidslivet inn i pensjonstilværelsen.
Stoltenberg har brukt mange av sine fagligpolitiske innledninger til oss tillitsvalgte i LO på å fortelle oss at hvis det er én ting som vi burde være riktig så fornøyd med, så er det at vi nå har fått en ny folketrygd og vi har bevart og videreført AFP. Som tillitsvalgt for mange deltidsarbeidende kvinner klarer jeg ikke å være like entusiastisk som statsministeren. I Ot.prp 37 bekreftes det at 37,5% av kvinnene tilsluttet AFP ikke kan gå av med tidligpensjon ved fylte 62 år i 2011. Dette fordi de ikke har tjent nok. Men dette blir, merkelig nok, aldri nevnt.
I debatten om heltid og deltid snakkes det mye om frivillig og ufrivillig deltid. Men hva er egentlig forskjellen på disse?
Hilde jobber 46,78 % og ønsker seg større stilling. Hun jobber ufrivillig deltid. Hva med Stine? Hun jobber 67,79 % i dag, men plages mye med vonde skuldre. De resterende 32,21 % kunne hun egentlig tenkt seg å jobbe, men vet at dersom hun pusher seg litt lengre, vil resultatet mest sannsynlig bli at hun ikke klarer å jobbe sin opprinnelige stilling engang. Det vil hun ikke risikere. Jobber Stine frivillig deltid?
Mye kan løses gjennom to enkle grep. Retten til hel stilling må sees i sammenheng med kravet om 6 timers arbeidsdag/30 timers arbeidsuke med full lønnskompensasjon. I dag betaler kvinner sin 6 timers dag selv gjennom deltidsarbeid. I en tid hvor politiske styresmakter lager systemer som forutsetter at alle er gjennomsnittsmenneker, kan ikke dette nevnes for ofte.
Frieriet til kvinnene dette valget har allerede startet. Dessverre er det alt for ofte langt fra ord til handling. Er det noen som er villig til å slå den siste spikeren i kista for kvinners arbeidsløshet – å lovfeste retten til heltid?
(Teksten er publisert i Klassekampen 11.august 2009)
Den siste tiden har flere tatt til orde for å lovfeste retten til heltid og det er et av LOs krav til partiene. Det er snart valg. Vi har tidenes sjanse Norge!
Riktignok har vi en statsminister som fornøyd kunne fortelle LO kongressen at den rødgrønne regjeringen hadde innfridd kravet om lovfestet rett til heltid. Han henviste til Arbeidsmiljølovens bestemmelse om fortrinnrett for deltidsansatte. Det er åpenbart at vår kjære statsminister trenger en realitetsorientering. Fortrinnsrett til utvidet stilling er på ingen måte det samme som rett til heltid.
Norge har et kjønnsdelt arbeidsmarked. Det er interessant at når vi ser nærmere på de kvinnedominerte bransjene som eksempelvis varehandelen, så jobber menn heltid også her. To butikker, vegg i vegg, med samme åpningstider. I klesbutikken hvor det jobber kun damer arbeider de deltid. I elektrobutikken ved siden av hvor det jobber flest menn, jobbes det heltid. Det kan nesten virke som om arbeidstiden legges opp avhengig av om du har innover- eller utovertiss.
Regjeringens ”superminister” Bjarne Håkon Hanssen har fått gjennomslag for en av den nyere tids mest kvinnefiendtlige reformer. Pensjonsreformen. Et av mantraene var ”å få kvinnene ut av deltidsfella”. Istedenfor så har vi endt opp med ett system som forsterker inntektsforskjellene fra arbeidslivet inn i pensjonstilværelsen.
Stoltenberg har brukt mange av sine fagligpolitiske innledninger til oss tillitsvalgte i LO på å fortelle oss at hvis det er én ting som vi burde være riktig så fornøyd med, så er det at vi nå har fått en ny folketrygd og vi har bevart og videreført AFP. Som tillitsvalgt for mange deltidsarbeidende kvinner klarer jeg ikke å være like entusiastisk som statsministeren. I Ot.prp 37 bekreftes det at 37,5% av kvinnene tilsluttet AFP ikke kan gå av med tidligpensjon ved fylte 62 år i 2011. Dette fordi de ikke har tjent nok. Men dette blir, merkelig nok, aldri nevnt.
I debatten om heltid og deltid snakkes det mye om frivillig og ufrivillig deltid. Men hva er egentlig forskjellen på disse?
