Her har jeg prøvd å samle linker til forskjellige artikler om uførepensjon. Dersom det mangler noen, vennligst legg linken i kommentarfeltet.
Les om førepensjon på NAV sine sider:
Uførepensjonsutvalgets innstilling - NOU 2007:4
Norges handikap forbunds høringssvar
Internt notat fra Arbeidsdepartementet og kommentarer fra leder i LO Trondheim
LOs handlingsprogram 2009-2013
Handel og Kontors vedtak fra landsmøtet 2008
Nyheter fra 17.11.2010
HKnytt: Frykter flere fattige med ny uførepensjon
HKnytt: Protesterte mot uførekutt
Kommunal rapport Protesterer mot nytt navn på uførepensjon
Nyheter fra 18.11.2010
FriFagbevegelse: - Har ikke glemt uføresaken
FriFagbevegelse: Etterlyser offensiv fra LO ledelsen
Nyheter fra 19.11.2010
Klassekampen: Slik rammes de uføre
NRK: Uføretrygda får pensjonskutt
NRK nyheter, Stoltenberg: Tilpassinger, ikke kutt
Manifestanalyse mener Stoltenberg avsporer debatten
FFO Advarer mot uførekutt
Aftenposten: LO og SV taper slag om uførepensjon</span>
Dagens næringsliv: - Jeg savner Gerd-Liv Valla
HKnytt: HKs ungdomsråd Skjerp deg, Jens!
HKnytt: Harde tak om uførepensjon
Arbeiderpartiet: Reform av uføreordningen
SV: ">Avviser kutt i uføretrygden
ABCnyheter: Avviser kutt i uføretrygden
ANB: AP kutter ikke trygden
LO: Står på for en god uføretrygd
Eldre artikler
12.5.2009 HKnytt: Tre krav for uføre
15.5.2009 HKnytt: Vant fra med uførekrav
28.8.2009 Ulne svar på LO krav
22.09.2009 MS-forbundet
fredag 19. november 2010
torsdag 30. september 2010
Kassajobben - En skjebne verre enn døden?
”Enten du jobber i kassa på lokalbutikken eller (som) assistent i drømmefirmaet, er det verdifullt når du skal søke jobb etter studiene.” skriver karrieremagasinet.no i en artikkel om hvordan arbeid ved siden av studiene styrker oddsen på jobbmarkedet. I overført betydning: Butikken er ikke drømmefirmaet og kassajobben er ikke drømmeyrket. Det er de ikke alene om å tenke. Med jevne mellomrom dukker det opp uttalelser både her og der hvor kassajobben blir omtalt med negativt fortegn. Da tidligere stortingsrepresentant for Venstre, Terje Johansen ble arbeidsløs for noen år tilbake, uttalte han følgende: ”Jeg kunne nok ha fått meg jobb i kassa på Rimi, men da hadde nedturen vært vel stor”. Ingunn Yssen sa til VG at dersom prisen for å gå ut mot Valla var at hun måtte begynne å arbeide på Rimi, så fikk den være det. Et tredje eksempel er filmanmelderen i aftenbladet.no som syntes Renée Zellweger prestasjon i filmen Miss Potter var så lite imponerende at han i anmeldelsen skriver: ”Farvel, Renée Zellweger, du finner sikkert en kassajobb på Lidl.”
Å jobbe i ”Kassa på Rimi” er blitt er skjellsord brukt mot alle kassajobber også utenfor Rimi. Det er liksom siste utvei når du har prøvd alt annet. Du kan nok spørre hvilken som helst kassafunksjonær om hun har hatt kunder som har vært av typen ”stakkar deg som sitter her”. Jeg tipper samtlige sier ja. Selv er jeg ingen unntak. En tid tilbake da jeg var på jobb i kassa, sto plutselig moren til en tidligere klassevenninne foran meg. ”Hei” sa jeg. ”Å, er det er det her du har havnet ja. Ja,ja. Noen må vel gjøre den jobben også”, svarte hun.
For butikken og kunden er kassajobben viktig. Arbeidsdagen består av mer enn å skanne varer. I mindre butikker gjør ofte de ansatte alt fra varen bestilles til den går ut av butikken, i større butikker kan det være ansatte som har kasse som hovedarbeidsområde. Uansett er kassa er det siste servicepunktet i butikken og opplevelsen her kan være avgjørende for om kunden kommer tilbake. For butikken er dette viktig av den enkle grunn at det er kundene den lever av. Kontroll av legitimasjon ved salg av tobakk og alkohol må gjennomføres, det samme med salg av filmer. Kassafunksjonæren har ansvar for store verdier med påfølgende sikkerhetsrutiner å forholde seg til . Det er tross alt her butikken bokstavelig talt får penger i kassa. Oppgjør skal stemme, gavekort, tipping, rekvisisjoner, reklamasjoner med mer skal håndteres rett, og utallige PLU koder skal huskes. En skal heller ikke undervurdere verdien butikken har for mange mennesker. Folk som kanskje ikke har store sosiale nettverk synes det er ålreit med butikken, for der møte de andre kunder og ansatte som de kan slå av en prat med. De jeg har snakket med setter storpris på sine stamkunder som de i mange tilfeller har ”kjent” i flere år. De synes det er hyggelig at noen kunder velger akkurat deres kasse selv om køen kan være litt lengre enn i nabokassa.
