Arbeidslivets moralpoliti eller arbeidslivets hjelpere?

Tirsdag 21. oktober hadde jeg teksten "Arbeidslivets moralpoliti" på trykk i Klassekampen. 

Frps Erlend Wiborg svarte meg to dager senere og lørdag 25. oktober har jeg mitt svarinnlegg i avisa. 

Her kan du lese alle innleggene. 

Foto: Skjermdump Klassekampen 21.10.2014

Når Siv og Erna gjør deg fattig, kan du trøste deg med at de gjør det av barmhjertighet

Arbeidslivets moralpoliti

8. oktober la finansminister Siv Jensen fram det første hele statsbudsjettet på vegne av en Høyre/Frp-regjering. Resultatet er som forventet. De kutter i uføres barnetillegg, i feriepengetillegget på dagpengene, i overgangsstønaden, i sykelønnsordningen og i foreldrepengene. De tar av fellesskapets penger for å kutte i skatten, mest til dem som har mest fra før. Ifølge Statistisk sentralbyrå betyr dette at de tjuefem prosent rikeste får syttiseks prosent av pengene. De tar med andre ord fra de fattige og gir til de rike. I ordboka for borgerlig politikk er dette forklaringen på begrepet «sosial profil». 
Den blå tråden i statsbudsjettet er at «det skal lønne seg å jobbe». 

Når politikere sier at det skal lønne seg å jobbe, mener de ikke at vi skal få bedre betalt for jobben vi gjør. Det betyr at det sosiale sikkerhetsnettet velferdsstaten er ment å være, skal få større masker og tynnere tråder. For Høyre og Fremskrittspartiet er sikkerhetsnettet noe du blir fanget i, heller enn noe som fanger deg opp når du faller. Gjennom å gjøre nettet så utrygt som overhodet mulig, tror de at folk velger det bort. 

Dette er gammeldags sosial­politikk. For snart to hundre år siden skrev en engelsk fattiglovskommisjon på denne måten om den som får stønad: «Den første og viktigste av alle betingelser [ ...] er at hans stilling [ ...] ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.» Historikerne kaller dette prinsippet om lavere attraktivitet. Det bygger på et arrogant syn på fattige, arbeidsløse og stønadsmottakere som late og arbeidssky mennesker som lar seg styre av penger. Denne logikken kommer til uttrykk på flere områder i statsbudsjettet: 

I dag har varige uføre med forsørgeransvar for barn under 18 år mulighet til å få et årlig, behovsprøvd barnetillegg på inntil 0,4 G per barn. Høyre og Frp er bekymret for «at arbeids­insentivene i dagens uførepensjonsordning med behovsprøvd barnetillegg er dårlig for lavinntektsgrupper med barn». Grunnen til dette er at samlet ytelse i noen tilfeller kan overstige tidligere inntekt. På samme måte som den engelske fattiglovskommisjonen fra 1834, konkluderer de med at stønadene må kuttes slik at «det lønner seg å jobbe». 

Det er ikke et valg å være ufør. Hadde det vært det, så kjenner jeg mange som gladelig ville valgt seg en bedre helse slik at de kunne fått bedre livskvalitet og kunne deltatt i arbeidslivet. 

Når du ikke har helse til å jobbe, har høye utgifter til medisiner, og barn å forsørge, er barnetillegget viktig. Men at et kutt i barnetillegget først og fremst rammer barna, går ikke inn på de mørkeblå, for de anser det ikke som sitt problem. I deres verden ligger ansvaret på individet. Når du som foreldre «velger» å være passiv stønadsmottaker, så er det du som ikke gjør nok for dine barn. Når Jensen og Solberg tar fra uføre inntil 28.000 kroner per barn årlig, gjør de det av barmhjertighet, slik at du skal bli fri fra velferdsstatens klamme hånd. 

