Brustadbua

Ap vil rive Brustadbua og gi markedsideologien enda mer makt.

Arbeiderpartiets programkomite åpner for å utvide adgangen til søndagsåpne butikker. I dag er det bare små butikker (de såkalte Brustadbuene) som har lov å selge matvarer på søn- og helligdager. Frp og Høyre jubler, mens bransjen sjøl er nokså lunken.

Kampen mot søndagshandel er viktig for de ansatte i varehandelen. Den er også viktig for Kirken som følger Vårherres krav om å holde hviledagen hellig og for Helsedirektoratet som synes alle bør gå tur i marka i stedet for på kjøpesentret.

Men striden om søndagshandel handler dypest sett om noe enda viktigere: Skal det være legitimt å innføre politiske reguleringer for å skape et godt samfunn for flertallet – på bekostning av enkeltindividers «frie valg»?  Når Arbeiderpartiet nå vil avvikle dagens begrensinger på søndagshandel gir man etter på enda et felt i denne helt sentrale ideologiske kampen i dagens Norge.

For det finnes ingen som helst saklige grunner til å åpne for storstilt søndagshandel. Butikkene er allerede åpne 60 timer i uka, inkludert lørdag som er fridag for de fleste. Enda lengre åpningstider betyr dyrere varer og nedlegging av de små lokalbutikkene som overlever på søndagshandel. Mer søndagsåpent betyr også mer unødvendig bruk av arbeidskraft til vareflytting, enda mer deltid, midlertidighet og kunnskapsløshet blant medarbeiderne – i tillegg til at 390 000 butikkansatte og deres familier og venner mister en felles fridag.

Dessuten – og viktigst: Søndagen skiller seg nå fra alle andre dager. Det er en dag nordmenn i mindre grad er forbrukere og i større grad turgåere, avislesere, svømmere, kafegjester, foreldre og venner. Søndagen er – satt på spissen - et bolverk mot markedsliberalismen og dens makt over sinnene. Søndagsstengte butikker og kjøpesentre er en viktig verdi som samfunnet bør ta vare på.

Det finnes bare to argumenter for søndagsåpent. Det ene er at Norges rikeste menn syns det er urettferdig (uhu!) at hagesentrene får ha åpent og ikke Rema. Det er en urettferdighet vi bør kunne leve med i verdens rikeste land. Det andre – og eneste reelle - argumentet for søndagshandel er at alle må få kunne velge selv når det passer dem å gå i butikken.

Men hvis alle skal få «velge selv» betyr dette at en rekke andre verdier i samfunnet forsvinner. Frihet for noen, er ufrihet for andre. Frihet til søndagshandel kan ikke kombineres med friheten til å slippe åpne butikker. Fri snøskuterferdsel i fjellet ødelegger retten til stillhet for alle andre.

«Fritt valg»-argumentet kan brukes mot enhver regulering og mot enhver sivilisasjon. Det er derfor i prinsippet et ikke-argument. Men det er samtidig nyliberalismens viktigste trumfkort. Nå gir sosialdemokratiet etter i en sak der svært sterke samfunnsinteresser står mot et helt rendyrket «fritt valg»-argument. Årsaken er formodentlig at Ap-toppene irriterer seg over at de ikke kan kjøpe billig brus på søndagene.

Det lover ikke godt.     

Teksten er lagt ut på bloggen min i forståelse med Paul Bjerke som har skrevet den. Den har også vært på trykk i Klassekampen 14.2.2013  

Casino Pensjon

I Debatten på NRK1 for et par uker siden forsvarte arbeidsminister Anniken Huitfeldt levealdersjusteringen med den begrunnelsen siden vi lever lengre, så må vi jobb lengre. På norsk betyr levealdersjustering at du må jobbe lengre om ditt årskull har en høyere forventet levealder i forhold til i dag. Gjør du ikke det venter livsvarig kutt i pensjonen. Tidligere arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen kalte den for en sikkerhetsventil som skal sikre at utgiftene ikke løper løpsk. Martin Kolberg kalte den for pisken. Kjært barn har som kjent mange navn. 