Man kan lure på hva det er som gjør at enkelte tillater seg å diskreditere andres yrke på denne måten. I stede for å være nedlatende til det utmerkede arbeidet mange tusen mennesker gjør hver eneste dag, synes jeg heller folk skal ha respekt for de som har butikk som fag og yrke. Det er en ting å har preferanser for hva man foretrekker å jobbe med, men det betyr ikke at det er greit å rakke ned på andres jobb av den grunn.
Mona Bjørn
Teksten er tidligere publisert i Klass
Å jobbe i ”Kassa på Rimi” er blitt er skjellsord brukt mot alle kassajobber også utenfor Rimi. Det er liksom siste utvei når du har prøvd alt annet. Du kan nok spørre hvilken som helst kassafunksjonær om hun har hatt kunder som har vært av typen ”stakkar deg som sitter her”. Jeg tipper samtlige sier ja. Selv er jeg ingen unntak. En tid tilbake da jeg var på jobb i kassa, sto plutselig moren til en tidligere klassevenninne foran meg. ”Hei” sa jeg. ”Å, er det er det her du har havnet ja. Ja,ja. Noen må vel gjøre den jobben også”, svarte hun.
For butikken og kunden er kassajobben viktig. Arbeidsdagen består av mer enn å skanne varer. I mindre butikker gjør ofte de ansatte alt fra varen bestilles til den går ut av butikken, i større butikker kan det være ansatte som har kasse som hovedarbeidsområde. Uansett er kassa er det siste servicepunktet i butikken og opplevelsen her kan være avgjørende for om kunden kommer tilbake. For butikken er dette viktig av den enkle grunn at det er kundene den lever av. Kontroll av legitimasjon ved salg av tobakk og alkohol må gjennomføres, det samme med salg av filmer. Kassafunksjonæren har ansvar for store verdier med påfølgende sikkerhetsrutiner å forholde seg til . Det er tross alt her butikken bokstavelig talt får penger i kassa. Oppgjør skal stemme, gavekort, tipping, rekvisisjoner, reklamasjoner med mer skal håndteres rett, og utallige PLU koder skal huskes. En skal heller ikke undervurdere verdien butikken har for mange mennesker. Folk som kanskje ikke har store sosiale nettverk synes det er ålreit med butikken, for der møte de andre kunder og ansatte som de kan slå av en prat med. De jeg har snakket med setter storpris på sine stamkunder som de i mange tilfeller har ”kjent” i flere år. De synes det er hyggelig at noen kunder velger akkurat deres kasse selv om køen kan være litt lengre enn i nabokassa.
Man kan lure på hva det er som gjør at enkelte tillater seg å diskreditere andres yrke på denne måten. I stede for å være nedlatende til det utmerkede arbeidet mange tusen mennesker gjør hver eneste dag, synes jeg heller folk skal ha respekt for de som har butikk som fag og yrke. Det er en ting å har preferanser for hva man foretrekker å jobbe med, men det betyr ikke at det er greit å rakke ned på andres jobb av den grunn.
Mona Bjørn
Teksten er tidligere publisert i Klass
tirsdag 27. april 2010
Ryan be fair
Noen betaler en høy pris for din billige flybillett.
I oktober i fjor startet Ryanair å fly fra Moss Lufthavn Rygge. I mars i år etablerte de base der og utvidet antall ruter. Det betyr at 3 fly og 100 ansatte nå er stasjonert i Norge. Mye er sagt om dette irske lavpris flyselskapet som er ledet av den mildt sagt frittalende Michael O´Leary. Fra forbrukerorganisasjonene har de fått mye kritikk for sine skjulte avgifter, mens fagbevegelsen i Europa er samstemte i at Ryanair er et fagforeningsfiendtlig flyselskap.
