Ny lov om tjenestepensjoner i privat sektor er en god anledning til å
få pensjon inn i tariffavtalene. NHO har lenge profilert seg på sin motstand
mot at arbeidstakerne skal få mer innflytelse på egen pensjon, men nå må det
bli slutt på at arbeidsgiver alene skal bestemme pensjon
Innføringen av obligatorisk tjenestepensjon i 2006 gav endelig
tjenestepensjon til mange arbeidstakere som tidligere ikke hadde hatt det. Men
den gang som nå, er det en stor andel som kun har lovens minimum, et innskudd
på to prosent av lønn mellom en og tolv G. Samtidig med dette gikk mange
bedrifter fra gode ytelsesbaserte ordninger til innskuddsordninger. Resultatet
ble at all risikoen ble flyttet fra bedriften over til arbeidstakerne. Til tross
for dette er det fortsatt bedriftene som i stor grad har styringsrett over
pensjonene.
Pensjon er utsatt lønn, selvsagt skal det være en
del av tariffavtalen.
Med den nye loven om tjenestepensjoner kommer bedriftene til å gjennomgå
egne pensjonsordninger. Nettopp derfor må det smies mens jernet er varmt. Ved
en etablering av en bred kollektiv tjenestepensjon som forvaltes og styres av
partene vil man få ned administrasjonskostnadene, det vil være mulig å få en
kjønnsnøytral pensjonspremie og vi kan lage systemer som gjør at arbeidstaker
kan beholde pensjonen i samme ordning ved jobb bytte. Men to prosent innskudd
er ikke nok. En anstendig pensjon krever mer. Siden laveste innskuddsats er to prosent av inntekt også i den nye ordning er det viktig at den heves.
Likevel er det pensjonssystemets belønning av de som har helse til å
stå lenge i arbeid på bekostning av de som må gå av tidlig og de som blir uføre,
en viktigere grunn til at arbeidstakerne må ha innflytelse. I rettferdighetens
og valgfrihetens navn har en solidarisk folketrygd blitt endret til et system
basert på en matematisk rettferdighet som ikke er like rettferdig i
virkeligheten. Et system som rammer sosialt skjevt og som rammer kvinner mest.
Dersom servitøren ønsker å gå av ved 62 år etter 40 år i arbeidslivet
taper han fordi han må dele pensjonen over fem flere år enn om han sto i jobb
til 67 år. Deretter taper han opptjeningen av pensjon for disse fem årene og
han taper på at utbetalt pensjon ikke lengre følger lønnsveksten. Det hele
toppes med mindre utbetaling om årskullet han er født i har forventet økt
levealder. Muligheten for å ta ut pensjon fra 62 år forutsetter at han har
tjent nok til å betale sin egen minstepensjon. Det betyr en inntekt på omtrent
390 000 i snitt i 40 år. Har han AFP-ordning senkes inntektskravet til omtrent
310 000 i snitt pr år. Er servitøren i tillegg kvinne, betyr det flere år med
lav pensjon siden kvinner i snitt lever lengre enn menn.
Arkitekten som startet i arbeid når han var 27 år og som vil gå av med
pensjon etter 40 år, rammes riktig nok av levealdersjustering og at den
utbetalte pensjonen ikke følger lønnsveksten, men slipper at den oppsparte
pensjonsbeholdning må fordeles på årene fra 62 til 67 år. Dette fordi han ”står
fem år lengre i jobb”. Jeg skriver det med klammer fordi han ikke har stått fem
år lengre i jobb enn servitøren. Han har jobbet akkurat like mange år, men han
gikk av ved 67 år. Det er ikke antall år i jobb som betyr noe, det hva du har tjent
og er hvor lenge du står i jobb etter 62 år. Arkitekten har i tillegg høyere
lønn enn servitøren, som gir et høyere pensjonsgrunnlag og i følge SSB også en
høyere forventet levealder.
Ser vi bort fra at forventet levealder varierer med inntekt, utdanning
og helse. Om vi sier; ok da, så er det fair at alle må jobbe lengre når «alle»
lever lengre, så er det fremdeles urimelig at uføres alderspensjon skal rammes
av levealdersjustering. Uføre kan ikke jobbe lengre for å motvirke kutt, for de
har ikke har helse til å arbeide. Uføres alderspensjon er i dag delvis skjermet
fra levealdersjusteringen, men det er bare fram til 2018. I likebehandlingens
tegn har Høyre og Frp i regjeringserklæringen lovet velgerne at uføre
alderspensjonister også skal omfattes av levealdersjusteringen – full og helt.
Det burde vært motsatt. Spesielt når vi vet at uføres alderspensjonsopptjening
stopper ved 62 år og at de ikke får AFP tillegget, selv om de er delvis
arbeidsfør. Uføres alderspensjon og tidligpensjonssystemet handler ikke om
valgfrihet. Når du ikke får gå av med tidligpensjon fordi du har tjent for
lite, eller du får så lite pensjon at du ikke får nok til å forsørge deg selv,
er det verken valg eller frihet.
Mye av årsaken til at vi må bygge opp
tjenestepensjonsordningene er nettopp konsekvensen av pensjonsreformen. For å
vite hvor vi skal gå, må vi kjenne historien. Vi er ikke bedre enn hvordan vi
behandler de som har mest å tape på det nye pensjonssystemet, derfor er det
nettopp disse vi må prioritere å løfte. Dette må fagbevegelsen gjøre i
felleskap og vi må starte i år.
Teksten har vært på trykk i Klassekampen 21.januar 2014
