Mona Bjørn

Landsmøteforslag Pensjon

2012-02-08T15:03:00.000-08:00

Handel og Kontor i Norge har landsmøte i september 2012. Handel og Kontor region Midt-Norge har sendt inn følgende forslag til våre Faglige og Politiske mål om pensjon.

Trygg og god alderdom

Alle mennesker har rett til en trygg og god alderdom hvor man sikres økonomisk gjennom en solidarisk pensjonsordning forankret i folketrygden. Pensjonsordningene må være solidariske mellom ulike inntektsgrupper, mellom generasjoner og for de med ulik yrkesdeltakelse. De må fange opp folks livsløp med hensyn til utdanningstid, omsorgsansvar, stadige omstillinger i arbeidslivet og andre forhold. Pensjonen skal være minst 66 % av tidligere lønn. Jo lavere inntekt den enkelte har, dess høyere pensjon får man prosentvis. Dette er et viktig solidarisk prinsipp som ikke skal brukes som brekkstang for å kutte verken i pensjon eller andre ytelser den enkelte måtte ha.

Handel og Kontor skal arbeide for:
• Å opplyse og bevisstgjøre medlemmene om pensjonspolitikk
• At deltidsansatte pensjonsmessig skal komme bedre ut enn i dag
• Det trepartsammensatte pensjonsrådet skal følge utviklingen og kartlegge konsekvensene av den nye pensjonsordningen

Tjenestepensjon

De fleste bedrifter har i dag tjenestepensjon for sine ansatte. Lovens minimum er i dag 2 % på inntekt fra 1 G. Lovens regler for maksimal utbetaling setter en prosentvis høyere grense for hva bedriften kan innbetale av pensjon. Prosentsatsen er høyere for inntekt mellom 6-12 G enn for inntekt mellom 1-6 G. Det er ingen logikk i at de som tjener mest også skal ha prosentvis mest pensjonsopptjening. Lov om Obligatorisk tjenestepensjon må endres slik at det blir pensjonsopptjening fra første krone og slik at maksgrensen for innbetaling av pensjon for inntekt fra 0-6 G er prosentvis høyere enn inntekt fra 6-12 G. Avtale om tjenestepensjon må være en avtale mellom partene og må derfor inn i tariffavtalene.

Handel og Kontor skal arbeide for:
• Å forsvare de ytelsesbaserte tjenestepensjonsordningene
• Opptjening av tjenestepensjon fra første krone
• At dagens minimumsordning heves til 10 % for inntekt fra 0-6 G og 8 % for inntekt fra 6-12 G
• At uførepensjon skal bli en del av Obligatorisk tjenestepensjon (OTP)
• At tjenestepensjonsavtaler skal være en del av tariffavtalen
• Det må etablerers brede kollektive tjenestepensjonssystemer der de ansattse organisasjoner er sikret medbestemmelse og innflytelse
• Ansattes pensjonsrettigheter skal videreføres ved virksomhetsoverdragelse
• At det skal være mulig å fortsette innbetaling på tjenestepensjon selv om den ansatte går av med AFP

Avtalefestet pensjon

AFP-ordningen må endres fra 2017. Konsekvensen av endringene i 2008 er at AFP-ordningen gikk fra å være en tidligpensjon til en tilleggspensjon. For å kunne gå av før fylte 67 år, må arbeidstakeren ha tjent opp nok i pensjon gjennom livet til å finansiere sin minstepensjon. Har man ikke det, må man vente til 67 år. Dette er en klar forringelse av intensjonen med AFP som nettopp var at arbeidstakerne skulle kunne gå av med alderspensjon fra 62 år når helsa ikke holdt eller kreftene var brukt opp. Svært mange av våre medlemmer har ikke tjent nok til å kunne gå av med tidligpensjon. Hovedgrunnen til dette er at de har jobbet deltid. I tillegg til å måtte jobbe lengre blir de også da minstepensjonister. Handel og Kontor skal gå i front for å endre AFP-ordningen fra 2017 for å få fjernet urettferdighetene i dagens system.

Handel og Kontor skal arbeide for at:
• AFP-ordningen må i 2017 endres slik at alle skal ha rett til å gå av med fylte 62 år uten avkorting og med fortsatt opptjening av pensjon i folketrygden som om man sto i jobb fram til fylte 67 år
• De som mister jobben uforskyldt etter 10 års medlemskap i AFP-ordningen, skal få beholde den opptjening de har
• Det skal være mulig å kombinere delvis uføretrygd med delvis AFP

Levealdersjusteringen

Levealdersjustering, eller delingstall som det også kalles, er innført i folketrygden. I praksis betyr det at dersom ditt årskull i snitt lever ett år lengre, må du enten jobbe 8 måneder lengre for å opprettholde samme pensjon, eller du må fordele pensjonen på ytterligere ett år. Levealder varierer på bakgrunn av yrke, inntekt, utdanning. I praksis betyr det at de med de tyngste jobbene, lavest inntekt og lavest utdanning betaler med livsvarige kutt i pensjonen, fordi de med lette yrker, høy utdanning og høy inntekt lever lengre. Levealdersjustering innebærer også at de som må gå av tidlig, må fordele pensjonen sin over flere år. Dette er å straffe de som har tunge jobber, fysisk eller psykisk, og som derfor må gi seg tidlig i arbeidslivet. Dette er usosialt og urettferdig. Levealdersjustering er uforenlig med fagbevegelsens verdier og må derfor avvikles.

Handel og Kontor skal arbeide for at:
• Levealdersjustering av alderspensjoner avvikles

Pensjonen skal følge lønnsutviklingen

Etter endringene i folketrygden følger ikke den utbetalte pensjonen lengre lønnsutviklingen. Handel og Kontor mener at både opptjent og utbetalt pensjon skal følge lønnsutviklingen.

Handel og Kontor skal arbeide for at:
• Både opptjent og utbetalt pensjon skal følge lønnsutviklingen

Uføres alderspensjon
Stortinget har vedtatt at uføres opptjening til alderspensjon stopper ved 62 år. Det betyr at de som av helsemessige årsaker ikke kan jobbe, taper fem års pensjonsopptjening. Stortinget har også vedtatt å påføre uføre alderspensjonister et livsvarig kutt i pensjonen gjennom levealdersjusteringen. Uføre har ikke helse til å jobbe for å motvirke denne, det er derfor urimelig at de skal straffes økonomisk for dette

Handel og Kontor skal arbeide for at:
• Uføre skal ha opptjening av alderspensjon fram til fylte 67 år
• Uføres alderspensjon ikke skal levealdersjusteres

Uføretrygd

Endringer i uføretrygden innebærer blant annet at uføretrygden nå skal beskattes som pensjon. Bruttoytelse skal høynes, mot at skatten økes. Intensjonen er at man skal sitte igjen med det samme netto som før endringen. Private uførepensjonsordninger står i fare for å bli redusert eller i verste fall forsvinne. Disse ligger vanligvis mellom 60 og 70 % av tidligere inntekt. Med et pensjonsnivå på 66 % av tidligere inntekt ”innfridd” fra folketrygden er det fare for at en del arbeidsgivere vil se mulighet for å beholde beregningsnivået på 66 % i tjenestepensjonen også i framtiden, uten å ta hensyn til at skatten er økt, noe som vil gi null i uføretrygd til inntekter under 6 G.
Barnetillegget er behovsprøvd. Det er de som har lav uføretrygd og som har hatt lav inntekt før uføretrygden, ofte deltidsansatte, som mottar denne. Disse vil ha en prosentmessig høyere kompensasjonsgrad enn de med høyere inntekt. Handel og Kontor mener dette er både riktig og viktig og vil ikke støtte forslag om å sette tak på utbetalingene.