I den mørkeblå tåkeheimen ligger mistenksomheten som et tykt lag, og heller ikke de som er i arbeid slipper unna Jensen med ljåen. Denne«friheten» ligger også til grunn når feriepenge­tillegget på dagpenger fjernes. Tanken på at vi ikke har penger til å ta ferie til neste år skal visst gjøre det mer attraktivt for oss å tilby arbeidskraften vår. Det skal lønne seg å jobbe. Det samme gjelder de vel hundre tusen deltidsansatte som ikke skal få sykepenger fra folketrygden fordi regjeringen hever inntektsgrensen til 1 G –88.370 kroner. Skulle du som ufør klare å jobbe noe, får du ikke sykepenger fordi du ikke har det Høyre og Frp kaller «en arbeidsinntekt som vesentlig bidrar til selvforsørgelse». 

Også enslige forsørgere skal få det vanskeligere økonomisk, for at ”det skal lønne seg å jobbe”. I dag kan enslige forsørgere få et overgangstillegg på inntil 2,25 G i inntil tre år fram til barnet fyller åtte. Regjeringen vil redusere perioden fra tre til et år. En slik politikk rammer først og fremst kvinner fordi det er mest kvelds-, natt- og helgearbeid i kvinnedominerte yrker. Om tilrettelegging av arbeidstid ikke er mulig, er det eneste alternativet for mange å søke redusert stilling for en periode, slik at man unngår kveldsvakter. Overgangsstønaden er derfor avgjørende. 

Sett i lys av regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, forsterkes de negative konsekvensene av endringsforslagene. Ingen rett til fast jobb, mer makt til arbeidsgiver til å pålegge søn- og helgedagsarbeid, og økt press for lengre arbeids­dager. Høyre og Frps politikk er maktforskyvning fra arbeids­taker til arbeidsgiver, og det er en undergraving av velferdsstaten som rammer folk flest. 

Regjeringen setter ulike grupper opp mot hverandre for å legitimere sin politikk – en klassisk hersketeknikk for å sette vår solidaritet på prøve. Vi skal vise at samhold gjør sterk, for lua skal være på hue – aldri i hånda.

Erlend Wiborg (Frp) svarer meg i Klassekampen 23.oktober. 

Foto: Skjermdump Klassekampen 23. oktober 2014 

Arbeidslivets hjelpere

I Klassekampen 21. oktober angriper Handel og Kontors Mona Bjørn regjeringens arbeidslivspolitikk. Hun kommer med en veldig ensidig og vridd versjon av virkeligheten, og jeg er forundret fordi jeg alltid har ansett Handel og Kontor som en konstruktiv medspiller i arbeidslivet.

Hovedinnvendingen synes å være at hun mener at våre forslag ikke er sosiale. Hun vil ikke se at våre forslag vil kunne hjelpe mange ut i jobb. Hun vil ikke se at uførereformen, med sin grunntanke om arbeidslinjen, ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Kun 17 % av de uføre tapte på endringen. Disse 17 prosentene blir kompensert med vår ordning.  Alle andre vil tjene på, eller komme ut nøytralt, i den nye ordningen.

Samtidig unnlater hun å nevne alle de grep vi spesifikt gjør for å hjelpe.

Vi kommer med en tiltakspakke mot barnefattigdom. Vi øker utstyrslån til barn i fattige familier. Vi øker muligheten for barn i fattige familier til å reise på ferie. Vi setter lavere barnehagesatser for de med lav inntekt. Vi satser på barnevernet. Vi styrker barnehagene. Vi satser på bolig for velferd. Vi gir økt grunnstipend for elever i videregående skole.

Vi gir bedre betingelser for sosiale entreprenører. Vi hjelper unge med nedsatt funksjonsevne til å få jobb. Vi styrker funksjonsassistenstordningen. Vi sørger for tilretteleggingsgarantien. Vi satser på arbeids- og utdanningsreiser. Vi sikrer servicehunder. Vi øker tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde.

Alt dette er med på å styrke sikkerhetsnettet for de svake. Kanskje Mona Bjørn ikke liker å høre det, men det er stikk motsatt av hva hun anklager oss for.

På skattesiden sørger vi for lavere skatter til alle med lavere inntekt. Vi sørger for at barns inntekt ikke skal gå til fradrag i foreldrenes sosialhjelp.

Jeg kan ikke skjønne at Mona Bjørn har Handel og Kontor med seg i sitt useriøse angrep på Regjeringens politikk. Som jeg har listet opp gjennomfører vi en lang rekke tiltak for å hjelp de hun mener vi rammer. Vi mener at det er riktig å stimulere uføre med restarbeidsevne til å jobbe. Det er bra for enkeltindividet. Det er bra for deres familie. Det er bra for arbeidslivet. Og det er bra for samfunnet.

