Bak nyordene skjuler det seg en
gammeldags arbeidslivspolitikk
I skrivende stund er det rundt 80 dager igjen til valget. 9.
september blir bokstavelig talt en blåmandag om noen av de siste tiders
meningsmålinger skulle bli valgresultatet. Høyresiden ønsker å male et bilde av
at det ikke vil være særlig stor forskjell for arbeidstakerne dersom de skulle
vinne valget. Partiprogrammene er fylt med tåkeprat i håp om å gå under radaren
for de vet at folk ønsker trygge og gode arbeidsforhold – noe som ikke står på
en borgelig regjerings meny. Politikken kan muligens virke forlokkende med
første øyekast, men det er ikke gull alt som glimrer.
”La dem få prøve seg” er det noen som sier. Det er mange
grunner for at LO som er Norges største arbeidstakerorganisasjon med 900 000
medlemmer fortsatt ønsker en rødgrønn regjering. En av de grunnene er
Arbeidsmiljøloven. Med Bondevik 2 regjeringen friskt i minne er det lite å
glede seg over på arbeidslivsområdet dersom det blir regjeringsskifte til
høsten.
I 2005 vedtok Høyre, Krf og Venstre med støtte fra Frp å
rasere arbeidsmiljøloven på en rekke sentrale punkter. De svekket retten til
fast ansettelse når de innførte en generell tilgang til midlertidig ansettelser
i inntil 12 måneder. De svekket stillingsvernet når de fratok deg retten til å
stå i din stilling dersom du mente deg usaklig oppsagt og ønsket å gå til sak
mot arbeidsgiver. De svekket ditt arbeidstidsvern når de økte det lovlige
antall overtidstimer pr år til 400. De svekket ditt vern når de tillot at du i
perioder kunne jobbe inntil 13 timer i døgnet uten overtidsbetaling. De gjorde
et brudd med arbeidervernlovgivningens historie når de likestilte virksomhetenes
og samfunnets behov med arbeidstakers behov. Konsekvensene av en slik politikk ville
blitt brutalisering av arbeidslivet. Da den rødgrønne regjeringen vant valget
ble disse angrepene reversert, men med et regjeringsskifte til høsten kan de
fort bli realitet igjen.
Åtte år er gått siden den gang og de borgelige lader opp til
nye angrep på Arbeidsmiljøloven. Den skal ”fleksibiliseres” og ”mykes opp”, men
bak språktåken er den faktiske politikken. Når de borgelige snakker om
fleksibilisering og oppmyking av arbeidsmiljøloven betyr det rett og slett å
svekke arbeidervernet. Arbeidsmiljøloven er en vernelov. Det sier seg selv at vernebestemmelser
ikke kan være avhengig av virksomhetenes økonomiske situasjon eller svingende konjunkturer.
Så å likestille samfunnets, virksomhetenes og arbeidstakernes behov er en
betydelig svekkelse av arbeidervernet. Alle de borgelige partiene er enige om å
tillate mer midlertidig ansettelser. I praksis betyr det at fundamentet i
arbeidslivet, retten til faste ansettelser vil forsvinne og midlertidig
ansettelser som etter dagens lovverk er ulovlig - blir lovlig. Også dette på bekostning av arbeidstakernes
rettigheter.
Videre snakker de borgelige så varmt om ”fleksible løsninger”.
Man må tillate seg å spørre: Fleksibelt for hvem? En av de store kamp sakene
for høyresiden har vært å ta bort fagforbundenes innstillingsrett på alternative
turnuser, blant annet innenfor offentlig sektor. Arbeidsgiverne har i
utgangspunktet stor styringsrett over arbeidet. I det øyeblikket fagforbundenes
myndighet til å si nei til turnuser som er uforsvarlige blir tatt bort, styrkes
arbeidsgivers makt på bekostning av arbeidstakernes rettigheter.
4. juni behandlet Stortinget flere forslag til endringer i
arbeidsmiljøloven. Blant disse et forslag som gir deltidsansatte rett på den
stillingsandelen de faktisk har jobbet de siste 12 måneder. Et vedtak som ble
mottatt med jubel i fagbevegelsen. Forkledd bak et argument om at
deltidsansatte blir låst i en ugunstig arbeidstid dersom denne retten ble
innført, stemte de borgelige partiene i mot forslaget. I tillegg mente de at 12
måneder var for kort beregningstid. Dersom de borgelige vil gi fagforeningene
større styringsrett over innplassering av arbeidstid så tas det i mot med takk.
Sett i lys av den kampen de fører for å svekke fagforbundenes innstillingsrett
på turnus, er det lite som tyder på at det er tilfelle. Dette kombinert med et
ønske om å gjøre det vanskeligere å få fast ansettelse, gjør ikke deres argumentasjon
særlig troverdig. For ansatte i varehandelen og næringer knyttet til den, blir
det enda mindre troverdig når vi vet at de borgelige vil ta bort det siste
vernet for en kollektiv fritid i samfunnet, når de tillater at alle butikker
kan holde åpent alle dager og hele døgnet.
Det er lite moderne over en politikk som vil ta arbeidslivet
over 100 år tilbake i tid med
lange arbeidsdager, lange arbeidsuker og individuelle arbeidsavtaler som på
1800-tallet før fagorganisering og arbeidervernlov. Mon tro hva de ville sagt,
de som kjempet fram 8 timers arbeidsdag om de hadde visst hva arbeiderne ble
tilbud 100 år senere?
Det betyr noe hvem som styrer landet. Ikke gå deg vill i
tåka den 9. september. Godt valg!
Teksten er tidligere publisert i Klassekampen 25. juni 2013