Hvordan kan Ryanair ha så billige billetter? Ryanair etablerte base på Rygge ikke Torp. De er kjent for å stille tøffe krav til flyplassene, alt fra provisjon på servering og parkering til taxfree. Direktøren ved Torp, Alf Reidar Fjeld har sagt at de ikke lyktes å bli enige om en avtale som ville vært kommersielt forsvarlig. Han håpet for Rygges del at de klarte å få til en avtale med bedre betingelser enn de selv klarte og enn andre europeiske flyplasser ser ut til å ha fått. Avtalen mellom Ryanair og Rygge er ikke kjent, men direktøren ved Rygge har tidligere uttalt at den er god for dem. I følge Sandefjord blad får Ryanair ny hangar av Rygge. Samtidig forteller NRK Østfold at Rygge har bedt aksjonærene, blant annet Østfold fylkeskommune, om mer penger til utbedring av flyplassen.
O´Leary vil også Avinors flyplassavgifter til livs. Han sa at dersom Avinor kuttet avgiftene med 80 prosent så ville Ryanair etablere innenlandsruter i Norge og dermed ”redde” norsk luftfart. Avgiftene fra de store flyplassene brukes til å opprettholde de mindre. Dette er en del av Norsk distriktspolitikk og Avinor hadde ikke tenkt å gi Ryanair avgiftsrabatter.
I 2005 var Ryanair i Sandefjord for å intervjue potensielle nye ansatte. Handel og Kontor, LOs forbund for kabinansatte, var på plass for å advare mot Ryanair. Før jobbsøkerne fikk komme inn til intervju måtte de betale en deltakeravgift på kr 250. De som ble ansatt måtte betale opplæring samt arbeidstøy selv. De måtte dekke transport til og fra, de ofte avsidesliggende flyplassene hvor Ryanair har baser og betale for overnatting ved forsinkelser. De fikk ingen sykepenger og var uønsket i selskapet etter å ha pådratt seg skader i selskapets tjeneste. Det endte med at de ikke lengre hadde råd til å arbeide for Ryanair. Ryanair skryter av sine lønnsbetingelser. En heltidsansatt kan forvente å tjene mellom kr 8 000-10 000 netto per måned på en heltidsstilling første året. Til sammenlikning er startlønna i Norwegian omtrent kr 20 000 brutto pr mnd uten tillegg. Ryanair kaller det kostnadskontroll, andre kaller det sosial dumping.
Ryanair sier at folk kan organisere seg så mye de vil, men at de ikke forhandler med organisasjonene. Det skjer alltid direkte med den enkelte. Michael O´Leary har tidligere uttalt på svensk radio at: ”Fagbevegelsen kan dra til helvete”. Mer tydelig kan det vel ikke bli. Når flybilletten din koster 1 krone så er det noen som betaler for det. Så lenge Ryanair undergraver anstendige lønns- og arbeidsvillkår og nekter å forholde seg til fagforeninger bør man la Ryanair stå på bakken også etter at askeskyene har forduftet.
(teksten er publisert i Klassekampen 20.april 2010)
I oktober i fjor startet Ryanair å fly fra Moss Lufthavn Rygge. I mars i år etablerte de base der og utvidet antall ruter. Det betyr at 3 fly og 100 ansatte nå er stasjonert i Norge. Mye er sagt om dette irske lavpris flyselskapet som er ledet av den mildt sagt frittalende Michael O´Leary. Fra forbrukerorganisasjonene har de fått mye kritikk for sine skjulte avgifter, mens fagbevegelsen i Europa er samstemte i at Ryanair er et fagforeningsfiendtlig flyselskap.
Hvordan kan Ryanair ha så billige billetter? Ryanair etablerte base på Rygge ikke Torp. De er kjent for å stille tøffe krav til flyplassene, alt fra provisjon på servering og parkering til taxfree. Direktøren ved Torp, Alf Reidar Fjeld har sagt at de ikke lyktes å bli enige om en avtale som ville vært kommersielt forsvarlig. Han håpet for Rygges del at de klarte å få til en avtale med bedre betingelser enn de selv klarte og enn andre europeiske flyplasser ser ut til å ha fått. Avtalen mellom Ryanair og Rygge er ikke kjent, men direktøren ved Rygge har tidligere uttalt at den er god for dem. I følge Sandefjord blad får Ryanair ny hangar av Rygge. Samtidig forteller NRK Østfold at Rygge har bedt aksjonærene, blant annet Østfold fylkeskommune, om mer penger til utbedring av flyplassen.
O´Leary vil også Avinors flyplassavgifter til livs. Han sa at dersom Avinor kuttet avgiftene med 80 prosent så ville Ryanair etablere innenlandsruter i Norge og dermed ”redde” norsk luftfart. Avgiftene fra de store flyplassene brukes til å opprettholde de mindre. Dette er en del av Norsk distriktspolitikk og Avinor hadde ikke tenkt å gi Ryanair avgiftsrabatter.