Daværende fylkesmann og nåværende finansminister Sigbjørn Johnsen ledet pensjonskommisjonen som la fram sin innstilling i 2004. Fra den gang har gjennomgangstonen vært: Vi skal ha et rettferdig og robust pensjonssystem som ivaretar sliterne. Det skal bli lettere å kombinere jobb og pensjon. Det skal lønne seg å jobbe.

I folketrygden har pensjonsalderen vært 67 år, men i bedrifter med tariffavtale har man hatt mulighet til å gå av med avtalefestet pensjon (AFP) fra fylte 62 år. AFP ble innført for slik at de som ikke kunne stå i jobb til 67 år kunne gå av tidligere uten tap i pensjon. For mange var dette et alternativ til uførepensjon. Fram til 2011 var AFP i privat sektor en slik solidarisk ordning.  AFP-ordningen gikk fra en tidligpensjon til en tilleggspensjon som var tilpasset det såkalte fleksible uttaket i folketrygden hvor du kan”velge” å gå av fra 62 år. Fleksibel på den måten at du kun får lov til å gå av dersom du har tjent nok  til å betale din egen minstepensjon.  Når arbeidsministeren går ut og sier at pensjonsreformen virker fordi flere jobber lengre enn til 62 år, er det verdt å minne henne på hun som ikke fikk valget men må jobbe til 66 år fordi hun hadde tjent for lite.

Politikerne har forsøkt å sukre pillen med en markedsføringsstrategi fylt med fine begreper som pensjonsopptjening fra første krone, fleksibilitet og alle skal får mer. Når du nå vet at det er et inntektskrav for å gå av med tidligpensjon – selv med AFP, så har du vel også avslørt at alle ikke får mer, at fleksibiliteten er forbeholdt de med høyest pensjonsopptjening og at selv om man får pensjonsopptjening fra første krone så gir det ingen garantier om en bedre pensjon. For mange tvert i mot.  Dersom man tjener pensjon fra første krone betyr det også at man taper pensjon for hver krone man ikke tjener. Ofte vil inntekten variere gjennom arbeidslivet. Deltid kan være en av årsakene til dette. Før pensjonsreformen ble pensjonsgrunnlaget regnet ut fra de 20 beste av dine 40 år. For de, hovedsaklig kvinner, som av ulike årsaker arbeider deltid gjorde besteårsregelen det slik at de kunne komme brukbart ut pensjonsmessig selv om arbeidslivet skulle vise seg å bli variabelt.  Besteårsregelen ble erstattet av alleårsregelen som skulle gjøre at folk skulle stå i jobb lengre. Men er det slik at alle med mange år i yrkeslivet tjener på pensjonsreformen? Tall fra SSB viser at forventet levealder varierer. Der en person med et yrke som forutsetter lang høgskole/universitetsutdanning kan forvente å leve nesten 18 år etter fylte 67 år, kan servitøren forvente å leve 7 år kortere. Sistnevnte kan ha like mange yrkesaktive år når han fyller 62 år som når førstnevnte fyller 67 år. Dersom de har samme antall år og samme pensjonsopptjening vil servitøren som går av ved 62 år få 30 % mindre utbetalt i pensjon hvert år resten av livet enn den andre som går av fra fylte 67 år. Fordi ”det skal lønne seg å jobbe” får du mindre utbetalt dess tidligere du går av. Når vi også vet at levealdersjusteringen kutter i pensjonen, så er dette dobbeltstraff for servitøren som også har kortere forventet levealder. Dette er resultatet av det som skulle være det rettferdige pensjonssystemet som skulle ivareta sliterne.

Hvorfor skriver jeg om dette? Mediene er fulle av overskrifter med fete typer som skal fortelle oss om hvordan vi skal få  ”Gullpensjon” og hvordan vi skal bli ”Pensjonsvinnere” på en måte som gir mer assosiasjoner til et casino enn en velferdsordning. Vi vet at der det er vinnere er det også tapere. De snakkes det ikke om. Pensjonsdebatten er på politikernes premisser og mangler klasseperspektivet.