Handel og kontor skal arbeide for at:
• Uføretrygd skal beskattes som pensjon
• Endringer i uføretrygden ikke skal medføre negative konsekvenser for uføre-pensjonsdelen i tjenestepensjonene i privat sektor
• Det ikke skal innføres tak på uføretrygd og barnetillegg i forhold til tidligere inntekt. Dette vil ramme deltidsarbeidere spesielt

Et løfte om omkamp

2012-02-08T12:15:00.000-08:00

Det skal komme en ny vår der rettferdigheten seirer

Et løfte om omkamp er det jeg kan gi de medlemmene som har mottatt sin serviceberegning fra NAV med beskjeden om at de ikke får gå av med tidligpensjon fordi de ikke har tjent nok. Dette er kvinner som både har vært hjemme med barn og lagt bak seg et langt yrkesliv. 40 år er 40 år selv om det er snakk om deltid. Det at du må jobbe til du både er 64-65-66 år før du får gå av er ingen uvanlig beskjed å få. En kvinne som fyller 62 år i 2012 har ikke turt å ringe NAV for hun vet ikke hva hun skal gjøre om hun får samme beskjed. Hun er en av sliterne, de AFP skulle være til for.

Jeg gremmes. Som et ellers veldig stolt og fornøyd LO-medlem gremmes jeg fordi dette er en avtale LO har satt sitt ”godkjent”-stempel på. Jeg gremmes ved tanken på det massive propagandamaskineriet som ble iverksatt fra LO sentralt for å overbevise medlemmene til å godta ny AFP. Gremmes med tanke på den behandlingen deler av opposisjonen fikk på enkelte tariffkonferanser i 2008 fordi de forsvarte retten til å gå av ved fylte 62 år og derfor anbefalte medlemmene å stemme nei til ny AFP i uravstemningen.

Jeg skulle ønske at de som sa at ”sliterne” ble godt ivaretatt i den nye ordningen hadde fått rett. Tro meg. Jeg skulle mer enn gjerne sett at alle Handel og Kontors medlemmer hadde kommet godt ut og at vi i opposisjonen tok feil. Dessverre fikk vi rett og nå er jeg en tillitsvalgt som må forklare medlemmene hvorfor de ikke får gå av med AFP. Forklaringen blir ikke bedre når jeg føyer til at den utbetalte pensjonen ikke lengre følger lønnsutviklingen. Samt det faktum at en får livsvarig reduksjon i pensjonsutbetalinger når levealderen øker, om de ikke klarer å jobbe lengre for å motvirke lavere utbetalinger. Så hva sier jeg til de som har mistet retten til å gå av med tidligpensjon fra 62 år? Jeg beklager at det har blitt slik og lover at vi fortsatt skal kjempe for å få tilbake retten til å gå av med AFP uten å tape på det. Det er et løfte jeg har tenkt å holde.

Handel og Kontor har landsmøte i september 2012 og en enstemmig region Midt Norge, har sendt inn forslag om pensjon. Et totalrevidert kapittel til Handel og Kontors faglige og politiske mål som skal rette opp de alvorligste skadene på folketrygden, AFP, uføretrygden og tjenestepensjonen. Et av strakstiltakene vi foreslår er nettopp å sikre retten til å gå av ved fylte 62 år mens du beholder opptjeningen i folketrygden og innbetaling til tjenestepensjonen i AFP tiden. Regionen mener at Handel og Kontor må ha et godt grunnlag før AFP forhandlingene i 2017 og vil derfor at forbundet skal kartlegge og evaluere konsekvensene ny AFP har fått for Handel og Kontors medlemmer. Vi har også sendt inn forslag om å avvikle levealdersjusteringen, også kalt dødens klasseskille. Videre mener vi at Handel og Kontor må arbeide for at utbetalt pensjon må følge lønnsutviklingen. Det trengs en kraftig øking av minimumssatsene på de innskuddsbaserte tjenestepensjonsordningene og vi vil ha opptjening av tjenestepensjon fra første krone. Tjenestepensjonen må bli en del av tariffavtalen og inkludere uførepensjon. Vi må få på plass retten til å kombinere uføretrygd og AFP, samt sikre at de som uforskyldt mister jobben etter 10 års medlemskap skal beholde opptjeningen i AFP ordningen. Ansattes pensjonsrettigheter må sikres ved virksomhetsoverdragelse. Uføretrygd skal beskattes som pensjon, endringer i uføretrygden må ikke medføre negative konsekvenser for uførepensjonen i privat sektor, det skal ikke innføres tak på uføretrygd og barnetillegg i forhold til tidligere inntekt da dette vil ramme deltidsarbeidere spesielt.

Hvorfor gjør vi dette? Fordi Handel og Kontor og LO umulig kan leve med de systematiske urettferdighetene i det nye pensjonssystemet. Endringene i pensjonssystemet gjør at vi må se på bedre løsninger for våre medlemmer. Handel og Kontor er et av de første forbundene som har landsmøte før LO kongressen 2013, vårt mål er å få forslagene forankret på dette landsmøte for så å ta de videre til LO kongressen i 2013.

Nå som pensjonsreformen og ny AFP i privat sektor er iverksatt, uføretrygden og uføres alderspensjon er endret, kan det være lett å resignere og tenke at slaget er tapt. Men pensjonskampen kan aldri død. Den 1. august 2012 er forslagsfristen for lokal organisasjoner til forbund og LO distriktskontorer. Alle gode krefter må forenes. Klubber og fagforeninger må løfte saken på sine årsmøter og sende vedtakene videre. Pensjonsvedtaket fra Trondheimskonferansen og forslaget fra Handel og Kontor region Midt Norge kan brukes som et utgangspunkt. At så mye er vedtatt og iverksatt betyr nemlig ikke at slaget er tapt, det betyr bare at det tar litt lengre tid før vi når vårt mål. For å si det som Gatas Parlament: ”Vi skal aldri gi opp, ikke vike en tomme, men stå på barrikadene for tida som skal komme!”

Teksten er publisert i Klassekampen 7. februar 2012

Innfrir regjeringen LO kongressens vedtak?

2011-11-02T12:30:00.000-07:00

Urimelige uføreforslag

Etter flere utsettelser la statsminister Jens Stoltenberg og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm fram uføremeldingen den 27. Mai 2011. Utgangspunktet for arbeidet var Uførepensjonsutvalgets forslag om blant annet å redusere barnetillegget, la uføre skatte som lønnstakere og innføre levealdersjustering av uføres alderspensjon. Dette skapte kraftige reaksjoner og var utgangspunktet for LO kongressens vedtak som gikk i mot nettopp disse forslagene. Veien fram til framleggelsen har vært lang og en kan trygt si at det har vært forventinger fra flere hold til denne meldingen og særlig knyttet til LO kongressens krav. Dessverre er ikke LO kongressens krav innfridd.

Departementets forslag innebærer at uføre skal skatte som lønnstakere, barnetillegget beholdes som i dag – inntil videre og en midlertidig og delvis skjerming for levealdersjustering av uføres alderspensjon. Levealdersjustering er pisken i den nye folketrygden og gir deg livsvarige kutt i alderspensjonen om levealderen øker og du ikke jobber lengre. Lever ditt årskull 1 år lengre må du jobbe 8 mnd lengre for å opprettholde samme nivå på din alderspensjon. Gjør du ikke det fordeles pensjonen din på flere år og du får livsvarige kutt. Under fremleggelsen av uføremeldinga argumenterte Stoltenberg for at også uføre skal få livsvarige kutt i alderspensjonen. Han sa at ”om uføre ikke får noe levealdersjustering av alderspensjonen vil den over tid bli vesentlig høyere enn yrkesaktives pensjon. Det er urimelig.” I stede for å reflektere over at regjeringen har redusert yrkesaktives alderspensjon er svaret at også uføre også skal få livsvarige kutt i alderspensjonen. Å gi full kompensasjon for levealdersjustering er derfor å gå i en av to ”grøfter”, og det med negativt fortegn, i følge Jens Stoltenberg.

Setter man levealdersutvikling inn i et klasseperspektiv er dette en rimelig spesiell uttalelse fra en arbeiderpartistatsminister. Et utdrag fra forordene til Sosial- og helsedirektoratets handlingsplan mot sosiale ulikheter i helse fra 2005, kalt Gradientutfordringen oppsummerer dette godt: ”Forskning slår utvetydig fast at personer fra høyere sosiale lag – målt ved utdanning, yrke eller inntekt både lever lengre og har bedre helse enn personer fra lavere sosiale lag. Sosiale ulikheter i helse danner mønster av enn gradient gjennom hele befolkningen. Det er ikke kun de absolutt fattigste som skiller seg ut med dårligere helse. De rikeste har litt bedre helse enn de nest rikeste som igjen har litt bedre helse enn de tredje rikeste osv. Sosial ulikheter i helse er derfor noe som angår alle”. Klare tale som Storting og Regjering burde merke seg.