I 2005 var Ryanair i Sandefjord for å intervjue potensielle nye ansatte. Handel og Kontor, LOs forbund for kabinansatte, var på plass for å advare mot Ryanair. Før jobbsøkerne fikk komme inn til intervju måtte de betale en deltakeravgift på kr 250. De som ble ansatt måtte betale opplæring samt arbeidstøy selv. De måtte dekke transport til og fra, de ofte avsidesliggende flyplassene hvor Ryanair har baser og betale for overnatting ved forsinkelser. De fikk ingen sykepenger og var uønsket i selskapet etter å ha pådratt seg skader i selskapets tjeneste. Det endte med at de ikke lengre hadde råd til å arbeide for Ryanair. Ryanair skryter av sine lønnsbetingelser. En heltidsansatt kan forvente å tjene mellom kr 8 000-10 000 netto per måned på en heltidsstilling første året. Til sammenlikning er startlønna i Norwegian omtrent kr 20 000 brutto pr mnd uten tillegg. Ryanair kaller det kostnadskontroll, andre kaller det sosial dumping.
Ryanair sier at folk kan organisere seg så mye de vil, men at de ikke forhandler med organisasjonene. Det skjer alltid direkte med den enkelte. Michael O´Leary har tidligere uttalt på svensk radio at: ”Fagbevegelsen kan dra til helvete”. Mer tydelig kan det vel ikke bli. Når flybilletten din koster 1 krone så er det noen som betaler for det. Så lenge Ryanair undergraver anstendige lønns- og arbeidsvillkår og nekter å forholde seg til fagforeninger bør man la Ryanair stå på bakken også etter at askeskyene har forduftet.
(teksten er publisert i Klassekampen 20.april 2010)
mandag 19. april 2010
Likestilling i det blå
Høyresidens likestillingspolitikk dreier seg om å frigjøre kvinnen ved å ta bort alt vern
Starten av mars; den tiden på året da høyresidens kvinner føler det sterkeste behovet for å ta avstand fra kvinnebevegelsen. Årets bidrag fra FrP er at vi er likestilt nok, at kvinnebevegelsen gjør kvinner til offer og at kvinner må regne med å tjene mindre når de velger andre yrker enn menn og jobber deltid. Ikke mye kamp for lavtlønte kvinner å spore med andre ord. Høyres Linda Helleland avlyser kvinnekampen i 2010 og mener å ha løsningen på problemet om likelønn og ufrivillig deltid: Konkurranseutsett omsorgstjenestene. Hennes påstand er at man da vil kunne få høyere lønn, flere kan velge bort deltid og flere kan starte egen bedrift. Det er ikke godt å si hvordan de har tenkt at dette vil gi flere hele stillinger og bedre lønn. Ser man f. eks på varehandelen som i aller høyeste grad er en bransje med hard konkurranse, så er det mange kvinner som fremdeles arbeider ufrivillig deltid. Et bedre verktøy ville være å styrke lov- og avtaleverket for å gi rett til heltid, garantilønnsordniger inn i overenskomstene samt økte rammer i tariffoppgjør for å oppnå likelønn.
Våler Skurlag sa i 1975 opp 13 kvinner, fordi de var kvinner. Argumentet var at de var forsørget, til tross for at en av dem var alene med barn. Selv deres mannlige kollegaer i fagforeningen var enig i oppsigelsene. Kvinnene godtok ikke dette og fikk støtte fra organisasjoner, lag og foreninger i hele landet i sin kamp om retten til arbeid. Til slutt ble det inngått en avtale mellom LO og NAF og kort tid etterpå fikk seks kvinner fikk trukket tilbake oppsigelsene. Det er forskjell på å påta seg en offerrolle slik høyresiden hevder man gjør, og å se at kvinner systematisk blir forskjellsbehandlet. Dagens rettigheter har ikke blitt servert på et sølvfat, de har blitt til fordi noen har vært villige til å kjempe for de, slik som kvinnene ved Våler Skurlag gjorde.
Høyresidens likestillingspolitikk dreier seg om å frigjøre kvinnen ved å ta bort alt vern. Frp vil fjerne likestillingsombudet, likestillingsloven og all form for kvotering. Dette fordi de mener det er diskriminerende. Her tar FrP feil. Innimellom må man behandle folk forskjellig for å gi dem like muligheter. Vi er ikke kommet dit at vi kan diskutere om man skal ha kjønnskvotering eller ikke med det utgangspunkt at kvinner og menn i praksis har like muligheter i dag. Hadde man hatt det ville kvotering vært unødvendig. Målet er at det skal være like vanlig å velge kvinner til styrer og andre ledende posisjoner som menn. Slik er det ikke i dag og det har ingenting å gjøre med at kvinner ikke er like kvalifiserte som menn eller at man ikke har tro på kvinners ferdigheter.