Hilde jobber 46,78 % og ønsker seg større stilling. Hun jobber ufrivillig deltid. Hva med Stine? Hun jobber 67,79 % i dag, men plages mye med vonde skuldre. De resterende 32,21 % kunne hun egentlig tenkt seg å jobbe, men vet at dersom hun pusher seg litt lengre, vil resultatet mest sannsynlig bli at hun ikke klarer å jobbe sin opprinnelige stilling engang. Det vil hun ikke risikere. Jobber Stine frivillig deltid?
Mye kan løses gjennom to enkle grep. Retten til hel stilling må sees i sammenheng med kravet om 6 timers arbeidsdag/30 timers arbeidsuke med full lønnskompensasjon. I dag betaler kvinner sin 6 timers dag selv gjennom deltidsarbeid. I en tid hvor politiske styresmakter lager systemer som forutsetter at alle er gjennomsnittsmenneker, kan ikke dette nevnes for ofte.
Frieriet til kvinnene dette valget har allerede startet. Dessverre er det alt for ofte langt fra ord til handling. Er det noen som er villig til å slå den siste spikeren i kista for kvinners arbeidsløshet – å lovfeste retten til heltid?
(Teksten er publisert i Klassekampen 11.august 2009)
Mer felles fritid
Spørsmålet om butikkens åpningstider er ingen bagatell.
Etter at åpningstidsloven ble fjernet i 2003 har det foregått en nådeløs kamp mellom dagligvarekjedene som stadig utvider åpningstidene i butikk både på kveld og i helg. Lønnsomt eller ikke. Det handler om å spise eller bli spist.
Når det kun er snakk om markedsandeler, er dette nok et eksempel på at markedet ikke kan regulere seg selv.
Det er full anledning for alle butikker å holde åpent 24 timer i døgnet mandag til lørdag. Siste rest av vern for en felles fridag finnes i helligdagsloven, men den har mange unntaksbestemmelser som bla. ”Brustadbuene” og for hagesentrene.
På søndager har Joker og Bunnpris lenge vært så godt som alene om ”Brustadbuene”. Den tid er omme. Kiwi åpnet sin første Brustadbu 17. mai og de har flere i ermet. Rimi og Ica vurderer det samme. Plantasjen holder åpent på søn- og helligdager. Selv om de selger betraktelig mer enn blomster, planter og andre hageartikler.
Den utviklingen vi nå ser er det glade vanvidd. Det er politisk feighet at den rødgrønne regjeringen enda ikke har løftet en finger. I perioden har til og med KrFs stortingsrepresentant May Helen Molvær Grimstad fremmet et privat lovforslag om innskjerping av den unntaksbestemmelsen som omhandler hagesentrenes muligheter til søndagsåpent.
Det hadde bare vært å stemme for. I stede valgte de rødgrønne å oversende forslaget til regjeringen for en eventuell oppfølging.
På Handel og Kontors sentrale representantskapsmøte i 2008 var Arbeiderpartiets egen partisekretær tilstede. Martin Kolberg kunne ikke forstå hvorfor dette med søndagshandelen ennå ikke var løst. Dette skulle han sjekke opp og gi tilbakemelding i løpet av en 2-3 dager. Over et år er gått. Mannen har til og med sluttet som partisekretær.
Siden har det vært tyst. Både fra Kolberg og den rødgrønne regjeringen.
Her en dag var jeg i en diskusjon med en bystyrekollega fra FrP – jeg vil ha frihet til å handle når jeg vil, og ikke når du vil, sa han.
Noens frihet er andres ufrihet og åpningstider er arbeidstider.
Disse påvirker ikke bare de som jobber i butikken, men også de som jobber som renholdere, vektere, lagerarbeidere og sjåførene m.fl. Det er ikke slik at vi mennesker kun er forbrukere og konsumenter. Vi er også venner, familie og kollegaer.
Derfor er ikke kampen for mer felles fritid og en regulering av åpningstidene i varehandelen Handel og kontors kamp alene.
Desto flere som jobber til alle døgnets tider, jo mindre felles fritid – fritid samtidig med andre får vi.
Til syvende og sist handler dette om hvilket samfunn vi vil ha.
Det er en absolutt forutsetning for demokratiet at folk gis anledning til å kunne delta i det faglige og politiske liv.
At Trondheim bystyre vedtok, etter forslag fra Rødt, en uttalelse til storting og regjering om nettopp denne søndagsproblematikken, viser at er det fremdeles lys i enden av tunellen.