Mitt svar på Wiborgs innlegg er på trykk på Klassekampen 25. oktober 2014 

Splitt og hersk

Foto: Skjermdump Klassekampen 25. oktober 2014

Erlend Wiborg (Frp) svarer meg i Klassekampen 23. oktober. Det er fascinerende hvordan Wiborg, i mangel av argumenter, briljerer i hersketeknikker. Først ved å forsøke å så tvil om min integritet (latterliggjøring). Deretter ved å la være å snakke om de menneskene jeg løftet fram i mitt innlegg og som rammes av regjeringens politikk (usynliggjøring), og tilslutt ved å presenterer andre saker regjeringen har foreslått med et språk som i bestefall gir leseren mangelfull informasjon om hva som i praksis foreslås (tilbakeholding av informasjon). For å ta et eksempel på det siste først. Wiborg hevder regjeringen reduserer barnehageprisen til lavtlønte. Problemet med Høyre og Frps politikk er at de har satt grensen for å få rimelige barnehage på kr 405 000 for en familie. Alle over må betale mer. I praksis betyr dette at mange lavtlønnede familier nå får dyrere barnehage som en konsekvens av regjeringens politikk.

Så til de Wiborg ikke vil snakke om. Mener Wiborg virkelig at det å ta bort retten til fast ansettelse, pålegge mere søndagsarbeid, anbudsutsette tiltaksplasser, dyrere barnehager, dårligere permitteringsbetingelser, kutt i lønnsgarantifondet skal rettferdiggjøre at enslige forsørgere skal få mindre å leve for når dere kutter i overgangsstønaden? At de som mister jobben ikke skal ha råd til ferie fordi dere tar feriepengetillegget fra arbeidsløse? At uføre med forsørgeransvar for barn under 18 år skal tape 28 000 kr per barn per år fordi dere mener at det vil ”stimulere uføre med restarbeidsevne til å jobbe”? Det er lite kledelig å sette mennesker som har lite fra før eller er i en vanskelig situasjon opp mot hverandre (splitt og hersk), men jeg forstår at det er ønskelig fra Frps side. Når krybba er tom bites hestene, sies det. Når dere har tømt krybba og gitt alt til de rikeste, håper dere at vi andre skal være så opptatt av å diskutere hvem som er «verdig trengende» at vi glemmer å rette fokuset der det faktisk burde være. Nettopp på regjeringens fordelingspolitikk som gir til de rikeste på bekostning av de som har minst.

Om Frps intensjon er å hjelpe lavlønnede og fattige familier, så er en god plass å starte og la være å gjøre folk fattig.

Arbeidslivets moralpoliti

Når Siv og Erna gjør deg fattig, kan du trøste deg med at de gjør det av barmhjertighet

8. oktober la finansminister Siv Jensen fram det første hele statsbudsjettet på vegne av en Høyre/Frp-regjering. Resultatet er som forventet. De kutter i uføres barnetillegg, i feriepengetillegget på dagpengene, i overgangsstønaden, i sykelønnsordningen og i foreldrepengene. De tar av fellesskapets penger for å kutte i skatten, mest til dem som har mest fra før. Ifølge Statistisk sentralbyrå betyr dette at de tjuefem prosent rikeste får syttiseks prosent av pengene. De tar med andre ord fra de fattige og gir til de rike. I ordboka for borgerlig politikk er dette forklaringen på begrepet «sosial profil».
Den blå tråden i statsbudsjettet er at «det skal lønne seg å jobbe».

Når politikere sier at det skal lønne seg å jobbe, mener de ikke at vi skal få bedre betalt for jobben vi gjør. Det betyr at det sosiale sikkerhetsnettet velferdsstaten er ment å være, skal få større masker og tynnere tråder. For Høyre og Fremskrittspartiet er sikkerhetsnettet noe du blir fanget i, heller enn noe som fanger deg opp når du faller. Gjennom å gjøre nettet så utrygt som overhodet mulig, tror de at folk velger det bort.