”Kvinner har bare en ting til felles og det er at de er kvinner” har Siv Jensen uttalt. Slik er det ikke. Flest kvinner arbeider ufrivillig deltid, kvinner tar størsteparten av husarbeidet og kvinner tjener mindre enn menn. Det er ikke hver enkelt kvinnes problem. Det er et kollektivt problem. Det er mulig at samhold og solidaritet er fremmedord for høyresidens kvinner, men feminister vet at problemer løses best ved at vi står sammen, ikke hver for oss. La oss i stedet gjøre 8. mars til en offentlig fridag. Slaget er enda ikke vunnet.
(publisert i Klassekampen 16.mars 2010)
Starten av mars; den tiden på året da høyresidens kvinner føler det sterkeste behovet for å ta avstand fra kvinnebevegelsen. Årets bidrag fra FrP er at vi er likestilt nok, at kvinnebevegelsen gjør kvinner til offer og at kvinner må regne med å tjene mindre når de velger andre yrker enn menn og jobber deltid. Ikke mye kamp for lavtlønte kvinner å spore med andre ord. Høyres Linda Helleland avlyser kvinnekampen i 2010 og mener å ha løsningen på problemet om likelønn og ufrivillig deltid: Konkurranseutsett omsorgstjenestene. Hennes påstand er at man da vil kunne få høyere lønn, flere kan velge bort deltid og flere kan starte egen bedrift. Det er ikke godt å si hvordan de har tenkt at dette vil gi flere hele stillinger og bedre lønn. Ser man f. eks på varehandelen som i aller høyeste grad er en bransje med hard konkurranse, så er det mange kvinner som fremdeles arbeider ufrivillig deltid. Et bedre verktøy ville være å styrke lov- og avtaleverket for å gi rett til heltid, garantilønnsordniger inn i overenskomstene samt økte rammer i tariffoppgjør for å oppnå likelønn.
Våler Skurlag sa i 1975 opp 13 kvinner, fordi de var kvinner. Argumentet var at de var forsørget, til tross for at en av dem var alene med barn. Selv deres mannlige kollegaer i fagforeningen var enig i oppsigelsene. Kvinnene godtok ikke dette og fikk støtte fra organisasjoner, lag og foreninger i hele landet i sin kamp om retten til arbeid. Til slutt ble det inngått en avtale mellom LO og NAF og kort tid etterpå fikk seks kvinner fikk trukket tilbake oppsigelsene. Det er forskjell på å påta seg en offerrolle slik høyresiden hevder man gjør, og å se at kvinner systematisk blir forskjellsbehandlet. Dagens rettigheter har ikke blitt servert på et sølvfat, de har blitt til fordi noen har vært villige til å kjempe for de, slik som kvinnene ved Våler Skurlag gjorde.
Høyresidens likestillingspolitikk dreier seg om å frigjøre kvinnen ved å ta bort alt vern. Frp vil fjerne likestillingsombudet, likestillingsloven og all form for kvotering. Dette fordi de mener det er diskriminerende. Her tar FrP feil. Innimellom må man behandle folk forskjellig for å gi dem like muligheter. Vi er ikke kommet dit at vi kan diskutere om man skal ha kjønnskvotering eller ikke med det utgangspunkt at kvinner og menn i praksis har like muligheter i dag. Hadde man hatt det ville kvotering vært unødvendig. Målet er at det skal være like vanlig å velge kvinner til styrer og andre ledende posisjoner som menn. Slik er det ikke i dag og det har ingenting å gjøre med at kvinner ikke er like kvalifiserte som menn eller at man ikke har tro på kvinners ferdigheter.
”Kvinner har bare en ting til felles og det er at de er kvinner” har Siv Jensen uttalt. Slik er det ikke. Flest kvinner arbeider ufrivillig deltid, kvinner tar størsteparten av husarbeidet og kvinner tjener mindre enn menn. Det er ikke hver enkelt kvinnes problem. Det er et kollektivt problem. Det er mulig at samhold og solidaritet er fremmedord for høyresidens kvinner, men feminister vet at problemer løses best ved at vi står sammen, ikke hver for oss. La oss i stedet gjøre 8. mars til en offentlig fridag. Slaget er enda ikke vunnet.
