Den viktigste motivasjonen for å drive en franchise er penger.
Franchise har sitt opphav i USA og er en driftsform som i økende grad benyttes i Norge og i hovedsak i varehandelen, selv om den også er å finne i andre bransjer.
Mange fristes av drømmen om å bli ”Rema-millionær”, men å drive butikk i Norge er tøft og konkurransen er beinhard. Selv om muligheten for å tjene penger er tilstede i en del av de store butikkene, vil i de fleste tilfeller millionene bare bli med drømmen.
En franchiseavtale framstilles som en avtale med to likeverdige parter – franchisegiveren og franchisetakeren. I virkeligheten handler det om et system der franchisegiveren har makt over økonomiske forhold, mens franchisetakeren har ansvaret for daglig drift.
Det er franchisegiveren som utarbeider rammeverket for franchisen. De bestemmer åpningstidene, hvilke leverandører som skal benyttes, vareutvalget, salgsforpliktelsene for franchisetakeren, hvilket volumvekst som er forventet og kostnadene ved franchisen. Ofte er det også franchisegiveren som eier lokalene.
Tanken bak franchise er at man har stor tro på at franchisetakeren er en bedre og mer motivert leder enn en ansatt daglig leder. Men franchise er med på å slå en kile i det organiserte arbeidsliv. Arbeidsmiljøloven omgås ved å ikke ha ansatte butikksjefer. Å skifte ut en franchisetaker er enklere enn å si opp en ansatt butikksjef. Eksempelvis kan kontrakten avsluttes uten begrunnelse ved kontraktstidens utløp. For å unngå økonomiske tap vil franchisetaker jobbe knallhardt. Ofte også betydelig ut over normal arbeidstid. I mange tilfeller er det flere personer, blant annet familiemedlemmer som trør til for å få endene til å møtes. Franchisegiveren får mer arbeidskraft uten å betale et rødt øre for det.
De økonomiske rammebetingelsene er ofte så trange at det å opprette en tariffavtale blir vanskelig. Når franchisetaker settes under økonomisk press går dette ut over ansatte. Til tross for at franchisegiveren setter de fleste økonomiske premissene går de fri for ansvaret, fordi arbeidsgiveransvaret er hos den enkelte franchisetaker.
Franchise kan ikke bare sees på som en driftsform. Dette handler om organiseringen av produksjonen for å øke profitten. Som entreprise, bemanningsbyråer og kontraktørvirksomheter er dette måter å omgå et organisert arbeidsliv på hvor alt som er til hindring for kapitalens frie flyt skal bort.
Sammenligner man med andre næringer brukes begrepene hovedentreprenør og underentreprenør. I varehandelen må franchisegiver defineres som hovedentreprenør og franchisetaker som underentreprenør. Kravet om solidaransvar må reises slik at franchisegiver forpliktes til å gi franchisetaker mulighet til å innfri gjeldene tariffestede lønns- og arbeidsvilkår for ansatte.
I dag finnes det verken bestemmelser i lov- eller avtaleverk som kan møte denne utviklingen og på mange måter er dette upløyd mark. Dette arbeidet må starte nå.
Selv i USA, Frankrike og Sverige har man lovverk som regulerer franchise, men et slikt lovverk i Norge må i større grad enn i de nevnte land inneholde bestemmelser som ivaretar ansattes interesser og tillitsvalgtes rolle må styrkes gjennom både lov- og avtaleverk.
LO krever det – vil en ny rødgrønn regjering innfri det?
(Innlegget er trykket i Klassekampen 29. september 2009)
