Lovlige ulovligheter

Når grunnmuren i arbeidslivet rives bort, blir det vanskelig å bygge et godt arbeidsliv.

I morgen 1. juli blir det ulovlige lovlig og alle lovbryteres hjerter kan glede seg. Da trer en borgerlig endring av arbeidsmiljøloven i kraft. Farvel til faste jobber og hele stillinger, velkommen til løsarbeidersamfunnet.

NHO og Høyre hevdet i Dagens Næringsliv 20. mai at de nye endringene vil føre til flere hele stillinger. Man kan si mye om endringene i arbeidsmiljøloven, men at de vil føre til mer heltid er ikke en av dem. Det er mange som i dag jobber deltid mot sin vilje. Det store flertall er kvinner. Deltidsproblematikken løses ikke ved regjeringens endringer i arbeidsmiljøloven. Tvert i mot gjør borgerlig arbeidslivspolitikk vondt verre. For mange går veien til fast heltid først via en midlertidig ansettelse, deretter en deltidsstilling og tilslutt heltid, om de er så heldige. Jeg skriver heldige, fordi heltidsstillingene ikke vokser på trær. Iallfall ikke i kvinnedominerte bransjer. Når bedriftene velger deltid som strategi for lønnsomhet trengs det bedre vern, ikke dårligere. Virkeligheten er at alt for mange må basere seg på ekstratimer for å ha råd til å leve. Andre blir låst i en deltidsstilling fordi timene blir smurt ut over flere dager. Konsekvensen av dette er at det blir vanskelig å få mertimer fordi man allerede er på jobb. I tillegg blir det vanskelig å kombinere to jobber. Får man først til å ha to jobber kan man fort bli fanget i en krysspress situasjon: der man blir oppfattet som ”lite fleksibel” fordi man ikke kan jobbe ut over avtalt stillingsandel. Selvsagt er det urimelig, men det forandrer ikke fella.

Når klokken passerer midnatt i kveld forsvinner et av de viktigste verktøyene tillitsvalgte har til å hjelpe medlemmene til et trygt og forutsigbart arbeidsliv, nemlig retten til fast jobb. Arbeidsgiver får blankofullmakt til velge om du skal få fast eller midlertidig ansettelse. Dagens § 14.9 i arbeidsmiljøloven sier at arbeidstaker skal ansettes fast. Midlertidige ansettelser er tillat kun ved midlertidige behov. Dette er en svært viktig bestemmelse både for fast jobb og for større stilling. Sistnevnte fordi veldig mange arbeidstakeres kamp for en større stilling starter med krav om en fast stilling.  Selv i dag jobber det arbeidstakere midlertidige ansettelser der de dekker et fast behov uten at de har fast kontrakt. Enten skyldes det bedriftens uvitenhet eller så skyldes det kynisme. Uansett er det ulovlig.

Folk som trenger en jobb godtar mye for ”å få en fot innenfor”. Det er de som har takket ja til alt som er å oppdrive av ledige timer, både kveld og helg. De vil vise at de står på i håp om å få noe fast, men når den faste jobben lar vente på seg blir det utrygt og uforutsigbart.  Det er slitsomt å være i en slik arbeidssituasjon. Ingen mulighet til å planlegge framtida, ingen lån i banken, ingen forutsigbarhet. Til tross for dette, så er det mange som kvier seg for å kreve sin rett. De er redde for arbeidsgivers reaksjon og ønsker ikke ”å lage bråk”. I dag kan tillitsvalgte med loven i hånd gi medlemmet en porsjon mot til å kreve sin rett, fordi arbeidsmiljøloven har til hensikt å beskytte. Slik kan tillitsvalgte hjelpe til med å rydde opp i uryddige kontrakter. I morgen blir det ulovlige lovlig og dermed er den muligheten borte.

Regjeringen forsvarer seg med at de har lagt inn begrensninger for bruk av midlertidige ansettelser på generelt grunnlag. Midlertidige ansettelser på generelt grunnlag blir tillatt i inntil 12 måneder, men det er ikke lov å inngå nye midlertidige ansettelser for å få utført arbeidsoppgaver av samme art. Da blir det en karenstid på 12 måneder før samme eller annen arbeidstaker kan ansettes til å utføre disse arbeidsoppgavene. Videre settes det en grense for at en bedrift kan ha maks 15 prosent midlertidig ansatte på generelt grunnlag.

Det er dette regjeringen kaller å gi «et tydelig signal om at midlertidig arbeidskraft ikke kan benyttes over lengre tid uten særskilt begrunnelse». Det hjelper lite å si en ting når man gjør det motsatte. Økt tilgang til midlertidig ansettelser gir bare flere midlertidige ansettelser. Det eneste signalet regjeringen sender er et grønt lys for bedriftene til å gi flere en utrygg arbeidshverdag. Tatt dagens situasjon i betraktning der man selv med dagens sterke arbeidsmiljølov sliter med ulovlige midlertidige ansettelser, er det ingenting som tyder på at morgensdagens arbeidsmiljølov vil gjøre situasjonen bedre. Når regelverket kompliseres og arbeidstakernes rettigheter svekkes, hvor mange makter da å ta kampen?

I morgen gjør regjeringen det ulovlige lovlig. Samtidig er det folk flest som betaler prisen, med livet på vent. 