Selv om endringene i folketrygden er bredt forankret i Stortinget er det fortsatt slik at det er et politisk vedtak, det er ikke hogget i stein. Åpenbare urimeligheter som vi ser nå er ikke et solidarisk velferdssamfunn verdig. Handel og Kontors landsmøte var krystallklar på at solidariteten må tilbake i pensjonssystemet. Også LO-kongressen må være tydelig på dette. Pensjonskampen er ikke over. Offentlig pensjon er under angrep, det kommer endringer i tjenestepensjon i privat sektor, AFP skal reforhandles i 2017 og ny uførepensjon i 2018.Vi trenger igjen et solidarisk pensjonssystem og vi skal starte på LO-kongressen!

Teksten er publisert i Klassekampen 12.2.2013

Døgnåpent

Velkommen til 24 timers samfunnet

Døgnåpent

Sett i lys av de stadig utvidede åpningstidene på hverdag og helg kan man ikke beskylde HSH for å ha truffet særlig godt i sine antakelser om utviklingen i varehandelen etter åpningstidslovens død. I sitt høringssvar til forslag om opphevingen av åpningstidsloven i 2002 sa de nemlig:”Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) meiner at å gjennomføre forslaget ikkje vil innebere særleg store endringar i dei opningstidene som blir praktiserte i varehandelen i dag. Antakeleg vil berre eit fåtal utsalsstader finne det fornuftig å forlengje opningstida utover det som i dag er tillate, nemleg til kl. 21.00 på kvardagar. ” Åtte år senere har de fleste butikkene åpent 7-23 på hverdager og 8-21 på lørdager. Andre holder åpent til kl 24 og siste tilskudd på stammen er en døgnåpen Bunnpris på Grønland. På Bunnpris´ hjemmesider er det bilde av ei jublende jente med åpne armer. I teksten står det ”Da kan du handle når det passer deg, uten å bekymre deg for prisen og åpningstider!” Helgehandelen kl 3 på natta - det er ikke grenser for hvilken frihet forbrukeren har fått. Driftsdirektør i Bunnpris, Jonny Sørå sier til HandelsbladetFK at han synes det er spennende å teste ut en døgnåpen butikk, men at de ikke har planer om å utvide åpningstidene i andre av kjedens butikker. Uansett hva Sørå sier, kan man vel klok av skade si at dette tegner konturene av en utvikling som etter hvert vil gå i retning av døgnåpnet butikker, også flere steder i landet. Dette er en utvikling myndighetene må sette en stopper for.


I følge Arbeidstilsynet er mennesket et ”dagdyr”. Vår biologiske rytme innstiller kroppen på aktivitet om dagen og hvile om natten. De sier at nattarbeid kan innebære en helserisiko, i tillegg til at arbeid om kvelden kan gjøre det vanskelig å delta i familie- og samfunnsliv. Det er dokumentert økt risiko for blant annet mage- og tarmsykdommer og hjerte/karsykdommer. Derfor er det ifølge arbeidsmiljøloven forbudt å jobbe om natten med mindre arbeidets art gjør det nødvendig. Er det virkelig slik vi vil ha det, at friheten til å handle en pakke smør om natta veier tyngre enn de ansattes økte helserisikoer? Det er mange nok yrkesgrupper som arbeider natt, og når vi kjenner konsekvensene av nattarbeid bør man begrense bruken der det er mulig. I stedet for sitter myndighetene med åpne øyne og ser at flere og flere må arbeide natt. I 2005 ble arbeidsmiljøloven endret. Prisverdig nok tok man bort unntaksbestemmelsene for nattarbeid, men det hjelper lite da de gamle unntaksbestemmelsene fremdeles gir en forståelse av hvilke tilfeller av nattarbeid som er tillatt, også etter den nye loven.


Det kan ikke være slik at folk som konsumenter alene skal legge premissene for hvilket samfunns- og arbeidsliv vi skal ha. En utvikling til et 24 timers samfunn frarøver oss vår kollektive fritid og øker helserisikoen for de som må arbeide natt. Vi kan ikke være like naive som HSH var i 2002, å tro at det bare blir med den ene døgnåpne butikken. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Noens frihet er andres ufrihet og åpningstider er arbeidstider. Markedet regulerer ikke seg selv og derfor er på tide å sette foten ned! Styrk vernet mot nattarbeid for ansatte i varehandelen og gi oss åpningstidsloven tilbake.


Tidligere trykket i Klassekampen 12. oktober 2010