Det foreslås at uføre skal skatte som lønnstakere men at bruttoytelsen skal økes slik at netto utbetaling blir den samme. Dette er i tråd med uførepensjonsutvalgets innstilling og stikk i strid med LO kongressens vedtak. Private uførepensjonsordninger står i fare for å bli redusert eller i verste fall forsvinne. Disse ligger vanligvis mellom 60 og 70 prosent av tidligere inntekt. Med et pensjonsnivå på 66% av tidligere inntekt ”innfridd” fra folketrygden er det fare for at en del arbeidsgivere vil se mulighet for å beholde beregningsnivået på 66 % i tjenestepensjonen også i framtiden, uten å ta hensyn til at skatten er økt, noe som vil gi 0 i uføretrygd til inntekter under 6 G.

Barnetillegget for uføre er i dag behovsprøvd og gis til de med forsørgeransvar for barn under 18 år. Uførepensjonsutvalget foreslo å endre barnetillegget for varig uføre fra et behovsprøvd tillegg på inntil 0,4G til et flatt tillegg på kr 7020 pr barn pr år. Et tap på ca kr 23 000 pr barn pr år. Dette går regjeringen i mot – foreløpig. Sett opp i mot LO kongressens vedtak er dette å regne som en foreløpig, men viktig seier. Arbeidsministeren gjorde det tydelig at tillegget må sees i sammenheng med Velferds- og integreringsutvalgets innstilling og at tak på samlede ytelser i forhold til tidligere inntekt skal vurderes når den skal behandles. Det har oppstått en frykt blant enkelte for at det finnes mennesker som kan få mer utbetalt i uføretrygd enn om de hadde fortsatt i arbeid. Det svekker incentivene for å arbeide sier de, som om folk velger å bli ufør. De som ”tjener” på å motta uføretrygd framfor å fortsette i jobben er uføre med 2 eller flere barn. Et kjapt søk på internett viser at det koster ca 1 million å ha et barn i 18 år. Med forbehold om at tallet kan variere, hersker det ingen tvil om at det koster å ha barn. Hva er det som er så urimelig med at de som har hatt lav inntekt før de ble så syk at de som ikke lengre har helse til å arbeide, får noen tusen mer i noen år enn om de hadde fortsatt i den samme (deltids)jobben?

Selv om LO lederen og flere forbundsledere setter sitt godkjentstempel på regjeringens forslag så er ikke LO kongressens krav innfridd. Alt handler om politiske valg. Å være en omvendt Robin Hood er også et valg, men ikke noe fagbevegelsen kan være bekjent av. Det er ikke den enkelte som alene skal bære utgiftene til sykdom og uførhet.

Teksten er publisert i Klassekampen 27. september 2011

Artikler og annet nyttig om uførepensjon

2010-11-19T13:54:00.000-08:00

Her har jeg prøvd å samle linker til forskjellige artikler om uførepensjon. Dersom det mangler noen, vennligst legg linken i kommentarfeltet.

Les om førepensjon på NAV sine sider:

Uførepensjonsutvalgets innstilling - NOU 2007:4

Norges handikap forbunds høringssvar

Internt notat fra Arbeidsdepartementet og kommentarer fra leder i LO Trondheim

LOs handlingsprogram 2009-2013

Handel og Kontors vedtak fra landsmøtet 2008

Nyheter fra 17.11.2010

HKnytt: Frykter flere fattige med ny uførepensjon

HKnytt: Protesterte mot uførekutt

Kommunal rapport Protesterer mot nytt navn på uførepensjon

Nyheter fra 18.11.2010

FriFagbevegelse: - Har ikke glemt uføresaken

FriFagbevegelse: Etterlyser offensiv fra LO ledelsen

Nyheter fra 19.11.2010

Klassekampen: Slik rammes de uføre

NRK: Uføretrygda får pensjonskutt

NRK nyheter, Stoltenberg: Tilpassinger, ikke kutt

Manifestanalyse mener Stoltenberg avsporer debatten

FFO Advarer mot uførekutt

Aftenposten: LO og SV taper slag om uførepensjon</span>

Dagens næringsliv: - Jeg savner Gerd-Liv Valla

HKnytt: HKs ungdomsråd Skjerp deg, Jens!

HKnytt: Harde tak om uførepensjon

Arbeiderpartiet: Reform av uføreordningen

SV: ">Avviser kutt i uføretrygden

ABCnyheter: Avviser kutt i uføretrygden

ANB: AP kutter ikke trygden

LO: Står på for en god uføretrygd

Eldre artikler

12.5.2009 HKnytt: Tre krav for uføre

15.5.2009 HKnytt: Vant fra med uførekrav

28.8.2009 Ulne svar på LO krav

22.09.2009 MS-forbundet

Kassajobben - En skjebne verre enn døden?

2010-09-30T13:10:00.000-07:00

”Enten du jobber i kassa på lokalbutikken eller (som) assistent i drømmefirmaet, er det verdifullt når du skal søke jobb etter studiene.” skriver karrieremagasinet.no i en artikkel om hvordan arbeid ved siden av studiene styrker oddsen på jobbmarkedet. I overført betydning: Butikken er ikke drømmefirmaet og kassajobben er ikke drømmeyrket. Det er de ikke alene om å tenke. Med jevne mellomrom dukker det opp uttalelser både her og der hvor kassajobben blir omtalt med negativt fortegn. Da tidligere stortingsrepresentant for Venstre, Terje Johansen ble arbeidsløs for noen år tilbake, uttalte han følgende: ”Jeg kunne nok ha fått meg jobb i kassa på Rimi, men da hadde nedturen vært vel stor”. Ingunn Yssen sa til VG at dersom prisen for å gå ut mot Valla var at hun måtte begynne å arbeide på Rimi, så fikk den være det. Et tredje eksempel er filmanmelderen i aftenbladet.no som syntes Renée Zellweger prestasjon i filmen Miss Potter var så lite imponerende at han i anmeldelsen skriver: ”Farvel, Renée Zellweger, du finner sikkert en kassajobb på Lidl.”

Å jobbe i ”Kassa på Rimi” er blitt er skjellsord brukt mot alle kassajobber også utenfor Rimi. Det er liksom siste utvei når du har prøvd alt annet. Du kan nok spørre hvilken som helst kassafunksjonær om hun har hatt kunder som har vært av typen ”stakkar deg som sitter her”. Jeg tipper samtlige sier ja. Selv er jeg ingen unntak. En tid tilbake da jeg var på jobb i kassa, sto plutselig moren til en tidligere klassevenninne foran meg. ”Hei” sa jeg. ”Å, er det er det her du har havnet ja. Ja,ja. Noen må vel gjøre den jobben også”, svarte hun.

For butikken og kunden er kassajobben viktig. Arbeidsdagen består av mer enn å skanne varer. I mindre butikker gjør ofte de ansatte alt fra varen bestilles til den går ut av butikken, i større butikker kan det være ansatte som har kasse som hovedarbeidsområde. Uansett er kassa er det siste servicepunktet i butikken og opplevelsen her kan være avgjørende for om kunden kommer tilbake. For butikken er dette viktig av den enkle grunn at det er kundene den lever av. Kontroll av legitimasjon ved salg av tobakk og alkohol må gjennomføres, det samme med salg av filmer. Kassafunksjonæren har ansvar for store verdier med påfølgende sikkerhetsrutiner å forholde seg til . Det er tross alt her butikken bokstavelig talt får penger i kassa. Oppgjør skal stemme, gavekort, tipping, rekvisisjoner, reklamasjoner med mer skal håndteres rett, og utallige PLU koder skal huskes. En skal heller ikke undervurdere verdien butikken har for mange mennesker. Folk som kanskje ikke har store sosiale nettverk synes det er ålreit med butikken, for der møte de andre kunder og ansatte som de kan slå av en prat med. De jeg har snakket med setter storpris på sine stamkunder som de i mange tilfeller har ”kjent” i flere år. De synes det er hyggelig at noen kunder velger akkurat deres kasse selv om køen kan være litt lengre enn i nabokassa.