Dette er gammeldags sosial­politikk. For snart to hundre år siden skrev en engelsk fattiglovskommisjon på denne måten om den som får stønad: «Den første og viktigste av alle betingelser [ ...] er at hans stilling [ ...] ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.» Historikerne kaller dette prinsippet om lavere attraktivitet. Det bygger på et arrogant syn på fattige, arbeidsløse og stønadsmottakere som late og arbeidssky mennesker som lar seg styre av penger. Denne logikken kommer til uttrykk på flere områder i statsbudsjettet:

I dag har varige uføre med forsørgeransvar for barn under 18 år mulighet til å få et årlig, behovsprøvd barnetillegg på inntil 0,4 G per barn. Høyre og Frp er bekymret for «at arbeids­insentivene i dagens uførepensjonsordning med behovsprøvd barnetillegg er dårlig for lavinntektsgrupper med barn». Grunnen til dette er at samlet ytelse i noen tilfeller kan overstige tidligere inntekt. På samme måte som den engelske fattiglovskommisjonen fra 1834, konkluderer de med at stønadene må kuttes slik at «det lønner seg å jobbe».

Det er ikke et valg å være ufør. Hadde det vært det, så kjenner jeg mange som gladelig ville valgt seg en bedre helse slik at de kunne fått bedre livskvalitet og kunne deltatt i arbeidslivet.

Når du ikke har helse til å jobbe, har høye utgifter til medisiner, og barn å forsørge, er barnetillegget viktig. Men at et kutt i barnetillegget først og fremst rammer barna, går ikke inn på de mørkeblå, for de anser det ikke som sitt problem. I deres verden ligger ansvaret på individet. Når du som foreldre «velger» å være passiv stønadsmottaker, så er det du som ikke gjør nok for dine barn. Når Jensen og Solberg tar fra uføre inntil 28.000 kroner per barn årlig, gjør de det av barmhjertighet, slik at du skal bli fri fra velferdsstatens klamme hånd.

I den mørkeblå tåkeheimen ligger mistenksomheten som et tykt lag, og heller ikke de som er i arbeid slipper unna Jensen med ljåen. Denne«friheten» ligger også til grunn når feriepenge­tillegget på dagpenger fjernes. Tanken på at vi ikke har penger til å ta ferie til neste år skal visst gjøre det mer attraktivt for oss å tilby arbeidskraften vår. Det skal lønne seg å jobbe. Det samme gjelder de vel hundre tusen deltidsansatte som ikke skal få sykepenger fra folketrygden fordi regjeringen hever inntektsgrensen til 1 G –88.370 kroner. Skulle du som ufør klare å jobbe noe, får du ikke sykepenger fordi du ikke har det Høyre og Frp kaller «en arbeidsinntekt som vesentlig bidrar til selvforsørgelse».

Også enslige forsørgere skal få det vanskeligere økonomisk, for at ”det skal lønne seg å jobbe”. I dag kan enslige forsørgere få et overgangstillegg på inntil 2,25 G i inntil tre år fram til barnet fyller åtte. Regjeringen vil redusere perioden fra tre til et år. En slik politikk rammer først og fremst kvinner fordi det er mest kvelds-, natt- og helgearbeid i kvinnedominerte yrker. Om tilrettelegging av arbeidstid ikke er mulig, er det eneste alternativet for mange å søke redusert stilling for en periode, slik at man unngår kveldsvakter. Overgangsstønaden er derfor avgjørende.

Sett i lys av regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, forsterkes de negative konsekvensene av endringsforslagene. Ingen rett til fast jobb, mer makt til arbeidsgiver til å pålegge søn- og helgedagsarbeid, og økt press for lengre arbeids­dager. Høyre og Frps politikk er maktforskyvning fra arbeids­taker til arbeidsgiver, og det er en undergraving av velferdsstaten som rammer folk flest.

Regjeringen setter ulike grupper opp mot hverandre for å legitimere sin politikk – en klassisk hersketeknikk for å sette vår solidaritet på prøve. Vi skal vise at samhold gjør sterk, for lua skal være på hue – aldri i hånda.


Teksten har stått på trykk i Klassekampen 21. oktober. 2014