Det er så lite som skal til for å gjøre så mange fornøyd. Så får vi tåle en ”ufri” FrP politiker her og der. Hvis det er det som er prisen, så er det noe jeg er villig til å betale.
(Teksten er publisert i Klassekampen 30. juni 2009)
Etter at åpningstidsloven ble fjernet i 2003 har det foregått en nådeløs kamp mellom dagligvarekjedene som stadig utvider åpningstidene i butikk både på kveld og i helg. Lønnsomt eller ikke. Det handler om å spise eller bli spist.
Når det kun er snakk om markedsandeler, er dette nok et eksempel på at markedet ikke kan regulere seg selv.
Det er full anledning for alle butikker å holde åpent 24 timer i døgnet mandag til lørdag. Siste rest av vern for en felles fridag finnes i helligdagsloven, men den har mange unntaksbestemmelser som bla. ”Brustadbuene” og for hagesentrene.
På søndager har Joker og Bunnpris lenge vært så godt som alene om ”Brustadbuene”. Den tid er omme. Kiwi åpnet sin første Brustadbu 17. mai og de har flere i ermet. Rimi og Ica vurderer det samme. Plantasjen holder åpent på søn- og helligdager. Selv om de selger betraktelig mer enn blomster, planter og andre hageartikler.
Den utviklingen vi nå ser er det glade vanvidd. Det er politisk feighet at den rødgrønne regjeringen enda ikke har løftet en finger. I perioden har til og med KrFs stortingsrepresentant May Helen Molvær Grimstad fremmet et privat lovforslag om innskjerping av den unntaksbestemmelsen som omhandler hagesentrenes muligheter til søndagsåpent.
Det hadde bare vært å stemme for. I stede valgte de rødgrønne å oversende forslaget til regjeringen for en eventuell oppfølging.
På Handel og Kontors sentrale representantskapsmøte i 2008 var Arbeiderpartiets egen partisekretær tilstede. Martin Kolberg kunne ikke forstå hvorfor dette med søndagshandelen ennå ikke var løst. Dette skulle han sjekke opp og gi tilbakemelding i løpet av en 2-3 dager. Over et år er gått. Mannen har til og med sluttet som partisekretær.
Siden har det vært tyst. Både fra Kolberg og den rødgrønne regjeringen.
Her en dag var jeg i en diskusjon med en bystyrekollega fra FrP – jeg vil ha frihet til å handle når jeg vil, og ikke når du vil, sa han.
Noens frihet er andres ufrihet og åpningstider er arbeidstider.
Disse påvirker ikke bare de som jobber i butikken, men også de som jobber som renholdere, vektere, lagerarbeidere og sjåførene m.fl. Det er ikke slik at vi mennesker kun er forbrukere og konsumenter. Vi er også venner, familie og kollegaer.
Derfor er ikke kampen for mer felles fritid og en regulering av åpningstidene i varehandelen Handel og kontors kamp alene.
Desto flere som jobber til alle døgnets tider, jo mindre felles fritid – fritid samtidig med andre får vi.
Til syvende og sist handler dette om hvilket samfunn vi vil ha.
Det er en absolutt forutsetning for demokratiet at folk gis anledning til å kunne delta i det faglige og politiske liv.
At Trondheim bystyre vedtok, etter forslag fra Rødt, en uttalelse til storting og regjering om nettopp denne søndagsproblematikken, viser at er det fremdeles lys i enden av tunellen.
Det er så lite som skal til for å gjøre så mange fornøyd. Så får vi tåle en ”ufri” FrP politiker her og der. Hvis det er det som er prisen, så er det noe jeg er villig til å betale.
(Teksten er publisert i Klassekampen 30. juni 2009)
tirsdag 12. mai 2009
Uførepensjonsinnlegg på LO kongressen
Her er innlegget jeg holdt på LO kongressen 12. mai 2009.
Mer om saken, se HKnytts sider: http://www.frifagbevegelse.no/hk-nytt/article4326712.ece
Dirigenter, kongress
Jeg vil snakke om en sak som gjelder alle enten du jobber i industrien, på sykehjem eller i butikken.
Både i privat og offentlig sektor møter vi i dag stadig tøffere effektiviseringskrav. Dette fører til at vi fremdeles har et arbeidsliv som støter ut folk, i stede for å være inkluderende.