Teksten har stått på trykk i Klassekampens Gryr i Norden spalte 30. juni 2015

Privatsaken Pensjon

Skal fagbevegelsen bære ansvaret for å sikre en anstendig tjenestepensjon i privat sektor?

Daglig kan vi lese i media at vi må spare privat. Det er reklame på TV og på nett, bankene sender tilbudsbrev til sine kunder og avisene bruker store ord og bokstaver for å visualisere nødvendigheten av pensjonssparing for oss: ”Slik får du gullpensjon”, ”Sjekk om du blir en pensjonsvinner” og ”Slik sikrer du deg superpensjon”. Det kan minne mer om et lotteri enn en inntektssikring for alderdommen. På mange måte er det også det. For du må ha både penger å satse og flaks for å vinne om du skal få en anstendig pensjon den dagen du går av. Det er resultatet av de politiske vedtakene som Stortinget har gjort gjennom de siste 10 årene når de har faset inn pensjonsreformen. Pensjonsreformen er en innsparingsreform som skal redusere statens utgifter, men selv om framtidens pensjoner blir mindre forsvinner ikke behovet for en pensjon å leve av. Der det er et behov som det offentlige ikke dekker, dannes et marked der private aktører ser en mulighet for å tjene penger. Privat pensjonssparing er et slik marked.

Det er to måter å spare privat på. Det ene er individuell pensjonssparing der du som privatperson selv oppretter en pensjonssparing i banken. Problemet her er at de som har minst og ofte trenger det mest, har ikke råd til å spare. Den andre er gjennom kollektiv sparing i tjenestepensjonene på jobb. I 2006 kom lov om obligatorisk tjenestepensjon som skulle sikre at ”alle” skal ha tjenestepensjon på arbeidsplassen. Jeg skriver alle i hermetegn, fordi det er ikke alle som har rett på den. For at bedriften skal være pliktig til å tegne tjenestepensjon for de ansatte må en av tre forskjellige minimumsvarianter av stillingsbrøker være innfridd. Selv om bedriften innfrir ett av disse kravene, så betyr ikke det at du nødvendigvis får pensjonssparing av den grunn. For å være medlem av pensjonsordningen på jobben må du  jobbe minst 20 prosent av full stilling, du må være 20 år og være ansatt i minst ett år. Er du ansatt i mindre enn ett år, går den oppsparte pensjonen tilbake til bedriften. Mange korte arbeidsforhold i ulike bedrifter kan bety mange år uten pensjonsoppsparing. Faktisk så taper man generelt på å bytte jobb. I motsetning til i offentlig sektor hvor man har tjenestepensjonsordninger som gjør at man kan jobbe i ulike deler av offentlig sektor uten å tape pensjon, er det i privat sektor omvendt. I dag er det tre forskjellige tjenestepensjonsordninger. Disse er ytelsesbasert, innskuddsbasert og hybrid. Du kan ikke ta med deg oppsparte penger fra den ene ordningen inn den andre for å fortsette sparingen. Du kan ikke en gang ta med deg pensjonspengene dine fra en bedrift med innskuddspensjon til en annen bedrift med samme ordning. Skifter du ordning så får du en fripolise/pensjonskapitalbevis som forteller hvor mye du har i pensjon fra den gamle ordningen eller din tidligere arbeidsgiver. Deretter må du starte på ny sparing. Over halvparten av bedriftene har lagt seg på lovens minimum som er 2 prosent innskudd av inntekt over 1 G (kr 90 068 per 1.5.15). Det er en dårlig pensjonsordning der lavlønnsyrker som ofte er kvinnedominert kommer ekstra dårlig ut. Det blir ikke bedre av at loven også åpner for å holde lønn som for eksempel overtid og variable tillegg utenfor beregningsgrunnlaget.

Dagens ordninger må forbedres, men fra politisk hold er det stille. Det kan virke som at Stortingets privatisering har gjort tjenestepensjon til et så privat anliggende at de politiske partiene ikke lengre er i stand til å se hva de kan gjøre for å sikre et anstendig pensjonsnivå. Riktignok har de økt de maksimale innskuddssatsene fra 5 til 7 prosent, åpnet for at inntekt under 1 G kan være med i beregningsgrunnlaget i innskuddspensjonen og de har laget en tredje tjenestepensjonsordning kalt hybridpensjon. Hybridpensjon ligner på innskuddspensjonen, men er bedre på flere områder. Det er til liten hjelp når ingen livselskaper tilbyr den. Økingen av makssatsene har heller ingen praktisk betydning fordi det store flertallet som fortsatt har lovens minimum. Skal det være en reell forbedring må man løfte i bunn. Da må all inntekt være med i beregningsgrunnlaget for tjenestepensjon og alle må få pensjonsopptjening uavhengig av hvor lenge de har vært ansatt eller hvor gammel de er. Innskuddssatsene må heves betydelig og det må etableres brede ordninger som gjør at man kan bytte jobb i privat sektor uten å tape pensjon på det. 

Pensjonene er kanskje privatisert, men de er ikke et privat anliggende. Sammen med LO har Handel og Kontor satt tjenestepensjon på dagsorden. Dette vil bli en del av tariffoppgjøret 2016, men i anstendighetens navn kan ikke dette være fagbevegelsens kamp alene. Det er på tide at også de politiske partiene kjenner sin besøkelsestid.

Teksten har vært på trykk i Klassekampen 11. august 2015