Markedsfundamentalistene

Arbeidervern har aldri vært høyresidens sterke side. Det er kanskje derfor de ikke klarer å vente med å få fjernet det eneste vernet mot natt- og helgearbeid som ansatte i varehandelen har. Etter åpningstidslovens fall i 2003 har det vært en stadig utvidelse av åpningstidene. Butikkene kan i dag ha åpent døgnet rundt mandag til lørdag. Søndag skal butikkene holde stengt med noen unntak, bla. de ”som i det vesentlige selger planter og hageartikler” eller har en salgsflate på under 100 kvadratmeter. Lange åpningstider er ikke synonymt med økt lønnsomhet og flere arbeidsplasser noe Frp synes å tro. Nylig måtte Hanskemagasinet i Trondheim gi seg fordi lønnsom drift og de lange åpningstidene huseier påla dem ikke var forenlig. Dermed ble Trondheims utvalg av butikker fattigere og arbeidsplasser forsvant. I Drammen foreslo Høyre å gjøre byen til en ”pilotby for søndagsåpne butikker”. Frp har kopiert forslaget og dermed har det dukket opp i flere kommunestyrer rundt om i landet. I Trondheim kommer saken opp i slutten av april. Frp fremmet også et forslag i Stortinget 20. mars om å fjerne loven som gjør at de fleste butikker skal holde stengt på søn- og helligdager. Dette uten å se på de samfunnsmessig konsekvensene, uten og snakke med de som har butikk som fag og yrke.


Selv næringa som høyresiden hevder å være fanebærere er de i utakt med. Virke, den største arbeidsgiverorganisasjonen i varehandelen har ikke tatt stilling til søndagsåpent nettopp fordi medlemsorganisasjonene er delt i synet. Administrerende direktør i Rema 1000 sier at de opplever dagens lovverk som urettferdig og mener at enten må man ha en handlefri dag i uka eller så må man ha totalt frislipp. Selv så foretrekker Rema 1000 en handlefridag, først og fremst av hensyn til de ansatte. I debatten på Stortinget viste Frps Solveig Horne til at Plantasjen som selger planter kan ha åpent på søndager, mens bedrifter som blant annet Maxbo må holde stengt. Maxbo har vært en av de kjedene som har holdt søndagsåpent fordi de mener at dagens lov er konkurransevridende, men selv sier de at de ønsker å endre loven slik at ingen har lov å holde åpent søndag. Frp har i bestefall gjort en selektiv research når konklusjonen er at det må åpnes for at alle skal kunne holde åpent på søndag.

Høyresidens argumenter for søndagsåpne butikker vitner om liten forståelse og respekt for butikk som fag og yrke. Studentenes behov for ekstra inntekt er et av disse. Ikke et vondt ord om studentene, men man må tillate seg å spørre om det er dette som er høyresiden visjon og strategi for å utvikle varehandelen som næring og yrke. Mener høyresiden at man skal drifte en hel bransje på folk som i utgangspunktet bare har tenkt å være der noen år fordi de utdanner seg til et annet yrke? Det er all grunn til å bekymre seg for studentens økonomiske situasjon, men det kan ikke være sånn at søndagsåpne butikker skal være løsningen på en dårlig studiefinansiering. Videre fremholdes det at søndagsåpent er en vinn-vinn situasjon både for forbrukeren og ansatte. Mange deltidsansatte skal visst nok få større stillingsandel når det blir enda en arbeidsdag i uka. Hvor mange søndager i måneden mener FrP egentlig at deltidsansatte skal jobbe? Med Fremskrittspartiets (over)tro på at arbeidstaker og arbeidsgiver best kan fremforhandle avtaler, og med partiets varslede planer om å forringe arbeidsmiljøloven på flere områder, tar det nok ikke lang tid før deltidsansatte får beskjed om at de selv er skyld i sin deltid fordi de ikke ønsker å jobbe flere søndager.


Utvidede åpningstider får også konsekvenser for andre næringer som er knyttet til varehandelen som blant annet renhold, vaktbransjen, transport og lager. I sum dreier det seg om et betydelig antall mennesker. Arbeidstiden påvirker fritiden. Høyre og Frps forslag vil få omfattende konsekvenser, ikke bare for de som jobber der, men også deres familier. Derfor handler debatten om åpningstider i varehandelen også om hvilket samfunn vi skal ha. Høyresidens idé om at dagens lovverk ikke fungerer og derfor må loven fjernes, er en ideologisk ryggmarksrefleks mer enn godt politisk håndverk. 365000 arbeider i varehandelen som er landets nest største private næring, en bransje som bærer preg av mangel på vern i Arbeidsmiljøloven og en stor grad av manglende partssamarbeid. Denne næringen trenger å bli satt på den politiske dagsorden, ikke å bli et offer på markedsfundamentalismens alter. Like konkurransevilkår er ikke synonymt med ingen regulering, tvert i mot kan like konkurransevilkår sikres gjennom en god regulering. Vi er ikke først og fremst forbrukere, vi er mennesker. Det er ikke behov for verken søndagsåpent eller prøveordninger, men at politikerne setter seg ned med LO og bransjen for løse de utfordringene som finnes i dag. Vi trenger en næringspolitikk som fremmer en seriøs og kompetansedrevet varehandel og et arbeidsliv som gir rom for et sosialt liv.