Uførepensjon er en av kongressens viktigste saker, og vi må ha to tanker i hodet samtidig. For det er ingen motsetning mellom å skape et arbeidsliv som har plass til alle og ha en trygdeordning som gir dem som ikke har helse til å jobbe - en inntekt å leve av.
I 2007 leverte uførepensjonsutvalget sin innstilling.. Etter all sannsynlighet kommer saken opp til politisk behandling høsten 2009. Det er derfor avgjørende at LO har en utvetydig politikk på dette.
Det er 3 viktige ting som går igjen i mange av de innsendte forslagene, bl.a fra mitt eget forbund HK, Fagforbundet, El og IT og fra flere fylkeskonferanser.
På vegne av HK har jeg levert et forslag som ivaretar alle 3 kravene, som jeg håper kongressen støtter.
Disse kravene er:
- Uføre skal fortsatt skatte som pensjonister
- Uføre skal ikke rammes av levealdersjustering
- Uføre skal beholde det behovsprøvde barnetillegget
Uførepensjonsutvalget foreslår å gjøre om pensjonen til en stønad, hvor man vil miste skattefordelen man i dag har som pensjonist, ved at man må skatte som lønnstakere. Det her vil bety kraftig tap for veldig mange.
Logikken bak levealdersjusteringen er at man skal jobbe lengre for å motvirke kostnadene av økt levealder. Det kan ikke uføre – derfor vil et slikt forslag være fullstendig urimelig!
I tillegg foreslås det en omlegging av det behovsprøvd barnetillegg fra 0,4G pr barn pr år, til et rettighetstillegg for alle med barn. Det betyr 21 000 kr mindre per barn per år.
Dette er en ungdomssak, en kvinnesak, en klassesak!
Det er derfor elt avgjørende at LO har en krystallklar politikk på dette!
Mer om saken, se HKnytts sider: http://www.frifagbevegelse.no/hk-nytt/article4326712.ece
Dirigenter, kongress
Jeg vil snakke om en sak som gjelder alle enten du jobber i industrien, på sykehjem eller i butikken.
Både i privat og offentlig sektor møter vi i dag stadig tøffere effektiviseringskrav. Dette fører til at vi fremdeles har et arbeidsliv som støter ut folk, i stede for å være inkluderende.
Uførepensjon er en av kongressens viktigste saker, og vi må ha to tanker i hodet samtidig. For det er ingen motsetning mellom å skape et arbeidsliv som har plass til alle og ha en trygdeordning som gir dem som ikke har helse til å jobbe - en inntekt å leve av.
I 2007 leverte uførepensjonsutvalget sin innstilling.. Etter all sannsynlighet kommer saken opp til politisk behandling høsten 2009. Det er derfor avgjørende at LO har en utvetydig politikk på dette.
Det er 3 viktige ting som går igjen i mange av de innsendte forslagene, bl.a fra mitt eget forbund HK, Fagforbundet, El og IT og fra flere fylkeskonferanser.
På vegne av HK har jeg levert et forslag som ivaretar alle 3 kravene, som jeg håper kongressen støtter.
Disse kravene er:
- Uføre skal fortsatt skatte som pensjonister
- Uføre skal ikke rammes av levealdersjustering
- Uføre skal beholde det behovsprøvde barnetillegget
Uførepensjonsutvalget foreslår å gjøre om pensjonen til en stønad, hvor man vil miste skattefordelen man i dag har som pensjonist, ved at man må skatte som lønnstakere. Det her vil bety kraftig tap for veldig mange.
Logikken bak levealdersjusteringen er at man skal jobbe lengre for å motvirke kostnadene av økt levealder. Det kan ikke uføre – derfor vil et slikt forslag være fullstendig urimelig!
I tillegg foreslås det en omlegging av det behovsprøvd barnetillegg fra 0,4G pr barn pr år, til et rettighetstillegg for alle med barn. Det betyr 21 000 kr mindre per barn per år.
Dette er en ungdomssak, en kvinnesak, en klassesak!
Det er derfor elt avgjørende at LO har en krystallklar politikk på dette!
torsdag 19. mars 2009
Ingen kutt i uførepensjonen
Pensjonsreformen ruller, og snart er det uførepensjonen som skal i ilden. I 2007 leverte uførepensjonsutvalget sin innstilling til ”Ny uførestønad og ny alderspensjon for uføre” Her er det mye krutt!