(publisert i Klassekampen 16.mars 2010)
onsdag 10. februar 2010
Trondheimskonferansen
Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter
Siste januarhelga i år arrangerte LO i Trondheim den 19. Trondheimskonferansen. Representanter fra 22 av LOs lokalorganisasjoner, 150 fagforeninger i LO, 10 fagforeninger utenfor LO og folk fra ulike partier og solidaritetsorganisasjoner utgjorde 597 deltakere. Helt fullt, og over 100 hadde fått avslag.
Forløperen til Trondheimskonferansen ble avholdt i Kristiansand i 1988. Opprør mot økt arbeidsløshet og kampen for en fri og uavhengig fagbevegelse gjorde at det ble dannet et meningsfelleskap på tvers av forbundsgrenser. Behovet for å samle seg og stille krav ble nødvendig. Året etter var det 8 fagforeninger som sto som formell arrangør for konferansen som nå fant sted i Trondheim for første gang. Tanken var at konferansen skulle sirkulere blant storbyene, men etter noen års opphold kom den tilbake til Trondheim i 1993 hvor den siden har blitt avholdt årlig. En konferanse som opprinnelig startet som en samling av opposisjonelle der deltakere ble truet med eksklusjon fra høyt oppe i LO systemet, skulle etter hvert bli en slagkraftig konferanse som ingen lengre kunne overse. På 90-tallet vokste høyresiden seg sterk både i Norge og internasjonalt. Stadige angrep på tariffavtalene, arbeidervernet og velferdsstaten gjorde at Trondheimskonferansens måte å arbeide på tvers av forbundsgrenser etter hvert fikk aksept i LO. LOs nestleder Esther Kostøl innledet på konferansen i 1995. Siden den gang har LOs ledelse vært gjengangere på konferansen. I år deltok ledelsen ved nestleder Gerd Kristiansen, for første gang på hele konferansen.
Helse og klasse, sosial dumping, kamp mot fredsplikten og retten til arbeid er noen av temaene som har vært gjengangere flere av konferansene. ”Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter” er en tittel som står fast og har blitt et kjennetegn ved konferansen. For på Norges største fagligpolitiske verksted kan du som helt vanlig tillitsvalgt delta i debatten, komme med forslag og være med å bestemme. Noen vil kanskje si at ”det som blir vedtatt, det skjer”. Seieren i tariffoppgjøret om offentlig tjenestepensjon, arbeidet for en ny politisk kurs og avvisningen av Arbeidslivslovsutvalgets forslag til svekket arbeidervern har det til felles kampen har startet på Trondheimskonferansen. Når arbeidskjøperne vil sette folk opp mot hverandre, når våre kollektive tariffavtaler har vært under angrep og når ledende politikere har trikset med sykefraværstall. Da har Trondheimskonferansen vært det stedet der tillitsvalgte skoleres for å møte motstanden med den beste ammunisjonen; fakta og handlekraft. Her samles en ikke for kun å bryte meninger, men for å stake ut en kurs og lage strategier man skal gjennomføre.
I år klarte konferansen å enes om likelønnskrav for tariffoppgjøret. Fagbevegelsen og miljøbevegelsen har blitt utfordret til tettere kommunikasjon for å finne saker å bygge enhet om. Arbeidet med å sikre industrien levelige kår fortsetter.
Endringene og utfordringene i arbeidslivet kan ikke løses på den enkelte arbeidsplass. Trondheimskonferansen setter disse i sammenheng og det man tror bare er ens egen kamp viser seg å være nettopp – vår felles kamp.
(teksten er publisert i Klassekampen 9. februar 2010)
Siste januarhelga i år arrangerte LO i Trondheim den 19. Trondheimskonferansen. Representanter fra 22 av LOs lokalorganisasjoner, 150 fagforeninger i LO, 10 fagforeninger utenfor LO og folk fra ulike partier og solidaritetsorganisasjoner utgjorde 597 deltakere. Helt fullt, og over 100 hadde fått avslag.
Forløperen til Trondheimskonferansen ble avholdt i Kristiansand i 1988. Opprør mot økt arbeidsløshet og kampen for en fri og uavhengig fagbevegelse gjorde at det ble dannet et meningsfelleskap på tvers av forbundsgrenser. Behovet for å samle seg og stille krav ble nødvendig. Året etter var det 8 fagforeninger som sto som formell arrangør for konferansen som nå fant sted i Trondheim for første gang. Tanken var at konferansen skulle sirkulere blant storbyene, men etter noen års opphold kom den tilbake til Trondheim i 1993 hvor den siden har blitt avholdt årlig. En konferanse som opprinnelig startet som en samling av opposisjonelle der deltakere ble truet med eksklusjon fra høyt oppe i LO systemet, skulle etter hvert bli en slagkraftig konferanse som ingen lengre kunne overse. På 90-tallet vokste høyresiden seg sterk både i Norge og internasjonalt. Stadige angrep på tariffavtalene, arbeidervernet og velferdsstaten gjorde at Trondheimskonferansens måte å arbeide på tvers av forbundsgrenser etter hvert fikk aksept i LO. LOs nestleder Esther Kostøl innledet på konferansen i 1995. Siden den gang har LOs ledelse vært gjengangere på konferansen. I år deltok ledelsen ved nestleder Gerd Kristiansen, for første gang på hele konferansen.
