Fagforeningsknusing satt i system
2 millioner arbeidere hvor 2/3 deler er kvinner. 4000 butikker i USA alene. Over 5 ganger så stor som sin nærmeste konkurrent i USA. Wal-Mart står for 2% av USAs BNP og hadde de vært en stat ville de vært like stor som Saudi Arabia og alene vært Kinas 8. største handelspartner.
Wal-Mart er en fagforeningsfiendtlig gigant. Det er ikke uten grunn at Walmartization er et begrep med negativt fortegn.
Wal-Marts filosofi går slik: ”Wal-Mart er motstandere av fagorganisering av sine ansatte. Enhver antydning om at firmaet stiller seg nøytral til eller oppfordrer ansatte til å organisere seg er ikke sann.” I USA hvor fleste parten av kjedens 2 millioner ansatte jobber, går ledelsen langt i å stoppe sine ansatte fra å organisere seg. Fagforeningsknusningsteam blir flydd inn med helikopter fra hovedkvarteret dersom det er mistanke om fagorganisering. De har en 24 timers angivertelefon for å rapportere inn mistanke om fagforeningsaktiviteter og egen håndbok om ”unionbusting” for sine ledere. Å holde Wal-Mart fagforeningsfritt er i følge denne en heltidsjobb, man skal være stolt av å ha en butikk uten organiserte ansatte og hemmeligheten for å holde seg fagforeningsfri er å eliminere problemet.
I følge Union Network International forsvinner det 3 arbeidsplasser for hver 2. Wal-Mart skaper. For noen år siden organiserte butikkarbeiderne i Jonquière seg i UFCW og krevde tariffavtale. Wal-mart svarte med å legge ned hele butikken og med det mistet over 200 arbeidere jobben. Fordi Wal-Mart ofte etablerer seg på steder litt utenfor byer, har mange i lokalsamfunnene allerede har blitt tvunget til å legge ned flere av sine virksomheter fordi de ikke klarer å konkurrere med giganten. Slik knekker Wal-Mart ryggen på lokalsamfunn.
Helseforsikringen Wal-Mart har tegnet for de ansatte er dårlig og dyr, og lønningene er så lave at en heltidsansatt kan ikke forsørge seg på inntekten. I juli 2003 ble det kjent at Wal-Mart hadde laget foldere med informasjon om hvor ansatte kunne få støtte fra det offentlige. Dette være seg matkuponger, medisiner og liknende.
Wal-Mart har et poengsystem ved fravær. Er du borte fra jobb, uansett grunn, i 6 ganger i løpet av en 6 månedsperiode kommer Decision Day også kalt D-Day. Den ansatte må skrive et essay om hvorfor de liker å arbeide i Wal-Mart. Basert på hva som blir skrevet får den ansatte enten fortsette i jobben sin eller den blir oppsagt. Selv om D-Day testen blir bestått blir en satt på prøve for et år hvor en kan bli oppsagt for hva som helst.
Wal-Marts dårlige behandling av arbeidere påvirker ikke bare egne ansatte. Wal-Marts kontroll over detaljbransjen gjør at de alene påvirker lønningene til mange arbeidstakere, og fabrikkers skjebner rundt om i verden. Wal-Mart krever og dikterer lave lønninger, hardere arbeid og lengre arbeidsdager. Det er ikke slik at dette enorme selskapet kun tvinger amerikanske fabrikker til å legge ned. Fabrikker i andre land settes også opp mot hverandre for å gjøre det til det umulige løpet mot bunnen.
Walmartization kan kanskje virke fjern, men utviklingen er nærmere enn vi tror. Vi må være forberedt og organisert for å møte denne!
(Teksten er publisert i Klassekampen 24. november 2009)
onsdag 16. desember 2009
Tillit og trygd
Er det arbeidslivet eller arbeidstakerne som er problemet?
Vi får stadig presentert alvorligheten i at for mange er uføretrygdet. Medieoppslag som «Velger uføretrygd framfor arbeid» og «Uføre i lykkeland» har alle innhold som svarer til overskriftene. Tidligere i år gikk den tidligere arbeids- og administrasjonsministeren fra Høyre, Kristin Clemet, i strupen på arbeidsfolk når hun sa at de høye trygdeytelsene skyldtes folks dårlige arbeidsmoral. Tenketanken Civitas måte å få ned antall uføre på er blant annet økt aksept for lave lønninger, slik at prisen arbeidskjøperen betaler for arbeidskraften «samsvarer» mer med det som produseres. Vi husker vel alle Bjarne Håkon Hanssen utsagn om at sosialklientene nå skal «stå opp om mårran». Og for et halvår siden vedtok Stortinget den nye folketrygden. Med sine nye virkemidler avkorting, alleårsregel og levealdersjustering, som alle fører til livsvarige kutt i pensjonen om du går av tidlig, skal man få folk til å «velge» å jobbe lengre.
Gjennom alt dette skapes det et inntrykk av at folk kunne unngått blant annet uføretrygd dersom de hadde stått på litt mer. Dette er en politikk som bygger på en grunnleggende mistillit til mennesket. Man tar utgangspunkt i at folk egentlig er unnasluntrere og må straffes økonomisk for at de skal «velge» å jobbe. Hvor reelt dette valget er eller ikke, tar ingen hensyn til. Det er interessant hvordan vanlige folk må få mindre i inntekt for å yte mer, når det er helt motsatt for ledere.
Når debatten ensidig dreier seg om hva som er galt med folk, blir dette etter hvert oppfattet som en sannhet. Selv den varmeste forsvarer av velferdsstaten kan falle for fristelsen å mistenke naboen for å ikke ha rettmessig krav på de ytelsene vedkommende mottar. Fra de hold som er ivrigst etter å kutte i velferdsordningene våre, kan det til tider virke som at det er både lønnsomt og lett å bli uføretrygdet i Norge. Det virker som at man kan ta turen innom hvilket som helst Nav-kontor og si: Hei. Jeg vil uføretrygde meg. Og vips – så blir man det.