Man kan lure på hva det er som gjør at enkelte tillater seg å diskreditere andres yrke på denne måten. I stede for å være nedlatende til det utmerkede arbeidet mange tusen mennesker gjør hver eneste dag, synes jeg heller folk skal ha respekt for de som har butikk som fag og yrke. Det er en ting å har preferanser for hva man foretrekker å jobbe med, men det betyr ikke at det er greit å rakke ned på andres jobb av den grunn.

Mona Bjørn

Teksten er tidligere publisert i Klass

Ryan be fair

2010-04-27T11:44:00.000-07:00

Noen betaler en høy pris for din billige flybillett.

I oktober i fjor startet Ryanair å fly fra Moss Lufthavn Rygge. I mars i år etablerte de base der og utvidet antall ruter. Det betyr at 3 fly og 100 ansatte nå er stasjonert i Norge. Mye er sagt om dette irske lavpris flyselskapet som er ledet av den mildt sagt frittalende Michael O´Leary. Fra forbrukerorganisasjonene har de fått mye kritikk for sine skjulte avgifter, mens fagbevegelsen i Europa er samstemte i at Ryanair er et fagforeningsfiendtlig flyselskap.

Hvordan kan Ryanair ha så billige billetter? Ryanair etablerte base på Rygge ikke Torp. De er kjent for å stille tøffe krav til flyplassene, alt fra provisjon på servering og parkering til taxfree. Direktøren ved Torp, Alf Reidar Fjeld har sagt at de ikke lyktes å bli enige om en avtale som ville vært kommersielt forsvarlig. Han håpet for Rygges del at de klarte å få til en avtale med bedre betingelser enn de selv klarte og enn andre europeiske flyplasser ser ut til å ha fått. Avtalen mellom Ryanair og Rygge er ikke kjent, men direktøren ved Rygge har tidligere uttalt at den er god for dem. I følge Sandefjord blad får Ryanair ny hangar av Rygge. Samtidig forteller NRK Østfold at Rygge har bedt aksjonærene, blant annet Østfold fylkeskommune, om mer penger til utbedring av flyplassen.

O´Leary vil også Avinors flyplassavgifter til livs. Han sa at dersom Avinor kuttet avgiftene med 80 prosent så ville Ryanair etablere innenlandsruter i Norge og dermed ”redde” norsk luftfart. Avgiftene fra de store flyplassene brukes til å opprettholde de mindre. Dette er en del av Norsk distriktspolitikk og Avinor hadde ikke tenkt å gi Ryanair avgiftsrabatter.

I 2005 var Ryanair i Sandefjord for å intervjue potensielle nye ansatte. Handel og Kontor, LOs forbund for kabinansatte, var på plass for å advare mot Ryanair. Før jobbsøkerne fikk komme inn til intervju måtte de betale en deltakeravgift på kr 250. De som ble ansatt måtte betale opplæring samt arbeidstøy selv. De måtte dekke transport til og fra, de ofte avsidesliggende flyplassene hvor Ryanair har baser og betale for overnatting ved forsinkelser. De fikk ingen sykepenger og var uønsket i selskapet etter å ha pådratt seg skader i selskapets tjeneste. Det endte med at de ikke lengre hadde råd til å arbeide for Ryanair. Ryanair skryter av sine lønnsbetingelser. En heltidsansatt kan forvente å tjene mellom kr 8 000-10 000 netto per måned på en heltidsstilling første året. Til sammenlikning er startlønna i Norwegian omtrent kr 20 000 brutto pr mnd uten tillegg. Ryanair kaller det kostnadskontroll, andre kaller det sosial dumping.

Ryanair sier at folk kan organisere seg så mye de vil, men at de ikke forhandler med organisasjonene. Det skjer alltid direkte med den enkelte. Michael O´Leary har tidligere uttalt på svensk radio at: ”Fagbevegelsen kan dra til helvete”. Mer tydelig kan det vel ikke bli. Når flybilletten din koster 1 krone så er det noen som betaler for det. Så lenge Ryanair undergraver anstendige lønns- og arbeidsvillkår og nekter å forholde seg til fagforeninger bør man la Ryanair stå på bakken også etter at askeskyene har forduftet.

(teksten er publisert i Klassekampen 20.april 2010)

Likestilling i det blå

2010-04-19T13:46:00.000-07:00

Høyresidens likestillingspolitikk dreier seg om å frigjøre kvinnen ved å ta bort alt vern

Starten av mars; den tiden på året da høyresidens kvinner føler det sterkeste behovet for å ta avstand fra kvinnebevegelsen. Årets bidrag fra FrP er at vi er likestilt nok, at kvinnebevegelsen gjør kvinner til offer og at kvinner må regne med å tjene mindre når de velger andre yrker enn menn og jobber deltid. Ikke mye kamp for lavtlønte kvinner å spore med andre ord. Høyres Linda Helleland avlyser kvinnekampen i 2010 og mener å ha løsningen på problemet om likelønn og ufrivillig deltid: Konkurranseutsett omsorgstjenestene. Hennes påstand er at man da vil kunne få høyere lønn, flere kan velge bort deltid og flere kan starte egen bedrift. Det er ikke godt å si hvordan de har tenkt at dette vil gi flere hele stillinger og bedre lønn. Ser man f. eks på varehandelen som i aller høyeste grad er en bransje med hard konkurranse, så er det mange kvinner som fremdeles arbeider ufrivillig deltid. Et bedre verktøy ville være å styrke lov- og avtaleverket for å gi rett til heltid, garantilønnsordniger inn i overenskomstene samt økte rammer i tariffoppgjør for å oppnå likelønn.

Våler Skurlag sa i 1975 opp 13 kvinner, fordi de var kvinner. Argumentet var at de var forsørget, til tross for at en av dem var alene med barn. Selv deres mannlige kollegaer i fagforeningen var enig i oppsigelsene. Kvinnene godtok ikke dette og fikk støtte fra organisasjoner, lag og foreninger i hele landet i sin kamp om retten til arbeid. Til slutt ble det inngått en avtale mellom LO og NAF og kort tid etterpå fikk seks kvinner fikk trukket tilbake oppsigelsene. Det er forskjell på å påta seg en offerrolle slik høyresiden hevder man gjør, og å se at kvinner systematisk blir forskjellsbehandlet. Dagens rettigheter har ikke blitt servert på et sølvfat, de har blitt til fordi noen har vært villige til å kjempe for de, slik som kvinnene ved Våler Skurlag gjorde.

Høyresidens likestillingspolitikk dreier seg om å frigjøre kvinnen ved å ta bort alt vern. Frp vil fjerne likestillingsombudet, likestillingsloven og all form for kvotering. Dette fordi de mener det er diskriminerende. Her tar FrP feil. Innimellom må man behandle folk forskjellig for å gi dem like muligheter. Vi er ikke kommet dit at vi kan diskutere om man skal ha kjønnskvotering eller ikke med det utgangspunkt at kvinner og menn i praksis har like muligheter i dag. Hadde man hatt det ville kvotering vært unødvendig. Målet er at det skal være like vanlig å velge kvinner til styrer og andre ledende posisjoner som menn. Slik er det ikke i dag og det har ingenting å gjøre med at kvinner ikke er like kvalifiserte som menn eller at man ikke har tro på kvinners ferdigheter.

”Kvinner har bare en ting til felles og det er at de er kvinner” har Siv Jensen uttalt. Slik er det ikke. Flest kvinner arbeider ufrivillig deltid, kvinner tar størsteparten av husarbeidet og kvinner tjener mindre enn menn. Det er ikke hver enkelt kvinnes problem. Det er et kollektivt problem. Det er mulig at samhold og solidaritet er fremmedord for høyresidens kvinner, men feminister vet at problemer løses best ved at vi står sammen, ikke hver for oss. La oss i stedet gjøre 8. mars til en offentlig fridag. Slaget er enda ikke vunnet.

(publisert i Klassekampen 16.mars 2010)

Trondheimskonferansen

2010-02-10T14:52:00.000-08:00

Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter

Siste januarhelga i år arrangerte LO i Trondheim den 19. Trondheimskonferansen. Representanter fra 22 av LOs lokalorganisasjoner, 150 fagforeninger i LO, 10 fagforeninger utenfor LO og folk fra ulike partier og solidaritetsorganisasjoner utgjorde 597 deltakere. Helt fullt, og over 100 hadde fått avslag.

