Urimelige uføreforslag
Etter flere utsettelser la statsminister Jens Stoltenberg og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm fram uføremeldingen den 27. Mai 2011. Utgangspunktet for arbeidet var Uførepensjonsutvalgets forslag om blant annet å redusere barnetillegget, la uføre skatte som lønnstakere og innføre levealdersjustering av uføres alderspensjon. Dette skapte kraftige reaksjoner og var utgangspunktet for LO kongressens vedtak som gikk i mot nettopp disse forslagene. Veien fram til framleggelsen har vært lang og en kan trygt si at det har vært forventinger fra flere hold til denne meldingen og særlig knyttet til LO kongressens krav. Dessverre er ikke LO kongressens krav innfridd.
Departementets forslag innebærer at uføre skal skatte som lønnstakere, barnetillegget beholdes som i dag – inntil videre og en midlertidig og delvis skjerming for levealdersjustering av uføres alderspensjon. Levealdersjustering er pisken i den nye folketrygden og gir deg livsvarige kutt i alderspensjonen om levealderen øker og du ikke jobber lengre. Lever ditt årskull 1 år lengre må du jobbe 8 mnd lengre for å opprettholde samme nivå på din alderspensjon. Gjør du ikke det fordeles pensjonen din på flere år og du får livsvarige kutt. Under fremleggelsen av uføremeldinga argumenterte Stoltenberg for at også uføre skal få livsvarige kutt i alderspensjonen. Han sa at ”om uføre ikke får noe levealdersjustering av alderspensjonen vil den over tid bli vesentlig høyere enn yrkesaktives pensjon. Det er urimelig.” I stede for å reflektere over at regjeringen har redusert yrkesaktives alderspensjon er svaret at også uføre også skal få livsvarige kutt i alderspensjonen. Å gi full kompensasjon for levealdersjustering er derfor å gå i en av to ”grøfter”, og det med negativt fortegn, i følge Jens Stoltenberg.
Setter man levealdersutvikling inn i et klasseperspektiv er dette en rimelig spesiell uttalelse fra en arbeiderpartistatsminister. Et utdrag fra forordene til Sosial- og helsedirektoratets handlingsplan mot sosiale ulikheter i helse fra 2005, kalt Gradientutfordringen oppsummerer dette godt: ”Forskning slår utvetydig fast at personer fra høyere sosiale lag – målt ved utdanning, yrke eller inntekt både lever lengre og har bedre helse enn personer fra lavere sosiale lag. Sosiale ulikheter i helse danner mønster av enn gradient gjennom hele befolkningen. Det er ikke kun de absolutt fattigste som skiller seg ut med dårligere helse. De rikeste har litt bedre helse enn de nest rikeste som igjen har litt bedre helse enn de tredje rikeste osv. Sosial ulikheter i helse er derfor noe som angår alle”. Klare tale som Storting og Regjering burde merke seg.
Det foreslås at uføre skal skatte som lønnstakere men at bruttoytelsen skal økes slik at netto utbetaling blir den samme. Dette er i tråd med uførepensjonsutvalgets innstilling og stikk i strid med LO kongressens vedtak. Private uførepensjonsordninger står i fare for å bli redusert eller i verste fall forsvinne. Disse ligger vanligvis mellom 60 og 70 prosent av tidligere inntekt. Med et pensjonsnivå på 66% av tidligere inntekt ”innfridd” fra folketrygden er det fare for at en del arbeidsgivere vil se mulighet for å beholde beregningsnivået på 66 % i tjenestepensjonen også i framtiden, uten å ta hensyn til at skatten er økt, noe som vil gi 0 i uføretrygd til inntekter under 6 G.
Barnetillegget for uføre er i dag behovsprøvd og gis til de med forsørgeransvar for barn under 18 år. Uførepensjonsutvalget foreslo å endre barnetillegget for varig uføre fra et behovsprøvd tillegg på inntil 0,4G til et flatt tillegg på kr 7020 pr barn pr år. Et tap på ca kr 23 000 pr barn pr år. Dette går regjeringen i mot – foreløpig. Sett opp i mot LO kongressens vedtak er dette å regne som en foreløpig, men viktig seier. Arbeidsministeren gjorde det tydelig at tillegget må sees i sammenheng med Velferds- og integreringsutvalgets innstilling og at tak på samlede ytelser i forhold til tidligere inntekt skal vurderes når den skal behandles. Det har oppstått en frykt blant enkelte for at det finnes mennesker som kan få mer utbetalt i uføretrygd enn om de hadde fortsatt i arbeid. Det svekker incentivene for å arbeide sier de, som om folk velger å bli ufør. De som ”tjener” på å motta uføretrygd framfor å fortsette i jobben er uføre med 2 eller flere barn. Et kjapt søk på internett viser at det koster ca 1 million å ha et barn i 18 år. Med forbehold om at tallet kan variere, hersker det ingen tvil om at det koster å ha barn. Hva er det som er så urimelig med at de som har hatt lav inntekt før de ble så syk at de som ikke lengre har helse til å arbeide, får noen tusen mer i noen år enn om de hadde fortsatt i den samme (deltids)jobben?
Selv om LO lederen og flere forbundsledere setter sitt godkjentstempel på regjeringens forslag så er ikke LO kongressens krav innfridd. Alt handler om politiske valg. Å være en omvendt Robin Hood er også et valg, men ikke noe fagbevegelsen kan være bekjent av. Det er ikke den enkelte som alene skal bære utgiftene til sykdom og uførhet.
Teksten er publisert i Klassekampen 27. september 2011
