Pensjonstaperne

Når kvinner kommer konsekvent dårligere ut, så bryter pensjonsreformen med likestillingsloven

”Det kommer til å bli mange kvinner med lav pensjon framover”. Ordene er ikke mine, de hentet fra en av de mange artiklene skrevet om hvordan kvinners pensjon blir i framtiden. Pensjonsreformen ble innført i 2011. Det nye systemet ble solgt inn som mer rettferdig og med mer valgfrihet, ja det ble til og med hevdet at alle skulle få mer. Den nye pensjonsordningen skulle være robust og bærekraftig, men det skulle vise seg å være for staten ikke for folk. Riset bak speilet var at den enkelte selv måtte ta kostnaden om levealderen øker mens valgfriheten til å kunne gå av tidlig ble forbehold de som hadde tjent nok til å betale egen garantipensjon. I 2008 ble AFP i privat sektor tilpasset den nye folketrygden. Sammen med en rekke andre innstrammiger ble det også her innført inntektskrav for å få lov å gå av. Opprinnelig AFP var en tidligpensjonsordning som gav folk mulighet til å gå av før fylte 67 år uten å tape økonomisk og for mange var den et alternativ til uførepensjon. Nå er AFP blitt til et livsvarig påslag som kan tas ut fram til 67 år, som blir høyere dess lengre du venter og mindre jo tidligere du tar det ut. Stikk i strid med sin opprinnelige hensikt.

Da pensjonskommisjonens innstilling kom i 2004 var det flere som advarte mot at kvinner ville bli reformens tapere. Likestillingssenteret samlet inn mange underskrifter for å sette fokus nettopp på at kvinner ville komme dårligere ut enn menn med de nye reglene, et faktum pensjonskommisjonen også var klar over. Hovedinnvendingen var at i det foreslåtte pensjonssystemet var to ting som avgjorde pensjonen: Hvor lenge du har jobbet og hvor mye du har tjent. Blant organisasjonene som sluttet seg til underskriftskampanjen var RV (nå Rødt), SV, Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, Senterkvinnene, Kristelig Folkepartis kvinner og Norges Venstrekvinnelag. Til tross for dette samlet et bredt flertall på Stortinget seg om et pensjonsforlik våren 2005 som la til grunn at det nettopp skal være en mer direkte sammenheng mellom inntekt og pensjon.

Pensjonsreformen er en innsparingsreform. Når folketrygden reduseres blir folk avhengig av private pensjonsordninger, men private ordninger er bygd på en forsikringsmessig profil som først og fremst legger statistikk og risiko til grunn, ikke en sosial profil. Den nye tjenestepensjonsordningen i privat sektor er et eksempel på dette. Den har en høyere premie for kvinner enn for menn fordi kvinner statistisk sett lever lengre. Derfor må det koste mer å ha en pensjonsordning for kvinner. Selv om LOs krav om likepensjon vil bidra til å jevne dette ut, er dette også er argument for at hele pensjonssystemet burde være en del av de offentlige velferdsordningene.

Det nye pensjonssystemet legger til grunn at alle kan velge fra øverste hylle her i livet og at vi har full likestilling. Problemet oppstår når systemet møter virkeligheten der folk er forskjellig, har forskjellig inntekt, forskjellig yrke og lever forskjellige liv. Sliterne er taperne, men er du kvinne blir du dobbeltstraffet. Kvinner tjener mindre enn menn, jobber mer deltid og tar større ansvar for barn og hjem. Norge har også ett av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked der tradisjonelle kvinner yrker er lagt dårligere betalt enn de mannsdominerte. Når muligheten til tidlig uttak samt opptjening av pensjon er så sterkt knyttet til lønnsinntekten, sier det seg selv at pensjonsreformen i størst grad rammer kvinner.

Likestillingsloven forbyr diskriminering på grunn av kjønn. ”Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre og at dette skjer på grunn av kjønn». Når vi også vet at kvinner statistisk sett har større sannsynlighet for å bli uføre fremstår heller ikke disse tilsynelatende kjønnsnøytrale endringene i uføres alderspensjon som særlig nøytrale. I media blir kvinner fortalt at de må jobbe mer og begynne å spare til pensjon. Det er nok velmente råd, men hvorfor skal den enkelte kvinne bære ansvaret for en politikk hun ikke har skyld i? Hvorfor rettes ikke kravene dit de hører hjemme: På Stortinget. I 2012 tjente kvinner i snitt 86,5 % av menns inntekt. Kvinner jobber fortsatt mer deltid enn menn. Det er ikke så lett å spare om du i utgangspunktet har lite penger. Når nesten førti prosent kvinner jobber deltid skyldes ikke latskap eller moral. Mange får ikke større stilling. Andre jobber deltid fordi det er den beste tilgjengelige løsningen for å få livet til å gå opp i denne perioden av livet.

Det er uakseptabelt å ha et pensjonssystem som gir kvinner dårligere vilkår enn menn.   Hvordan pensjonssystemet og arbeidslivet er utformet er ikke den enkelte kvinnes ansvar, det er et kollektivt ansvar. Kvinners økonomiske selvstendighet både i arbeidslivet og som pensjonist må settes på dagsorden, så hvor er de politikerne som vil løfte dette politisk?




Teksten var på trykk i Klassekampen 11. mars 2014