Forløperen til Trondheimskonferansen ble avholdt i Kristiansand i 1988. Opprør mot økt arbeidsløshet og kampen for en fri og uavhengig fagbevegelse gjorde at det ble dannet et meningsfelleskap på tvers av forbundsgrenser. Behovet for å samle seg og stille krav ble nødvendig. Året etter var det 8 fagforeninger som sto som formell arrangør for konferansen som nå fant sted i Trondheim for første gang. Tanken var at konferansen skulle sirkulere blant storbyene, men etter noen års opphold kom den tilbake til Trondheim i 1993 hvor den siden har blitt avholdt årlig. En konferanse som opprinnelig startet som en samling av opposisjonelle der deltakere ble truet med eksklusjon fra høyt oppe i LO systemet, skulle etter hvert bli en slagkraftig konferanse som ingen lengre kunne overse. På 90-tallet vokste høyresiden seg sterk både i Norge og internasjonalt. Stadige angrep på tariffavtalene, arbeidervernet og velferdsstaten gjorde at Trondheimskonferansens måte å arbeide på tvers av forbundsgrenser etter hvert fikk aksept i LO. LOs nestleder Esther Kostøl innledet på konferansen i 1995. Siden den gang har LOs ledelse vært gjengangere på konferansen. I år deltok ledelsen ved nestleder Gerd Kristiansen, for første gang på hele konferansen.

Helse og klasse, sosial dumping, kamp mot fredsplikten og retten til arbeid er noen av temaene som har vært gjengangere flere av konferansene. ”Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter” er en tittel som står fast og har blitt et kjennetegn ved konferansen. For på Norges største fagligpolitiske verksted kan du som helt vanlig tillitsvalgt delta i debatten, komme med forslag og være med å bestemme. Noen vil kanskje si at ”det som blir vedtatt, det skjer”. Seieren i tariffoppgjøret om offentlig tjenestepensjon, arbeidet for en ny politisk kurs og avvisningen av Arbeidslivslovsutvalgets forslag til svekket arbeidervern har det til felles kampen har startet på Trondheimskonferansen. Når arbeidskjøperne vil sette folk opp mot hverandre, når våre kollektive tariffavtaler har vært under angrep og når ledende politikere har trikset med sykefraværstall. Da har Trondheimskonferansen vært det stedet der tillitsvalgte skoleres for å møte motstanden med den beste ammunisjonen; fakta og handlekraft. Her samles en ikke for kun å bryte meninger, men for å stake ut en kurs og lage strategier man skal gjennomføre.

I år klarte konferansen å enes om likelønnskrav for tariffoppgjøret. Fagbevegelsen og miljøbevegelsen har blitt utfordret til tettere kommunikasjon for å finne saker å bygge enhet om. Arbeidet med å sikre industrien levelige kår fortsetter.

Endringene og utfordringene i arbeidslivet kan ikke løses på den enkelte arbeidsplass. Trondheimskonferansen setter disse i sammenheng og det man tror bare er ens egen kamp viser seg å være nettopp – vår felles kamp.

(teksten er publisert i Klassekampen 9. februar 2010)

Slaget om uførepensjonen

2010-01-11T13:18:00.000-08:00

Velferdspolitikken må ta sikte på å jevne ut forskjellene ved å heve standarden, ikke senke den.

Siden pensjonskommisjonen la fram sin innstilling til ny folketrygd i 2004 har reklamene for pensjonsforsikringene dukket opp som paddehatter. I ettertid kan de sees på som en advarsel for hva som skulle komme. Der det offentlige har mangler, har markedet ekspansjonsmuligheter. Og med en gigantprivatisering av velferdsstatens diamant, folketrygden, er bordet dekket for private aktører.

2010 er kommet og den ”nye og moderniserte” folketrygden har tredd i kraft, men kampen for vår velferdsstat fortsetter. Ytterligere innstramminger er varslet. Det er uførepensjonene som nå står for tur. Hvorfor var det så viktig at LO kongressen sa nei til levealdersjustering av uføres alderspensjon? Hvorfor bør ikke uføre skatte som lønnstakere? Hvorfor er det viktig å forsvare barnetillegget? Av LO kongressens tre krav til framtidig uførepensjon er det kun levealdersjusteringen som har med ny alderspensjon å gjøre.
Uførepensjonsutvalget er bekymret for at det vil bli økonomisk attraktivt å bli uførepensjonist før 62 år, fordi alderspensjonen for yrkesaktive da er lavere. Derfor vil de kutte, også for uføre.
Det er åpenbart urimelig at uføre utsettes for levealdersjustering da de selv ikke har mulighet til å motvirke den. Levealderen varierer ut fra inntekt, utdanning og helse, der de med god helse, høy utdanning og høy inntekt er vinnerne og lever lenge. Når man må jobbe 8 mnd for hvert år levealderen øker for å unngå livsvarige kutt, er det de som har minst som betaler for de rike og friske.
Selv om bruttoytelsen for uførepensjon heves til 66% vil det å skatte som lønntaker spise opp store deler av kaka. Jo mindre du har i beregningsgrunnlag, dess mer taper du. I offentlig sektor har de ansatte i dag en 66% bruttoordning og vil med dette forslaget ende opp med kun å betale mer skatt. Også i mange private bedrifter finnes det tjenestepensjonsordninger med 66% nettoordninger ved uførhet.

Allerede 1.mars i år kuttes barnetillegget for midlertidig uføre. Dette forslås også for varig uføre. Å fjerne det behovsprøvde barnetillegget vil i ytterste konsekvens bety tap på ca 21 000 kr pr barn pr år. Vi vet alle at fattigdom rammer barna mest, derfor vil et slik grep ikke stå i stil med ledende politikeres honnørord om bekjempelse av fattigdom.

Klok av skade er det to ord man skal være sunt skeptisk til: Sikre og fleksibelt. Hvor mye er pensjonen på dersom man skal spare milliarder men samtidig ”sikre pensjon på samme nivå”? Og dersom man skal bruke mindre penger, men også belønne de som kan jobbe lenge økonomisk, hva blir det igjen til de som har minst og for hvem er dette fleksibelt? Høyresiden mener trygdeordningene er for lukrative, tilgjengelige og bidrar til at folk velger disse framfor arbeid. Derfor må vi ta stilling til på hvem sine premisser debatten skal føres. I fagbevegelsen arbeider vi etter verdiene frihet, likhet og solidaritet. Motstanden mot de foreslåtte endringene i uførepensjonen må ikke sees på som motstand mot endring generelt. Den må sees på som motstand mot endringer som vil ramme de som har minst. Å ha ordninger som gir folk trygghet om de ikke kan arbeide, kjennetegner et solidarisk samfunn.

Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen 5. januar 2010

Walmartization

2009-12-16T01:29:00.000-08:00

Fagforeningsknusing satt i system

2 millioner arbeidere hvor 2/3 deler er kvinner. 4000 butikker i USA alene. Over 5 ganger så stor som sin nærmeste konkurrent i USA. Wal-Mart står for 2% av USAs BNP og hadde de vært en stat ville de vært like stor som Saudi Arabia og alene vært Kinas 8. største handelspartner.
Wal-Mart er en fagforeningsfiendtlig gigant. Det er ikke uten grunn at Walmartization er et begrep med negativt fortegn.
Wal-Marts filosofi går slik: ”Wal-Mart er motstandere av fagorganisering av sine ansatte. Enhver antydning om at firmaet stiller seg nøytral til eller oppfordrer ansatte til å organisere seg er ikke sann.” I USA hvor fleste parten av kjedens 2 millioner ansatte jobber, går ledelsen langt i å stoppe sine ansatte fra å organisere seg. Fagforeningsknusningsteam blir flydd inn med helikopter fra hovedkvarteret dersom det er mistanke om fagorganisering. De har en 24 timers angivertelefon for å rapportere inn mistanke om fagforeningsaktiviteter og egen håndbok om ”unionbusting” for sine ledere. Å holde Wal-Mart fagforeningsfritt er i følge denne en heltidsjobb, man skal være stolt av å ha en butikk uten organiserte ansatte og hemmeligheten for å holde seg fagforeningsfri er å eliminere problemet.
I følge Union Network International forsvinner det 3 arbeidsplasser for hver 2. Wal-Mart skaper. For noen år siden organiserte butikkarbeiderne i Jonquière seg i UFCW og krevde tariffavtale. Wal-mart svarte med å legge ned hele butikken og med det mistet over 200 arbeidere jobben. Fordi Wal-Mart ofte etablerer seg på steder litt utenfor byer, har mange i lokalsamfunnene allerede har blitt tvunget til å legge ned flere av sine virksomheter fordi de ikke klarer å konkurrere med giganten. Slik knekker Wal-Mart ryggen på lokalsamfunn.
Helseforsikringen Wal-Mart har tegnet for de ansatte er dårlig og dyr, og lønningene er så lave at en heltidsansatt kan ikke forsørge seg på inntekten. I juli 2003 ble det kjent at Wal-Mart hadde laget foldere med informasjon om hvor ansatte kunne få støtte fra det offentlige. Dette være seg matkuponger, medisiner og liknende.
Wal-Mart har et poengsystem ved fravær. Er du borte fra jobb, uansett grunn, i 6 ganger i løpet av en 6 månedsperiode kommer Decision Day også kalt D-Day. Den ansatte må skrive et essay om hvorfor de liker å arbeide i Wal-Mart. Basert på hva som blir skrevet får den ansatte enten fortsette i jobben sin eller den blir oppsagt. Selv om D-Day testen blir bestått blir en satt på prøve for et år hvor en kan bli oppsagt for hva som helst.
Wal-Marts dårlige behandling av arbeidere påvirker ikke bare egne ansatte. Wal-Marts kontroll over detaljbransjen gjør at de alene påvirker lønningene til mange arbeidstakere, og fabrikkers skjebner rundt om i verden. Wal-Mart krever og dikterer lave lønninger, hardere arbeid og lengre arbeidsdager. Det er ikke slik at dette enorme selskapet kun tvinger amerikanske fabrikker til å legge ned. Fabrikker i andre land settes også opp mot hverandre for å gjøre det til det umulige løpet mot bunnen.
Walmartization kan kanskje virke fjern, men utviklingen er nærmere enn vi tror. Vi må være forberedt og organisert for å møte denne!

(Teksten er publisert i Klassekampen 24. november 2009)

Tillit og trygd

2009-12-16T01:28:00.000-08:00

Er det arbeidslivet eller arbeidstakerne som er problemet?

Vi får stadig presentert alvorligheten i at for mange er uføretrygdet. Medieoppslag som «Velger uføretrygd framfor arbeid» og «Uføre i lykkeland» har alle innhold som svarer til overskriftene. Tidligere i år gikk den tidligere arbeids- og administrasjonsministeren fra Høyre, Kristin Clemet, i strupen på arbeidsfolk når hun sa at de høye trygdeytelsene skyldtes folks dårlige arbeidsmoral. Tenketanken Civitas måte å få ned antall uføre på er blant annet økt aksept for lave lønninger, slik at prisen arbeidskjøperen betaler for arbeidskraften «samsvarer» mer med det som produseres. Vi husker vel alle Bjarne Håkon Hanssen utsagn om at sosialklientene nå skal «stå opp om mårran». Og for et halvår siden vedtok Stortinget den nye folketrygden. Med sine nye virkemidler avkorting, alleårsregel og levealdersjustering, som alle fører til livsvarige kutt i pensjonen om du går av tidlig, skal man få folk til å «velge» å jobbe lengre.
Gjennom alt dette skapes det et inntrykk av at folk kunne unngått blant annet uføretrygd dersom de hadde stått på litt mer. Dette er en politikk som bygger på en grunnleggende mistillit til mennesket. Man tar utgangspunkt i at folk egentlig er unnasluntrere og må straffes økonomisk for at de skal «velge» å jobbe. Hvor reelt dette valget er eller ikke, tar ingen hensyn til. Det er interessant hvordan vanlige folk må få mindre i inntekt for å yte mer, når det er helt motsatt for ledere.

Når debatten ensidig dreier seg om hva som er galt med folk, blir dette etter hvert oppfattet som en sannhet. Selv den varmeste forsvarer av velferdsstaten kan falle for fristelsen å mistenke naboen for å ikke ha rettmessig krav på de ytelsene vedkommende mottar. Fra de hold som er ivrigst etter å kutte i velferdsordningene våre, kan det til tider virke som at det er både lønnsomt og lett å bli uføretrygdet i Norge. Det virker som at man kan ta turen innom hvilket som helst Nav-kontor og si: Hei. Jeg vil uføretrygde meg. Og vips – så blir man det.
Slike vrangfremstillinger er først og fremst en hån mot dem som ofte har vært gjennom mange runder med Nav får å få de nødvendige vedtak. Men faren med en slik ensidig debatt er at de herskendes tanker fort blir til herskende tanker. At det er folket det er noe galt med, og ikke arbeidslivet.

Det er alvorlig at så mange mennesker står utenfor arbeidslivet, men svaret er ikke så enkelt som bare å kutte i trygdeytelsene. Egenverdien i det å jobbe, å ha en jobb å gå til, undervurderes. Utfordringen ligger i å skape et arbeidsliv der alle kan yte sine 100 prosent. Stadige lønnsomhets- og effektivitetskrav både i offentlig og privat sektor gir lite håp om at vi vil få et arbeidsliv med plass til alle med det første.
I stedet for å sette spørsmålstegn ved hva som er galt med arbeidslivet siden så mange faller utenfor, virker det som debatten bare fortsetter i kjente toner: «Sving pengepisken så skal du se at de skjerper seg». Den nyliberale arbeidslinjen har gjort sitt inntog på tvers av partigrensene. Men det menneskesynet arbeidslinjen representerer eksisterer bare så lenge vi godtar det.
Det er aldri for sent å snu. I 2010 kommer det en sak til Stortinget om framtidens uførepensjon. Vinner LO-kongressens syn fram der, er det et steg i riktig retning.

Mona Bjørn,
tillitsvalgt i Handel og Kontor og bystyrerepresentant for Rødt i Trondheim
monabjorn@gmail.com

(teksten er publisert i Klassekampen 27.oktober 2009)

Franchise

2009-10-27T05:18:00.001-07:00

Den viktigste motivasjonen for å drive en franchise er penger.

Franchise har sitt opphav i USA og er en driftsform som i økende grad benyttes i Norge og i hovedsak i varehandelen, selv om den også er å finne i andre bransjer.
Mange fristes av drømmen om å bli ”Rema-millionær”, men å drive butikk i Norge er tøft og konkurransen er beinhard. Selv om muligheten for å tjene penger er tilstede i en del av de store butikkene, vil i de fleste tilfeller millionene bare bli med drømmen.

En franchiseavtale framstilles som en avtale med to likeverdige parter – franchisegiveren og franchisetakeren. I virkeligheten handler det om et system der franchisegiveren har makt over økonomiske forhold, mens franchisetakeren har ansvaret for daglig drift.
Det er franchisegiveren som utarbeider rammeverket for franchisen. De bestemmer åpningstidene, hvilke leverandører som skal benyttes, vareutvalget, salgsforpliktelsene for franchisetakeren, hvilket volumvekst som er forventet og kostnadene ved franchisen. Ofte er det også franchisegiveren som eier lokalene.

Tanken bak franchise er at man har stor tro på at franchisetakeren er en bedre og mer motivert leder enn en ansatt daglig leder. Men franchise er med på å slå en kile i det organiserte arbeidsliv. Arbeidsmiljøloven omgås ved å ikke ha ansatte butikksjefer. Å skifte ut en franchisetaker er enklere enn å si opp en ansatt butikksjef. Eksempelvis kan kontrakten avsluttes uten begrunnelse ved kontraktstidens utløp. For å unngå økonomiske tap vil franchisetaker jobbe knallhardt. Ofte også betydelig ut over normal arbeidstid. I mange tilfeller er det flere personer, blant annet familiemedlemmer som trør til for å få endene til å møtes. Franchisegiveren får mer arbeidskraft uten å betale et rødt øre for det.