Artikkelen har tidligere vært på trykk i Klassekampen

Et sted å kalle hjem

Dagens (fraværende) boligpolitikk skaper klasseskiller Debatten om boligpolitikk eller rettere sagt mangelen på boligpolitikk har vært oppe til diskusjon den siste tiden. Politikere kappes om å bry seg mest om de som er utenfor boligmarkedet. Alle er enige om at det er vanskelig for studentene å finne plass å bo, at leieprisene er hinsides, at mange står i kø for å få kommunale boliger rundt om i landet, at unge sliter med å komme inn på boligmarkedet, at prisveksten har vært enorm. Ja, så stor at til og med eiendomsmeglere blir lettere sjokkert over at ulike boligtyper selges til stadig nye rekordpriser. Til tross for denne tilsynelatende enigheten politisk skjer det ingenting. Boligprisene fortsetter å vokse, det samme gjør leieprisene. Hushaiene får mer penger i lomma og folk bor seg i hjel.


”Skaff deg en samboer” var tipset jeg fikk da jeg var i banken for første gang alene for å søke om boliglån. Selv med noe egenkapital og lite studielån tjente jeg ikke nok til å kjøpe meg en plass å bo. Jeg hadde en 88,67% stilling og jobbet i butikk, ikke så uvanlig stillingsandel i denne bransjen. Bankens tommelfingerregel var at man kan låne tre ganger årsinntekten og da kom min inntekt til kort. Følger man denne logikken vil en heltidsansatt faglært butikkarbeider i dag få lån på vel en million. Har man en egenkapital på 15% i tillegg har man 1,2 mill å kjøpe for. Et kjapt søk på Finn viser at det på nåværende tidspunkt i Trondheim er 2 stk 1-roms på henholdsvis 20 og 36 kvadratmeter man kan få for den prisen. Ikke alle har hel stilling, ei heller egenkapital og de aller fleste er prisgitt økonomisk hjelp fra foreldre, en hjelp ikke alle har mulighet til å gi sine barn.


Er det slik at alle må eie en egen leilighet? Kommunene skal tilby bolig til vanskeligstilte på boligmarkedet, men her er det ventetid. I Trondheim har mange funksjonshemmede ventet i flere år på bolig, det samme gjelder rusmisbrukere til tross for at de har fått vedtak om bolig. Kvinner bor i månedsvis med barna sine på krisesentre fordi de ikke kan dra hjem men ei heller har en alternativ boplass. Ventelisten på kommunale boliger er nær 500 og ventetiden er over et år. Andre må ut på det private leiemarkedet hvor realtiteten er at det koster minst like mye å leie som å eie fordi det i praksis ikke finnes grenser for hvor mye man kan ta betalt for et tak over hodet. Å ha en bolig er en menneskerett og det gir deg et fundament å bygge livet ditt på uansett hvilken fase du er i livet. Allikevel er det å leie eller eie en bolig noe ikke alle i dagens Norge har mulighet til. Politikerne kastet kortene for 30 år siden da de overlot boligpolitikken til markedet. I dag klager de over boligssituasjonen.

Finansieringsordninger som Boligsparing for unge, boligsparing for barn. bostøtte og andre subsidier som legges i bunn før meglerne (markedet) setter pris virker i motsatt retning av intensjonene om en sosial boligpolitikk. For de som har fylt opp kontoene hjelper det der og da, men det løser ingen ting på lang sikt. All den tid det er de med mest penger som bestemmer boligprisene, vil vi andre fortsatt ha problemer med å skaffe bolig. Jo mer penger som kommer inn i boligmarkedet dess mer øker prisene. En høyrepolitikk i praksis som skaper økte klasseskiller og som vi ikke lengre kan akseptere. Vi kan ikke ha et samfunn hvor man er prisgitt at man har familie som kan hjelpe til økonomisk for at du skal få en plass å bo, ei heller at mennesker venter i flere år på å få en kommunal bolig. Husbankens slagord ”Gode boliger til alle” må opp og fram i dagen og husbanken må igjen få en sentral rolle i boligsektoren. Vi trenger mulighet til fast lav rente og lengre avdragstid. Kommunene må skaffe til veie langt flere kommunale boliger og staten studentboliger. Det må i større grad søkes samarbeid med ideelle aktører med sikte på å etablere non profitt utleieboliger, det må bygges flere boliger og det bør etableres et boligmarked ved siden av det ordinære markedet med prisregulering. I tillegg er det ingen tvil om at arbeidslivspolitikken spiller en vesentlig rolle også for hvordan boligsituasjonen er. Med vikarbyrådirektivet innført med Arbeiderpartiet i spissen samt Høyre og FrP som i følge meningsmålingene banker på døra til regjeringskvartalet, ligger det til rette for flere midlertidig ansettelser. Da er det mange som ikke vil få boliglån i det hele tatt nettopp fordi de ikke har en fast jobb. Vi kommer heller ikke unna det faktum at kvinner tjener i snitt 85% av menns inntekt og flest kvinner arbeider deltid. Det finnes også nok eksempler på de kvinner som ikke har råd til å sitte med boligen etter et samlivsbrudd. Arbeidet for retten til fast hel stilling må fortsette parallelt med arbeidet for en god boligpolitkk.
Gi oss politikere som har evne og vilje til å legge bort den blinde tro på markedet usynlige hånd og som vil gjøre det til et offentlig ansvar å gi folk en anstendig plass å bo, slik at alle kan ha et sted å kalle hjem.


Teksten har vært trykket i Klassekampen 21.august 2012