Slike vrangfremstillinger er først og fremst en hån mot dem som ofte har vært gjennom mange runder med Nav får å få de nødvendige vedtak. Men faren med en slik ensidig debatt er at de herskendes tanker fort blir til herskende tanker. At det er folket det er noe galt med, og ikke arbeidslivet.
Det er alvorlig at så mange mennesker står utenfor arbeidslivet, men svaret er ikke så enkelt som bare å kutte i trygdeytelsene. Egenverdien i det å jobbe, å ha en jobb å gå til, undervurderes. Utfordringen ligger i å skape et arbeidsliv der alle kan yte sine 100 prosent. Stadige lønnsomhets- og effektivitetskrav både i offentlig og privat sektor gir lite håp om at vi vil få et arbeidsliv med plass til alle med det første.
I stedet for å sette spørsmålstegn ved hva som er galt med arbeidslivet siden så mange faller utenfor, virker det som debatten bare fortsetter i kjente toner: «Sving pengepisken så skal du se at de skjerper seg». Den nyliberale arbeidslinjen har gjort sitt inntog på tvers av partigrensene. Men det menneskesynet arbeidslinjen representerer eksisterer bare så lenge vi godtar det.
Det er aldri for sent å snu. I 2010 kommer det en sak til Stortinget om framtidens uførepensjon. Vinner LO-kongressens syn fram der, er det et steg i riktig retning.
Mona Bjørn,
tillitsvalgt i Handel og Kontor og bystyrerepresentant for Rødt i Trondheim
monabjorn@gmail.com
(teksten er publisert i Klassekampen 27.oktober 2009)
Vi får stadig presentert alvorligheten i at for mange er uføretrygdet. Medieoppslag som «Velger uføretrygd framfor arbeid» og «Uføre i lykkeland» har alle innhold som svarer til overskriftene. Tidligere i år gikk den tidligere arbeids- og administrasjonsministeren fra Høyre, Kristin Clemet, i strupen på arbeidsfolk når hun sa at de høye trygdeytelsene skyldtes folks dårlige arbeidsmoral. Tenketanken Civitas måte å få ned antall uføre på er blant annet økt aksept for lave lønninger, slik at prisen arbeidskjøperen betaler for arbeidskraften «samsvarer» mer med det som produseres. Vi husker vel alle Bjarne Håkon Hanssen utsagn om at sosialklientene nå skal «stå opp om mårran». Og for et halvår siden vedtok Stortinget den nye folketrygden. Med sine nye virkemidler avkorting, alleårsregel og levealdersjustering, som alle fører til livsvarige kutt i pensjonen om du går av tidlig, skal man få folk til å «velge» å jobbe lengre.
Gjennom alt dette skapes det et inntrykk av at folk kunne unngått blant annet uføretrygd dersom de hadde stått på litt mer. Dette er en politikk som bygger på en grunnleggende mistillit til mennesket. Man tar utgangspunkt i at folk egentlig er unnasluntrere og må straffes økonomisk for at de skal «velge» å jobbe. Hvor reelt dette valget er eller ikke, tar ingen hensyn til. Det er interessant hvordan vanlige folk må få mindre i inntekt for å yte mer, når det er helt motsatt for ledere.
Når debatten ensidig dreier seg om hva som er galt med folk, blir dette etter hvert oppfattet som en sannhet. Selv den varmeste forsvarer av velferdsstaten kan falle for fristelsen å mistenke naboen for å ikke ha rettmessig krav på de ytelsene vedkommende mottar. Fra de hold som er ivrigst etter å kutte i velferdsordningene våre, kan det til tider virke som at det er både lønnsomt og lett å bli uføretrygdet i Norge. Det virker som at man kan ta turen innom hvilket som helst Nav-kontor og si: Hei. Jeg vil uføretrygde meg. Og vips – så blir man det.
Slike vrangfremstillinger er først og fremst en hån mot dem som ofte har vært gjennom mange runder med Nav får å få de nødvendige vedtak. Men faren med en slik ensidig debatt er at de herskendes tanker fort blir til herskende tanker. At det er folket det er noe galt med, og ikke arbeidslivet.
Det er alvorlig at så mange mennesker står utenfor arbeidslivet, men svaret er ikke så enkelt som bare å kutte i trygdeytelsene. Egenverdien i det å jobbe, å ha en jobb å gå til, undervurderes. Utfordringen ligger i å skape et arbeidsliv der alle kan yte sine 100 prosent. Stadige lønnsomhets- og effektivitetskrav både i offentlig og privat sektor gir lite håp om at vi vil få et arbeidsliv med plass til alle med det første.
I stedet for å sette spørsmålstegn ved hva som er galt med arbeidslivet siden så mange faller utenfor, virker det som debatten bare fortsetter i kjente toner: «Sving pengepisken så skal du se at de skjerper seg». Den nyliberale arbeidslinjen har gjort sitt inntog på tvers av partigrensene. Men det menneskesynet arbeidslinjen representerer eksisterer bare så lenge vi godtar det.
Det er aldri for sent å snu. I 2010 kommer det en sak til Stortinget om framtidens uførepensjon. Vinner LO-kongressens syn fram der, er det et steg i riktig retning.
Mona Bjørn,
tillitsvalgt i Handel og Kontor og bystyrerepresentant for Rødt i Trondheim
monabjorn@gmail.com
(teksten er publisert i Klassekampen 27.oktober 2009)
Abonner på:
Innlegg (Atom)