De økonomiske rammebetingelsene er ofte så trange at det å opprette en tariffavtale blir vanskelig. Når franchisetaker settes under økonomisk press går dette ut over ansatte. Til tross for at franchisegiveren setter de fleste økonomiske premissene går de fri for ansvaret, fordi arbeidsgiveransvaret er hos den enkelte franchisetaker.

Franchise kan ikke bare sees på som en driftsform. Dette handler om organiseringen av produksjonen for å øke profitten. Som entreprise, bemanningsbyråer og kontraktørvirksomheter er dette måter å omgå et organisert arbeidsliv på hvor alt som er til hindring for kapitalens frie flyt skal bort.

Sammenligner man med andre næringer brukes begrepene hovedentreprenør og underentreprenør. I varehandelen må franchisegiver defineres som hovedentreprenør og franchisetaker som underentreprenør. Kravet om solidaransvar må reises slik at franchisegiver forpliktes til å gi franchisetaker mulighet til å innfri gjeldene tariffestede lønns- og arbeidsvilkår for ansatte.

I dag finnes det verken bestemmelser i lov- eller avtaleverk som kan møte denne utviklingen og på mange måter er dette upløyd mark. Dette arbeidet må starte nå.

Selv i USA, Frankrike og Sverige har man lovverk som regulerer franchise, men et slikt lovverk i Norge må i større grad enn i de nevnte land inneholde bestemmelser som ivaretar ansattes interesser og tillitsvalgtes rolle må styrkes gjennom både lov- og avtaleverk.

LO krever det – vil en ny rødgrønn regjering innfri det?

(Innlegget er trykket i Klassekampen 29. september 2009)

Tid for handling

2009-08-26T00:12:00.000-07:00

Det prates mye om ufrivillig deltid.

Den siste tiden har flere tatt til orde for å lovfeste retten til heltid og det er et av LOs krav til partiene. Det er snart valg. Vi har tidenes sjanse Norge!
Riktignok har vi en statsminister som fornøyd kunne fortelle LO kongressen at den rødgrønne regjeringen hadde innfridd kravet om lovfestet rett til heltid. Han henviste til Arbeidsmiljølovens bestemmelse om fortrinnrett for deltidsansatte. Det er åpenbart at vår kjære statsminister trenger en realitetsorientering. Fortrinnsrett til utvidet stilling er på ingen måte det samme som rett til heltid.
Norge har et kjønnsdelt arbeidsmarked. Det er interessant at når vi ser nærmere på de kvinnedominerte bransjene som eksempelvis varehandelen, så jobber menn heltid også her. To butikker, vegg i vegg, med samme åpningstider. I klesbutikken hvor det jobber kun damer arbeider de deltid. I elektrobutikken ved siden av hvor det jobber flest menn, jobbes det heltid. Det kan nesten virke som om arbeidstiden legges opp avhengig av om du har innover- eller utovertiss.
Regjeringens ”superminister” Bjarne Håkon Hanssen har fått gjennomslag for en av den nyere tids mest kvinnefiendtlige reformer. Pensjonsreformen. Et av mantraene var ”å få kvinnene ut av deltidsfella”. Istedenfor så har vi endt opp med ett system som forsterker inntektsforskjellene fra arbeidslivet inn i pensjonstilværelsen.
Stoltenberg har brukt mange av sine fagligpolitiske innledninger til oss tillitsvalgte i LO på å fortelle oss at hvis det er én ting som vi burde være riktig så fornøyd med, så er det at vi nå har fått en ny folketrygd og vi har bevart og videreført AFP. Som tillitsvalgt for mange deltidsarbeidende kvinner klarer jeg ikke å være like entusiastisk som statsministeren. I Ot.prp 37 bekreftes det at 37,5% av kvinnene tilsluttet AFP ikke kan gå av med tidligpensjon ved fylte 62 år i 2011. Dette fordi de ikke har tjent nok. Men dette blir, merkelig nok, aldri nevnt.

I debatten om heltid og deltid snakkes det mye om frivillig og ufrivillig deltid. Men hva er egentlig forskjellen på disse?
Hilde jobber 46,78 % og ønsker seg større stilling. Hun jobber ufrivillig deltid. Hva med Stine? Hun jobber 67,79 % i dag, men plages mye med vonde skuldre. De resterende 32,21 % kunne hun egentlig tenkt seg å jobbe, men vet at dersom hun pusher seg litt lengre, vil resultatet mest sannsynlig bli at hun ikke klarer å jobbe sin opprinnelige stilling engang. Det vil hun ikke risikere. Jobber Stine frivillig deltid?
Mye kan løses gjennom to enkle grep. Retten til hel stilling må sees i sammenheng med kravet om 6 timers arbeidsdag/30 timers arbeidsuke med full lønnskompensasjon. I dag betaler kvinner sin 6 timers dag selv gjennom deltidsarbeid. I en tid hvor politiske styresmakter lager systemer som forutsetter at alle er gjennomsnittsmenneker, kan ikke dette nevnes for ofte.

Frieriet til kvinnene dette valget har allerede startet. Dessverre er det alt for ofte langt fra ord til handling. Er det noen som er villig til å slå den siste spikeren i kista for kvinners arbeidsløshet – å lovfeste retten til heltid?

(Teksten er publisert i Klassekampen 11.august 2009)

Mer felles fritid

2009-08-26T00:01:00.000-07:00

Spørsmålet om butikkens åpningstider er ingen bagatell.

Etter at åpningstidsloven ble fjernet i 2003 har det foregått en nådeløs kamp mellom dagligvarekjedene som stadig utvider åpningstidene i butikk både på kveld og i helg. Lønnsomt eller ikke. Det handler om å spise eller bli spist.
Når det kun er snakk om markedsandeler, er dette nok et eksempel på at markedet ikke kan regulere seg selv.

Det er full anledning for alle butikker å holde åpent 24 timer i døgnet mandag til lørdag. Siste rest av vern for en felles fridag finnes i helligdagsloven, men den har mange unntaksbestemmelser som bla. ”Brustadbuene” og for hagesentrene.

På søndager har Joker og Bunnpris lenge vært så godt som alene om ”Brustadbuene”. Den tid er omme. Kiwi åpnet sin første Brustadbu 17. mai og de har flere i ermet. Rimi og Ica vurderer det samme. Plantasjen holder åpent på søn- og helligdager. Selv om de selger betraktelig mer enn blomster, planter og andre hageartikler.

Den utviklingen vi nå ser er det glade vanvidd. Det er politisk feighet at den rødgrønne regjeringen enda ikke har løftet en finger. I perioden har til og med KrFs stortingsrepresentant May Helen Molvær Grimstad fremmet et privat lovforslag om innskjerping av den unntaksbestemmelsen som omhandler hagesentrenes muligheter til søndagsåpent.

Det hadde bare vært å stemme for. I stede valgte de rødgrønne å oversende forslaget til regjeringen for en eventuell oppfølging.

På Handel og Kontors sentrale representantskapsmøte i 2008 var Arbeiderpartiets egen partisekretær tilstede. Martin Kolberg kunne ikke forstå hvorfor dette med søndagshandelen ennå ikke var løst. Dette skulle han sjekke opp og gi tilbakemelding i løpet av en 2-3 dager. Over et år er gått. Mannen har til og med sluttet som partisekretær.
Siden har det vært tyst. Både fra Kolberg og den rødgrønne regjeringen.

Her en dag var jeg i en diskusjon med en bystyrekollega fra FrP – jeg vil ha frihet til å handle når jeg vil, og ikke når du vil, sa han.

Noens frihet er andres ufrihet og åpningstider er arbeidstider.
Disse påvirker ikke bare de som jobber i butikken, men også de som jobber som renholdere, vektere, lagerarbeidere og sjåførene m.fl. Det er ikke slik at vi mennesker kun er forbrukere og konsumenter. Vi er også venner, familie og kollegaer.
Derfor er ikke kampen for mer felles fritid og en regulering av åpningstidene i varehandelen Handel og kontors kamp alene.

Desto flere som jobber til alle døgnets tider, jo mindre felles fritid – fritid samtidig med andre får vi.
Til syvende og sist handler dette om hvilket samfunn vi vil ha.
Det er en absolutt forutsetning for demokratiet at folk gis anledning til å kunne delta i det faglige og politiske liv.
At Trondheim bystyre vedtok, etter forslag fra Rødt, en uttalelse til storting og regjering om nettopp denne søndagsproblematikken, viser at er det fremdeles lys i enden av tunellen.