Vi kan ikke godta at uføre ikke lengre skal skatte som pensjonister. Selv om det foreslås å kompensere de økte skattene for de med minsteytelsene samt for unge uføre, vil de som ligger litt over rammes svært hardt - særlig i offentlig sektor. Der har man allerede en 66 % ordning
Det foreslås at det behovsprøvde barnetillegget for unge uføre skal gjøres om til et flatt tillegg for alle. Ca. 6% av uføre har ett barn og ca 5% har 2 barn. Et slikt forslag vil bety 21000 kr netto mindre pr barn pr år. Det er derfor et paradoks at man snakker om hvor fattigdommen rammer barna vært, med et slik forslag vil man gjøre et grep i å sementere fattigdommen enda mer.
Deltidsansatte vil i en ny ordning skal få en lavere kompensasjonsgrad enn i dagens.
Hentet fra NOU 2007:4 ”Personer med deltidsytelser vil kunne komme ut noe lavere enn i dag, fordi disse har en svært høy kompensasjonsgrad i dagens system. Det har neppe vært tilsiktet at personer som frivillig arbeider deltid får kompensert en større del av inntektsbortfallet enn heltidsarbeidende dersom de blir uføre”. (s. 11)
Jeg tror faktisk at det nettopp var tiltenkt at de som har hatt lav inntekt trenger en større kompensasjonsgrad når man ikke kan jobbe lengre. Det er også interessant at utvalget konstaterer at ALLE jobber FRIVILLIG deltid.
Sist men ikke minst forslaget om at uføre skal utsettes for levealdersjustering helt uakseptabel. Martin Kolberg sa på Handel og Kontors representantskapsmøte i 2008 at "penger var det nok av, levealdersjuteringen var pisken". Logikken bak levealdersjusteringen var nettopp at man skal straffe folk økonomisk slik at de tvinges til å jobb lengre dersom levealderen i gjennomsnitt øker. En ting er yrkesaktive. En annen er arbeidsuføre. De kan ikke jobbe lengre for å motvirke økt levealder. I tillegg variere levalder ut fra yrke, bosted, utdanning og helse. Et eksempel er at fra Oslo Øst til Oslo Vest det en forskjell på 10år i gjennomsnittlig levetid i favør av Oslo Vest.
Det er bedre å være rik å frisk enn fattig og syk blir det sagt. En politikk som sementerer klasseforskjeller er helt uakseptabelt! Derfor må det bli en valgkampsak til høsten.
Vi kan ikke godta at uføre ikke lengre skal skatte som pensjonister. Selv om det foreslås å kompensere de økte skattene for de med minsteytelsene samt for unge uføre, vil de som ligger litt over rammes svært hardt - særlig i offentlig sektor. Der har man allerede en 66 % ordning
Det foreslås at det behovsprøvde barnetillegget for unge uføre skal gjøres om til et flatt tillegg for alle. Ca. 6% av uføre har ett barn og ca 5% har 2 barn. Et slikt forslag vil bety 21000 kr netto mindre pr barn pr år. Det er derfor et paradoks at man snakker om hvor fattigdommen rammer barna vært, med et slik forslag vil man gjøre et grep i å sementere fattigdommen enda mer.
Deltidsansatte vil i en ny ordning skal få en lavere kompensasjonsgrad enn i dagens.
Hentet fra NOU 2007:4 ”Personer med deltidsytelser vil kunne komme ut noe lavere enn i dag, fordi disse har en svært høy kompensasjonsgrad i dagens system. Det har neppe vært tilsiktet at personer som frivillig arbeider deltid får kompensert en større del av inntektsbortfallet enn heltidsarbeidende dersom de blir uføre”. (s. 11)
Jeg tror faktisk at det nettopp var tiltenkt at de som har hatt lav inntekt trenger en større kompensasjonsgrad når man ikke kan jobbe lengre. Det er også interessant at utvalget konstaterer at ALLE jobber FRIVILLIG deltid.
Sist men ikke minst forslaget om at uføre skal utsettes for levealdersjustering helt uakseptabel. Martin Kolberg sa på Handel og Kontors representantskapsmøte i 2008 at "penger var det nok av, levealdersjuteringen var pisken". Logikken bak levealdersjusteringen var nettopp at man skal straffe folk økonomisk slik at de tvinges til å jobb lengre dersom levealderen i gjennomsnitt øker. En ting er yrkesaktive. En annen er arbeidsuføre. De kan ikke jobbe lengre for å motvirke økt levealder. I tillegg variere levalder ut fra yrke, bosted, utdanning og helse. Et eksempel er at fra Oslo Øst til Oslo Vest det en forskjell på 10år i gjennomsnittlig levetid i favør av Oslo Vest.