Helse og klasse, sosial dumping, kamp mot fredsplikten og retten til arbeid er noen av temaene som har vært gjengangere flere av konferansene. ”Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter” er en tittel som står fast og har blitt et kjennetegn ved konferansen. For på Norges største fagligpolitiske verksted kan du som helt vanlig tillitsvalgt delta i debatten, komme med forslag og være med å bestemme. Noen vil kanskje si at ”det som blir vedtatt, det skjer”. Seieren i tariffoppgjøret om offentlig tjenestepensjon, arbeidet for en ny politisk kurs og avvisningen av Arbeidslivslovsutvalgets forslag til svekket arbeidervern har det til felles kampen har startet på Trondheimskonferansen. Når arbeidskjøperne vil sette folk opp mot hverandre, når våre kollektive tariffavtaler har vært under angrep og når ledende politikere har trikset med sykefraværstall. Da har Trondheimskonferansen vært det stedet der tillitsvalgte skoleres for å møte motstanden med den beste ammunisjonen; fakta og handlekraft. Her samles en ikke for kun å bryte meninger, men for å stake ut en kurs og lage strategier man skal gjennomføre.
I år klarte konferansen å enes om likelønnskrav for tariffoppgjøret. Fagbevegelsen og miljøbevegelsen har blitt utfordret til tettere kommunikasjon for å finne saker å bygge enhet om. Arbeidet med å sikre industrien levelige kår fortsetter.
Endringene og utfordringene i arbeidslivet kan ikke løses på den enkelte arbeidsplass. Trondheimskonferansen setter disse i sammenheng og det man tror bare er ens egen kamp viser seg å være nettopp – vår felles kamp.
(teksten er publisert i Klassekampen 9. februar 2010)
mandag 11. januar 2010
Slaget om uførepensjonen
Velferdspolitikken må ta sikte på å jevne ut forskjellene ved å heve standarden, ikke senke den.
Siden pensjonskommisjonen la fram sin innstilling til ny folketrygd i 2004 har reklamene for pensjonsforsikringene dukket opp som paddehatter. I ettertid kan de sees på som en advarsel for hva som skulle komme. Der det offentlige har mangler, har markedet ekspansjonsmuligheter. Og med en gigantprivatisering av velferdsstatens diamant, folketrygden, er bordet dekket for private aktører.
2010 er kommet og den ”nye og moderniserte” folketrygden har tredd i kraft, men kampen for vår velferdsstat fortsetter. Ytterligere innstramminger er varslet. Det er uførepensjonene som nå står for tur. Hvorfor var det så viktig at LO kongressen sa nei til levealdersjustering av uføres alderspensjon? Hvorfor bør ikke uføre skatte som lønnstakere? Hvorfor er det viktig å forsvare barnetillegget? Av LO kongressens tre krav til framtidig uførepensjon er det kun levealdersjusteringen som har med ny alderspensjon å gjøre.
Uførepensjonsutvalget er bekymret for at det vil bli økonomisk attraktivt å bli uførepensjonist før 62 år, fordi alderspensjonen for yrkesaktive da er lavere. Derfor vil de kutte, også for uføre.
Det er åpenbart urimelig at uføre utsettes for levealdersjustering da de selv ikke har mulighet til å motvirke den. Levealderen varierer ut fra inntekt, utdanning og helse, der de med god helse, høy utdanning og høy inntekt er vinnerne og lever lenge. Når man må jobbe 8 mnd for hvert år levealderen øker for å unngå livsvarige kutt, er det de som har minst som betaler for de rike og friske.
Selv om bruttoytelsen for uførepensjon heves til 66% vil det å skatte som lønntaker spise opp store deler av kaka. Jo mindre du har i beregningsgrunnlag, dess mer taper du. I offentlig sektor har de ansatte i dag en 66% bruttoordning og vil med dette forslaget ende opp med kun å betale mer skatt. Også i mange private bedrifter finnes det tjenestepensjonsordninger med 66% nettoordninger ved uførhet.
Allerede 1.mars i år kuttes barnetillegget for midlertidig uføre. Dette forslås også for varig uføre. Å fjerne det behovsprøvde barnetillegget vil i ytterste konsekvens bety tap på ca 21 000 kr pr barn pr år. Vi vet alle at fattigdom rammer barna mest, derfor vil et slik grep ikke stå i stil med ledende politikeres honnørord om bekjempelse av fattigdom.