Det er så lite som skal til for å gjøre så mange fornøyd. Så får vi tåle en ”ufri” FrP politiker her og der. Hvis det er det som er prisen, så er det noe jeg er villig til å betale.

(Teksten er publisert i Klassekampen 30. juni 2009)

Uførepensjonsinnlegg på LO kongressen

2009-05-12T14:58:00.000-07:00

Her er innlegget jeg holdt på LO kongressen 12. mai 2009.

Mer om saken, se HKnytts sider: http://www.frifagbevegelse.no/hk-nytt/article4326712.ece

Dirigenter, kongress

Jeg vil snakke om en sak som gjelder alle enten du jobber i industrien, på sykehjem eller i butikken.

Både i privat og offentlig sektor møter vi i dag stadig tøffere effektiviseringskrav. Dette fører til at vi fremdeles har et arbeidsliv som støter ut folk, i stede for å være inkluderende.

Uførepensjon er en av kongressens viktigste saker, og vi må ha to tanker i hodet samtidig. For det er ingen motsetning mellom å skape et arbeidsliv som har plass til alle og ha en trygdeordning som gir dem som ikke har helse til å jobbe - en inntekt å leve av.

I 2007 leverte uførepensjonsutvalget sin innstilling.. Etter all sannsynlighet kommer saken opp til politisk behandling høsten 2009. Det er derfor avgjørende at LO har en utvetydig politikk på dette.

Det er 3 viktige ting som går igjen i mange av de innsendte forslagene, bl.a fra mitt eget forbund HK, Fagforbundet, El og IT og fra flere fylkeskonferanser.

På vegne av HK har jeg levert et forslag som ivaretar alle 3 kravene, som jeg håper kongressen støtter.

Disse kravene er:
- Uføre skal fortsatt skatte som pensjonister
- Uføre skal ikke rammes av levealdersjustering
- Uføre skal beholde det behovsprøvde barnetillegget

Uførepensjonsutvalget foreslår å gjøre om pensjonen til en stønad, hvor man vil miste skattefordelen man i dag har som pensjonist, ved at man må skatte som lønnstakere. Det her vil bety kraftig tap for veldig mange.

Logikken bak levealdersjusteringen er at man skal jobbe lengre for å motvirke kostnadene av økt levealder. Det kan ikke uføre – derfor vil et slikt forslag være fullstendig urimelig!

I tillegg foreslås det en omlegging av det behovsprøvd barnetillegg fra 0,4G pr barn pr år, til et rettighetstillegg for alle med barn. Det betyr 21 000 kr mindre per barn per år.

Dette er en ungdomssak, en kvinnesak, en klassesak!

Det er derfor elt avgjørende at LO har en krystallklar politikk på dette!

Ingen kutt i uførepensjonen

2009-03-19T05:54:00.000-07:00

Pensjonsreformen ruller, og snart er det uførepensjonen som skal i ilden. I 2007 leverte uførepensjonsutvalget sin innstilling til ”Ny uførestønad og ny alderspensjon for uføre” Her er det mye krutt!

Vi kan ikke godta at uføre ikke lengre skal skatte som pensjonister. Selv om det foreslås å kompensere de økte skattene for de med minsteytelsene samt for unge uføre, vil de som ligger litt over rammes svært hardt - særlig i offentlig sektor. Der har man allerede en 66 % ordning

Det foreslås at det behovsprøvde barnetillegget for unge uføre skal gjøres om til et flatt tillegg for alle. Ca. 6% av uføre har ett barn og ca 5% har 2 barn. Et slikt forslag vil bety 21000 kr netto mindre pr barn pr år. Det er derfor et paradoks at man snakker om hvor fattigdommen rammer barna vært, med et slik forslag vil man gjøre et grep i å sementere fattigdommen enda mer.

Deltidsansatte vil i en ny ordning skal få en lavere kompensasjonsgrad enn i dagens.

Hentet fra NOU 2007:4 ”Personer med deltidsytelser vil kunne komme ut noe lavere enn i dag, fordi disse har en svært høy kompensasjonsgrad i dagens system. Det har neppe vært tilsiktet at personer som frivillig arbeider deltid får kompensert en større del av inntektsbortfallet enn heltidsarbeidende dersom de blir uføre”. (s. 11)
Jeg tror faktisk at det nettopp var tiltenkt at de som har hatt lav inntekt trenger en større kompensasjonsgrad når man ikke kan jobbe lengre. Det er også interessant at utvalget konstaterer at ALLE jobber FRIVILLIG deltid.

Sist men ikke minst forslaget om at uføre skal utsettes for levealdersjustering helt uakseptabel. Martin Kolberg sa på Handel og Kontors representantskapsmøte i 2008 at "penger var det nok av, levealdersjuteringen var pisken". Logikken bak levealdersjusteringen var nettopp at man skal straffe folk økonomisk slik at de tvinges til å jobb lengre dersom levealderen i gjennomsnitt øker. En ting er yrkesaktive. En annen er arbeidsuføre. De kan ikke jobbe lengre for å motvirke økt levealder. I tillegg variere levalder ut fra yrke, bosted, utdanning og helse. Et eksempel er at fra Oslo Øst til Oslo Vest det en forskjell på 10år i gjennomsnittlig levetid i favør av Oslo Vest.

Det er bedre å være rik å frisk enn fattig og syk blir det sagt. En politikk som sementerer klasseforskjeller er helt uakseptabelt! Derfor må det bli en valgkampsak til høsten.

FpUs kvinnekamp

2009-03-11T14:02:00.000-07:00

I Adressa 6. mars kan en lese FpUer Idas store engasjement mot kjønnskvotering.
Det er sjarmerende når representanter for Fremskrittspartiets ungdom ytrer seg i likestillingsdebatten. Det blir lite troverdig når en kommer fra et parti som vil fjerne likestillings- og diskrimineringsombudet og likestillingsloven. Hvis man tenker på å legge bort verktøykassa, noe Fremskrittspartiet tydeligvis vil gjøre, må man ta inn over seg realitetene at kvinner tjener i snitt 85 % av det menn gjør, flest kvinner jobber deltid, flest kvinner jobber i lavtlønnsyrker, flest kvinner tar den største delen av husarbeidet og at det er flest menn i ledende posisjoner. Vi er ikke kommet dit at vi kan diskutere om man skal ha kjønnskvotering eller ikke med det utgangspunkt at kvinner og menn i praksis har like muligheter i dag. Hadde man hatt det ville kvotering vært unødvendig. Kjønnskvotering er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel. Målet er at det skal være like vanlig å velge kvinner til styrer og andre ledende posisjoner som menn. Men slik er det ikke i dag, og dette er ikke for at kvinner ikke er like kvalifiserte som menn eller at man ikke har tro på kvinners ferdigheter. Tvert i mot så er det nettopp fordi man mener at flere kvinner hadde gjort seg i ledende posisjoner, men i mange tilfeller er det menn som ansetter eller velger menn og slikt blir det ingen endring av.

Ja til ultralyd i uke 12

2009-03-01T08:07:00.000-08:00

Når 90 % av kvinner som tar abort i uke 18 gjør dette for at fosteret har dødelige tilstand som eks. manglende hjerne, og når en ultralyd i uke 12 kan avdekke de samme tilstandene, er det ingenting annet enn svært positivt at forskere i Trondheim ønsker mer av dette. Når det også går an å oppdage bl.a. feil på fosteret som gjør at man er godt forberedt på nødvendige operasjoner på barnet når det kommer ut, er det enda en gevinst. Det gir også kvinnen tilgang til informasjon, veiledning og støtte i forhold til barnet så tidlig som mulig. Et offentlig tilbud om ultralyd i uke 12 handler også om kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp og helse. Derfor må dette etableres som et tilbud til alle som ønsker det.

At middelaldrende kristenkonservative menn dreier denne debatten vekk fra de helsemessige gevinstene for kvinner og barn over til en debatt hvor man skal påføre de kvinner som ønsker ultralyd i uke 12 skyld og skam er forkastelig.