Det er bedre å være rik å frisk enn fattig og syk blir det sagt. En politikk som sementerer klasseforskjeller er helt uakseptabelt! Derfor må det bli en valgkampsak til høsten.
onsdag 11. mars 2009
FpUs kvinnekamp
I Adressa 6. mars kan en lese FpUer Idas store engasjement mot kjønnskvotering.
Det er sjarmerende når representanter for Fremskrittspartiets ungdom ytrer seg i likestillingsdebatten. Det blir lite troverdig når en kommer fra et parti som vil fjerne likestillings- og diskrimineringsombudet og likestillingsloven. Hvis man tenker på å legge bort verktøykassa, noe Fremskrittspartiet tydeligvis vil gjøre, må man ta inn over seg realitetene at kvinner tjener i snitt 85 % av det menn gjør, flest kvinner jobber deltid, flest kvinner jobber i lavtlønnsyrker, flest kvinner tar den største delen av husarbeidet og at det er flest menn i ledende posisjoner. Vi er ikke kommet dit at vi kan diskutere om man skal ha kjønnskvotering eller ikke med det utgangspunkt at kvinner og menn i praksis har like muligheter i dag. Hadde man hatt det ville kvotering vært unødvendig. Kjønnskvotering er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel. Målet er at det skal være like vanlig å velge kvinner til styrer og andre ledende posisjoner som menn. Men slik er det ikke i dag, og dette er ikke for at kvinner ikke er like kvalifiserte som menn eller at man ikke har tro på kvinners ferdigheter. Tvert i mot så er det nettopp fordi man mener at flere kvinner hadde gjort seg i ledende posisjoner, men i mange tilfeller er det menn som ansetter eller velger menn og slikt blir det ingen endring av.
Det er sjarmerende når representanter for Fremskrittspartiets ungdom ytrer seg i likestillingsdebatten. Det blir lite troverdig når en kommer fra et parti som vil fjerne likestillings- og diskrimineringsombudet og likestillingsloven. Hvis man tenker på å legge bort verktøykassa, noe Fremskrittspartiet tydeligvis vil gjøre, må man ta inn over seg realitetene at kvinner tjener i snitt 85 % av det menn gjør, flest kvinner jobber deltid, flest kvinner jobber i lavtlønnsyrker, flest kvinner tar den største delen av husarbeidet og at det er flest menn i ledende posisjoner. Vi er ikke kommet dit at vi kan diskutere om man skal ha kjønnskvotering eller ikke med det utgangspunkt at kvinner og menn i praksis har like muligheter i dag. Hadde man hatt det ville kvotering vært unødvendig. Kjønnskvotering er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel. Målet er at det skal være like vanlig å velge kvinner til styrer og andre ledende posisjoner som menn. Men slik er det ikke i dag, og dette er ikke for at kvinner ikke er like kvalifiserte som menn eller at man ikke har tro på kvinners ferdigheter. Tvert i mot så er det nettopp fordi man mener at flere kvinner hadde gjort seg i ledende posisjoner, men i mange tilfeller er det menn som ansetter eller velger menn og slikt blir det ingen endring av.
søndag 1. mars 2009
Ja til ultralyd i uke 12
Når 90 % av kvinner som tar abort i uke 18 gjør dette for at fosteret har dødelige tilstand som eks. manglende hjerne, og når en ultralyd i uke 12 kan avdekke de samme tilstandene, er det ingenting annet enn svært positivt at forskere i Trondheim ønsker mer av dette. Når det også går an å oppdage bl.a. feil på fosteret som gjør at man er godt forberedt på nødvendige operasjoner på barnet når det kommer ut, er det enda en gevinst. Det gir også kvinnen tilgang til informasjon, veiledning og støtte i forhold til barnet så tidlig som mulig. Et offentlig tilbud om ultralyd i uke 12 handler også om kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp og helse. Derfor må dette etableres som et tilbud til alle som ønsker det.
At middelaldrende kristenkonservative menn dreier denne debatten vekk fra de helsemessige gevinstene for kvinner og barn over til en debatt hvor man skal påføre de kvinner som ønsker ultralyd i uke 12 skyld og skam er forkastelig.
At middelaldrende kristenkonservative menn dreier denne debatten vekk fra de helsemessige gevinstene for kvinner og barn over til en debatt hvor man skal påføre de kvinner som ønsker ultralyd i uke 12 skyld og skam er forkastelig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)