Klok av skade er det to ord man skal være sunt skeptisk til: Sikre og fleksibelt. Hvor mye er pensjonen på dersom man skal spare milliarder men samtidig ”sikre pensjon på samme nivå”? Og dersom man skal bruke mindre penger, men også belønne de som kan jobbe lenge økonomisk, hva blir det igjen til de som har minst og for hvem er dette fleksibelt? Høyresiden mener trygdeordningene er for lukrative, tilgjengelige og bidrar til at folk velger disse framfor arbeid. Derfor må vi ta stilling til på hvem sine premisser debatten skal føres. I fagbevegelsen arbeider vi etter verdiene frihet, likhet og solidaritet. Motstanden mot de foreslåtte endringene i uførepensjonen må ikke sees på som motstand mot endring generelt. Den må sees på som motstand mot endringer som vil ramme de som har minst. Å ha ordninger som gir folk trygghet om de ikke kan arbeide, kjennetegner et solidarisk samfunn.
Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen 5. januar 2010
Siden pensjonskommisjonen la fram sin innstilling til ny folketrygd i 2004 har reklamene for pensjonsforsikringene dukket opp som paddehatter. I ettertid kan de sees på som en advarsel for hva som skulle komme. Der det offentlige har mangler, har markedet ekspansjonsmuligheter. Og med en gigantprivatisering av velferdsstatens diamant, folketrygden, er bordet dekket for private aktører.
2010 er kommet og den ”nye og moderniserte” folketrygden har tredd i kraft, men kampen for vår velferdsstat fortsetter. Ytterligere innstramminger er varslet. Det er uførepensjonene som nå står for tur. Hvorfor var det så viktig at LO kongressen sa nei til levealdersjustering av uføres alderspensjon? Hvorfor bør ikke uføre skatte som lønnstakere? Hvorfor er det viktig å forsvare barnetillegget? Av LO kongressens tre krav til framtidig uførepensjon er det kun levealdersjusteringen som har med ny alderspensjon å gjøre.
Uførepensjonsutvalget er bekymret for at det vil bli økonomisk attraktivt å bli uførepensjonist før 62 år, fordi alderspensjonen for yrkesaktive da er lavere. Derfor vil de kutte, også for uføre.
Det er åpenbart urimelig at uføre utsettes for levealdersjustering da de selv ikke har mulighet til å motvirke den. Levealderen varierer ut fra inntekt, utdanning og helse, der de med god helse, høy utdanning og høy inntekt er vinnerne og lever lenge. Når man må jobbe 8 mnd for hvert år levealderen øker for å unngå livsvarige kutt, er det de som har minst som betaler for de rike og friske.
Selv om bruttoytelsen for uførepensjon heves til 66% vil det å skatte som lønntaker spise opp store deler av kaka. Jo mindre du har i beregningsgrunnlag, dess mer taper du. I offentlig sektor har de ansatte i dag en 66% bruttoordning og vil med dette forslaget ende opp med kun å betale mer skatt. Også i mange private bedrifter finnes det tjenestepensjonsordninger med 66% nettoordninger ved uførhet.
Allerede 1.mars i år kuttes barnetillegget for midlertidig uføre. Dette forslås også for varig uføre. Å fjerne det behovsprøvde barnetillegget vil i ytterste konsekvens bety tap på ca 21 000 kr pr barn pr år. Vi vet alle at fattigdom rammer barna mest, derfor vil et slik grep ikke stå i stil med ledende politikeres honnørord om bekjempelse av fattigdom.
Klok av skade er det to ord man skal være sunt skeptisk til: Sikre og fleksibelt. Hvor mye er pensjonen på dersom man skal spare milliarder men samtidig ”sikre pensjon på samme nivå”? Og dersom man skal bruke mindre penger, men også belønne de som kan jobbe lenge økonomisk, hva blir det igjen til de som har minst og for hvem er dette fleksibelt? Høyresiden mener trygdeordningene er for lukrative, tilgjengelige og bidrar til at folk velger disse framfor arbeid. Derfor må vi ta stilling til på hvem sine premisser debatten skal føres. I fagbevegelsen arbeider vi etter verdiene frihet, likhet og solidaritet. Motstanden mot de foreslåtte endringene i uførepensjonen må ikke sees på som motstand mot endring generelt. Den må sees på som motstand mot endringer som vil ramme de som har minst. Å ha ordninger som gir folk trygghet om de ikke kan arbeide, kjennetegner et solidarisk samfunn.
Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen 5. januar 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)